Tull og døde indianere

Standard

Sist torsdag hadde jeg kun én forelesning på morgenen, så jeg kjørte en tur for å kike meg rundt i området syd for Little Rock.


Første stopp er Toltec Mounds State Park. Som navnet antyder er det mye hauger der.

Toltec Mounds er en arkeologisk utgravning, bestående av store og små hauger, rester etter en indianerkultur som hengte ut her før i tiden.

 

En parkvokterske demonstrerer en atlatl, et spydkasterinstrument man mener de forhenværende indianerne her brukte. Det er god futt i disse sakene, den nåværende rekorden i moderne atlatl-spydkasting er visstnok nærmere 260 meter.

 

Mer haug. Navnet Toltec Mounds kommer av at en eller annen bonde, som eide området på siste halvdel av 1800-tallet, var overbevist om at dette måtte være bygd av toltekerne, en legendarisk indianerkultur i Mexico. Bonden tok feil.

Arkeologene som holder til i nabolaget har gravd litt rundt i haugene, og kommet fram til at de to største, som denne, er fylt av søppel, eller stuffing som USAnerne kaller det. For omtrent tusen år siden hengte indianerne ut her, kiket på månen og avholdt etegilder. Matrestene slengte de i hauger, slik at vi i dag kan se på disse med ærefrykt, undres over hva slags mystisk visdom som lå bak disse, og tenke med sorg over alt vi i vesten har tapt på veien.


Også her er veiene peise rette.


En må for guds skyld ikke trampe på de sarte søppelhaugene med store, klumpete menneskeføtter.


…der får kun gressklipperne kjøre.


Denne vesle haugen er en likhaug, men det er ikke snakk om en gravhaug med en stor høvding og gull og stas. Som med de andre haugene her er den et resultat av gradvis opphopning. Hadde man en dauing, så slengte man den på haugen, og spadde kanhende på litt jord. Etterhvert ble haugen høyere, og nå bor det tre flotte trær på den.


På vestkanten av feltet ligger en liten, sumpete innsjø, eller bayou, som de innfødte kaller det. Disse finnes det tjukt av i sørstatene, særlig i elvedalene til de store elvene. Denne var en del av Arkansas-elva for noen tusen år siden, men slik elver gjør, skiftet den løp, og ligger nå nærmere 10 kilometer mot vest.

Almene stereotyper tilsier at disse bayouene fylt av morderiske bontjuver, heksedoktorer og alligatorer. Om du skulle forville deg inn i en, vil ingen i ettertid vite hvor du ble av, eller hva som skjedde. En skeivøyd innfødt raner og dreper deg, mater deg til favorittalligatoren sin, og intet mer blir sagt om den saken.

I hodet snurrer Jerry Reed i gang en trudelutt om Amos Moses. JAH! Her kjem han Aaamos!

 

I denne bayouen bor mange små, skvetne skallemenn.

 

En dau armadillo ligger nedi vannkanten og koser seg.


En flue bryner seg på en Skittle.


En gjennomsnittlig utsikt i the Arkansas Delta, hvor Toltec Mounds ligger. Disse områdene er preget av at de store elvene har buktet seg fram og tilbake opp gjennom årtusenene, og flatet ut nabolaget. I dag er det hovedsaklig digre åkre og kraftledninger man ser her.


Bøffelsnacks. Ikke så verst.


Jeg kjører videre sørover fra Toltec Mounds, og fyker plutselig forbi betydelige mengder bomull. Ingen slaver i sikte.


Midt oppi alt jordbruket finner jeg England.


This Is England.


Langs veien er en gjeng fengslede krimnakker, ikke slaver, satt i sving med å rydde opp.


Jeg svinger vestover, tilbake til vest-siden av Arkansas-elva, og kjører inn i noe som ligner på midt-Sverige. Her er det mange trær.


Sheridan, en småby midt oppi all denne skogen, har nettop arrangert Timberfest, forståelig nok.


