17. mai 2011 – Enkle Norge i en vanskelig verden

Standard

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lage noen oppstuss over 17. Mai i år. I fjor reklamerte jeg for en ny norsk nasjonalsang. Siden jeg sluttet å være guttunge har imidlertid ikke 17. Mai vært en dag jeg hauser meg veldig opp over, hverken positivt eller negativt.

I år har jeg derimot fått en grunn til å feire, en grunn til å være stolt av landet mitt. Den har forsåvidt vært der en god stund, men jeg må takke Gert Nygårdshaug for at han fikk meg til å innse det. Hva har Gert gjort? Vel, Gert raljerte nylig i Dagbladet om at han ikke ville feire 17. Mai i år, for han skjemmes sånn over Norge. Det er greit, i Norge kan man skjemme seg over Norge, og de fleste har vel gjort det på et tidspunkt.

Så hvorfor skjemmes Gert? Jo, han skjemmes over at norske jagerfly er med på å frata fattige tsjadiske mødre deres sønner, som de elsker så høyt. Disse sønnene opererer som leiesoldater i Libya, hvor de på vegne av Muammar Gaddafi dreper uskyldige sivile. Gert ser ut til å mene at leiesoldatene må få gjøre dette, siden det først og fremst er en måte å skaffe penger til deres fattige mødre. Omverdenen har iallefall ingenting med dette å gjøre, dette er en sak mellom leiesoldatene, Gaddafi og deres ofre. At leiesoldatene dreper sivile er da ikke så vesentlig. De har tross alt ikke noe valg, for deres stakkars mødre elsker dem, men har ingen penger.

Det er en retorisk manøver til å spy av. En ting er nå å unnskylde leiesoldater for drap på sivile fordi de kommer fra fattige kår. En annen ting er å redusere en så kompleks situasjon som opprøret/borgerkrigen i Libya, og flyaksjonen som nå foregår der, til en sentimental smørje om noen fåtallige leiesoldater som egentlig er uvesentlige i det store bildet.

Det store bildet er altså en arabisk verden i opprør mot brutale diktaturer som i over et halvt århundre har undertrykt sine befolkninger, og snusket til seg det som måtte være av verdier. Noen regimer har gjort dette med vestlig hjelp, noen har lyktes helt fint på egen hånd. I Tunisia og Egypt reiste folket seg i opprør, og hæren tok deres side, hvorpå det gamle regimet tilsynelatende forsvant. Jeg satt selv og dirret av spenning foran Al Jazeeras direkte-sendinger fra Egypt mens det stod på som verst.

Ytterligere opprør har åpenbart seg i Libya, Syria , Jemen og Bahrain. Her har ikke folket vært like heldig med sin nasjonale hær, og følgelig blitt massakrert i gatene, med til dels tunge våpen. I Libya tok det Gaddafis regime en stund å summe seg, men han fikk mobilisert sine militærstyrker mot byen hvor motstanden var verst, byen Benghazi, med rundt 600 000 innbyggere. 19. Mars stod Gaddafis tanks og artilleri i utkanten av byen, og begynte å bombardere byen. Opprørerne hadde lenge bedt om hjelp fra omverdenen mot en overlegen militærmaskin de ikke kunne kjempe mot. En bilmekaniker med en AK-47 gjør liten nytte mot tanks og artilleri som kan beskyte mål flere kilometer unna. 19. Mars fikk opprørerne den hjelpen de hadde bedt om, i form av franske luftangrep mot nettop dette artilleriet.

Slik ble Benghazi reddet. Russland, AU og den Arabiske Liga, blant flere, skrek om “dialog”. Dialogen her bestod imidlertid av Gadaffis kanoner som ganske enkelt overdøvde, og utryddet stemmene på de som skrek imot, granatenes ofre i Benghazi by. Det lignet mer og per på en monolog. Monologen ville ha fortsatt inntil Benghazi var tilstrekkelig rasert og massakrert, og Gadaffis regime var sikret på ny. Syrias forrige diktator, Hafez al-Assad, lyktes med noe liknende i 1982. Så ville freden og fryktens stillhet igjen bredt seg over Libya. Olje-eksporten ville igjen gått som normalt. Om olje var vestlige staters eneste motiv i Libya, ville de oppnådd dette ved å la Gadaffi knuse opprøret og få landet tilbake til en stabil oljeeksport, ikke ved å støtte opp under noe som kan utvikle seg til en langvarig borgerkrig. Gerts vage hint om at Libyas olje er vestens egentlige motiv for intervensjon er like gammelt og uoriginalt som det er feil.

