Reisen hjem: Hurricane – Durango

Standard

Etter to overveldende dager i Zion tar jeg for alvor fatt på turen hjem. Mellom meg og Little Rock ligger 2500 km med landeveier. Jeg bestemmer meg for å forsøke å dekke avstanden på tre dager.

Alternativet er å henge ut i Colorados Rocky Mountains i noen dager, noe som utvilsomt kunne blitt litt av en opplevelse. Pent og storslagent er det. Imidlertid viser det seg at værforholdene i Colorados fjellområder er uberegnelig, med muligheter for snøstormer, selv nå i starten av Juni. De to ukene jeg har igjen av USA-oppholdet trengs til å kjøre resten av distansen til Little Rock, vaske og selge Herodes, pakke store mengder bagasje og en sykkel, og for øvrig get my shit in order før hjemreisen. Dermed frister det ikke voldsomt å gå seg bort i en snøstorm høyt oppi Rocky Mountains, eller snø inne i et eller annet fjellpass.

Så jeg legger heller opp til et stormløp tilbake til Little Rock. Dagens etappe, de 640 kilometerne fra Hurricane i Utah til Durango i Colorado, blir en lett oppvarming til neste dags maraton.


I grålysningen kjører jeg gjennom Hurricane og tar UT-59 i en lett syd-østlig retning.


Dagens rute går i sikk-sakk over delstatsgrensene, for det meste gjennom Utah i nord og Arizona i sør, men også en liten svipptur gjennom nord-vestre New Mexico. Hvor dette er, vites ikke, men jeg tipper Arizona. Tidståka ligger truende over veien, men jeg kommer meg helskinnet gjennom, uten uønskede tidsreiser i tåka.


Geologien minner mye om den i Zion, bare mye mindre dramatisk. Men jeg klager ikke.


Milevis i forveien reklameres det for en av områdets største turistattraksjoner, Four Corners, det eneste stedet i USA hvor grensene til fire delstater (Utah, Arizona, New Mexico og Colorado) og møtes på ett sted.


Et sted oppi all denne dramatikken ligger Four Corners. Man forstår selvsagt at dette er en turistattraksjon av de sjeldne. Se bare på alt gresset, alle buskene, og alle humpene i terrenget.

Ved avkjørselen til firstatsrøysa står det biler i kø foran en bom, hvor et skilt annonserer at monumentet på selve grensen er stengt. Folk ser riktig så fortvilte ut. Dette registrerer jeg idet jeg suser forbi uten noen som helst planer om å stanse for å oppleve herligheten.


Der det er tørr, ubrukelig ørken, er det som regel også indianerreservater. Eller slik tilfellet er i Nevada, testområder for atomvåpen og desslike.


Passelig stereotyp landeveiskjøring i vestre USA.

Som illustrert av stenformasjonen rett midt i bildet, går dagens rute ikke veldig langt nord for den tidligere besøkte Monument Valley.


Nei takk.


Jeg krysser inn i Colorado, vegetasjonen tar seg kraftig opp, og det begynner å fjelles på horisonten.


Etter å ha sveivet rundt mellom butte fjell og plenty skog, kjører jeg inn i  byen Durango i Colorado. Jeg bor en natt på sofaen til et lesbisk hippie-par som bruker storparten av tiden mens jeg er der til å røyke marihuana og lage batikk-skjorter. Jeg steller i stand pannekaker til middag, og de blir virkelig dypt sjokkert over at jeg ikke bruker bakepulver i røra.

Zion

Standard

Som reggae-fantast har jeg hørt ett og annet om Zion. Nøyaktig hva reggae-folket synger om, er ofte litt tvetydig. Det kan være det samme Zion som jøder og kristenfolk snakker om, Jerusalem og det hellige land. Eller det kan være det svarte hjemlandet i Afrika som rastafariene skal vende tilbake til når Marcus Garvey og hans rederi (Black Star Line) gjenoppstår for å frakte eksil-afrikanerne hjem til Zion, hvor keiser Haile Selassie I kommer ut av okklusjon for å herske over den nye verden, paradis på jord.

Men det er en helt annen historie. Det reggae-folket aldri synger om, er Zion National Park i syd-vestre Utah. Det er imidlertid et feiende flott Zion.


Utah State Route 9 er veien til Zion.

Damian Marley – Road to Zion


Jeg parkerer rett syd for parken, betaler noen titalls dollar for inngangsbillett, og tar en gratis buss til dagens utvalgte sti, de 7 kilometerne og 640 høydemeterne opp til et utsiktspunkt med det ukarakteristisk kjedelige navnet Observation Point.

