New Orleans, Louisiana

Standard

I kveldinga den 12. Januar lander vi i Little Rock. Neste morgen anskaffes nye bakdekk til bilen (det ene bakdekket hadde på uforklarlig vis punktert mens jeg var hjemme i Norge), og ordner oss en tung USAnsk frokost på den lokale burgerbaren Cheeburger Cheeburger.


Milkshake må til.


Løkringer.


Og burger.


Deretter bygger vi opp et robust lager av kjøresnacks. Særlig beef jerkey (tørket kjøtt) er obligatorisk under langkjøring i USA.  Åtte timer til New Orleans.


Willie Nelson – On the road again

Vi tar veien fatt, mot syd, mot sump, flomskader og dekadanse.

Ruten går skrått inn mot Mississippi-elven, og jo nærmere elven vi kommer, jo flatere blir landskapet.


USAs geografi er preget av to store fjellkjeder, Appalachians i øst, og en klynge fjellkjeder i vest, hvorav Rocky Mountains er best kjent. Området mellom er peise flatt flatt. Unntaket er hovedsaklig nordlige og vestre Arkansas, hvor det finnes åser og lave fjell. Innbyggerne mellom fjellene setter imidlertid like høy pris på godt vanntrykk i ledningene som oss andre, noe som resulterer i vanntårn i søkk og kav. Her et vanntårn tilhørende den uvesentlige småbyen Tamo i Arkansas.


Midt i ingensteds i syd-østlige Arkansas ser vi et skilt med blant ordet “Amish”. Vi stanser. Det er et slags amish-utsalg, handlende i amish-ost, amish-snop, amis-stol og amish-syltetøy.

Delstaten Pennsylvania er “Amish Country”, men delvis fordi dette har blitt et så voldsomt populært turistmål, har mange amish flyttet annensteds, som hit.


Handelsmannen er etter hva jeg kan forstå amish light. Det har ikke hindret ham i å få 12 unger.


Reisefølget poserende foran en amish-kjerre.


I det vi forlater Arkansas begynner det å bli mørkt, og fotolyset svinner. Vi får oss en sen middag på en klassisk truck stop (“Country Junction” i Wesson, Mississippi), hvor ryktet sprer seg som ild i tørt gress om de tre nordmennene som nettopp kom inn døren. Nordmenn er formodentlig ikke tungt representert i Wesson til daglig.

Noe før midnatt nærmer vi oss New Orleans, og jeg kan fyre opp en spesielt velegnet sang på bilstereoen.

The International Tusslers Society – Satan’s favourite son


Straks er vi framme. Her bor vi, hos sofasurferen Vince.


Overnattingsstedet ser fra utsiden ut som et forvokst skur. Blant de som har peiling på denslags, kalles hus som dette “Shotgun Shacks”. Navnet kommer av at det skal være uproblematisk å skyte tvers gjennom huset med hagle, takket være manglen på interne vegger til å stoppe blyet.


Vi bor i Tremé-området, et av byens eldste, med gangavstand til andre nusselige områder, blant annet det smått berømte French Quarter. Vi tasser gjennom Tremé og French Quarter, og kiker på hus.


Fleur-de-lis, Tremé.


Hus, French Quarter.


Hus, French Quarter.


Hus, French Quarter.


Mint Julep, en erketypisk sydstatsdrink. Bourbon, mintblader, sukker, is og vann. Ikke så verst, men heller ikke mer enn det.


Jambalaya til middag. Namnam creole-mat.


Neste dag er vi ute og trør igjen. Her i Marigny, et av nabodistriktene til French Quarter.

New Orleans er en i USAnsk sammenheng eldgammel by, grunnlagt av franskmenn i 1718. Foruten å ha vært franskeid i to perioder, har byen også vært kontrollert av Spania, og siden 1803, USA. Alle tre har satt sitt særpreg på byen. Det samme gjaldt byens store befolkning av Afrikanske slaver, og etterhvert, frigitte slaver, for ikke å glemme Acadierne. De er bedre kjent som Cajuns, og er etterkommerne av franske bosettere fra det som i dag er Canadas østkyst. Disse ramsalte fiskerne ble tvangsflyttet hit av britene rundt midten av 1750-tallet, og arvtagerne finnes nå i søkk og kav i New Orleans og søndre Louisiana.

New Orleans er en saus, en saus med mye rart i. Det er mye forfall og råttent i sausen. Men det er en fin saus, og den smaker godt. Under sausen ligger en sydende, varm smørje av sump, døde aligatorer og levende begravde vampyrer.


Flere hus i Marigny.


I New Orleans sparer man ikke på kruttet.


I tilfelle du skulle gjøre den grove tabbe å tro at det er permanent.


The Teamsters! Hvor ble det av Jimmy Hoffa?


Elvebåten Creole Queen på Mississippi-elven ved New Orleans.

I 1803 ble the Louisiana Purchase underskrevet av Frankrike og USA i New Orleans. Foruten New Orleans i seg selv, solgte Napoleon I et enormt franskeid område vest for Mississippi til USA. Dette utgjør i dag 23% av USAs areal.


Middag på Café Pontalba.

Til forrett: Blackened aligator


Til hovedrett: Crawfish Etouffé

Iløpet av oppholdet i søndre Louisiana blir vi stadig mer oppkavet over matstellet her, og kårer enstemmig Cajun/Creol-kjøkkenet til det beste vi har kommet over. Vi skulle gjerne ha spist i området i et par uker til, men fra de dagene vi var der, anbefales blackened aligator (krydret og grillet alligator), Gumbo, Jambalaya, Crawfish Etouffé (alle varianter over konseptet grønsaker, ris og sjømat i digg saus), Boudin (pølse fylt med kjøtt og krydret ris) og pralines (små sjokolade-og-nøtte-klatter). Kjempemessig!