Jeg skal gi Gert rett i ett eneste ett av argumentene hans – Libya bør aller helst kjempe sin egen kamp, slik Egypt og Tunisia har gjort. Det er ikke uvesentlige mengder historie jeg har lest opp gjennom årene. Mye har handlet om undertrykte folks opprør og nederlag, og videre, deres lange, harde vei mot noe som lignet på et fritt og rettferdig samfunn. Å framtvinge en slik realitet ved intervensjon utenfra har som regel fungert svært dårlig, og ofte gjort ting verre heller enn bedre. MEN, hvert land, hvert opprør, hver situasjon er forskjellig.

George Bush den yngres perverse forsøk på påføre Irak frihet i 2003, uten invitasjon, kan ha medførte dødstall i millionklassen i kaoset og borgerkrigen som fulgte. Det er en side av saken. På den andre siden ser vi folkemordet i Rwanda i 1994. Selv den lille FN-styrken var tilstede i landet, kunne trolig ha reddet tusener, om ikke titusener. Hadde omverdenen mobilisert skikkelig, med makt heller enn oppfordringer om “dialog”, kunne kanskje folkemordet vært avverget. En drøy million drepte ble utfallet der, i fravær av intervensjon. På 17. Mai kan vi jo heller ikke glemme at det faktisk var Sovjetunionen som befridde Norge i 1945.

Libya er ikke likt Irak i 2003, ei heller Rwanda i 1994 eller Norge i 1945. Hvorfor mener jeg at intervensjon i Libya er mer riktig enn det er galt?

  1. Opprørerne ba om hjelp. Dette er vel den aller viktigste faktoren. Om et lands innbyggere ikke vil ha hjelp, kan de heller ikke hjelpes. I Libya var imidlertid bønnen om hjelp bred og tydelig. Tydelige var også overgrepene.
  2. Intervensjon var realpolitisk mulig – Man kan med rette påstå at skal en hjelpe opprørerne i Libya, så burde en også ha gjort det, og gjøre det i framtiden i andre slike situasjoner. Men det at ingen grep inn i Rwanda i 1994 er ikke et argument for å ikke gjøre det i Libya, når evnen og viljen faktisk er tilstede. Om ikke alle overgrep som det i Libya blir stanset, blir iallefall ett overgrep stanset, og det sender signal om at i vår verden anno 2011, er dette faktisk en mulighet. Om dette gir despoter verden rundt et signal om at de kanskje vil bli møtt med det samme i framtiden, og de dermed oppfører seg litt bedre mot sitt folk, er det verdt det. En bedre verden bygges sakte, med små steg, små signaler.

Utover det jeg allerede har omtalt, er Gerts kronikk såpass diffus i sin kritikk at det blir lite fruktbart å prøve å diskutere dens konkrete argumenter. Men jeg får en følelse når jeg leser den, av at Gert mener at det riktige for en fredsnasjon ALLTID vil være å la være å bruke makt. Dette er et argument man sjeldent hører eksplisitt i Norge, men det ligger og lurer som den logiske konklusjonen i den kritikken som bobler opp hver gang Norge deltar i en eller annen operasjon/intervensjon/krig/borgerkrig (kall det hva du vil) i et annet land. Det er etter mitt syn et farlig enkelt syn på vår omverden.

For det må sies klart og tydelig, situasjonen i Libya var og er VANSKELIG. Det finnes faktisk ikke noe entydig svar på om intervensjon er “bra” eller “dårlig”. Ved å ikke intervenere, ville i det aller minste tusener blitt drept i Benghazi og ellers i landet, sannsynligvis fler, og etterhvert kunne en av Gadaffis sønner ha arvet og videreført regimet. Ved å intervenere, dro de involverte statene med seg Libya inn på en langt mer usikker vei, uten noen klar idé om hvordan dette vil ende. Det kan vitterlig gå til helvete. Ut fra situasjonen tror jeg at intervensjon i dette tilfellet var et bedre valg enn å la være. Om 30-40 år vil historikere (som meg) begynne å koke sammen noenlunde velbegrunnede svar på dette, men i Benghazi hadde de ikke tid til å vente på historikernes etterpåklokskap.

