Januar

Standard

Vi er i byen. En medborger står i et hus. Det er en mørk og stormfull aften.


Æ hør han riv i veggan nu og da, så æ kler på mæ ei møssa. Varm strikkamøssa, rein ull. Æ drikk et glass vann. Det e så kaldt. Æ går ut døra og kjenn han blås, så æ bretta opp kragen. Stikk henderne ned i de store lomman frempå jakka, selv om æ har hanska. Tynne hanska, Bodø/Glimt står det på dem. Æ sku hatt no tjukkere greier, non tjukke hanska med masse isolering og en Thinsulate-lapp på sia, men korsen sku det tatt sæ ut? Æ hadde sett ut som en scootergutt fra Arjeplog. Nei det går ikke, så det får bli tynne hanska.

 

Æ begynn å gå vestover, til byen, langs Reinslettveien. Ingen av reinan te han Paval e å se i natt, de veit ka som e best førr sæ sjøl, og hold sæ oppi Løpsfjellet og åsan der. Æ går førrbi Breidablikk. Det e storflott på en ikke veldig stor måte, sånn passe stort og litt nusselig. Vinden ekke plagsom på bakkenivå, men han høres oppi løvverket. Han e fra vest i natt, så han blir bærre værre jo lenger ut på holmen æ kommer.

 

Det ser ut te å vær stjerneklart, men lysan fra byen legg et filter over bildet, det blir ikke te no nevneverdig. Månen e ute og farta, han e i litt oval form i natt, ikke halv, ikke hel. Æ nærma mæ slutten på Reinslettveien, passer Odd Fellow-huset, og ser Justispalasset tårn sæ forran mæ i sin storslagne middelmådighet. Æ huska det gamle Justispalasset, nede på kaia. Det va et mellomstort skur. Salten Snutkorps har røkka opp. Han Pelle står inne i natt.

 

En og anna bil peisa gjennom rundkjøringa. En gammel, mørk blå Opel stasjonsvogn, og etterpå, en Honda Civic med en spoiler den overhode ikke har bruk førr. Guttan med bil e ute i festrikets tjeneste i natt, kjør all verdens fjerne bekjentskapa fra Alstad, Hunstad, Mørkved, Løpsmark, ned på Gaza-stripa, førr en moderat sum. E det fine jenta de kjenner med på lasset, blir det gratis, og det blir det ofte. Nesjda, du skakkje tenk på no penga. Du e jo venn av søstra mi! Så det ekkje no å tenk på. Så får han sæ et tjøss på kinnet eller en klem, før jentan velta ut på Gaza. Æ kommer opp til rundkjøringa, og ser det blinka i utrykningslys. En ambulanse kommer fykanes østfra, og virvla opp nyskjetten nysnø i det den passer, før den svinga opp Parkveien, til Sykehuset.

 

Æ går ned langs fortauet, på nordsia av Sjøgata. Dagtoget står og kvila nede på stasjonen. Nattoget e fortsatt en åtte tima unna, ligg og kova rundt nedi Verdalen et sted nu. E ikke Nordlandsbanen selve roen i tilværelsen? E Bodø Stasjon no mindre enn ankeret, og Nordlandsbanen no mindre enn stålkjettingen som sammen hold hele Nord-Norge førrankra til resten av landet, så ikke hele ruklet flyt ut i Barentshavet? Flyan hyla og skrik opp og ned kysten, turbofanmotora, røntgenmaskina, førrsinkelsa og all verdens drama. Imens ligg en stålorm og bukta sæ rolig gjennom landskapet, 10 tima fra Trondheim til Bodø, og der stansa den på stasjonen, nøyaktig på minuttet. Ingen metalldetektora, ingen turbulens, kun jevn og trutt framgang, mens høflige konduktøra med bart vandra rundt i vognan. Pinlig punktlig. Selve roen.

 

Mellom mæ og togan ser æ de uttørka, avfrostne stubban av byens fremste Tromsøpalme-bestand. Helvettes Tromsøpalma. Helvettes Tromsø. Æ tar vare på det lokalpatriotiske hatet. Æ e glad i hatet mitt.

