Reisen hjem: Wichita – Little Rock

Standard

Siste etappe av min ekspedisjon gjennom den ville vesten gjenstår, 8-9 timer og 800 kilometer gjennom Kansas, Oklahoma, Missouri og Arkansas, tilbake til Little Rock. En lett søndagstur, sammenlignet med den foregående etappen.


Etter å ha gitt Herodes en liter med fersk 5W30 (motorolje), kjører jeg østover, ut av Wichita. Landskapet overrasker ingen, det er Slettene, the Great Plains, og de bare fortsetter.


Independence, Kansas?, spør jeg meg selv. Er ikke det hjembyen til forhenværende president Harry Truman? Der ligger det vel et Presidential Library også? Det kunne jo vært interessant. Jeg funderer på å svinge av og gjøre en visitt til hjembyen til den USAnske president som så å si iverksatte den kalde krigen.

Men ettersom jeg har en lang kjøretur foran meg, og vil komme fram før midnatt, lar jeg være. Det viser seg å være smart, da Harry Truman ikke kom fra Independence, Kansas, men fra Independence, Missouri, som ligger en tre timers kjøretur mot nord-øst.


I Chetopa, en ubetydelig småby uti åkrene i Kansas, heter det lokale idrettslaget Hornets. Grunnet mangel på vertikal geografi, er alle slike småbyer på slettene utstyrt med minst ett vanntårn, for å besørge noenlunde trykk i springen.


Main Street, Chetopa, ser ut som enhver hovedgate i en USAnsk småby. Enkle, kjekke murhus og butikker som er nedlagt etter at det ble bygd en Wal-Mart et eller annet sted i området.


Jeg sveier såvidt innom Oklahoma, som før den ble delstat var kjent som Indian Territory. Området ble av den USAnske regjering satt av som boområder for indianere fordrevet fra områder lengre mot øst. Før navnet Indian Territory, oppgav kart området som The Great American Dessert, på lik linje med mesteparten av det man idag omtaler som the Great Plains. I tiden før man hadde kunstig vanning i stor skala, var dette enorme området en heller marginal halv-ørken. Med andre ord, et utmerket landskap å fordrive indianere til, når disse ble fratatt sine opprinnelige hjemland øst for Mississippi.

Som resultat av fordrivelsene, er Oklahoma i dag hjem til 25% av USAs indianere, med reservater i søkk og kav. Ved ankomst i USA hadde jeg planer om å stikke til Oklahoma for å finne min Månestråle, men akkurat den utfarten ble det aldri noe av.

 

15-20 minutter senere svipper jeg inn i Missouri, som er like ubemerkelsesverdig som sist.


Så er jeg da omsider tilbake i Arkansas.

Buckle up for safety.


Raskeste vei er I-40 østover, direkte til Little Rock, men jeg kjører en liten omvei, en halvtime vestover, for å kjøre gjennom en del av Arkansas jeg ikke har sett før.


Ouachita Mountains er et svært avslappet fjellområde vest i Arkansas, i praksis en hel masse åser og trær.


…og dessuten 839 meter høye Mount Magazine, Arkansas’ høyeste fjell. Til topps kan man kjøre bil, eller campingbil om man vil, og bo komfortabelt på campingplassen der.


Sola står lavt på himmelen i det jeg svinger meg pent og pyntelig gjennom pene, pyntelige skoger sør for Lake Maumelle, rett vest for Little Rock.


Jeg inntar Little Rock fra vest. Det uspektakulære bildet viser avkjørselen til River Ridge, nabolaget jeg bodde i det siste halvåret i Little Rock. Den siste uka i Little Rock bor jeg imidlertid ikke der, ettersom vi fikk leiekontrakten oppsagt av huseier ved utgangen av Mai. Så jeg kjører videre et lite stykke, til en kompis, som jeg skal bo hos siste uka før reisen hjem til Norge.

Det nærmer seg midtsommer, og ildfluene fyker rundt mellom trær og busker og lager korte striper av intenst, gul-grønt lys.