Slik er altså den verden Norge befinner seg i, vanskelig. Norge er et svært enkelt land. De fleste av oss er like rike, like glade, like pene, like i språk og like i politiske oppfatninger. Verden rundt oss er vanskelig. Det finnes ingen enkle svar på store, komplekse problemer som de Libya konfronterer oss med. Min stolthet i dag, 17. Mai 2011, baserer seg på at mitt hjemland, Norge, stilt ovenfor den vanskelige situasjonen i Libya, faktisk har foretatt seg noe. Norge kunne ha hylt meningsløst om “dialog”, og brukt dette som unnskyldning for å ikke ta stilling til den vanskelige verden vi og Libya er en del av.

Gert hevder norske ledere bedriver steinalderpolitikk heller en statsmannskunst når det gjelder Libya. Jeg vil påstå at det er nettopp statsmannskunst norske ledere oppviser ved å ta vanskelige valg i en vanskelig verden, og gjøre noe de tror kan gjøre vår verden litt bedre. Å avstå fra handling fordi situasjonen tilsier det, er en dyd. Å avstå fra å handle fordi dilemmaene man stilles ovenfor er for komplekse, for tvetydige, er utilgivelig feighet.

Dermed vil jeg gratulere Norge og dets innbyggere med dagen. La oss feire, og prise oss lykkelig over at vi bor i et så enkelt land som dette, hvor folk er enige om det aller meste, og ulikhetene mellom statsleder og frisør faktisk er ganske små. Men la det aldri være et slør som hindrer oss i å se en omverden som er langt mer kompleks enn den ryddige lille bobla vi bor i.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lage noen oppstuss over 17. Mai i år. I fjor reklamerte jeg for en ny norsk nasjonalsang. Men siden jeg var guttunge har ikke 17. Mai vanligvis vært en dag jeg hauser meg veldig opp over, hverken positivt eller negativt.

 





I år har jeg derimot fått en grunn til å feire, en grunn til å være stolt av landet mitt. Den har forsåvidt vært der en god stund, men jeg må takke Gert Nygårdshaug for at han fikk meg til å innse det. Hva har Gert gjort? Vel, Gert raljerte nylig i Dagbladet om at han ikke ville feire 17. Mai i år, for han skjemmes sånn over Norge. Det er greit, i Norge kan man skjemme seg over Norge, og de fleste her i landet har vel gjort det på et tidspunkt.

Så hvorfor skjemmes Gert? Jo, han skjemmes over at norske jagerfly er med på å frata fattige tsjadiske mødre deres sønner, som de elsker så høyt. Disse sønnene opererer som leiesoldater i Libya, hvor de på vegne av Muammar Gaddafi dreper uskyldige sivile. Gert ser ut til å mene at leiesoldatene må få gjøre dette, siden det først og fremst er en måte å skaffe penger til deres fattige mødre. Omverdenen har iallefall ingenting med dette å gjøre, dette er en sak mellom leiesoldatene, Gaddafi og deres ofre. At Leiesoldatene dreper sivile er da ikke så vesentlig. De har tross alt ikke noe valg, for deres stakkars mødre elsker dem, men har ingen penger.

Det er en retorisk manøver til å spy av. En ting er nå å unskylde leiesoldater for drap på sivile fordi de kommer fra fattige kår. En annen ting er å redusere en så kompleks situasjon som opprøret/borgerkrigen i Libya, og flyaksjonen som nå foregår der, til en sentimental smørje om noen leiesoldater som egentlig er uvesentlige i det store bildet.

Det store bildet er altså en arabisk verden i opprør mot brutale diktaturer som i over et halvt århundre har undertrykt sine befolkninger, og snusket til seg det som måtte være av verdier. Noen regimer har gjort dette med vestlig hjelp, noen har lyktes helt fint på egen hånd. I Tunisia og Egypt reiste folket seg i opprør, og hæren tok deres side, hvorpå det gamle regimet tilsynelatende forsvant. Jeg satt selv og dirret av spenning foran Al Jazeeras direkte-sendinger fra Egypt mens det stod på som verst.

Ytterligere opprør har åpenbart seg i Libya, Syria , Jemen og Bahrain. Her har ikke folket vært like heldig med sin nasjonale hær, og følgelig blitt massakrert i gatene, med til dels tunge våpen. I Libya tok det Gaddafis regime en stund å summe seg, men han fikk mobilisert sine militærstyrker mot byen hvor mostanden var verst, byen Benghazi, med rundt 600 000 innbyggere. 19. Mars stod Gaddafis tanks og artilleri i utktanten av byen, og begynte å bombardere byen. Opprørerene hadde lenge bedt om hjelp fra omverdenen mot en overlegen militærmaskin de ikke kunne kjempe mot. En bilmekaniker med en AK-47 gjør liten nytte mot tanks og artilleri som kan beskyte mål flere kilometer unna. 19. Mars fikk opprørerne den hjelpen de hadde bedt om, i form av franske luftangrep mot nettop dette artilleriet.