Uti kveldinga drar vi på byen med Vince. Vi trasker gjennom Bourbon Street, som over hele USA er kjent som festgaten uten sidestykke i USA. Bourbon Street framtrer omtrent slik jeg ser for meg tilsvarende turistfyllerier i Europa (Ibiza o.l.). Siden Vince besitter insiderpeiling, går vi videre til Frenchman Street, som ifølge ham er området hvor de innfødte foretrekker å henge. Det skal være live-jazzing på gang, ikke overraskende i New Orleans, en by som legger krav på å være sjangerens opphavssted.

Som en innbitt jazzhater er jeg skeptisk. Opp gjennom årene har jeg hørt mer enn sunt er på P2, og har da ofte blitt belemret med det snobbete rælet som P2 liker å presentere som jazz. Du vet, den slappe taffelmusikken som rødvinsnippende, middelaldrende menn i baskerlue sitter på konsert og lytter til, mens de nikker lett på hodet. Dette akkompagnert av kommentarer fra P2s jazzsnobber, menn av samme kaliber, som legger ut om hvor overlegen jazz er alle andre sjangre, at jazz er all musikks opphav, at Sokrates’ aktiviteter i antikkens Hellas nærmest var som jazz å regne.

Til min store glede, viser det seg at P2s tolkning av jazz ikke har noe som helst til felles med det som bedrives i New Orleans. Jazz, New Orleans-style, har trøkk. Jazz, New Orleans-style, er dansemusikk. Det er vanskelig å la være. Tormod, en svært habil breaker, får stemninga i kroppen, og vrenger av seg noen ville manøvre på parketten under en konsert, til allmenn applaus.


Verten vår, Vince, kommer opprinnelig fra Brooklyn i New York, men har bodd i New Orleans i seks år, og har latt seg adoptere av byen. Han har sansen. Det har vi også.

Siste dag, før avgang i retning Austin, guider Vince oss på en to timers kjøretur gjennom New Orleans, deriblant områdene som ble rammet av Katrina.


Superdome, til høyre, er hjemmebanen til New Orleans Saints, som noen uker senere vant sin første Super Bowl noen sinne. Til venstre, Central Business District. Åpenbare eksempler på byens USAnske innflytelse.


Ikke veldig langt fra sentrum er vi inne i det utstrakte sumplandet som omringer Mississippi-elven nær dens møte med Mexicogolfen. Vi nærmer oss områdene som ble hardest rammet av Katrina.


Fra Lower Ninth Ward, en bydel som ble berømt for skadene Katrina påførte den. Det meste er forlatt og forfallent.


Spraymalte symboler ved døren melder om hva letemannskapene fant i huset etter Katrina. En del innfødte omtaler disse som Katrina-kors.

Dette huset ble gjennomsøkt 21. September (9/21), klokken 12:22. Ingen døde eller overlevende ble funnet (derav tallet 0). FL1 er koden for det søkelaget som var innom.





Den nå gjenreiste diken som skal holde Mississippi-elven ute av New Orleans, på et av stedene der den brast i 2005.


For noen år siden skal området ha sett ut som en krigssone. Nå ser det stort sett bare tomt og forfallent ut. Veldig få hus er gjenreist eller restaurert, og veldig få mennesker har flyttet tilbake.


Vi kjører gjennom en klynge snodige nybygg. Brad Pitt har satt i gang en stiftelse som bedriver nybygging av hus i de verst rammede områdene, i det som etter sigende skal være moderne tolkninger av tradisjonell arkitektur i New Orleans.


Etter omvisningen forlater vi New Orleans. Vi kjører gjennom tåke på motorveier bygget på stylter over sumplandskapet. Det er vann over alt, og fastland nesten ingensteds. Det føles som å kjøre over et skogskledd hav.


Da alt er større i USA, må nødvendigvis også bobilene være det. Da de er på størrelse med fullvoksne busser, er det ofte upraktisk å kjøre dem noe annet sted enn på motorveiene. Derfor er det normalt å ha en mindre bil hengende på slep, som kan brukes til å utforske området når huset er parkert.

Det uvanlige med dette tilfellet er at tilhengerbilen bare er en skrøpelig liten Nissan Maxima. Normen er en velvokst SUV eller truck. Et par ganger har jeg sett Hummere på slep bak disse bobussene.

Et sted uti sumplandet stanser vi ved småbyen Breaux Bridge og spiser mer super cajun-mat i et stort skur, den smått berømte restauranten Mulates.


Lyset svinner, og i baksetet dupper yngstemann av.

Vi voksne i forsetet får se Houston, i det vi kjører gjennom byen sent på kvelden. Den fortoner seg omtrent som forventet, et timelangt skrekkvelde av bensinstasjoner, kjedehoteller og fast food-steder.

/Salif

New York, New York

Standard

Jeppjepp, bare for å få satt stemninga:

Jay-Z feat. Alicia Keys – Empire State of Mind

Rett over nyttår fikk jeg med meg Tormod og Amund, to kompiser fra Samfundet i Trondheim, på USA-ekspedisjon. Vi fløy til New York, The Empire State, og var der i seks dager, før vi fartet videre.


Pizza og øl i en kjeller i Brooklyn.

Couchsurfing er for min del blitt standard operasjonsprosedyre under reiser, så også for oss tre i New York. Vi finner husly i en diger kjeller i Williamsburg i Brooklyn, og vi kan her ses rett etter ankomst, idet vi uten hell prøver å få ned to pizzaer vi kjøpte rett rundt hjørnet. Dessverre har jeg ikke bedre bilder av stedet vi bodde, men det er altså en diger kjeller, fylt til randen med Couchsurferere fra Colombia, Japan, Tsjekkia, Sveits, Australia og Østerrike. Leiligheten hadde tre fastboende medborgere som alle ble kjent med hverandre via Couchsurfing – En USAner, en Australer og en Finne. Jævla trivelig og sosialt sted


Første dagen i New York krysser vi over Williamsburg-broen til Manhattan. Stor bro, mye metall. Jeg og Amund krangler om rust.