 

Over alt rundt mæ e det dødt og kaldt. Han blås godt nu. Det e natta, så i bolighusan e det mørkt. Festan foregår ikke her. Ned mot sentrum bor det fortsatt mest gamlinga, og de søv nu. Noen steda har medborgeran glemt å skru av TVen, så det blinka blått og bleikt. Piratbilan fyk førrbi, førr fort i 50-sona. Sjøgata vrir sæ litt, 300 meter foran mæ kan æ så vidt se inn på Gaza. Der e det ikke dødt, ikke akkurat nu.

 

Æ går førrbi et nybygg, der kor Kitch og Orion va før. Æ huska en pizza de solgte på Orion, en diger jævel, som de dekte med store kjøttflak. De tapeteserte pizzaen med kjøtt, og serverte med bernaise. Æ huska Kitch og den ærlige, tåskatte stemninga som regjerte der. Alltid de korteste skjørtan, og tørrpuling på dansegulvet. Det heva platået ved dansegulvet, der de som virkelig ville vis sæ frem kunne dans. Æ huska det stod homoa og klinte oppå der. Kommunen tok bevilgninga fra dem førr å ha solgt alkohol til mindreårige.

 

Æ labba opp Sjøgata, og sig inn i den østlige ytterkanten av Gaza-stripa. Alle som har sett et kart vet at Gaza e i Palestina, nedi Levanten, og man kan vel si at det e alvorlige greier på gang der. Gaza i Bodø, ned mot havna, e jo et alvor på sin måte, men alikevel ikke. Utover at begge e avlange og vendt mot havet, e de ikke en og samme ting. Men det e bra navn. På vei opp over Saltfjellet, når du kommer fra nord, kjør du førrbi non campingplassa som hete Golanhøgda og Fragleberget. Æ kjenner ikke historien bak korsen de fikk navnan. Det e iallefall ikke førrdi de e befolka av drusera, jøda og FN-soldata. Heller ikke fragla og dozera i en evig syklus mellom konstruksjon og destruksjon. Men der ligg de, der ingen venta dem, på Saltfjellet – Golan og Fragleberget.

 

Grenseovergangan mellom Bodø og Gaza e dårlig bevokta. Æ kryssa over den delen av grensa som går over Sjøtata, mellom minibanken til Nordea i nord, og Annas Gatekjøkken i sør. Der ligg ytterkantan av levenet – Folk som ska ta ut penga, folk som ska ha sæ mat, folk som ska finn sæ skyss blant piratan utførr Annas. Et par medborgera førrhandla med en pirat om kjøring ut te Tverrlandet. Ut fra toneleiet til han ene høres det spesielt dyrt ut, han e oppgit, men vil hjem, så det blir vel bærre å betal. Der har du igjen førr å bo på Tverrlandet, tenk æ.

 

Noen meter lenger ned i veien blir æ ståanes og kik, i krysset Sjøgata – Torvgata. Æ kika videre ned Sjøgata, inn i Gazas hjerte. Det e Januar, så det står ikke like mye folk utaførr utestedan der og sjabba, men det e alltid noen klynga nedover, folk som tar en kjapp og intens røyk og huta sæ inn igjen. Jentan i kort skjørt og høye hæla trives spesielt godt med siggen sin nu. Æ lik buksa bedre. Hele tia spring noen ustøtt over Sjøgata, mellom bilan. Drita folk sjangla i breie sinuskurva, ut i veien, inn på fortauet, ut i veien, inn på fortauet. Justispalassets utsendte putra opp og ned gata, sakte, sakte. Skrem folk til å gå som likestrøm heller enn vekselstrøm. Får dem te å hold sæ på fortauet.

 

På nordsia av Sjøgata, utførr en butikk som selg barneklær, står en mann og ei dame og krangla. Ropa te kverandre. Ho snur sæ dramatisk fra han, ska begynn og gå vekk, men han tar tak i arma hennes, og ropa nokka. Ho snur sæ tebake og ser hardt på han. Han slepp tak i arma. Så fortsett de å krangel.