Upåklagelig veistandard opp fjellsiden.


Et stykke oppi lia begynner utsikten å avsløre litt av den geologiske galskapen som bor i Zion.


Veien vrir seg inn forbi til dels stupbratte fjellsider, gjennom trange fjellsprekker.


Det er ikke fritt for at man har lekt seg litt med dynamitt for å lage disse stiene.


Zion har et nok så kaotisk preg over seg. Trærne ser ut som de er spydd utover landskapet med stor kraft og spredning, der de vokser hulter til bulter i sprekker og på bratte fjellsider.


På veit ut mot Observation Point får jeg en kjekk utsikt over til andre siden av Zion Canyon. Området på andre siden er planlagt som mål for morgendagens utfart.


Fra Observation Point er det helt OK utsikt over Zion Canyon. Det poseres. Som den rutinerte ørkenreven jeg er, har jeg ordnet meg caps med et kåbbåitørkle stappet under ($7 på Wal-Mart) for å holde det sterke sollyset ute av fjeset og nakken. Det trengs.

Jeg kommer i prat med en tysk grafiker som har tenkt å få med seg solnedgangen fra toppen. Det høres ut som en god idé, så vi henger ut og diskuterer utenrikspolitikk i noen timer.

Jeg nevner ikke krigen.


Ettermiddagsutsikt sydover fra Observation Point. Bildet er riktignok tatt med ekstrem vidvinkel, men bildet yter på ingen måte rettferdighet til den vanvittige utsikten oppe på kanten av Zion Canyon, 640 meter over bunnen av kløfta.

Den hvite, noenlunde rektangulære formasjonen til venstre går under navnet the Great White Throne.


Gjeve blomster.


Tyskern har større kamera enn meg.


Vi konkluderer med at det muligens vil bli litt i mørkeste laget å gå ned stien forbi stupbratte raviner etter solnedgang, og legger i vei nedover mens det fortsatt er dagslys.

De siste ti minuttene går vi til lyset av en liten lommelykt jeg har i sekken, og rekker kveldens siste buss ut av parken, ned til bilene. Jeg kjører ut til nærmeste by, Hurricane, og tilbringer natten på en diger oppblåsbar madrass.


Neste dag er jeg tidlig oppe og kjører opp til Zion for en til ekspedisjon. På veien står to stykk goble-goble og gjør det slike gjør, gobler.


Virgin River, elva som renner gjennom bunnen av Zion Canyon.


Kladdeisen i venstre halvdel av bildet er dagens første mål. Toppen, Angel’s Landing, befinner seg 457 stupbratte meter over bunnen av canyonen, og skal etter sigende innebære en nok så underholdende fjelltur for å nå.


Det er riktignok bratt på siden av vein, men når den er så bred og velbygd som her, er det liten grunn til å være nervøs.

Som tidligere nevnt, i USAnske nasjonalparker leker man ikke vei!


Litt av fjellsiden til Angel’s Landing.

 

Refrigerator Canyon, en liten ravine med velsignet skygge.


Stien snor seg opp fjellsiden. Man leker ikke sti.


Jeg når opp til utgangspunktet for siste del av ruten til Angel’s Landing. Den smale fjellryggen som strekker seg fra høyre mot venstre opp mot toppen er veien opp.


Mange deler av den bratte stien til toppen er ikke mer enn drøye meteren brede, med noen hundre meters i fritt fall på sidene. På de mest utsatte områdene er det derfor satt opp solide kjettingganger til håndfeste.


Angel’s Landing. Ingen engler å se, men en hel del folk.


Utsikt mot syd.


Utsikt mot nord.


Toppen er full av frekke jordekorn som lever fett på snacks fra turister. Er man redd for jordekorn, er det best å holde seg unna Angel’s Landing, for disse krabber uten blygsel opp på folk som ligger og slapper av på toppen. Med 4-500 meter høye, og nesten loddrette fjellvegger på sidene kan det bli litt meget.

 


Et til bilde mot nord, som tydelig viser hvor bratte fjellsidene er. Den smale fjellryggen stien går på, kan sees til venstre.

Jeg klatrer ned fra Angel’s Landing, og siden dagen såvidt har begynt, og jeg har en del vann igjen i ryggsekken, tasser jeg videre nordover, langs West Rim Trail.


Flotte greier.