En eiendommelig parkeringsløsning som vi støter på her og der på Manhattan.


Ved middagstider første dagen spiser vi injeera på en Etiopisk restaurant, og til min voldsomme begeistring solgte de Tej, Etiopisk honningvin. Dyrt men nam.


Det finnes vel knapt den USAnske film eller TV-serie med scener fra en innenriks storby som ikke viser dampskyer veltende opp fra hull i bakken. Ifølge Hollywood hviler enhver by i dette landet på et skjørt stillas, som når som helst kan kollapse, og styrte det hele ned i den dampende lavagryten under.


Stålmenn med tastafonapparat, tjener penger på Verdun og Dresden.


Et sted midt oppi suppa.


Dårlig forskalingssnekkeri?


Tormod og Amund.


Subway.


Beaste Boys – No sleep till Brooklyn


Fascistblokka ligger som alltid i lufta og sniker.


Vi fikk veggis-restauranten Red Bamboo anbefalt som spinnvilt bra, så vi kjører middag der. Her er en forrett med noe slags lurekjøtt satay. Aldeles ikke så verst.


Til hovedretten er jeg umåtelig dum, og ender opp med ett eller annet fritert påfunn. Dette er tidspunktet i mitt liv der jeg innser en av de uomtvistelige sannheter i livet – Fritert mat smaker kun frityr. Det er derfor lite poeng i å gå på en relativt dyr veggisrestaurant og bestille frityr, når det smaker nøyaktig det samme som et stykke fritert hamburger, eller en fritert dassrull. Så nå vet jeg det.


Alvorlig selvportrett på en dass i Central Park. Vi tok subwayen opp til Harlem, for å se hva Harlem handlet om. Vi hadde imidlertid ikke så mye mål med ferden, så vi endte opp med å trave sørover, til vi plutselig støtte på en vintergrå Central Park.


Vest for Central Park, på Upper West Side, er man velstående. Vi spiser helt OK sushi til lunsj der, etterfulgt av dette, fritert iskrem. Helt OK det også.

En hel del timer senere, etter mye traving, kommer vi fram til at det er på tide med middag. Vanlig prosedyre er da å først forsøke å finne fram til en restaurant som var anbefalt av kjenninger, nettsteder, guidebøker, eller lignende. Ettersom disse nesten utelukkende er forsvunnet/flyttet/stengt på grunn av dødsfall i familien, følger vi opp med å traske rundt tilfeldig på utkik etter noe som tilfredsstilte alles krav.

Som vanlig tar denne prosedyren et par timer, men vi kommer til slutt over en knøttliten familiedrevet Kubansk restaurant, Little Havana, der datteren serverer super mat. Vi har særlig sansen for at man for å komme seg til doen må gå gjennom det knøttlille kjøkkenet, der man får hilse på mor og far, som står og koker ihop den supre maten. Trivelig!

På grunn av dårlige lysforhold tar jeg dessverre ingen bilder.


Etter middag kjøper vi snop og drar tilbake til Williamsburg. Tormod får seg et beger med snop, og et glass med fortreffelig ginger beer.


Det blir snop på meg også.


Subway-stasjonen vår i Williamsburg, Marcy Avenue.


Darth Vader passer på at Imperiestatens innbyggere opptrer i ordnede former, i henhold til imperiets lover, direktiver, forvaltningspraksis, og ikke minst, sedvane.


Etter et kvart århundre blant mennesker, får Amund endelig oppfylt sin drøm om å spise en ekte USAnsk Twinkie. Han blir meget lykkelig.


Drake’s Coffee Cake. Ettersom jeg nylig har sett Seinfeld-episode 15 fra tredje sesong, The Suicide, må denne prøves. Den smaker tørt og kanel. Ikke en kake jeg ville sloss for.


Et fåtall nerder som meg selv vil se den vittige ironien i dette bildet.


Vi stikker innom The Met(ropolitan Museum of Art). Jeg tar uhorvelige mengder med bilder av gullrangel fra Peru og Benin, Kwakwaka’wakw-masker fra Vancouver Island, koptiske kors fra Etiopia og Byzantinsk mynt. Senere formaterer jeg dessverre minnekortet med alle bildene derfra, så dere for heller stikke innom selv og ta en kik. Det er fint.


Obligatorisk kik på kobberjenta fra Franrike, sett fra Battery Park helt sør på Manhattan, med Cunard-skipet Queen Victoria i forbifarta.


På andre siden av Hudson-elven ligger Newark City, uten at veldig mange gjør noe stort poeng utav det.


Verdens dårligste skater dætt på ræv.


Fra Bauhaus-utstillingen på Museum of Modern Art (MoMa). Det hersket fotoforbud i Bauhaus-avdelingen, så jeg var nødt til å “skyte fra hoften”, noe som førte til noe blandet fotokvalitet.

Hva er Kandem? Jeg tipper et såpemerke, eller en musikal om tysk rørleggerbransje.


Et utvalg Bauhaus-mark utformet for den tyske delstaten Thüringen i 1923 av Herbert Bayer. Stilige penger.


Jeg runder et hjørne og finner et storverk av selveste sjefen sjøl, Gresk-Italienske Giorgio de Chirico. Maleriet heter Gare Montparnasse og er malt i 1914. Helt tipp topp.


To medborgere og et lokomotiv.


Firkanter er det også rom til på MoMa.