Jeg parkerer Herodes, som har håndtert ekspedisjonen upåklagelig. Jeg stryker Herodes og mumler “Flink bil!”. Hvorvidt Herodes forstår norsk, vites ikke.


Triptelleren på bil-GPSen kan opplyse om at jeg har kjørt 6938.9 miles (11 167 kilometer). Total kjøretid er 109 timer, altså 4 ½ døgn ren kjøring på en tre uker lang kjøretur. Gjennomsnittshastigheten for hele turen var 63.2 mph (101.7 km/t), mens høyeste hastighet overhode var 85.3 mph (137.2 km/t), sannsynligvis et sted i New Mexico, hvor den lovlige topphastigheten på Interstatene er 75 mph (120 km/t).

 

Klikk på bildet for en større utgave.

Etter 11 167 kilometer kjørt i USA, har jeg ikke dekt over mer enn et brukbart hjørne av syd-vestre USA og Midtvesten. 11 av 50 delstater er besøkt.

Største opplevelse på turen? Å nå Stillehavet for første gang rett syd for Los Angeles, med ryggen strittende av gåsehud, er med på topplisten. Akkurat den opplevelsen var nok imidlertid mer et resultat av et knippe særegne LarsMigrant-fetisjer, enn noe alment.

Det å runde en sving i Colorado, for så å innse at Rocky Mountains helt enkelt sluttet, og the Great Plains begynte, var som Siv Jensen ville uttrykt det, dypt rystende. Helt fantastisk.

Både Grand Canyon og Yosemite er feiende flotte, gigantiske opplevelser, men skal jeg nevne ett sted på denne turen jeg vil tilbake til, er det Zion National Park i Utah. Grand Canyon er mye større, og Yosemite høyere, men geologien i Zion er så vanvittig steil, så ubegripelig fargelagt, så tettpakket og i det hele tatt utenomjordlig, at jeg fortsatt ikke helt begriper stedet. Det er sinnssykt og ufattelig vakkert.

Selv om USA har over gjennomsnittlig mye vanvittighet og storslagenhet, er det langt mellom det interessante. Mesteparten av USA, kan for en turist kategoriseres som tomrom. Parkeringsplasser, åkre, skoger, grustak, indianerreservater (også kjent som ørken), beiteland, et ceterea.

Men faen så stas det er å kjøre rundt i!

Reisen hjem: Fjellbris og kubæsj

Standard

Etter en natt hos hippies i Durango, syd-vest i Colorado, legger jeg og Herodes ut på det som kanskje blir den lengste solo-etappen i bil jeg noen sinne vil gjennomføre. 1060 km mot øst ligger målet, Wichita i Kansas.


Selv i de lavestliggende områdene av Colorados Rocky Mountains jeg kjører gjennom, ligger over 2000 meter over havnivå. Det hindrer ikke skogveksten, som fortsetter langt opp over fjellsidene.


Jeg stanser ved The Malt Shoppe for å få meg frokost. Bemerk den pseudo-arkaiske endelsen på det velkjente ordet “shop”, altså ordet som i moderne engelsk bruker for “butikk” eller lignende. Ved å slenge på en ekstra -pe på slutten, mener de ansvarlige kremmerne at navnet får en gammel-engelsk schwung, de får et snev av Shakespeare inn i navnet. Dette gjør USAnerne ustanselig, i den tro at de gir deres diner, malingshandel eller lekebutikk et dryss av gammel, velholdt raffinasjon, det antikvitets-fetisjister kaller patina.

Med tanke på at USAnerne er verdensmestre i å rive ned og bygge nytt, og at det aller meste av USAnsk bygningsmasse er under 50 år gammel, blir disse forsøkene på å skape et bilde av historie og tradisjon, der ingen finnes, ganske pinlig.


Jeg bestiller meg en ubemerkelsesverdig frokost og en malted milkshake, en drikk som i smak og konsistens ligner mye på vanlig milkshake.


Ruta veiver rundt mellom fjell og åser.


Utsikt tilbake mot vest (hvor jeg kom fra), på vei over et fjellpass.