Dette skal ifølge Jeremy Clarkson og Top Gear-gjengen ikke eksistere i USA, svingete veier. Riktignok motbeviser dette påstanden, men det er et  sjeldent syn. Som regel går veiene ganske rett fram, med såvidt merkbare svinger her og der. Ute på landeveiene må du nå og da bremse voldsomt for å ikke kjøre inn i en låve, i det den pinne rette veien du har fulgt langs kanten av en diger åker plutselig brekker seg inn i en brå 90 graders sving. Jordbruket er i stor grad rektangulært her, så det blir gjerne rett frem, eller brå 90-gradere.


He he.


Tulls 358 innbyggere er gamle og synger.


Dette er det mest spennende jeg finner i Tull, en halvdau brannstasjon.


Vel gjennom Tull føltes det igjen som å være i Sverige, nå noe lengre nord, sånn omtrent et sted mellom Tärnaby og Storuman. Det er en uvanlig og trivelig opplevelse å støte borti åser, skog og relativt trange, snirklete veier. Det å ha noen som helst utsikt uten å være i et fly er en sjeldenhet her, så dette var stas.


Toltec Mounds er en arkeologisk utgravning, bestående av store og små hauger, rester etter en indianerkultur som hengte ut her før i tiden.

Arkansas

Standard

 

“There were these two fellars standin’ on a bridge, a-goin’ to the bathroom.

One fellar said, “The water’s cold” and the other fellar said, “The water’s deep”.

I believe one fella come from Arkansas. Get it?”

- Karl Childers,  “Sling Blade” (1996)

Det finnes 50 delstater i USA (46 for å være pinlig korrekt, Kentucky, Massachusetts, Pennsylvania og Virginia omtaler seg seg alle som Commonwealths). Av disse er det uten tvil ingen som er så Arkansaske som Arkansas. Nærmeste utfordrer er Kansas som ikke ikke ligger veldig langt unna, hva gjelder bokstavkombinasjon, men grenser aldeles ikke mot Mississippi-eleven, og ligger utvilsomt i midt-vesten. Arkansas, derimot, vinner Arkansas-konkurransen. Skulle det være noen tvil er det i grunn bare å lese delstatens flagg. Arkansas. Gratulerer.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne saken, så ta det for det det er, en løst sammensatt haug med fakta og trivia om Arkansas.

Godt forankret i geografien hinsides Mississippi, grenser Arkansas til fem stater samt et Commonwealth. Oklahoma og  Texas i vest,  Louisiana mot syd,  Mississippi og Kentucky i øst og Missouri mot nord. Staten ligger i skjæringspunktet mellom Midt-Vesten og Sørstatene (eller Dixieland), men regnes for det meste som en sørstat. Arkansas ligger midt i USAs bibelbelte (og tornadobelte) og har en stolt historie som slavestat fram til borgerkrigen, der den deltok på de konføderertes side. På østgrensen ligger Mississippi-elven, verdens fjerde lengste, og vrir seg bedagelig mot syd, i et flatt landskap av den typen som store elver trives i. Når elva føler seg skøyersk kan den finne på å flomme over og spise nabolaget, noe den i 1927 gjorde med, etter USAnske forhold, uovertruffen heftighet. 70 000 km2. ble fuktet, et område på størrelse med Nordland og Trøndelag.

I nord-vest er det et slags fjellandskap, eventuelt en hel haug med åser. De er ikke så forferdelig høye, men USAnerne kaller det fjell, Ozark og Ouachita Mountains, hvorav Ozarks er de mest robuste. Mellom de to fjellområdene siger den respektable Arkansas-elva, og fortsetter gjennom hjertet av staten, deriblant gjennom Little Rock, hovedstaden, som ligger midt oppi det hele. Det ser generelt ut til å være mye bra hydrologi i Arkansas, så jeg satser på å få gjennomført noen elve- og innsjøekspedisjoner på en av de mindre elvene i Ozark-fjellene.

