Fayetteville, Arkansas

Standard

Fredag morgen sist uke fant jeg ut at jeg ville ut på tur. Jeg sjekket litt rundt, og oppdaget at noen Couchsurfere arrangerte en sammenkomst i Fayetteville i nord-vestre Arkansas, så etter forelesning smatt jeg ut på en tre timers kjøretur, nærmere bestemt på Interstates 430, 40 og 540.


I-430 mot nord over Arkansas-elva ved Little Rock.


Obligatorisk foto av bred og rett USAnsk motorvei. I-40 mot vest.


Jeg svinger nordover fra I-40, inn på I-540, som sprenger seg vei gjennom Ozark-fjellene. Et stykke oppigjennom gjør jeg mitt første møte med en tunnel i USA. Bobby Hopper Tunnel er nesten 500 meter lang, og etter alt å dømme en aldri så liten attraksjon for de innfødte. USAnerne ser ut til å foretrekke å legge motorveiene over fjellene, eller sprenge seg en kløft, heller enn å bygge tunnel. Nå skal det i sannheten sies at det her knapt er snakk om Rocky Mountains, Ozark-fjellene er mest som fyldige åser. Men pent er det, selv om jeg ikke har noen bra bilder derfra å peke til.


Huset jeg surfer i.


Løvete nabolag.


Første kvelden avholdes det en liten sammenkomst for de oppmøtte. Godt spenn i alder her, fra 1 år til godt oppi 60-årene.


Dickson Street er Fayettevilles utelivssentrum. Fayettevilles Sjøgata med andre ord. Uten sjøen.

I motsetting til Little Rock, kan man gå utendørs på kveldstid i Fayetteville uten å være nevneverdig bekymret for å bli ranet eller kjørt ned. Selv om Little Rock er tre ganger så stor, har Fayetteville et fullstendig overlegent uteliv, og siden man ikke er nødt til å fyllekjøre eller ta taxi for å komme seg hjem, fortoner det hele seg ganske forlokkende.


Lørdag kveld blir det arrangert en slags Halloween-fest med utkledning og det som hører til. Mina her vinner prisen for festens mest tidsaktuelle, og samtidig mest obskure utkledning. Neseprotesen skal forestille et falkenebb, som henspeiler på det engelske ordet Falcon, navnet på den lille guttevalpen i Colorado som visstnok hadde vært ute på flytur i en sølvfarget, hjemmebygget ballong iløpet av den foregående uken.


Johny Saksehånd, kjernekaren jeg bor hos i Fayetteville.


Dagen derpå poserer Johny med naboens hund.


En tilfeldig gate i Fayetteville søndag morgen. Rene, pene mennesker tasser rundt i gatene på vei til en av de mange kirkene. Fayetteville ble gjort til det byen er i dag av hippiene som slo seg ned her 70- og 80-tallet. Da det i tillegg er en universitetsby, er befolkningen uvanlig liberal her. Allikevel, enten USANeren er konservativ eller liberal, rasehater eller hippie, han tror på Skriftenes gud, i en eller annen form.

Spørsmålet blir da heller om USAneren er Baptist, Sunni, Evangelist, Katolikk, Kollektivist, Menonitt, Mormoner, Metodist, eller hva det skal være. Listen er uendelig lang, med alskens uvesentlige variasjoner, og de er representert i søkk og kav, noen med små skur uti bushen, andre med søylebefengte palasser i byen. Selv Fayetteville, som har få kirker sammenlignet med andre byer i Arkansas, har sannsynligvis flere kirker enn hele Nordland fylke.


Siden hoved-Halloween inntreffer førstkommende helg, er det full sving på Halloween-butikkene rundt om.


Jøde – $34.99


Pinlig – $29.99

 

Obama og Obama-mama. Ingen Nixon-maske å få tak i, dessverre.


Parykk-rommet.


Noen kvinne-kostymer.


Utenfor har en stakkar blitt hyret inn som levende skilt, her utkledd som klovn. Minstelønna i Arkansas er 36 kroner timen, noe som tilsvarer rundt 3 kg kjøttdeig på supermarkedet.


L.


Jeg kjører en tur og tar en titt på vesle Lake Fayetteville.


Der er det fint.


Sentrum av Fayetteville er usedvanlig trivelig. Dette her er da for ordens skyld ikke sentrum, heller litt gjennomsnittlig USAnsk byområde, for det meste veier, parkeringsplasser og veltrimmet gress.