Slik ble Benghazi reddet. Russland, AU og den Arabiske Liga, blant flere, skrek om “dialog”. Dialogen her bestod imidlertid av Gadaffis kanoner som ganske enkelt overdøvde, og utryddet stemmene på de som skrek imot, granatenes offre i Benghazi by. Det lignet mer på en monolog. Monologen ville ha fortsatt inntil Benghazi var tilstrekkelig rasert og massakrert, og Gadaffis regime sikret på ny. Så ville freden og fryktens stillhet igjen bredt seg over Libya. Olje-eksporten ville igjen gått som normalt, akkurat slik de onde kapitalistene USA og Europa ville ha foretrukket.

Jeg skal ikke spekulere alt for mye i de vestlige statenes motiver for å blande seg inn. Olje var det iallefall ikke, selv om Gert, og mange andre ved enhver anledning påstår dette.  Uansett, jeg er stolt over at Norge er en av de mange statene som griper inn mot Gadaffis brutalitet.

Jeg skal gi Gert rett på ett av argumentene hans -  Libya bør helst kjempe sin egen kamp, slik Egypt og Tunisia har gjort. Det er ikke uvesentlige mengder historie jeg har lest opp gjennom årene. Mye har handlet om undertrykte folks opprør og nederlag, og videre, deres lange, harde vei mot noe som lignet på et fritt og rettferdig samfunn. Å framtvinge en slik realitet ved intervensjon utenfra har som regel fungert svært dårlig, og ofte gjort ting verre heller enn bedre. MEN, hvert land, hvert opprør, hver situasjon er forskjellig.

George Bush den yngres perverse forsøk på påføre Irak frihet i 2003, uten invitasjon, kan ha medførte døstall i millionklassen i kaoset og borgerkrigen som fulgte. Det er en side av saken. På den andre siden ser vi folkemordet i Rwanda i 1994. Selv den lille FN-styrken var tilstede i landet, kunne trolig ha reddet tusener, om ikke titusener. Hadde omverdenen mobilisert skikkelig, med makt heller enn oppfordringer om “dialog”, kunne kanskje folkemordet vært avverget. En drøy million drepte ble utfallet der, i fravær av intervensjon. På 17. Mai kan vi jo heller ikke glemme at det faktisk var Sovjetunionen som befridde Norge i 1945.

Libya er ikke likt Irak i 2003, ei heller Rwanda i 1994 eller Norge i 1945. Hvorfor mener jeg at intervensjon i Libya er mer riktig enn det er galt?

1. Opprørerene ba om hjelp. Dette er vel den aller viktigste faktoren. Om et lands innbyggere ikke vil ha hjelp, kan de heller ikke hjelpes. I Libya var imidlertid bønnen om hjelp bred og tydelig. Tydelige var også overgrepene.

2. Intervensjon var realpolitisk mulig – Man kan med rette påstå at skal en hjelpe opprørerne i Libya, så burde en også ha gjort, og i framtiden det i andre slike situasjoner. Men det at ingen grep inn i Rwanda i 1994 er ikke et argument for å ikke gjøre det i Libya, når evnen og viljen faktisk er tilstede. Om ikke alle overgrep som det i Libya blir stanset, blir iallefall ett overgrep stanset, og det sender signal om at i vår verden anno 2011, er dette faktisk en mulighet. Om dette gir despoter verden rundt et signal om at de ****kanskje***** kan bli møtt med det samme, og de dermed oppfører seg litt bedre mot sitt folk, er det verdt det. En bedre verden bygges sakte, med små steg, små signaler.

Men avsluttningsvis må det sies klart og tydelig, situasjonen i Libya var og er VANSKELIG. Det er ikke noe entydig svar på om intervensjon er “bra” eller “dårlig”. Ved å ikke intervenere, ville i det aller minste tusener blitt drept i Benghazi og ellers i landet, sannsynligvis fler, og etterhvert kunne en av Gadaffis sønner ha arvet og videreført regimet. Ved å intervenere, dro de involverte statene med seg Libya inn på en langt mer usikker vei, uten noen klar idé om hvordan dette vil ende. Det kan vitterlig gå til helvette. Ut fra situasjonen tror jeg at intervensjon i dette tilfellet var et bedre valg enn å la være. Om 30-40 år vil historikere (som meg) begynne å koke sammen noenlunde velbegrunnede svar på dette, men i Benghazi hadde de ikke tid til å vente på historikernes etterpåklokskap.