På vei over nok et fjellpass dumper jeg borti et lite, smeltende alpinanlegg.


Jeg krysser over den store og nok så flate San Luis-dalen, stappfull av kunstig vannet jordbruk. Fjellene reiser seg igjen, og jeg tar fatt på enda et fjellpass.


På vei ned østsiden av passet, i full fart mot en av turens merkeligste opplevelser.


Jeg svinger litt hit og dit ned fjellsiden, mellom skog, skog og mer skog.

 

Jeg tar til venstre rundt en sving. På høyre og venstre side slutter fjellene.


Foran meg begynner the Great Plains.


Om en ikke har kjennskap til USAs geografi, kan akkurat denne hendelsen virke mindre rystende enn den bør. Så jeg spanderer en liten innføring i de relevante fakta. Over ser du et lite kart over USAs topografi. Om du vil se nærmere, kan du klikke på kartet for å få det fram i full størrelse.

Kort sagt, det østlige USA er flatt og lavt, det vestlige er høyt og kupert. Disse to halvdelene møtes i Colorado, og der med størst mulig kontrast. Gjennom vestre Colorado løper Rocky Mountains, en bunnsolid og høytragende del av den Amerikanske Kordiljera. Kordiljeraen er fellesnavnet på de mange fjellkjedene som sammen strekker seg bortimot uavbrutt langs mesteparten av de Amerikanske kontinenters 14 000 km. I Syd-Amerika er det Andes-fjellene som er sjef, i nord Rocky Mountains og dets lillebrødre.

Kordiljeraen, Amerikas ryggrad, er tykk, men ett sted må den ende. Det er nettopp det fotografiene over viser, for det er nettopp her Rocky Mountains og den Amerikanske Kordiljera ender.

I møte med den geografiske galskap som er den Amerikanske Kordiljera, finnes the Great Plains, en latterlig uendelighet av flatt land som fra offisielt hold strekker seg 800 km østover fra Rocky Mountains. Men som en ser av kartet over, fortsetter flatheten til Mississippi-elven, 1400 kilometer mot øst, og hinsides den, helt ut til kysten.

Her, foran panseret til Herodes, ender fjellene.


Mellom meg og Mississippi-elva ligger 1000-1400 km med dette.


På slettene er sommerværet konsekvent varmt. På vei gjennom en eller annen småby øst i Colorado kan en lokal bank skryte av 100 Fahrenheit, eller knappe 38 Celsius.


Det eneste man får av vertikale opplevelser på veiene her, er menneskeskapte forhøyninger der veien går over en jernbane, eller en annen vei.


Plutselig dukker en gammel kjenning opp, Arkansas-elva. Denne har sitt utspring i Rocky Mountains et stykke vest for byen Colorado Springs. Her, vest i Colorado, er den ikke stort mer enn en voksen bekk mellom noen kratt.


Uten et snev av endring i geografien, kjører jeg inn i Kansas, en lite bemerkelsesverdig delstat.


Huhei.


Jeg fyker forbi feed yards i søkk og kav.


En feed yard er ikke stedet hvor kua kommer for å dø. Derimot er det stedet hvor kua kommer for å få sine siste måltider. Den elegante USAnske fagtermen for disse industriforetakene er CAFO (Concentrated Animal Feeding Operations). Bortimot slakteferdige kveg blir i USA samlet sammen på digre innhegninger hvor de fôres intenst i 3-4 måneder. De kan legge på seg så mye som 200 kilo iløpet av denne tiden, hvorpå de slaktes og blir middag (eller frokost, lunsj, brunsj, dessert eller snacks).

De aller største feed yardene har kapasitet på inntil 150 000 dyr. Det er vel knapt noen overraskelse at når man samler titusenvis av digre kyr og proppforer dem på et lite område, blir det en del bæsj. Om vinden blåser rett (dvs. feil) vei, kan disse anleggene luktes på lang avstand.

Ingalls Feed Yard i Kansas, som du ser et snev av ovenfor, har kapasitet til 36 000 dyr.