 

Æ snur mot høyre og går ned mot kaia. Det står tre gutta og pessa opp mot en vegg samtidig. Æ syns de kunne gått noen få meter til og pessa i havna i stedet. Det ligg en svær tråler førtøyd utførr Tapasta. Æ nekta å omtal stedet som SydØst. Æ har sett på et kart, æ kjenner himmelrettningan. Om æ står i Bodø, og tenk på syd-øst, da kommer æ te Missvær eller Rognan. Så det går ikke. En del av sjarmen til det her stedet e at det alltid ligg en tråler eller ei ferge førtøyd utførr, og sia du har de store vinduan der, gir det ei intim kontakt med det havet som vårres usiviliserte forgjengera en gang krabba opp av. Førøvrig e det et mirakel at det ikke drukna en medborger her kver helg i året. Du e full og fæl og kommer ramlanes ut døra. Går du rett frem, eller har litt sinusforma tendensa, e det kun få meter til den iskalde realiteten som e Bodø havn.

 

Æ trør videre vestover langs kaia og runda et hjørne som egentlig ikke e et hjørne, kun noen få graders vinkelendring i en lang vegg. En bulk. Men det e nok, bulken skjerma. Kulingen som så langt har sneke sæ rundt hjørna og innimellom husan, slår mæ rett i tryne. Æ må vinkel kroppen litt fremover førr å oppretthold korrekt vektbalanse. Æ retta opp kragen på jakka, men det hjelp jævlig lite. Det e kaldt, freskt og storarta.

 

En maritim snute runda Nyholmen. Snuten te M/S Richard With, på sørgåanes fra Stamsund. Klokka e snart halv to, noe som faktisk betyr at han Richard e i rute. Æ vet at det sitt folk oppå øverste dekk og gnur søvnen ut av øyan etter noen timers spastisk, førrkommen søvn over Vestfjorden. De kika inn over Gaza-stripa, og fra havet ser byen stille og rolig ut under stjernan. Kald og fatta. Som mæ.

 

Rundt hørnet ved Løvold vend æ inn fra havet igjen, opp mot byen. I natt e reisa målet, men forran mæ ligg en pit-stop, den lille kebab-bua te han Raja. Æ går inn.


Det hoies. Drita folk i kø som hoia te kverandre, og te karan bak disken. En svær fyr i oppkneppa svart frakk står aleina midt i køen. Han e rolig, ser ikke drita ut overhodet. Fire unggutta står sammenpressa bak han. En, med stor snusleppe, pekka sværingen på ryggen, og spør om han e kvalfanger. Sværingen svara nei. Han syns ikke det e festlig, men han ekke brysk i svaret. Han veit vel ka det går i, ingen vits å karr sæ opp over det her. Han med snusleppa forsett med kvalfangstpratet. Ska vite ka skuta hete, ska prat om harpun og kvota.

 

Æ snur mæ mot medborgeran som står og laga burger og kebab, og lura på kor det e fra. Fremmedarbeidera het de før mi tid. Æ vet ikke om det e politisk korrekt å si nu lenger. Det e aldri helt enkelt å si kor Gaza-stripas kebabskavera e fra. De litt brun i huden, men det e det jo mange som e. Han der e kurder, tenk æ. Men han kunne like godt vært Afghaner av et eller anna slag. Og han der, han der fyren, ka han e førr no? Kanskje han e Afghaner han også? Nei det e nokka mer sør-øst-asiatisk over han. Kanskje han e en minoritet fra Siam. Eller oppvokst langs den respektable Irrawaddy-elva i Burma, i millionbyen Mandalay. Eller kanskje han allikevel e fra Afghanistan. Der bor det jo mange sorta.

 

«Ja Sir, ka det ska vær» spør han som diriger operasjonen. «Kan æ få en falaffelrulle» spør æ. «Nei ingen falaffellrulle. Utsolgt.» «Ja få en rullebabbe da.» «En rullekebab. Chicken eller lam?» spør han. «Lam,» svara æ. «Hot eller medium?» «Hot.» «Drikke? Brus?» «Nei.»