Fotografi av middelaldrende mann med skulderveske som ser på maleri av kjøkken med frokost.


Jeg runder et hjørne, og tidenes kunstverk dukker opp. Verdens 996 lengste elver brodert inn i et digert lerret, i synkende rekkefølge.

Framstilt av Alighiero Boetti, en død italiener.



Den gamle selvmorderiske hedersmannen Lord Castlereagh dukker opp med en elv på 640. plass.


Selvportrett fra en dass på MoMa.

Jeg innleder et kjærlighetsforhold til flanell.


Meget spesifikke skilt som dette finnes overalt i offentlige


Folk på benker i et rom med vegger dekket av geometri.


Utsikt fra toppen av Empire State Building på kveldstid.

Ved besøk bør man være klar over at de her har gjort det å lure skit på folk til en kunstform. Er du litt uoppmerksom, er det ikke måte på hvor mye overpriset mannskit de får lasset deg ned med. Får man friste med en liten sjokoladeplate med Empire State Building på, til kun $12?

Etter visitten går vi på middagsjakt. Vi ender opp på en liten fransk-karibisk restaurant med interessant, men dyr og litt kjedelig mat. Mye mer interessant er det at stedet er BYOB (Bring Your Own Beer/Booze), et ikke uvanlig fenomen i USA. Restauranter uten alkohollisens synes det er helt OK at kunder selv tar med drikke til maten. Vi kjøper et godt utvalg av øl fra en butikk i nærheten, og har det meget gøy.


Butikken på hjørnet, La Mia Meat Grocery, rett oppi veien fra der vi bor i Williamsburg. Internt i reisefølget blir navnet raskt korrumpert til “Meet the Groceries”, så om vi er lystne på øl, snop eller mat, snakker vi om å dra for å “meet the groceries”. Vi anser dette for å være ustyrtelig morsomt.

Williamsburg er visstnok et hipster-kraftsenter, med dertil hørende høy tetthet av trange bukser og ironiske t-skjorter. Akkurat det nabolaget vi bodde i var imidlertid befolket av en blanding av ortodokse hattejøder og latinjakker, her illustrert med en latinobutikk med en hattejøde foran, formodentlig på vei til Binyamin’s jødiske bokhandel ved siden av.


Fette Sau – En legendarisk café/restaurant i Williamsburg. Den var dessverre stengt når vi stakk innom.

Siste dagen i New York bruker vi på å kike på forskjellige deler av Brooklyn. Besøket fram til da hadde for det meste vært brukt på Manhattan, hvor tiden gikk med til museumsbesøk, spising, pinlig mye shopping og generell traving rundt i bygatene.


Kattedør.


Indianerdør.


AD-HD-dør


B-Boy stance.


Bagels er ett av mange matfenomener New York er berømt for. Selv var jeg svært tvilende til hvor stor stas det kunne være med et hullete rundstykke. Jeg har smakt bagels andre steder i verden, og det har vært tørt og trasig. Men idet vi kommer over bakeriet Bagelsmith i Williamsburg, er alle enige om at vi får prøvekjøre den lokale varen før vi forlater byen.

Det er, kort sagt, fette bra. Det er ikke verdt å si så mye mer om saken. Du har et enormt utvalg av forskjellige bagels, og pålegg til disse. Alt er digg, så det er bare å peise på.


Paise, ikke Laise, regjerer gatene i Williamsburg.


Lit av utvalget i musikkbutikken Ear Wax Records i Williamsburg. Enhver butikk som har egne skilleplater for Ethiopiques og Orchestra Baobab er en bra butikk.


All these LP’s are on the floor! If you take them from here I will fight you!

Det er ikke fritt for at det finnes en og annen HELT OK platebutikk i New York City. Ear Wax i Williamsburg (218 Bedford Av., Brooklyn) er en av dem. En annen er Other Music (15 East 4th Street, Manhattan). Other Music disket opp med en av de mest obskure utgivelsene jeg noensinne har vært borti, “Early Guitar Music from West Africa 1927-1929″.


Enda en dør.


Bedford Avenue, Williamsburg.


Vi kjører subway sørover til området rundt Flatbush Avenue. Hovedresultatet av den utflukten er at vi roter oss bort i subway-systemet, som fram til da hadde fortont seg som høvelig oversiktlig. Vi blir etterhvert litt stresset, siden vi har et fly å rekke senere, men en pensjonert naturfagslærer fra Panama  forbarmer seg over de tre turistene i nød, og får oss tilbake på rett spor.

På ettermiddagen tar vi oss ut til Newark flyplass i New Jersey, går ombord i et flygende aluminiumspenal, og humper avgårde til Little Rock, utgangspunktet for andre del av ekspedisjonen.

<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_8925_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_8930_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_8949_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_8959_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_8969_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_8979_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_8996_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9009_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9013_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9024_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9039_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9048_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9059_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9065_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9101_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9125_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9143_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9153_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9165_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9166_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9178_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9186_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9189_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9197_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9364_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9401_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9416_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9425_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9477_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9483_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9501_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9503_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9506_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9552_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9553_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9566_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9569_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9570_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9590_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9597_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9655_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9701_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9798_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9815_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9828_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9829_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9833_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9836_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9850_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9862_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9865_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9866_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9876_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9877_Ed.jpg”/>
<img src=”/Pankov/LR/NYJanuar10/IMG_9894_Ed.jpg”/>

Reisen hjem

Standard

Har man vært i Amerika en stund, faller det seg naturlig å reise hjem, så også for LarsMigrant. Det tok 30 timer, ble meget gøy, og ganske emosjonelt.