Dagens etappe går gjennom Dodge City, en gammel kåbbåi-by berømt for ett eller annet som har med Wyatt Earp å gjøre.


Dodge City er et av Kansas største turistmål, muligens det største. Igjen, det har å gjøre med kåbbåi-greier.

Flott by.

 

Så fortsetter slettene.

Kjøreopplevelsen over slettene kan beskrives ganske enkelt. Flatt land, rette veier og digre åkre, nå og da krydret med en feed yard og alt man kan ønske seg av bæsjlukt fra de fråtsende, dødsdømte kyrne.


Jeg dundrer forbi Donalds Serva-Teria i det sola synker stadig lavere på himmelen.

Elvis Presley – Smorgasbord

Litt utpå kvelden kommer jeg og Herodes fram til Wichita, en tilsynelatende ganske trivelig by midt utpå slettene. Status for dagen er at vi har kjørt en bortimot rett linje mot øst, 1060 kilometer lang, på litt over 13 timer, inkludert en håndfull pauser for mat og bensin. Vi har sett fjellene slutte, og slettene begynne, og vi har snust på uhorvelige mengder kubæsj langs veien.

Reisen hjem: Hurricane – Durango

Standard

Etter to overveldende dager i Zion tar jeg for alvor fatt på turen hjem. Mellom meg og Little Rock ligger 2500 km med landeveier. Jeg bestemmer meg for å forsøke å dekke avstanden på tre dager.

Alternativet er å henge ut i Colorados Rocky Mountains i noen dager, noe som utvilsomt kunne blitt litt av en opplevelse. Pent og storslagent er det. Imidlertid viser det seg at værforholdene i Colorados fjellområder er uberegnelig, med muligheter for snøstormer, selv nå i starten av Juni. De to ukene jeg har igjen av USA-oppholdet trengs til å kjøre resten av distansen til Little Rock, vaske og selge Herodes, pakke store mengder bagasje og en sykkel, og for øvrig get my shit in order før hjemreisen. Dermed frister det ikke voldsomt å gå seg bort i en snøstorm høyt oppi Rocky Mountains, eller snø inne i et eller annet fjellpass.

Så jeg legger heller opp til et stormløp tilbake til Little Rock. Dagens etappe, de 640 kilometerne fra Hurricane i Utah til Durango i Colorado, blir en lett oppvarming til neste dags maraton.


I grålysningen kjører jeg gjennom Hurricane og tar UT-59 i en lett syd-østlig retning.


Dagens rute går i sikk-sakk over delstatsgrensene, for det meste gjennom Utah i nord og Arizona i sør, men også en liten svipptur gjennom nord-vestre New Mexico. Hvor dette er, vites ikke, men jeg tipper Arizona. Tidståka ligger truende over veien, men jeg kommer meg helskinnet gjennom, uten uønskede tidsreiser i tåka.


Geologien minner mye om den i Zion, bare mye mindre dramatisk. Men jeg klager ikke.


Milevis i forveien reklameres det for en av områdets største turistattraksjoner, Four Corners, det eneste stedet i USA hvor grensene til fire delstater (Utah, Arizona, New Mexico og Colorado) og møtes på ett sted.


Et sted oppi all denne dramatikken ligger Four Corners. Man forstår selvsagt at dette er en turistattraksjon av de sjeldne. Se bare på alt gresset, alle buskene, og alle humpene i terrenget.

Ved avkjørselen til firstatsrøysa står det biler i kø foran en bom, hvor et skilt annonserer at monumentet på selve grensen er stengt. Folk ser riktig så fortvilte ut. Dette registrerer jeg idet jeg suser forbi uten noen som helst planer om å stanse for å oppleve herligheten.


Der det er tørr, ubrukelig ørken, er det som regel også indianerreservater. Eller slik tilfellet er i Nevada, testområder for atomvåpen og desslike.


Passelig stereotyp landeveiskjøring i vestre USA.

Som illustrert av stenformasjonen rett midt i bildet, går dagens rute ikke veldig langt nord for den tidligere besøkte Monument Valley.


Nei takk.