Geologien som utgjør Zion er de midtre lagene av det man her kaller The Grand Staircase, en stor region av sandstensformasjoner i Arizona og Utah. De nederste lagene av sandsten er de man kan se i Grand Canyon. Nordover hever landet seg, og nye, høyere liggende lag av sandsten er det som så dramatisk er avdekket av millioner av år med elvers erosjon her i Zion. De øverste “stegene” i trappa kan sees ikke langt unna, i en annen nasjonalpark, Bryce Canyon. Etter den opprinnelige planen skulle også Bryce Canyon besøkes, men det ble det dessverre ikke tid til.

Etter dagens geologi-foredrag sømmer det seg med litt mer Zion-musikk.

Kiddus-I – Graduation in Zion


Det er midt på dagen og temperaturen vaker rundt 40 celsius under en skyfri himmel.


Jeg har beveget meg bort fra canyonen, og landskapet er ikke like rabiat, men allikevel fullstendig uvirkelig.


Jeg har hørt rykter om en hvileplass med en kostbar vannkilde et godt stykke opp West Rim Trail. “Den er sikkert rett rundt neste sving” tenker jeg, og svinger meg fram mellom trær og sandsten. Etter å ha gått i underkant av ti kilometer opp West Rim Trail begynner jeg imidlertid å gå tom for vann.

Det er fortsatt rundt 40 grader varmt og skyfri himmel, så den drøye halvliteren med vann jeg har igjen er i minste laget for den nesten ti kilometer lange tilbaketuren. Jeg har lyst å peise på videre, og forhåpentligvis finne vannkilden, men bestemmer meg til slutt for å snu, og tasser nedover igjen.


Foruten sandsten, er Zion også søkkrik på små, kvikke gekkoer.


Små blomster og digre klipper.


Første del av West Rim Trail der den snor seg opp mot stien til Angel’s Landing.

Jeg tasser ned det siste stykket til veien, og er overordentlig tørst, men det holdt.

Reisen hjem: Yosemite – Las Vegas – Hurricane

Standard

Etter tre storartede dager i Yosemite vil jeg til Zion. Ikke det hellige land, altså, men nasjonalparken i Utah. Raskeste vei dit er 900 km lang, og innebærer ti timer kjøring, uten stopp. Den begynner med å krysse Nevada-fjellene (Sierra Nevada) over Tioga Pass, et fjellpass på nærmere 3000 meters høyde. Deretter fortsetter veien gjennom hjertet av Nevada, hvor det er gold ørken og golde fjell som gjelder.

Planen møter dessverre en nok så eksotisk hindring, i at Tioga Pass nå, 31. Mai, fortsatt er vinterstengt. Veien er ikke vesentlig nok til å brøytes, så det ligger fortsatt metervis med snø oppi fjellpasset. Dermed må jeg gå over til en mindre spennende rute gjennom Californias Central Valley, og videre gjennom Las Vegas, en by jeg egentlig ikke har noe behov for å besøke igjen. Fresno, Bakersfield, Boron og Barstow er noen av de utallige små og store byene langs ruten, som glemmes på fem minutter. Da denne ruten er noe lengre enn førstevalget, ser jeg meg nødt til å ta en overnatting i nettopp Las Vegas, for så å ta siste etappe inn i Utah neste dag.


De første par timene kjører jeg mellom skog og åser.


Små og store valg er under oppseiling, så langs veiene i ymse bosetninger utsettes man for mange spennende argumenter.


I Bakersfield sliter man tilsynelatende med orm.


Jeg stanser i Bakersfield for å vaske bilen og handle inn vann, frukt og snop til de neste dagene. Dette gir meg anledning til å plante skoene on the streets of Bakersfield.

Dwight Yoakam and Buck Owens – Streets of Bakersfield

Langs veien mangler det ikke på byer å handle frukt, vann og snop i. Men sangen heter ikke “Streets of Fresno” eller “Streets of Barstow”. Som tenåring så jeg på Country-Svisj på NRK en natt, og da dukket nettop denne sangen opp. Jeg fikk for første gang høre om Bakersfield, som automatisk ble noe eksotisk og spesielt i mitt verdensbilde. Alt som er del av USAnsk popkultur får dette preget, og i enda større grad når det faktisk er som del av en flette fin country-sang som denne. Det at Bakersfield er en gjennomført uinteressant by har ingenting med saken å gjøre.

På grunn av sangen er byen magisk, og jeg kan ikke gjøre annet enn å stoppe og plante bena i asfalten. Det er den samme logikken som gjør det spennende å handle på WalMart og Sears eller å kjøpe fried chicken hos KFC. Objektivt sett er dette tvers gjennom middelmådige aktiviteter. Men er du oppvokst med utallige elendige USAnske komiserier, og har hørt om disse eksotiske kjedene som finnes hinsides Atlanterhavet, da blir de magiske, uansett hvor traurig de i virkeligheten er.