Dagen før reisen begynte fikk jeg endelig klarering til å flytte ut fra den trasige studentleiligheten jeg har bodd i så langt, og inn i et mansion på en finere side av byen, omringet av middels store palasser, noen av dem formodentlig utstyrt med bowlingbaner. Der jeg nå bor har vi riktignok både ping-pong- og biljard-rom, men ingen bowling. Akk.

Iallefall, det blir en hektisk dag med innflytting, utflytting, vasking og pakking foran hjemreisen, godt hjulpet av at bilbatteriet mitt finner for godt å oppgi ånden klokken 07.20 på morgenen, så jeg bruker morgenen og formiddagen på å få byttet det ut. Alikevel, til slutt er alt satt i stand, og neste dag klokken 05.00 er jeg på vei hjem.

På flyplassen i Little Rock blir jeg forsøkt frelst av en tidligere marinesoldat som nå er på vei til Hong Kong for å intervjue vanntro og slik finne nye argumenter for Jehovahs overlegenhet. Det starter med at han hører jeg er fra Norge, og nevner at han kjenner en Thomas Jorgensen in Norway. “Don’t know him,” svarer jeg. Etter litt sjabbing om Norge, begynner han å argumentere for Jesus. Dessverre (for ham, og Jesus) gjør han dette på en utpreget USAnsk måte, ved hjelp av vitenskap. Han får med seg at jeg er historie-student, og forsøker blant annet å argumentere med at Bibelen er mer historisk korrekt enn andre skrifter, og at korsfestelsen ble bevitnet av over 500 mennesker (“and some of them were Jews!”). Han mener dessuten at Kristendommen er overlegen andre religioner fordi den har en frelserfigur. “Islam has that too” svarer jeg. Som nådestøtet, begynner han å kalle meg ignorant, og fortelle meg at jeg er på vei til helvete. På en hyggelig måte.

Jeg har ikke noe mot at folk forteller meg om troen sin, og de kan gjerne prøve å omvende meg. De kommer ikke til å lykkes, jeg lever i en annen verden en dem. Men at noen virkelig tror de kan omvende meg ved å hoste opp halv-vitenskap, og kalle meg for en idiot, er ikke helt enkelt å fatte. Visse varianter av USAnske kristne forsøker å argumentere for sin egen, bokstavtro tolkning av bibelen ved hjelp av vitenskap, og de taper nesten alltid. Tro er ikke vitenskap. Det er derfor det heter tro.

Uansett, på flyplassen går jeg om bord i et aluminiumspenal av type Embraer RJ-145, som en jet-drevet versjon av den gode gamle Twin Otteren. Med på flyet er en av de nye samboerne mine, en franskmann som kalles John som er på vei hjem, og vi kommer i prat med et par andre medborgere som også er på utfart. Ettersom alle har seks timer eller mer til neste fly, finner vi til slutt ut at vi skal hyre en taxi og kjøre inn til Manhattan en tur.

Under innflygingen til Newark Liberty International Airport i New Jersey, får jeg så vidt et glimt av havet, for første gang siden August. Glis.


Så det blir Manhattan. Et sted i New Jersey, the Garden State, begynner the Empire State å fortone seg bak Bayonnes kraftledninger og containere.


Ser du Chrysler-bygget?


Vi dukker ned i en tunnel under Hudson-elva.


Så er vi i New York.

Jay-Z feat. Alicia Keys – Empire State of Mind


Mine medreisende, travelt opptatt med å enten vise sin gjeng-tilhørighet, eller spille stein-saks-papir.


Time Square på dagtid. Free WiFi.


My mate Craig, en Glasweegian fra Skottland. Her fotografert utenfor St. Andrews, en skotsk restaurant vi spiser på. God mat, men hvor skotsk den er vet jeg nå ikke.


Han Far og en Tennant’s Lager.


Craig og en Tennant’s Lager.


Leyla fra Nicaragua.

John, en av mine nye samboere, fra Frankrike.


En gammel kompis av John som nylig har flyttet til New York, og hilste på. Fransk.


Hus.


Glass.


Kløft.


Vi dumper borti en skøytebane. Der er det folk.


Håret.


Stereotypen.


Jerven.


Medborgerne. Alle er bosatt i midtre Arkansas, og bruker en god del av tiden på å snakke dritt om staten. Gøy.


Imperiet.


Et tilfeldig høyhus.

Empire State Building fra bakkenivå. Hadde Nazistene rukket å få gjennomført mer av sin monumental-arkitektur, antar jeg de ville prestert noe som dette. Vi går inn, kiker litt på køene, og finner ut at vi ikke skal ta heisene til toppen denne gangen.


F9z.


Eine frau im park.


Et snodig-stilig høyhus.


Flatiron Building. Gode gamle.


Profesjonell hundepasser.


Vi drar tilbake til flyplassen. Her et siste blikk av Imperiet, sett fra Jersey.


En hel del timer senere har jeg utsikt til en Boeing 757-200s venstre winglet. Det er aften. Flyet tar av litt over 20.00, vender snuten østover, og flyr på som faen for å ta igjen dagen.


Det lykkes. Seks timer senere er det lyst og fint over et hav av skyer i øst-Atlantern. Flykapteinen melder om at det er -11 celsius i Oslo. Jeg gjør en liten seiersdans i stolen, og gleder meg til kulden. De resterende 10-12 timene av turen sitter jeg med vedvarende, tåpelig glis smurt utover trynet.


Plutselig slipper skyene taket, og Vestlandet ligger under oss og flotter seg. Jeg har ikke sett fjell siden August. Flykapteinen melder om at temperaturen på Gardermoen er falt til -20 celsius. Kjempestort glis.