Jeg krysser inn i Colorado, vegetasjonen tar seg kraftig opp, og det begynner å fjelles på horisonten.


Etter å ha sveivet rundt mellom butte fjell og plenty skog, kjører jeg inn i  byen Durango i Colorado. Jeg bor en natt på sofaen til et lesbisk hippie-par som bruker storparten av tiden mens jeg er der til å røyke marihuana og lage batikk-skjorter. Jeg steller i stand pannekaker til middag, og de blir virkelig dypt sjokkert over at jeg ikke bruker bakepulver i røra.

Zion

Standard

Som reggae-fantast har jeg hørt ett og annet om Zion. Nøyaktig hva reggae-folket synger om, er ofte litt tvetydig. Det kan være det samme Zion som jøder og kristenfolk snakker om, Jerusalem og det hellige land. Eller det kan være det svarte hjemlandet i Afrika som rastafariene skal vende tilbake til når Marcus Garvey og hans rederi (Black Star Line) gjenoppstår for å frakte eksil-afrikanerne hjem til Zion, hvor keiser Haile Selassie I kommer ut av okklusjon for å herske over den nye verden, paradis på jord.

Men det er en helt annen historie. Det reggae-folket aldri synger om, er Zion National Park i syd-vestre Utah. Det er imidlertid et feiende flott Zion.


Utah State Route 9 er veien til Zion.

Damian Marley – Road to Zion


Jeg parkerer rett syd for parken, betaler noen titalls dollar for inngangsbillett, og tar en gratis buss til dagens utvalgte sti, de 7 kilometerne og 640 høydemeterne opp til et utsiktspunkt med det ukarakteristisk kjedelige navnet Observation Point.

Upåklagelig veistandard opp fjellsiden.


Et stykke oppi lia begynner utsikten å avsløre litt av den geologiske galskapen som bor i Zion.


Veien vrir seg inn forbi til dels stupbratte fjellsider, gjennom trange fjellsprekker.


Det er ikke fritt for at man har lekt seg litt med dynamitt for å lage disse stiene.


Zion har et nok så kaotisk preg over seg. Trærne ser ut som de er spydd utover landskapet med stor kraft og spredning, der de vokser hulter til bulter i sprekker og på bratte fjellsider.


På veit ut mot Observation Point får jeg en kjekk utsikt over til andre siden av Zion Canyon. Området på andre siden er planlagt som mål for morgendagens utfart.


Fra Observation Point er det helt OK utsikt over Zion Canyon. Det poseres. Som den rutinerte ørkenreven jeg er, har jeg ordnet meg caps med et kåbbåitørkle stappet under ($7 på Wal-Mart) for å holde det sterke sollyset ute av fjeset og nakken. Det trengs.

Jeg kommer i prat med en tysk grafiker som har tenkt å få med seg solnedgangen fra toppen. Det høres ut som en god idé, så vi henger ut og diskuterer utenrikspolitikk i noen timer.

Jeg nevner ikke krigen.


Ettermiddagsutsikt sydover fra Observation Point. Bildet er riktignok tatt med ekstrem vidvinkel, men bildet yter på ingen måte rettferdighet til den vanvittige utsikten oppe på kanten av Zion Canyon, 640 meter over bunnen av kløfta.

Den hvite, noenlunde rektangulære formasjonen til venstre går under navnet the Great White Throne.


Gjeve blomster.


Tyskern har større kamera enn meg.


Vi konkluderer med at det muligens vil bli litt i mørkeste laget å gå ned stien forbi stupbratte raviner etter solnedgang, og legger i vei nedover mens det fortsatt er dagslys.

De siste ti minuttene går vi til lyset av en liten lommelykt jeg har i sekken, og rekker kveldens siste buss ut av parken, ned til bilene. Jeg kjører ut til nærmeste by, Hurricane, og tilbringer natten på en diger oppblåsbar madrass.


Neste dag er jeg tidlig oppe og kjører opp til Zion for en til ekspedisjon. På veien står to stykk goble-goble og gjør det slike gjør, gobler.


Virgin River, elva som renner gjennom bunnen av Zion Canyon.