I syd-vestre Arkansas finnes et jævlig freskt fenomen. Diamanter. Diamanter på en ring er kanskje ikke det spenstigste i verden, men muligheten til å bedrive diamantgraving i en ekte, fungerende, offentlig tilgjengelig diamantgruve, som en hvilken som helst vill vest-pioner, se det er ganske freskt i mitt univers. I Murfreesboro ligger verdens eneste offentlig eide, fritt tilgjengelige diamantgruve, Crater of Diamonds State Park, hvor hvem som helst kan betale $7 i innslipp, og deretter rote rundt etter diamanter hele dagen.

Diamanter trives best langt nedi jorda og kommer kun unntaksvis til overflaten når en lavastrøm blåses gjennom et lag med diamanter, og rasker disse med seg opp mot overflaten. Dermed dannes vertikale søyler av diamantfylt gugg som strekker seg fra overflaten og langt ned i jordskorpen. Toppen på en slik søyle finnes i Murfreesboro. “Gruven” her består av et par store åkre som parkens ansatte nå og da pløyer opp, hvorpå de besøkende kan rote rundt i geografien etter de nusselige små stenene. I snitt finner besøkende 2-3 diamanter daglig.

Ellers er det verdt å nevne er Wal-Mart, som med sine 2 millioner kvisete ansatte uten problemer topper listen over bedrifter med flest ansatte i verden. Hovedkvarteret deres ligger i Bentonville i nord-vestre Arkansas. Bill Clinton er forøvrig født og oppvokst i småbyen Hope i Arkansas. Byens offisielle motto er “A slice of the good life”, så de er åpenbart glad i kake. Freskere er det imidlertid at Johnny Cash kom herfra. Han ble født i Kingsland, en drøy times kjøring sør for Little Rock, men vokste opp i Dyess i det nord-østre hjørnet av delstaten, rett oppi høgget for Memphis.

Hernando de Soto, en spansk drittfyr, stakk innom Arkansas i 1542 for å dø. Et tiår tidligere hadde de Soto fått smaken på dreping og raning når han hengte ut med Francisco Pizarro i Peru og knekte Inca-imperiet. Rabaldret gjorde ham søkkrik og berømt, men de Soto hadde ikke fått nok. I 1539 vendte han tilbake til Amerika, denne gang til Florida, med noe over 600 menn. De neste fire årene herjet de tulling gjennom store deler av dagens sørstater. Gull ble det lite av, men det var heldigvis plenty innfødte å ta livet av, så det er ikke fritt for at noen tusen (eller titusen) strøk med i forbifarta. Men som sagt, i 1542 var de Soto og banden i Arkansas, hvor han fikk feber og døde rett vest for Mississippi. USAnerne takket de Soto post-mortem for innsatsen ved å oppkalle et bilmerke etter ham.

Lykkelige USAnere i en blodrød DeSoto, 1953-modell.

Arkansas’ økonomi er den 30. største i USA, og er omtrent på størelse med Pakistans, ifølge dette festlige kartet. I en konkurranse om å bygge den største menneskehaugen ville Pakistan vunnet klart med sine knappe 180 millioner innbyggere, mot Arkansas’ 2.8 millioner. Og selv om Arkansas omtales som “the Natural State”, kan delstaten ikke konkurrere med Pakistan hva gjelder fjell. Der Arkansas’ Mount Magazine topper 839 meter, slår Pakistan til med 5 av verdens 14 fjell over 8000 meter, deriblant K2, nest høyest av de 14. Her må det imidlertid bemerkes at det ikke er mulig å kjøre bil til toppen av K2, noe det naturligvis er tilrettelagt for på Mount Magazine. For å oppsummere, Pakistan vinner hva gjelder menneskehaug og høyeste fjell, mens Arkansas er rikest og er bedre tilrettelagt for latsabber og rullestolbrukere.

Rett sør for Little Rock ligger småbyen Tull. Stort mer vet jeg ikke om Tull, men en fyldig rapport kommer så snart jeg får undersøkt saken nøyere.