Slik er altså den verden Norge befinner seg i, vanskelig. Norge er et svært enkelt land. De fleste er like rike, like glade, like pene, like i språk og like i politiske oppfattninger. Verden rundt oss er vanskelig. Det finnes ingen enkle svar på store, komplekse problemer som de Libya konfronterer oss med. Min stolthet i dag, 17. Mai 2011, baserer seg på at mitt hjemland, Norge, stilt ovenfor vanskelige Libya, faktisk har foretatt seg noe. Norge kunne ha hylt meningsløst om “dialog”, og brukt dette som unskyldning for å ikke ta stilling til den vanskelige verden vi og Libya er en del av.

Gert hevder norske ledere bedriver steinalderpolitikk heller en statsmannskunst når det gjelder Libya. Jeg vil påstå at det er nettop statsmannskunst norske ledere oppviser ved å ta vanskelige valg i en vanskelig verden, og gjøre noe de tror kan gjøre vår vanskelige verden litt bedre. Å avstå fra handling fordi man mener det er riktig kan være en dyd. Å avstå fra å handle fordi dilemmaene man stilles ovenfor er for komplekse, for tvetydige, er utilgivelig feighet.

Dermed vil jeg gratulere Norge og dets innbyggere med dagen. La oss feire at vi bor i et så enkelt land hvor folk er enige om det aller meste, og ulikhetene mellom statsleder og frisør faktisk er ganske små. Men la det aldri være et slør som hindrer oss i å se en omverden som er langt mer kompleks enn den ryddige lille bobla vi bor i.

Ghana-Guinea-Mali Union

Standard

Unionens flagg var enkelt og greit det Ghanesiske flagget, med tre stjerner i stedet for én.

I dag er det 41 år siden Ghana og Guinea gikk sammen i en union, det som skulle bli den Afrikanske Statsunion, som Mali etterhvert også ble medlem av. Det var ikke grenser for optimismen som rådde i sub-Saharisk Afrika i disse årene, rundt starten av 60-tallet, når storparten av Afrika ble frigjort fra de Europeiske imperier. Ble man bare kvitt de utsugende imperialistene, og fikk sine egne statsdannelser, skulle alt bli fint og flott i en fei. Med dannelsen av denne unionen tok de tre landene første steg på veien mot en forent Afrikansk stat, som skulle stå sterkt for seg selv, og motstå gamle og nye imperialister. Selvstendigheten og samarbeidet  skulle vise seg å være noe vanskeligere enn som så.

Hva gjelder unionen, endte det hele i 1962, når de respektive statsoverhodene, Kwame Nkrumah, Sékou Touré og Mobido Keita, prøvde å få hverandre drept. Året etter ble Nkrumah initiativtaker i dannelsen av den mindre ambisiøse Organisasjonen for Afrikansk Enhet, OAU, som i 2002 ble omgjort til den Afrikanske Union. Før alt gikk til helvette med unionen, rakk E. T. Mensah, Ghanas Highlife-mester, å skru sammen en super, panegyrisk trudelutt om unionen, så det var ikke helt forgjeves.

 

E. T. Mensah – Ghana-Guinea-Mali Union

Sangen er spesielt plystreverdig, men om du får ånden over deg, kan du ta den helt ut og synge med:

Ghana-Guinea-Mali Union,
Has laid down a strong foundation,
For redemption of Africa,
For which we’ve been strongly fighting.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid for ever!

First it was Ghana and Guinea,
Later Ghana-Guinea-Mali,
Soon it will be all Africa,
The achievement of a great destiny.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid, for ever!

Africa is now awakened,
That unity can [hva synger han her?]
All leaders of mother Africa,
Are called to join this great Union.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid, for ever!

Siste nytt (fra forrige uke)

Standard

Sommeren 2008 ble en av Muammar al-Gaddafis syv sønner, og dennes kone, arrestert i Sveits for å ha banket opp sine tjenere under et hotellopphold i landet. Rabalder oppstod, hvorpå Sveits’ president veiknakket reiste til Libya for å unnskylde seg på landets vegne. Selvsagt skal rike statslederes sønner få banke opp hvem de vil i Sveits. Gaddafi var imidlertid ikke fornøyd. I anledning Libyas overtagelse av presidentskapet i FNs folkeforsamling 15. September, forsøkte Gaddafi og Libya å ta det som kun kan karakteriseres som en velproporsjonert hevn: Et forslag til en FN-resolusjon om å oppløse Sveits. Resolusjonen ble det ikke noe av, men det er en besnærende idé som fortjener nøye vurdering.