Kladdeisen i venstre halvdel av bildet er dagens første mål. Toppen, Angel’s Landing, befinner seg 457 stupbratte meter over bunnen av canyonen, og skal etter sigende innebære en nok så underholdende fjelltur for å nå.


Det er riktignok bratt på siden av vein, men når den er så bred og velbygd som her, er det liten grunn til å være nervøs.

Som tidligere nevnt, i USAnske nasjonalparker leker man ikke vei!


Litt av fjellsiden til Angel’s Landing.

 

Refrigerator Canyon, en liten ravine med velsignet skygge.


Stien snor seg opp fjellsiden. Man leker ikke sti.


Jeg når opp til utgangspunktet for siste del av ruten til Angel’s Landing. Den smale fjellryggen som strekker seg fra høyre mot venstre opp mot toppen er veien opp.


Mange deler av den bratte stien til toppen er ikke mer enn drøye meteren brede, med noen hundre meters i fritt fall på sidene. På de mest utsatte områdene er det derfor satt opp solide kjettingganger til håndfeste.


Angel’s Landing. Ingen engler å se, men en hel del folk.


Utsikt mot syd.


Utsikt mot nord.


Toppen er full av frekke jordekorn som lever fett på snacks fra turister. Er man redd for jordekorn, er det best å holde seg unna Angel’s Landing, for disse krabber uten blygsel opp på folk som ligger og slapper av på toppen. Med 4-500 meter høye, og nesten loddrette fjellvegger på sidene kan det bli litt meget.

 


Et til bilde mot nord, som tydelig viser hvor bratte fjellsidene er. Den smale fjellryggen stien går på, kan sees til venstre.

Jeg klatrer ned fra Angel’s Landing, og siden dagen såvidt har begynt, og jeg har en del vann igjen i ryggsekken, tasser jeg videre nordover, langs West Rim Trail.


Flotte greier.

Geologien som utgjør Zion er de midtre lagene av det man her kaller The Grand Staircase, en stor region av sandstensformasjoner i Arizona og Utah. De nederste lagene av sandsten er de man kan se i Grand Canyon. Nordover hever landet seg, og nye, høyere liggende lag av sandsten er det som så dramatisk er avdekket av millioner av år med elvers erosjon her i Zion. De øverste “stegene” i trappa kan sees ikke langt unna, i en annen nasjonalpark, Bryce Canyon. Etter den opprinnelige planen skulle også Bryce Canyon besøkes, men det ble det dessverre ikke tid til.

Etter dagens geologi-foredrag sømmer det seg med litt mer Zion-musikk.

Kiddus-I – Graduation in Zion


Det er midt på dagen og temperaturen vaker rundt 40 celsius under en skyfri himmel.


Jeg har beveget meg bort fra canyonen, og landskapet er ikke like rabiat, men allikevel fullstendig uvirkelig.


Jeg har hørt rykter om en hvileplass med en kostbar vannkilde et godt stykke opp West Rim Trail. “Den er sikkert rett rundt neste sving” tenker jeg, og svinger meg fram mellom trær og sandsten. Etter å ha gått i underkant av ti kilometer opp West Rim Trail begynner jeg imidlertid å gå tom for vann.

Det er fortsatt rundt 40 grader varmt og skyfri himmel, så den drøye halvliteren med vann jeg har igjen er i minste laget for den nesten ti kilometer lange tilbaketuren. Jeg har lyst å peise på videre, og forhåpentligvis finne vannkilden, men bestemmer meg til slutt for å snu, og tasser nedover igjen.


Foruten sandsten, er Zion også søkkrik på små, kvikke gekkoer.


Små blomster og digre klipper.


Første del av West Rim Trail der den snor seg opp mot stien til Angel’s Landing.

Jeg tasser ned det siste stykket til veien, og er overordentlig tørst, men det holdt.

Grand Canyon

Standard

For de fleste mennesker i verden er det kun én grunn til å dra til Flagstaff. 1 ½ mot nord ligger Grand Canyon, som angivelig skal være et av de svært få turistmålene i verden som ikke skuffer når du ser det med egne øyne.