Mens jeg venter på Gardermoen, ønsker jeg meg -5 celsius, nysnø og en sur kuling fra vest, når jeg kommer hjem til Bodø. Et sted over Fauske melder flykapteinen om at været i Bodø er litt skiftende, med tilløp til snøbyger og en ganske god vind fra vest. Jeg får tårer i øyekrokene. “Bodø, din gamle sjarmør, du veit å ta imot Han Far med stil!” tenker jeg. Ikke mange minuttene senere er jeg hjemme, og det er bra.

Joddski & Ingeborg Selnes – Bodø State of Mind

Fayetteville, Arkansas

Standard

Fredag morgen sist uke fant jeg ut at jeg ville ut på tur. Jeg sjekket litt rundt, og oppdaget at noen Couchsurfere arrangerte en sammenkomst i Fayetteville i nord-vestre Arkansas, så etter forelesning smatt jeg ut på en tre timers kjøretur, nærmere bestemt på Interstates 430, 40 og 540.


I-430 mot nord over Arkansas-elva ved Little Rock.


Obligatorisk foto av bred og rett USAnsk motorvei. I-40 mot vest.


Jeg svinger nordover fra I-40, inn på I-540, som sprenger seg vei gjennom Ozark-fjellene. Et stykke oppigjennom gjør jeg mitt første møte med en tunnel i USA. Bobby Hopper Tunnel er nesten 500 meter lang, og etter alt å dømme en aldri så liten attraksjon for de innfødte. USAnerne ser ut til å foretrekke å legge motorveiene over fjellene, eller sprenge seg en kløft, heller enn å bygge tunnel. Nå skal det i sannheten sies at det her knapt er snakk om Rocky Mountains, Ozark-fjellene er mest som fyldige åser. Men pent er det, selv om jeg ikke har noen bra bilder derfra å peke til.


Huset jeg surfer i.


Løvete nabolag.


Første kvelden avholdes det en liten sammenkomst for de oppmøtte. Godt spenn i alder her, fra 1 år til godt oppi 60-årene.


Dickson Street er Fayettevilles utelivssentrum. Fayettevilles Sjøgata med andre ord. Uten sjøen.

I motsetting til Little Rock, kan man gå utendørs på kveldstid i Fayetteville uten å være nevneverdig bekymret for å bli ranet eller kjørt ned. Selv om Little Rock er tre ganger så stor, har Fayetteville et fullstendig overlegent uteliv, og siden man ikke er nødt til å fyllekjøre eller ta taxi for å komme seg hjem, fortoner det hele seg ganske forlokkende.


Lørdag kveld blir det arrangert en slags Halloween-fest med utkledning og det som hører til. Mina her vinner prisen for festens mest tidsaktuelle, og samtidig mest obskure utkledning. Neseprotesen skal forestille et falkenebb, som henspeiler på det engelske ordet Falcon, navnet på den lille guttevalpen i Colorado som visstnok hadde vært ute på flytur i en sølvfarget, hjemmebygget ballong iløpet av den foregående uken.


Johny Saksehånd, kjernekaren jeg bor hos i Fayetteville.


Dagen derpå poserer Johny med naboens hund.


En tilfeldig gate i Fayetteville søndag morgen. Rene, pene mennesker tasser rundt i gatene på vei til en av de mange kirkene. Fayetteville ble gjort til det byen er i dag av hippiene som slo seg ned her 70- og 80-tallet. Da det i tillegg er en universitetsby, er befolkningen uvanlig liberal her. Allikevel, enten USANeren er konservativ eller liberal, rasehater eller hippie, han tror på Skriftenes gud, i en eller annen form.

Spørsmålet blir da heller om USAneren er Baptist, Sunni, Evangelist, Katolikk, Kollektivist, Menonitt, Mormoner, Metodist, eller hva det skal være. Listen er uendelig lang, med alskens uvesentlige variasjoner, og de er representert i søkk og kav, noen med små skur uti bushen, andre med søylebefengte palasser i byen. Selv Fayetteville, som har få kirker sammenlignet med andre byer i Arkansas, har sannsynligvis flere kirker enn hele Nordland fylke.


Siden hoved-Halloween inntreffer førstkommende helg, er det full sving på Halloween-butikkene rundt om.


Jøde – $34.99


Pinlig – $29.99

 

Obama og Obama-mama. Ingen Nixon-maske å få tak i, dessverre.


Parykk-rommet.


Noen kvinne-kostymer.


Utenfor har en stakkar blitt hyret inn som levende skilt, her utkledd som klovn. Minstelønna i Arkansas er 36 kroner timen, noe som tilsvarer rundt 3 kg kjøttdeig på supermarkedet.


L.


Jeg kjører en tur og tar en titt på vesle Lake Fayetteville.


Der er det fint.


Sentrum av Fayetteville er usedvanlig trivelig. Dette her er da for ordens skyld ikke sentrum, heller litt gjennomsnittlig USAnsk byområde, for det meste veier, parkeringsplasser og veltrimmet gress.


Jeg tar en kik på University of Arkansas’ storvokste campus, her representert ved Old Main, det gamle hovedbygget. Da U of A hører til samme system som UALR, og Fayetteville er en umåtelig fresk liten storby (rundt 70 000 innbyggere), undersøker jeg for tiden om det er mulig for meg å ta andresemesteret her.


Tusenvis av navn i betongen spredt utover campus, formodentlig forhenværende studenter.


Een hoond in de foontein.


I tilfelle en fullkommen idiot, som kan lese, skulle prøve å sove i fontenen, har man satt opp en håndfull slike advarsler.


Fayettevilles høvelig store sønn, James Fulbright. Fulbright var en demokrat fra Arkansas som var senator for staten i 30 år. Han er kjent ( i visse kretser) for støttet opp under opprettelsen av FN og diverse annen internasjonal fintføling, deriblant et betydelig stipend-program for utvekslingsstudier, oppkalt etter ham selv.