Jeg tar en kik på University of Arkansas’ storvokste campus, her representert ved Old Main, det gamle hovedbygget. Da U of A hører til samme system som UALR, og Fayetteville er en umåtelig fresk liten storby (rundt 70 000 innbyggere), undersøker jeg for tiden om det er mulig for meg å ta andresemesteret her.


Tusenvis av navn i betongen spredt utover campus, formodentlig forhenværende studenter.


Een hoond in de foontein.


I tilfelle en fullkommen idiot, som kan lese, skulle prøve å sove i fontenen, har man satt opp en håndfull slike advarsler.


Fayettevilles høvelig store sønn, James Fulbright. Fulbright var en demokrat fra Arkansas som var senator for staten i 30 år. Han er kjent ( i visse kretser) for støttet opp under opprettelsen av FN og diverse annen internasjonal fintføling, deriblant et betydelig stipend-program for utvekslingsstudier, oppkalt etter ham selv.


Søndag formiddag er det “Trailer Trash Luncheon” midt uti skogen. John fra Texas, den grå-hårede karen lengst til venstre i bildet, har stellet til en voldsom servering av fôr og vin til de mange Couchsurferne. John har bodd i Dallas i noen år, men er lei av byen og holder nå på å flytte hit, ut i gokk.


Bill fra Arkansas. Alltid en røverhistorie på lur.

 


Mirna fra Libanon og Nastasya fra Russland.



Bob fra Jacksonville spiller gitar og synger rolig om Gud. I sin tid var han og bandet hans nær ved å gi ut plate, men så ble mesteparten av bandet sendt til Vietnam. En ble drept, mens en annen ble alkoholiker, så det gikk heller dårlig med det bandet.


Tara fra Oklahoma, som tok initiativ til og planla hele denne supre sammenkomsten i Fayetteville. Hun registrerte seg som Couchsurfer i skepsis, for å sjekke hvem det var datteren reiste rundt og bodde hos. Etter å ha prøvd det selv kom hun fram til at dette var storartet, og gjorde Couchsurfing til en hobby.


Zak og Jaime fra Missouri.


Mett og glad legger jeg ut på veien hjem. Denne gangen kjører jeg en lang omvei gjennom Ozark-fjellene, som rett og slett er voldsomt trivelige. Veiene er, i motsettning til Interstatene, nesten tomme for trafikk, mens landskapet er mye mer interessant.


Veldig, veldig trivelig.

På vei over en åskam dumper radioen borti en infam meksikansk radiokanal som for øyeblikket spiller den tåpeligste hip-hopen jeg noensinne har hørt. Deretter følger en stødig strøm av meksikansk hurra-fjott-polka med klare tyske inspirasjoner. Når meksikanere i Texas møtte tyske innvandrere, og hørte deres polka, konkluderte de “Ja, dette er noe av det tøffeste vi noensinne har hørt!”. Jeg tuller ikke. Syntesen av tysk polka og ymse meksikanske elementer kalles Banda. Det er ikke bra, men hispanics ser ut til å digge det. At sangerne forsøker å tøffe seg ved å synge om kriminalitet og sex til denne musikken gjør ikke saken bedre. Det er som å være på tivoli, ispedd terror og helvetes inferno.

Mellom hver sang hyler en meksikaner med bart (“AYAYAYAYAYAAAAA!”), etterfulgt av noen energiske godord om Coca-Cola eller vaskepulver. Alt ropes. Det er vist slik man gjør radio i Mexico , horror-polka og skrikende menn med bart.


På vei gjennom fjellene kjører jeg gjennom husklynger med underlige navn – Ozone, Red Star, Oark, London.

Etter å ha hørt på den idiotiske meksikanske radiokanalen i en time, setter jeg på en CD jeg kjøpte natta før, et album av bluegrass-bandet Cletus got shot som jeg var på konsert med i Fayetteville. Gøy.


Etter en hyggelig tur gjennom fjellene begynner det å bli kveld. Jeg vender tilbake til Interstatens monotone grå, og følger I-40 østover. Det er 1 1/2 time igjen til Little Rock, så jeg gasser Toyotaen opp i 115 km/h, krabber i baksetet, og sover resten av turen, mens Cletus got shot synger om punkens død.