Stemningsraport

Standard

På tide med en første stemningsrapport fra Little Rock. Før ankomst hadde jeg en hel del fordommer og forventninger om hvordan USA og Little Rock ville være.


Voksen pick-up med glorete felger. Langt fra det største som triller rundt her.


De har stort sett blitt bekreftet. På veiene her ruller det rundt biler på størrelse med slagskip. Veiene de kjører på er umåtelig brede og fortsetter rett fram i det uendelige. Langs veiene ligger de i søkk og kav, de forventede butikkjedene og fast-food-bulene i uendelige remser; Wal-Mart, Best Buy, Taco Bell, Subway, Radio Shack. Ofte har en klynge av disse gått sammen og anlagt en avsindig svær parkeringsplass, og bygd butikkene rundt ytterkantene av denne, slik at parkeringen havner i sentrum. Parkeringsplassene er forsåvidt digre uansett, iallefall ser de ut til å alltid være overdimensjonerte. Å ferdes på disse butikkene i USA er en såpass morsom affære at det fortjener dedikert dekning, så mer om det senere.

University Drive mot syd…


…og mot nord.


Bildet under er tatt fra rommet mitt i fjerde etasje, og viser en av tre parkeringsplasser anlagt i forbindelse med hybelbygget jeg bor i. Dette er ganske normalt belegg, på det verste har det vel vært ytterligere 7-8 biler parkert her. Det er under ingen omstendigheter snakk om å ikke ha nok parkeringsplasser, hverken her eller andre steder.

Typisk USAnsk parkeringsplass – stor, med masse ledig plass


Ellers kan det nevnes at det har vært ubegripelig varmt her de siste dagene. Riktignok har gradstokken ikke gått stort høyere enn 33 celsius, men i kombinasjon med en luftfuktighet av en annen verden, godt over 90%, føles det som å gå rundt inntullet i en klam skinnhanske. Kanskje ikke så rart, tatt i betrakning at Little Rock ligger på samme breddegrad som Beirut og Kabul. Men der 33 grader og 94% luftfuktighet ville lagt Norge langflat i en nær komatøs tilstand, skaper ikke dette nevneverdige problemer for USAnerne her i sørstatene. Grunnen til det kalles aircondition. I Norge er det for det meste biler og kjølelagre som har det. Her er det tilsynelatende installert overalt, så et gjennomsnittsmenneske her trenger kun å utsette seg for varmen og klammheten de sekundene det tar å gå fra bilen og inn døren til nærmeste butikk, kontor eller bolig. Jeg har til nå kun funnet ett eneste sted uten aircondition, trappeoppgangen i hybelbygget her. Dette selvsagt fordi ingen forventes å bruke trappa, skal man opp eller ned bruker man heisen, som har en kapasitet på 3000 kg og er på størelse med en vanlig norsk studenthybel. I heisen er det selvsagt aircondition.

Heisen er da også et av stedene hvor man skjønner at USAneren er langt mindre skremt av ukjente enn nordmannen. Rett som det er setter en av mine medpassasjerer i gang en samtale om været, heisen eller noe annet uvesentlig, og vips, så er man kjent med et nytt medmenneske. Dette skjer overalt, med folk man står i kø med, eller sikkerhetsvakta på supermarkedet som ser på deg mens du pakker varer i ryggsekken. Jeg har skjønt at jeg må slutte å gå rundt med ørepropper plugget i hodet til enhver tid, for rett som det er står noen og snakker til meg uten at jeg får det med meg. Dette var forsåvidt som forventet, men fortsatt en veldig trivelig erfaring å gjøre. At nordmenn er mer innesluttet enn gjennomsnittet er knapt noen nyhet.

Jeg bor som nevnt i fjerde etasje, i et hybelbygg på campus som går under navnet North Hall. Rommet mitt er på ingen måte digert, men det er heller ingen mangel på plass for min del. Jeg har ei passe svær seng, som er stablet oppå et halvmeter høyt stålstillas. Det gir riktignok plenty lagerrom under senga, men det ser faen ikke ut. Dessuten er man i fare for å utvikle høydeskrekk i det man våkner opp, rugende høyt over gulvet. Forøvrig har jeg et digert klesskap hvor jeg kunne hengt opp mine 50 dresser, for øyeblikket henger det to jakker og et håndkle der. I det hele tatt har jeg nok rom. Hybelen er del av en fire-manns leilighet, utstyrt med diger vaskemaskin, diger tørketrommel, diger oppvaskmaskin, diger stekovn, diger mikrobølgovn, to TV-apparater og to bad.

Som sagt har jeg tre samboere. Patrick er en gladgutt fra Rwanda, Corey en innfødt, stillferdig journaliststudent, og Thomas, en heller usosial type som hevder han er allergisk mot grønnsaker. Han ernærer seg tilsynelatende på en blanding av popcorn og kjøtt. UALR har en spesiell greie med Rwandiske utvekslingsstudenter, så det dukker stadig vekk opp en nye Rwandaboys i leiligheten for å spise maten Patrick til stadighet koker på, for å spørre om folk i Norge liker sånn musikk (når jeg hører på en Thomax-mix eller noe tilfeldig reggae) eller se tegnefilmer. Trivelige folk iallefall.

For å oppsummere, høy trivselsfaktor i Little Rock så langt. USA er jævla funny og nå begynner været sånn smått å bli kjøligere. Jeg avslutter med et bilde som muligens vil få en dedikert Futurama-nerd til å gå i taket av lykke. Nøkkelordet er Olde Fortran. For ikke-nerder er ikke dette noe annet enn en 0.7 liters boks med Olde English 800-øl, i underkant av 6 volumprosent, helt OK vare. Brygget av fagorganiserte arbeidere i Milwaukee, Wisconsin, og har ikke en dritt å gjøre med England.

Olde Fortran anyone?

 

PS: Til de av dere som venter på postkort, jeg sliter med å finne noen som selger passelige kort herfra. Little Rock er ikke noe utpreget turistmål, så postkort selges ikke på hvert gatehjørne. Så snart jeg blir litt mer mobil skal jeg nok klare å finne noe freskt.