 

Kebabsjefen snur sæ 90 grader te venstre, mot sin sidemann, han som har ansvar førr den endelige sammensettninga av rullen, og ropa «En rullekebab til Sir, hot, lammekjott. Masse kjott! KJEMPEMASSE KJOTT!». Han snur sæ ytterligere 90 grader mot venstre, mot unggutten som står og skjær opp kjøttet, peiva med arman som en italiener, og ropa «Skjær opp mer kjott! Vi trenger mer kjott! KJEMPEMASSE KJOTT!». Han avslutta med en 180-graders venstre-snurr, ser på mæ, og spenn opp et kjempeglis. «Det blir 80 kroner, sir. Rullekebab med masse kjott. Kort eller kontant?». Herlig type han her. Laga samme teatershowet førr kvær kunde, og gir dæ inntrykk av at du får så mye kjøtt i kebaben at du treng en middels Massey Fergusson førr å slep han med dæ ut derfra.

 

Æ betal med kort og læna mæ mot veggen og venta. Raja Kebab har TV med kurdiske musikkvideoa via parabol. De e utvilsomt bedre enn det æ har sett av Rumenske og sentral-asiatiske pop-musikkvideoa, men det har fortsatt begrensa tiltrekningskraft. Så æ kika på klientellet i stedet. Han sværingen som ikke va kvalfanger fikk babben sin og gikk. Det blei ikke no slåssing. Han va vel trygg på sin egen seksualitet, så han holdt roen. Ungguttan har fått sæ kebab og står og hoia mens de et. Æ ser han med snusleppa spøtta snusen i et tomt cola-beger. Det va jo høflig av han.

 

Æ får rullebabben i handa, og begynn å lirk mæ gjennom det lille lokalet, mot døra. En gutt og ei jente kommer inn og still sæ i køen. Ho har kort skjørt, høyhæla og ei jakke som rekk ned te naveln. Ho ser førrfrossen ut, så det va vel godt å kom innomhus. Ho ser ut som kem som helst. Det gjør han gutten også. Han har den alminnelige sausen av mannskjit gnudd oppi håret, så det står naturstridig stivt og skarpt mot taket. På overkroppen har han kun ei stripat skjorte, så han e vel førrfrossen han også. Han skryt høylydt av burgeran de selg her. Først ropa han te jenta, selv om ho står en meter unna, så veiva han med arman og ropa ut i hele lokalet, som e knøttlite, om den der burgern. Æ tenk at han må vær idiot. Kem kjøp burger når det e kebab å få kjøpt? Æ har aldri skjønt korsen folk kan foretrekk burger. Men æ har fått babben min i handa, så æ treng ikke plages mer. Æ går ut.

 

Æ smett de få metran østover te Hundholmen Plass, bærre førr å ha vært innom den. Kan du tenk dæ et bedre navn enn Hundholmen? I gammeltia va det et knøttlite handelsted her, på Hundholmen, det va det som blei Bodø. Førr en by med 50 000 innbyggera e Bodø et bedre navn enn Hundholmen, men det e litt trist at det blei sånn, allikevel.


Fra Hundholmen går æ over Sjøgata og opp i Glasshuset. Suset fra kulingen førsvinn og erstattes av hoinga fra et hundretalls medborgera. Æ stoppa opp litt innaførr glidedøran, og riv av øverste bit av isolasjonsfolien på kebaben. Æ spis. Fra øst kommer det et par militærgutta springanes – korthåra, fremoverlænte og drita. Bak e det fire politifolk, korthåra, stygt kledd, men rett i ryggan. De tar igjen militærguttan utførr Agamat og hoppa oppå dem. Danna to menneskehauga. Militærguttan sprella. Det kommer flere politifolk springanes, de hoppa oppi haugan de også. Æ vet at politiet trenes opp i teknikka førr å vri arman på folk og hold dem nede med elegant maktbruk, men i praksis e det haugbygging de bedriv. Æ flira.

 