Oberst Muammar al-Gaddafi, regjerende Middelhavsmester i tusj-skjegg.


Fra Istanbul ble det rapportert at Ertuğrul Osman V, tronpretendent til det Osmanske sultanatet, døde 23. September, 97 år gammel. At det Osmanske rike og dets sultanat ble opphevet i 1922 var trolig et irritasjonsmoment for Ertuğrul gjennom hans voksne liv. Neste i arvefølgen til sultanatet er Bayezid Osman III, den første i den mer enn 700 år lange tronfølgen som ikke er født innen rikets grenser (Paris). Bayezid har tjent som offiser i US Army og jobber for tiden i et bibliotek i New York.

Mehmed VI, den foreløpig siste sultan i det Osmanske rike, rømmer Konstantinopel i 1922.

Ny Bongo

Standard

Som absolutt alle husker strøk Gabons duracell-president Omar Bongo med tidlig i juni i år. Jeg traff ei jente fra Gabon her borte for et par uker siden, og spurte hvordan ståa var der i etterkant. Hun mente at folk flest ønsket seg ordentlig demokrati, “..but come on, let’s be realistic…”, man regnet med at det hele ville ende med at Bongo Jr. tok over.

Joda, nå har det vært folkeavstemning, og riktig, Omars sønn, Ali-Ben, hevdes å ha vunnet, og ble sverget inn i dag. Etter valgseieren viste han lovende takter idet han uttalte at “jeg er, og vil alltid være det Gabonske folks president”. Folket feirer i gatene.

USA

Standard

[...] here, more than anywhere else I know of or have heard of, the daily panorama of human existence, of private and communal folly—the unending procession of governmental extortions and chicaneries, of commercial brigandages and throat-slittings, of theological buffooneries, of aesthetic ribaldries, of legal swindles and harlotries, of miscellaneous rogueries, villainies, imbecilities, grotesqueries and extravagances—is so inordinately gross and preposterous, so perfectly brought up to the highest conceivable amperage, so steadily enriched with an almost fabulous daring and originality, that only the man who was born with a petrified diaphragm can fail to laugh himself to sleep every night, and to awake every morning with all the eager, unflagging expectation of a Sunday-school superintendent touring the Paris peep-shows.

- H. L. Mencken, USAnsk skribent i “On being an American“, 1922

Jeg har aldri vært i verdens viktigste land. Det er ikke mer enn 300 millioner USAnere, men til gjengjeld har 70% besøkt en Disney-park. Disse har hatt 25% av verdens brutto nasjonalprodukt siden krigen, har halvparten av de 100 beste universitetene (7-8 av top 10), 85% av verdens pepperrotproduksjon, New York, Hollywood, Redmond, Ben & Jerrys, Steve Urkel, 50% av verdens militærutgifter og 23% av fengselsbefolkningen. Så det er ikke et uvesentlig land.

Men jeg har aldri kommet nærmere enn Island, ei heller har jeg kjent alt for mange USAnere. De jeg har hatt kontakt med har vært særdeles hyggelige og høflige folk, men så bor jeg da heller ikke i Irak. Nettoresultatet er iallefall at jeg sitter her med mange av de samme fordommene om USAnerne som resten av kongerikets befolkning; disse faens ignorantene, disse hemningsløse tjukkasene, disse ekstraordinære kristenfundamentalistene, disse hjemmekjære krigsforbryterne, de jævla tullingene, USAnerne.

Denne oppgittheten over, og latterliggjøringen av USA er en av de mest populære aktivitetene i Norge. På lik linje med hurra-roping på 17. Mai, støtte til unionsoppløsningen i 1905 og en intens dedikasjon til brødmat er dette noe som forener oss. Den lille minoriteten av mormonere, amcar-entusiaster og lignende som ikke vil være med, holder stort sett tyst, eller gjør som Stein Eriksen og flytter til USA og gjør hobby av plastikkirurgi.