Forbi Bakersfield møtes jeg av en vegg av vindmøller.


Jeg ventet ikke nevneverdig med spenning langs denne ruten. Det fikk jeg heller ikke.


Boron er en fult ut forglemmelig småby uti ørkenen. Navnet er logisk nok, da byen er hjemsted til verdens største boron-gruve.

Sør for veien ligger Edwards Air Force Base, en diger militær flybase som blant annet inneholder verdens lengste rullebane, 7500 meter lang. Basen brukes for det meste til testing av nye militærfly. Chuck Yeager ble det første mennesket til å bryte lydmuren her i Oktober, 1947.

Eller for å si dette med helt andre ord: Det er ikke alltid like spennende å kjøre bil i USA. Det går fort inflasjon i hva som oppfattes som underholdende, og jeg griper med lyst tak i selv det minste som dukker opp langs veien.


De ti bud står skiltet på rekke og rad uti noen busker.


Etter den forblåste byen Barstow tar jeg igjen inn på I-15 i østlig retning, som jeg ti dager tidligere hadde krysset motsatt vei, på turen fra Las Vegas til Stillehavet.


Jeg krysser over et fjellpass, og nærmer meg grensen til Nevada. Legg merke til køen i motsatt kjøreretning. Det er mandag og Memorial Day, noen slags fridag som gjør den foregående helgen til en langhelg, med en voldsom utfart av folk i alle retninger. I Yosemite var det tidvis tett med folk, og det samme ser ut til å ha vært situasjonen i Las Vegas. Det er tett trafikk, tidvis saktegående kø, tilsynelatende hele den to filer brede Interstaten fra Las Vegas til Los Angeles.

Jeg suser derimot avgårde i lett trafikk.


Nedi dalen ligger deltatsgrensen mellom California og Nevada. Få meter over grensen dukker de første casinoene opp.


I Las Vegas vil sheriffen gjenvelges.


Det samme gjelder denne villbassen. James vil videreføre sitt opprørske arbeid i styret til Nevada System of Higher Education, som dirigerer ymse universiteter i Nevada. I USA bedriver man direkte valg til mange rare embeder, og det dere ser her er langt fra det mest obskure i så måte.


Det sies at advokater er noe man aldri får nok av. Finnes ikke arbeidsplassene, skaper advokatene nye behov, og får sysselsatt seg. I et land som USA, hvor mer enn 3% av befolkningen enten sitter i fengsel eller er ute på en form for prøveløslatelse, og man saksøker hverandre for alt og ingenting, lever advokatene godt.


Igjen inntar jeg Las Vegas. Her casinoet New York, New York.

Som sist, bor jeg på sofaen til Beau. For anledningen har han to andre couchsurfere på besøk, et par fra England. På kvelden blir jeg med dem og Beau ned til downtown Las Vegas, hvor de første kasinoene lå, og der de noe mindre fancy kasinoene fortsatt ligger. The Strip er det best kjente kasino-området i Las Vegas, en lang aveny av gigantiske dunder-kasinoer fylt med galskap og stygge interiører. I Downtown er skalaen betraktelig mindre, og samtidig langt mer fotgjengervennlig. I det hele tatt et mye triveligere område enn The Strip, som bare var bedrøvelig.


Neste morgen tar jeg fatt på de siste tre timene opp til Hurricane i Utah, og videre til vanvittige Zion National Park.


Opp mot Utah blir klimaet noe mindre goldt, men det er fortsatt nok så tørt.


På turen sneier jeg gjennom nord-vestre Arizona, og passerer småbyen Beaver Dam. Tatt i betraktning at det knapt finnes trær utenfor folks godt vannede hager, er det noe suspekt over et stedsnavn som Beaver Dam i dette området. At det går nevneverdige beverbestander og labber rundt uti ørkenene her er da også heller tvilsomt.


Rød sandstein er det som gjelder sør i Utah.


Jeg suser gjennom Hurricane, byen jeg skal overnatte i, og drar direkte til Zion.

Zion er imidlertid så vanvittig at det fortjener sin egen bloggpost.

Reisen til havet: Gjennom Monument Valley

Standard

Neste mål etter Santa Fe er Flagstaff i Arizona. Raskeste rute, en noenlunde rett linje, vil ta seks timer. Men på denne turen er veien målet, så jeg, Herodes og Robert Svenske legger ruten i en 11 timer lang nordlig bue, via legendariske Monument Valley.