Til høyre førr mæ, på det lille platået der det på dagtid står sigøynera, eller ka de nu e, og selg juggel, har beinan te ei jente kollapsa under ho. Det her e en klassiker, æ ser det kver helg i hele landet. Alltid ei jente i kort skjørt, med høyhæla som gjør at kollapsen ser ut som giraffen Django på ei ishockeybane. Kollapsen kommer ikke på grunn av dårlig fottøy eller utmattelse, det e en krangel eller en SMS som alkoholen har blåst hinsides alle proporsjona. Ho e utrøstelig, beinan kollapsa under ho, og nu sitt ho der som en kollisjon på betongen og hulka. Beinan ligg spredd utover te alle kanta. Attmed ho sitt ei venninne og prøva å trøst. «Han e ikkje verdt det». Men det funka ikke, det e totalt sammenbrudd, nedbrytning og Tsjernobyl. Kollapsan e tilnærma umiddelbar, de skjer der krangeln inntreff, eller der SMSen leses, så det kan like godt vær at de sitt ute på et fortau, i regn eller snøkov. Det tar en god halvtime å få ho utrøstelige i god nok stand te at ho overhode kan fløttes på, så intill da må venninna bærre innfinn sæ i den vind og nedbør som finn sted. I natt har ho trøste-venninna hatt flaks, kollapsen har skjedd i Glasshuset, så det e skjerma fra elementan. Den kebaben her va god, tenk æ. Nam nam. Tre kara går førrbi. En av dem, kledd i ei stygg plastjakke fra Jack & Jones, bryt ut av formasjonen og sveiva førrbi jenta som sitt og gråt. Æ hør ikke ka han sir. Av erfaring veit æ at det e en slørven idiotkommentar, men ho ser ikke ut te å oppfatt det, så han går videre.

 

Æ slurpa i mæ resten av kebaben, tørka sølet av fingran, og går vestover, ned førrbi kinoen. Der e det alltid folk hopa opp, og æ ser noen gutta æ kjenner, men de flaksa rundt ei jente med ei sløyfe i håret, skrik etter oppmerksomheten hennes, så æ hilsa ikke. Kjempegutta de her, til vanlig, når de e menneska. Men nu på natta e de oppskjørta av pene jenta i skjørt, så det e bærre å la dem hold på. Det ekke vits å omgås dem, de ser dæ ikke, kun ho, eller ho andre, med Converse-føtter, eller ho i den grønne t-skjorta der borte.

 

Ut av Glasshuset. Kuling igjen. Æ går førrbi 7/11, der en ungdom e opptatt med å stjel en pose nøtter. Æ ser det e folk i vinduet på andre sia av veien. Der e det kalas, der e det godtfolk æ kjenner, men æ e ute og trør aleina i natt, så æ fortsett ned mot Småbåthavna. Kald og fatta. Æ e våken og klar som Carl Zeiss, med fokus som han Carl tysker bærre kan drøm om. Organisk autofokus. Vann og kebab i mæ. Luft og stjerna rundt mæ. Æ ser, æ hør, æ lukta alt. Om tyskeran kom tilbake, kom tøffanes opp kysten på Blücher IV, hadde æ lukta beistet før det passerte Rødøy. Men alt æ lukta i natt e freskt.


Æ går ned rundt SAS-hotellet, som de nu har fått før sæ at ska hete Radison Blu. Ka det e førr non idiota som har bestemt at dysleksi e et godt element i den nye markedsføringsplana førr en hotellkjede med 158 hotella? Ska æ tipp, e det noen som har vært i USA og blitt imponert av E-Z Mart, OneBanc og andre merkevara som det osa kvalitet av. Æ fyk førrbi Gründer spesielt fort. «Hard work. Hard fun». Slagordet får mæ kun te å tenk Patrick Bateman og American Psycho. Æ ser førr mæ folk stå i kø inn på dassen førr å få snyt sæ ei stripe. Ser førr mæ voksne menn i dress åpen smekken på dansegulvet og slepp ut kuken. Lar han heng og sleng i offentlighet, som om de va to år gammel igjen. Ser førr mæ magnumflaska. Æ går ikke inn. Her har æ en førtreffelig fordom å kos mæ med, den ska vedlikeholdes, ikke etterprøves. Så æ vrir omsider kursen vestover, tilbake, oppover bak SAS-hotellet.

 

I krysset bak hotellet, der Moloveien blir te Dronningens Gate, kryssa æ grensa og førrlat Gaza. Da sku æ vel i teorien vær i Israel, men her e ingen apelsina. Litt fruktig folk ser æ allikevel. De står utfør den anonyme kjellerdøra og røyka. Homoa. Utførr Bodøs eneste, knøttlille homobar. «Rainbow». Æ har aldri sett ett ord skreve om den der kjellern. E byen liberal nok te å takkel et åpenlyst homofilt utested uten å lag plunder? Æ antar at svaret e nei. Æ antar at homoan ligg lavt. Eller kanskje det e så få homoa i byen at all publisitet går muntlig, over den homofile jungeltelegrafen. Homografen. He he. Men det trur æ nu ikke. Æ trur det e fler homoa enn det.