Grovbrød – Populært i Norge som mat, murstein og drapsvåpen

Selv om jeg er en deltaker i denne stolte sporten, svever den lille snøhvite Lars med englevinger alltid rundt hodet mitt når USAs utålelighet dukker opp. Toleranse-Lars, forståelsesfulle Lars, fintfølende Lars som mener han vet noe om verden. Denne varianten av Lars liker å tro at USAnernes USAnskhet egentlig ikke er et spesielt USAnsk fenomen, men heller et resultat av at man her har å gjøre med den største økonomien som noensinne har eksistert i verden (nest etter Xenus Galaktiske konføderasjon så klart), der menneskene takket være en liberal samfunnsordning får utfolde seg i uhemmet kreativitet , grådighet og dekadens, med rettsvern. Jeg liker å tro at hvis Norge iløpet av det siste hundreår hadde vokst fram som verdens eneste supermakt så ville det bare vært å vente at “vi” hadde funnet på noenlunde like mye faenskap, og vært like rabiat gigantomane og fjasete som USAnerne er. Med en sterk og sund fokus på grovt brød.

Grunnlaget for denne troen ligger i at det kan se ut til at ondskap utenriks vokser noenlunde proporsjonalt med et lands makt og økonomi. Altså, jo større evne du har til å herje, jo mer herjer du. USA er en stormakt/supermakt på de fleste områder (økonomi, teknologi, militære, kultur, utdanning etc.) og utnytter dette, enten det innebærer handelsboikotter, spredning av McDonalds eller invasjoner av små, perifere land. Storbritannia bedriver ikke denslags, ikke fordi britene ikke har det i seg, eller er moralsk overlegne, men fordi de ikke har evnen. Før USA var det Storbritannia som var sjef i verden, og tro med rollen fikk de livet av titals millioner kinesere, indere, zuluer og ymse andre afrikanere. Ut fra den lille fisen av en øy i nordsjøen med et 30-talls millioner innbyggere ble rundt 1/4 av Jordens overflate og befolkning styrt.

Når Norge stod på sitt mektigste tidlig på 1000-tallet bestod det av noen fårete øykolonier uti havet, et tynt befolket hjemland og ellers lite å snakke om. Siden gav de lokale snylterbaronene landet bort til Danmark, og nordmennene holdt seg hjemme i et halvt årtusen, og vel så det. Norsk imperialisme viste seg i full styrke på tidlig 1900-tall når et selvstendig og mektig Norge tilkjempet seg (forhandlet fram) tvetydig kontroll over viktige territorier som Svalbard, Bouvetøya og Dronning Mauds land, samt en kortvarig okkupasjon av Øst-Grønland i 1933, med den eksotiske Myggbukta som hovedstad (“Eirik Raudes Land”). Noen studenter i Trondheim hadde tidligere tradisjon for å laste en norsk-svensk grensevarde inn i bakrommet på en Volkswagen, kjøre den noen kilometer inn i Sverige og gjenreise den der, og dermed ta tilbake litt av Jämtland og Härjedalen, inntil svenskene oppdaget dette og fikk flyttet varden tilbake. Heller snille greier altså, en ganske korrekt refleksjon av landets maktposisjon i verden.

I India husker man i dag ikke den blodtørstige Lord Sverdrup eller kyniske og hensynsløse Generalguvernør Mowinckel. Dette fordi Sverdrup og Mowinckel hverken var Lords eller Generalguvernører, men statsministre i en uvesentlighet kalt Norge, som knapt hadde utenrikspolitikk mot noe annet enn trekkfugl. Britiske Lord Curzon er nok derimot et navn som en del indere kjenner.

Så, at USA begår rampestreker i verden er ikke noe å undres over, ei heller at Norges gjenerobring av Nord-Amerika lar vente på seg. Det unnskylder ikke all dritten landet steller i stand, men det er lett å se for seg en verre supermakt å hanskes med, Nazi-Tyskland for å ta et åpenbart eksempel. USA har iallefall til enhver tid gitt uttrykk for sine gode hensikter i forhold til omverdenen, og tildels også forsøkt å gjennomføre disse, om enn ikke alltid med like heldig resultat. Historisk sett er denslags oppførsel langt fra standarden. Jeg er sannelig ikke sikker på hva det var Sverige, en midlertidig stormakt, hadde slags hensikter når landet forsøkte å “ta” Europa på 1700-tallet. Spredning av fred, frihet og knekkebrødets glade evangelium var det neppe.

Mitt syn på USAs herjing i verden kan med få ord oppsummeres med et sitat ut av munnen på den britiske historikeren Arnold Toynbee, best kjent for sitt 7000 sider lange forsøk på å skrive en universalhistorie (en historie om alt):

America is a large, friendly dog in a very small room. Every time it wags its tail, it knocks over a chair.