Vi kaster loss og legger i vei fra Santa Fe. Kåbbåistemningen lar ikke vente på seg.

Bruker du Spotify, kan denne posten med fordel leses til lyden av Rune Berekvams utmerkede spilleliste med alt-country.


To timer fra Santa Fe stopper vi i småbyen Cuba, og spiser på kaféen som naturlig nok heter Cuban Café.


Vi får umiddelbart servert ferske, hjemmelagede tortilla-chips (som er peise godt), og menyen. Siden dette er riktig del av USA for meksikansk mat, satser på en breakfast burrito. På menyen kan man velge mellom en hel og en halv burrito. Jeg synes en halv høres litt smått ut, men vet at USAnske porsjoner gjerne er ganske store, så jeg satser på at det holder. En halv breakfast burrito bestilles, samt kirsebærpai til dessert.


Den “halve” burritoen du ser i forgrunnen, er på størrelse med underarmen min. Under et ytre av uhorvelige mengder smeltet ost og tomatsaus, ligger en tykksak av en burrito, utelukkende fylt med kjøtt og ost. Hadde det skadet å stappe litt løk inni faenskapet? Om man tar størrelsen på denne saken i betraktning, er det interessant å tenke på hvordan en full brekfast burrito utarter seg.

 

Kirsebærpaien er atskillig mer moderat i omfang, heldigvis.


Stor, åpen, blå himmel i New Mexico.


I Farmington, New Mexico stopper vi for å fylle bensin. Jeg går inn for å betale, og får øye på denne herligheten ved kassa. Dette stykket med Super GIGA Beef Jerkey er til forveksling likt tapet, men det er altså snakk om tørket kjøtt. USAnerne er ville etter beef jerkey når de er ute og kjører, og det forstår jeg godt, for det er digg.


Fra trekledte fjellskråninger ved Santa Fe kjører vi inn i enorme, åpne landskap som er så tørre og utpinte at de kunne vært indianerreservater. Og det er nettopp det de er.

Før denne turen tenkte jeg at selv om indianerne her i USA hadde blitt utsatt for en monumental mengde dritt, så hadde de da i det minste sine reservater, de hadde enda litt land som var deres. Men idet jeg kjører gjennom nettopp disse reservatene, og ser hva slags bedritent og ubrukelig land disse ligger på, innser jeg at heller ikke reservatene kan være store trøsten.


Shiprock, en stenformasjon i nord-vestre New Mexico, er synlig fra milevis avgårde. Navnet har den fått da den visstnok skal ligne på et skip. Tja.

Navajo-indianerne som eier landet den ligger på, kaller den Tsé Bitʼaʼí, som betyr “Sten med vinger”


Mer vei.


Mer reservat.


Veien svinger seg opp og ned over ymse badlands, og nå og da rundt en tørr, øde fjellformasjon.


På en bensinstasjon i Navajo-landsbyen Mexican Hat helt nedi det syd-østlige hjørnet av Utah, stopper vi for å handle inn prospektkort. Jeg prøver også denne delikatessen og oppnår lykke.


Langs mye av ruten ser vi stusselige, forblåste salgsboder for Navajo-håndtverk, som tilsynelatende er eneste inntektskilde på reservatene her. Dette er tydeligvis ikke turistsesongen, for bodene er alle tomme.


Monument Valley er jo nok så stilig, og det er plenty med kåbbåistemning, men det var ikke riktig så storslagent som jeg hadde ventet.


Vi stanser for å fotografere noen monumenter.


Jeg får i samme slengen tatt et nærbilde av veien, som om jeg ikke tar mer enn nok veibilder fra før.


Herodes og Robert Svenske.


Midt nedi Monument Valley har de innfødte gjort det riktig så koselig, med brakker, kraner og pickups tilfeldig strødd utover landskapet.


Monument Valley viser oss fingeren.


To tårn.


Et bilde tatt utelukkende for å påpeke at Tuba City finnes, et sted i Arizona.


En type skilt man finner mange av i indianer-reservater, men ikke så mye ellers. Bakgrunnen er at alkoholisme er et mye større problem her enn generelt i USA, og det er ikke vanskelig å forstå når man ser de øde og ubrukelige områdene som reservatene ligger på. Ingen byer, intet jordbruk, ingen industri, ingenting å ta seg til.


Lynda Lovejoy vil bli president for Navajoene.


Etter Monument Valley, dabber landskapet av og går fra å være stusselig, men storslagent, til å bare være stusselig. Det mørkner, og vi når fram til Flagstaff etter mørkets frambrudd.

Tsé Bitʼaʼí