Søndag formiddag er det “Trailer Trash Luncheon” midt uti skogen. John fra Texas, den grå-hårede karen lengst til venstre i bildet, har stellet til en voldsom servering av fôr og vin til de mange Couchsurferne. John har bodd i Dallas i noen år, men er lei av byen og holder nå på å flytte hit, ut i gokk.


Bill fra Arkansas. Alltid en røverhistorie på lur.

 


Mirna fra Libanon og Nastasya fra Russland.



Bob fra Jacksonville spiller gitar og synger rolig om Gud. I sin tid var han og bandet hans nær ved å gi ut plate, men så ble mesteparten av bandet sendt til Vietnam. En ble drept, mens en annen ble alkoholiker, så det gikk heller dårlig med det bandet.


Tara fra Oklahoma, som tok initiativ til og planla hele denne supre sammenkomsten i Fayetteville. Hun registrerte seg som Couchsurfer i skepsis, for å sjekke hvem det var datteren reiste rundt og bodde hos. Etter å ha prøvd det selv kom hun fram til at dette var storartet, og gjorde Couchsurfing til en hobby.


Zak og Jaime fra Missouri.


Mett og glad legger jeg ut på veien hjem. Denne gangen kjører jeg en lang omvei gjennom Ozark-fjellene, som rett og slett er voldsomt trivelige. Veiene er, i motsettning til Interstatene, nesten tomme for trafikk, mens landskapet er mye mer interessant.


Veldig, veldig trivelig.

På vei over en åskam dumper radioen borti en infam meksikansk radiokanal som for øyeblikket spiller den tåpeligste hip-hopen jeg noensinne har hørt. Deretter følger en stødig strøm av meksikansk hurra-fjott-polka med klare tyske inspirasjoner. Når meksikanere i Texas møtte tyske innvandrere, og hørte deres polka, konkluderte de “Ja, dette er noe av det tøffeste vi noensinne har hørt!”. Jeg tuller ikke. Syntesen av tysk polka og ymse meksikanske elementer kalles Banda. Det er ikke bra, men hispanics ser ut til å digge det. At sangerne forsøker å tøffe seg ved å synge om kriminalitet og sex til denne musikken gjør ikke saken bedre. Det er som å være på tivoli, ispedd terror og helvetes inferno.

Mellom hver sang hyler en meksikaner med bart (“AYAYAYAYAYAAAAA!”), etterfulgt av noen energiske godord om Coca-Cola eller vaskepulver. Alt ropes. Det er vist slik man gjør radio i Mexico , horror-polka og skrikende menn med bart.


På vei gjennom fjellene kjører jeg gjennom husklynger med underlige navn – Ozone, Red Star, Oark, London.

Etter å ha hørt på den idiotiske meksikanske radiokanalen i en time, setter jeg på en CD jeg kjøpte natta før, et album av bluegrass-bandet Cletus got shot som jeg var på konsert med i Fayetteville. Gøy.


Etter en hyggelig tur gjennom fjellene begynner det å bli kveld. Jeg vender tilbake til Interstatens monotone grå, og følger I-40 østover. Det er 1 1/2 time igjen til Little Rock, så jeg gasser Toyotaen opp i 115 km/h, krabber i baksetet, og sover resten av turen, mens Cletus got shot synger om punkens død.

Pinnacle Mountain

Standard

Pinnacle Mountain er det nærmeste man kommer et fjell her i nabolaget. Pinnacle er 308 meter høy, mens høydeforskjellen fra bunn til topp av fjellet er 228 meter. Her skal jeg egentlig fnyse av at man kaller dette for et fjell og komme med en slørvete bemerkning om å dra til Norge for å se EKTE fjell, men Pinnacle er nå såpass bratt og dramatisk i landskapet at jeg syns det er helt greit å kalle det et fjell. Uansett har USA fjell på godt over 6000 meter, så nasjonalistiske, fjell-romantiske utsagn fra Norge kan med fordel tones ned.

Forøvrig vil jeg advare dendrofobe lesere om at dette innlegget inneholder mye skog og løvverk.


Pinnacle i høstdrakt.


Mange trivelige stier opp og rundt Pinnacle.


Her og der har parkvokterne satt opp gode råd.

 

Plutselig blir det bratt og steinete.


Keiserlige bær.


Så bratt er det på østruten opp fjellet. En gjennomsnittlig steinur er ikke veldig gøy å klatre i, men her

er steinene såpass store, og passelig formet at de ligger støtt nesten uansett, så det blir fin, moderat klatring av det.


Midt i steinura har et medmenneske nytt en middelhavslunsj.


Lille Tusenbein ute på tur.


Utsikt mot syd-øst. Arkansas-elva driver ned mot Little Rock i morgendisen.


Toppen.


Et par andre Pinnacles i retning nord-vest. Øst for Little Rock er det peise flatt i Arkansas-deltaet. Mot vest, som her, finner man et ca. 300 kilometer langt område med små fjell og åser, Ouachita Mountains, før landskapet igjen flater ut i Oklahoma og Texas.


Lake Maumelle og demningen, et av Pulaski fylkes sju underverker, iallefall i følge min egen kåring.


Jeg går over fjellet og ned på andre siden, der jeg treffer på en sti som går rundt fjellet tilbake til startpunktet.


Lyn-drept tre.


Så fine.


Skog.

I frityrens rike: Arkansas State Fair

Standard

Arkansas State Fair holder på denne uken. Ifølge innfødte skal dette være stor stas. Særlig skal utvalget av frityrvarer være bra. Som en utilstrekkelig kompensasjon for folkehelsa, starter jeg dagen med en 27 miles lang sykkeltur langs Arkansas-elva, hvorpå jeg hiver meg inn i frityrens infarktbefengte  hjerte.