Nok Urix for i dag. Jeg drar ikke til USA for å gruble over utenrikspolitikk, men først og fremst for å ta en kik på disse USAnerne. Oppvokst som jeg er i nedslagsfeltet til det heftige, vedvarende USAnske kulturelle bombardement er det ingen mangel på forventninger om hvem, hva og hvordan USAnerne er, og hva jeg kommer til å støte borti der. I utgangspunktet hadde jeg nå tenkt å skrive noe vettugt om hva jeg forventer av USA-oppholdet og USAnerne, hva jeg ser fram til og så videre, men jeg innser at det er et ganske håpløst prosjekt. Det ligger rett og slett alt for mange forventninger i lufta. Litt av problemet er vel at av alle land i verden utenom Norge, er USA kanskje det jeg vet mest om, det jeg har flest inntrykk av og fordommer om. Men for å konsentrere meg om noe sentralt, tar jeg utgangspunkt i et nøkkelord, skala.

Som nevnt besørger USA 85% verdens pepperrot, og forøvrig mye annen imponerende statistikk. USA er stort. Utstyrt med 300 millioner forbrukere, et voldsverk av en økonomi og en tilsynelatende manglende forståelse av proporsjoner, gir det seg utslag i mye digert. Et stykke øst for Little Rock, hvor jeg blir boende, finnes verdens travleste flyplasser innen henholdsvis luftfrakt og passasjertrafikk, Memphis International Airport og Atlantas Hartsfield-Jackson International Airport. Atlanta er Delta Airlines viktigste “hub” mens Memphis er ditto for FedEx, verdens største luftfraktselskap. Delta har verdens største flåte av fly, mens FedEx ligger hakk i hæl på andreplass. De neste seks plassene på listen besittes alle av USAnske selskaper.

Et knippe FedEx-fly i Memphis.

Et fenomen USAnerne fremfor noen er berømt for å ha blåst opp til vanvittige proporsjoner er materialisme, for å si det abstrakt. Den kalde krigen stod mellom to uttalt materialistiske supermakter, problemet for Sovjet var bare det produksjonen aldri kom opp på et ønsket nivå. I Sovjet var det gjerne industrien og byråkratiet som sørget for sløsingen, mens man i USA lyktes i stelle i stand effektiv produksjon og distribusjon. Dermed ble sløsingen forskjøvet fra fabrikkene til innbyggerne, som selv fikk kjøpe og forbruke etter eget forgodtbefinnende. De ble effektive forbrukere og fikk oppfylt det viktigste kriteriet for lykke i et moderne materialistisk samfunn, forbruk. USAnerne ble dermed meget lykkelige.

Lykkelige USAnere, ca. 1930

Dette voldsomme forbruket i enorm skala er noe jeg ser fram til å oppleve. Digre kjøpesentre og biler, digre hus og potetgull-poser, for ikke å snakke om diger sinnssyk mat. I bunn og grunn det Keith Yahrling har fotografert.Riktignok er nordmenn per 2009 blitt forbrukere i verdensklasse, men det foregår på særdeles liten skala her til lands, Norges befolkning utgjør ca. 1.5% av USAs.  Hverken City Nord eller City Lade småtterier, men de har ingenting på de USAnske inkarnasjonene av fenomenet kjøpesenter, som for eksempel Meadowlands Xanadu i New Jersey. Med et gulvareal på 418 kvadratkilometer fordelt utover fem etasjer er Xanadu større Everett Field, Boeings største flyfabrikk, men 20% mindre enn Pentagon. Hverken Pentagon eller Everett Field har imidlertid innebygget skibakke.

Xanadu Meadowlands – Et fem-etasjers kjøpesenter med skibakke

Gratulerer med dagen!

Bongo fra Kongo – 1935-2009

Standard

Omar Bongo fra Gabon er død. I Norge er han bedre kjent som Bongo fra Kongo takket være Torbjørn Jaglands slørvne kjeft. Bongo har hatt det privilegiet å få være Gabons president siden 1967. I løpet av hans tid på topp har det vesle landet ved Guinea-gulfen vært så heldig å finne oljereserver utenfor kysten sin. Bongo og hans kompiser har selv tatt vare på inntektene, til folkets beste naturligvis.

Nå som Bongo er død, og oljereservene holder på å tømmes, kan gaboneserne føle seg trygg i vissheten om at de slipper å befatte seg med den slitsomme debatten som stadig går i Norge rundt bruken av oljepengene. Bongo har vist seg sitt embete verdig og brukt de.

Neste gang du er på dass kan du jo ta deg et stille øyeblikk og minnes Bongo som den han var, en mann med bart.

En glad Bongo skriver kontrakt. Kanskje

er det en ny stor-bestilling til Mercedes?