I Flagstaff bor vi to netter bak dette gjerdet, hos Dan (Danimal blant venner). Dan er en sånn fyr som lever og snakker i CAPS LOCK. Og det er kult. Dan er bra.


Vi kjører nordover mot Grand Canyon. Flagstaff ligger ved foten av det 3500 meter høye fjellet Humphreys Peak, som de innfødte omtaler som Snowbowl. Området rundt fjellet og byen er preget av fjell og åser med tykk furuskog.


Veien fortsetter ut på en bred, forblåst slette med gress og busker.


Vi når fram til Grand Canyon, og tar en titt nedover stien vi skal følge inn i canyonen.


Den samme delen av stien sett nedenfra. USAnerne liker gode veier, også i nasjonalparkene. Derfor har man her i Grand Canyon National Park sprengt ut brede, fine veier ned langs de stupbratte klippeveggene som utgjør Grand Canyon.

Ikke dermed sagt at veien ned ikke føles noe luftig. Sliter du med noe særlig høydeskrekk, vil turen ned stoppe allerede her.


Stien vi følger heter South Kaibab Trail.



Gjev utsikt et lite stykke ned stien. Nede til venstre sees stiens fortsettelse lengre ned i canyonen.


Så bratt er veggene på den øvre canyonen, men det har altså ikke hindret utsprengning av brede stier ned langs klippeveggene.


Robert Svenske poserer.


Nå og da møter vi US Park Rangers med et følge av esler på vei opp eller ned stien. Disse brukes til å frakte vann og forsyninger til parkvoter som jobber i forskjellige deler av canyonen.


Noen fjonge blomster er det alltids fukt nok til.


Utsikten ved Skeleton Point, 5 kilometer og drøye 600 høydemeter nedi Grand Canyon. Stien fortsetter ned til bunnen, hvor det ligger en campingplass ved Colorado-elva, som så vidt kan skimtes i bildet. Den opprinnelige planen var å gå ned dit, og overnatte i telt der, men det viste seg at man måtte søke om teltplass tre måneder i forveien, for i det hele tatt å ha sjanse til å få plass.

Alt av råd jeg kunne finne om Grand Canyon, frarådet sterkt å forsøke å nå ned til bunnen, og opp igjen på samme dag. Hovedårsaken er at varmen angivelig er beinhard, og at man derfor blir fort sliten, og må bære med alt vannet man trenger selv. De offisielle rådene hva gjelder drikke, går ut på at man trenger en liter vann per time. For å være på den sikre siden, måtte vi i så fall ha bært med 10-12 liter vann hver, for en dagstur til bunnen og tilbake.

Disse rådene tror jeg mest er til for å skremme fullstendig uegnede personer fra å prøve seg på turer de ikke er skapt for, under spesielt harde værforhold. Utallige millioner mennesker besøker Grand Canyon hvert år, og det vil selvsagt være en del komplette idioter blant dem, som ikke forstår egne begrensninger.

I vårt tilfelle, er begge i høvelig god form. Det er 18. Mai og været er ikke i nærheten av å være så varmt som det kan bli utpå sommeren. Solen skinner, og det er nok så varmt, men neppe mer enn 25 grader. Det skulle nok gått bra å fullføre hele turen til bunnen og tilbake for vår del, men vi har “bare” ti liter vann på deling med oss.


Så vi snur, og går opp igjen.


Man kan virkelig ikke klage på utsikten i Grand Canyon.


Problemet er vel heller at hele greia er så stor at det er vanskelig å fatte hva det faktisk er man ser.


Vi når opp til kanten av canyonen, etter å ha brukt fire timer på turen ned til Skeleton Point og tilbake. Vi kjører tilbake til Flagstaff. Fjellet med snø på horisonten er Snowbowl.

Reisen til havet: Little Rock – Dallas – Lubbock

Standard

11. Mai avla jeg min siste eksamen på bachelornivå, en enkel sak i faget “Ethics and Society” på UALR. Deretter brukte jeg et par dager på å flytte tingene mine over i garasjen til en bekjent, før jeg den 14. Mai tok fatt på min siste, og lengste reise i USA.