I en stor hall på messeområdet selges det nips, krydder og redneck-stash. Forøvrig deles det ut gratis bibler, og propaganderes mot abort. Ingen møsbrømlefse å finne.


Demokrater.


Jeg tar selvkritikk. Her bør jeg selvsagt vært mer nysgjerrig og satt meg inn i storfekjøttets hemmelighet, men jeg går dessverre rett forbi.


Tornado shelters. Little Rock ligger midt i “Tornado Alley”, en stripe med spesielt heftig tornado-aktivitet.


Lange pølser.


Twinkies er en slags kremfylt småkake. Zingers kjenner jeg ikke til, men det høres ut som et synonym for jøder. Friterte jøder? Ikke utenkelig, dette er tross alt gammelt Ku Klux Klan-territorium.


Arkansas State Fair kan i praksis beskrives som en forvokst versjon av de ambulerende tivoli som putrer rundt i Norge sommerstid. Tilbudet av kjøtt og frityr er imidlertid en anelse større.


Fritert cola må til. Dette hadde jeg hørt rykter om, og gledet meg stort til å prøve ut.


Deep Fried Coca-Cola i praksis. Krem og lure-kirsebær på toppen, cola-dressing (det vil si cola) i bunnen.


Selve frityren. Jeg så for meg at fritert cola ville bestå av et fettete skall av frityrstoff, fylt med flytende, varm cola, men sannheten er mindre spektakulær. Man har her blandet cola inn i en slags tykk, søt røre, og fritert dette. Det smaker ikke veldig mye cola, men er til gjengjeld umåtelig søtt og fett.


Det er da heller ikke snakk om å få kjøpe et lite beger, man må pent kjøpe noe mer man sized, på størelse med en liten bøtte. Et på alle måter ufyselig produkt.


Baconburgere der baconen er dyppet i sjokolade. Jeg lar dette forbli uprøvd.


Friterte sjokolader er en gammel klassiker. Tatere selger de også, men det avsløres ikke hvorvidt de friteres eller grilles før servering.


Søvnig mann med mye kjøtt.


What’s a Hot Beef Sundae?

Golden Mashed potatoes covered with a generous portion of our roasted and seasoned to perfection Top Round Beef. Then aged cheddar cheese, more golden mashed potatoes smothered with our special beef gravy, more aged cheddar cheese, a slice of buttered toast and a cherry tomato on top.

A delightful satisfying meal that you will crave time after time, year after year.

ENJOY ONE RIGHT NOW!


Mer kjøtt.


Her er det sannsynligvis snakk om småkakedeig. Rå småkakedeig finnes i et rikholdig utvalg i frysediskene her til lands, og nytes gjerne som snop uten mer fra eller til. På Arkansas State Fair er man mer raffinerte.


Funnel Cakes er laget av samme type røre som den friterte colaen, og regnes som en av de virkelige klassikerne på State Fairs rundt om i landet. De dekkes med melis, og eventuelt også en topping med mer substans, som her, syltetøy og sjokolade. Jeg prøvde en slik under Oktoberfest i Dallas, og kan enkelt beskrive det som søtt og fett. Stort mer trenger man ikke.


Tivoli-attraksjoner på middels nivå.


Noe man ikke finner på tivoli i Norge er kåringer av flotteste husdyr.

I dag er det de stiligste grisene som skal kåres.


Flotte svin.


Man sliter tydeligvis med elleville svinefans som lager spetakkel blant dyrene.


På arenaen hvor dyrene skal bedømmes ser en liten jente spørrende på sin far, og lurer på om hun slår svinene på passelig vis.


Det gjør hun.


Selveste Arkansas-bygget. Det tok meg to måneder, men endelig fant jeg det.


Enda mer kjøtt, denne gang i form av kalkun-lår. Ifølge en medstudent er sjarmen med disse ikke utelukkende at man får et stort stykke kjøtt, men også at dette på grunn av sin betydelige størrelse og form kan brukes som slagvåpen.


Jeg kjøper en corn dog, nok en USAnsk klassiker. Pølse i brød har jeg til gode å se, det er corn dogs som gjelder for sørstats-USAnerne. Disse lages ved at man trer en pølse på en pinne, dypper dette i en søt, maisbasert røre, og friterer det hele. Et overlegent produkt jamfør pølse i brød, men vanskeligere i bruk for den som har behov for mye tilbehør, som stekt eller rå løk, rekesalat, og så videre.


På en mellomstor scene synger Jake Owen, en heller middelmådig rocke-country-type. Han har imidlertid halv-langt, litt skittent hår, og er dermed kjekk, så det er tettpakket med unge jenter foran scenen. Jeg har en tilbøyelighet til country, og ser sjokkerende mye av konserten, sjokkerende ettersom dette er fullkomment intetsigende musikk, framført av en artist hvis sceneshow hovedsaklig går ut på å være kjekk, samt rusle litt rundt på scenen og snakke pent om Arkansas.

Jeg kan vel ikke si annet enn at dette opplegget skuffet, etter alt jeg hadde hørt på forhånd. Arkansas har tross alt 3.5 millioner innbyggere og en økonomi på størrelse med Pakistans, så jeg ventet mer enn et forvokst tivoli med masse frityr.

Fritert smør, den hellige frityr-gralen jeg hadde hørt så mye om, lot seg da heller ikke finne. Jeg vet med sikkerhet at denne nyvinningen ble solgt her i fjor, så jeg undres hvorfor det ikke var å finne i år. Kanhende er fritert smør for tullete, selv for USAnere, men tanken om at USAnerne har nådd en grense de ikke vil krysse virker for meg tvilsom. Uansett, jakten på fritert smør vil fortsette, jeg har fortsatt åtte måneder til rådighet i jakten.