Den 12. Juni hadde jeg flybillett fra Little Rock og hjem til Norge, og påfølgende dag utløp visumet mitt. Med andre ord hadde jeg en knapp måned disponibel, og bestemte meg for å bruke tre uker på en dundertur vestover til Stillehavet.


Etter et siste ærend på UALRs campus, setter jeg meg inn i bilen, og legger ut på I-40 mot Dallas.

Det staselige bygget til venstre, til forveksling likt et parkeringshus, er hovedbygget for historiefag på UALR.


USAnere stoler ikke på hverandre. Politikerne er i verdensklasse når det gjelder å mane fram folkets frykt mot sine politiske motstandere. Man er ikke “skeptisk” til, eller “dypt rystet” over sine motstandere, man anklager dem bent fram for tyranni.


Etter fem timer er jeg fremme i Dallas for tredje gang, og som de forrige to gangene bor jeg hos de supre couchsurferne Collin og Christi.

På kvelden blir jeg med dem og en vennegjeng på en merkelig nigeriansk restaurant og spiser fufu, en ball av stivelse som etter norske forhold best kan sammenlignes med en komle. Med saus.


Jeg slutter aldri å fascineres av motorveiene i Dallas.


Jeg kjører vestover gjennom Dallas, og ut på den texanske bygda. Neste stopp er Lubbock, nord-vest i Texas.


Kveg finnes det en del av i Texas.


Mesteparten av den seks timers kjøreturen til Lubbock går gjennom en blanding av beiteland og lett skog. Ruten følger US-180 til Snyder, og US-84 resten av veien.


Nå og da en liten, anonym by.


Jo lengre vest jeg kommer, jo rettere blir veiene.


Som dere ser.


De siste par timene får landskapet et snev av kåbbåi-stemning over seg.


Så når jeg Lubbock, den flateste byen jeg noensinne har vært i, midt oppi det flateste landskapet jeg noensinne har vært i.

Bildet skjuler nok så godt at byen har rundt 200 000 innbyggere.


Flatheten har gjort det enkelt å dele opp landskapet i åkerlapper. Slik ser det ut fra satellitt. En diger flik av nord-vestre Texas ser for det meste slik ut, med jamnstore kvadrater side om side, atskilt av pinne rette grusveier, kun brukt av jordbruksmaskineriet som driver de enorme åkrene.


Jeg bor hos Rory, en jusstudent som har mer fancy pickup enn hus

Ettersom 17. Mai er på en mandag, dvs. en arbeidsdag, blir det vanskelig for arbeidende norsk-USAnerne å feire dagen på rett dag. I dag er det 15. Mai og lørdag, som passer meget bedre. Etter litt søking på nett i forkant, har jeg funnet fram til en liten 17 Mai-feiring arrangert av the Norwegian Society of Texas, Vestlandet Chapter, i et privathjem i Lubbock. Jeg ordner meg en invitasjon, og etter lit avslapping hos Rory, tar jeg på meg min peneste bekledning (denim og flanell) og drar til feiring.

Jeg ventet at dette kom til å bli en sær opplevelse, og det ble det da selvsagt også. Det overveldende flertallet av oppmøte (40-50 stykker) er steingamle norsk-USAnere med en fortid som professorer og liknende på Texas Tech, det største universitetet i Lubbock. Som de fleste USAnere er de smilende, hyggelige folk, og tvers gjennom USAnske. Det mimres om bestemors norske vafler, og de fleste beklager seg over at de lot være å lære seg norsk av sine foreldre/besteforeldre når de hadde muligheten.

Foruten meg er det også tre norskfødte nordmenn tilstede, deriblant en evangelistpastor som har bodd 11 år i USA, men bruker all sin tid på å beklage seg over at Kristin Halvorsen er finansminister i Norge. “Kristin Halvorsen! Som finansminister! Altså, ho er jo kommunist! Hah!” utbryter han, med mye spøtt i røsten.