 

Røykeran går inn, så æ blir ståanes og kik noen sekunda. Huska at æ har vært oppe her før, under tura på byen, førr å sjekk ut stedet. Da alltid sammen med noen. Men det har vært stengt kver gang. Æ kunne gått inn nu, men æ ville følt mæ litt utilpass. Ska tru ka skeivingan syns om å få turista på besøk. E det bærre trivelig, eller førrstyrra det stemninga, som en TIL-supporter på Aspmyra? Som en TIL-supporter generelt? Janei, iallefall, æ tar det i tilfelle en anna kveld. Æ e ute og trør aleina i natt.


Her skjer det ingen ting. 70 meter nordover, ned mot havna, ligg Gaza. Ho kollapsa jenta sitt vel fortsatt og hulka på samme sted. Men her oppe skjer det ingen ting. En butikk selg gravsteina. Om dagen. Atlantern riv inn mellom husan her, ikke overveldanes hindra av geografi eller bebyggelse. Akkurat nu vispa han små virvla med tørr nysnø rundt på tørr asfalt. Æ heva blikket og ser lenger opp Dronninga, og ser mer av det samme. Virvla hives opp i lufta en liten meter, spinn, og legg sæ tilbake på asfalten. Nye tilfeldige formasjona kver gang. Æ tassa opp gjennom det her. Kragen på jakka hjelp fortsatt ikke. Snøyføyka legg krystalla i nakken min.

 

Æ ser Rådhustårnet opp til høyre, blekt og nøkternt. Æ ser Torget ned til venstre. Jenta med sløyfa i håret hutra oppover torget. Ho fra utførr kinoen. Bak ho, i trålposen, heng han ene kompis på slep. Så fint førr dem.

 

I det æ passer det gamle bygget til Nordlandsbanken, snur æ til venstre og går ned i Storgata igjen, og fortsatt veien østover. Førrbi Coop-en der, den som e 60% kolonial og 40% garn- og barnetøybutikk. Så bestemødran og oldemødran kan kjøp grønnerter te sæ sjøl, og klær te barnebarnan, på samme sted. Så sett de sæ og slarva på Corner Café. Det ryktes at de selg møsbrømlefse på Corner. Æ har ikke tall på kor mange steda i regionen æ har hørt rykta om at selg møsbrømlefse. Æ tenk at det må æ sjekk ut, men æ gjør det aldri.

 

Videre opp Storgata, østover førrbi Bankgata-krysset. Det e fortsatt selveste hovedgata, men her oppe e det e ei bakevje. Noen små, spredte butikka som selg all verdens. Militærklær, radiobila, sytråd og orientalske matvara. Ei brokat førrsamling. Så e det jo China Garden da, den kinesiske restauranten som aldri ser ut til å gå under, selv om det aldri e mer enn fire gjesta i det svære lokalet. Det kviskres om mafia-tilstanda. Sku tatt sæ ut det, om lille byen vårres va hjem til en kinesisk triade, krimnakka med wok.

 

Kor fin Storgata e her oppe. Peise rett, øde, og full av det samme snøfyket som ellers. På sørsia flankert av de her nøkterne greian fra rett etter krigen. Enkle, kvadratiske bygg, som e sterk og står han av. Æ går med heva blikk, fokusert langt frem. Ingen Glasshus, ingen Shirley, ingen Burning Memory med London-blitzing. På Gaza-stripa slåss medborgeran mot årstia og kverandre, men her e det øde. Vinden slåss mot Drygolin og murstein, og tap.

 

Det e glatt på veien og kaldt i panna, men æ blir ståanes og kik på alskens grafitti langsattmed, på installasjonsboksa, i smug og ellers. Æ ser på rust og flakanes maling. Grafittien og skramlet gjør den her byen til en by. En by uten grafitti og drit e ingen by, den e et kjøpesenter, den e ei klynge kontorbygg. Den lev ikke. Byen har menneskan lagd. Menneskan lev, og der det e liv e det drit.

 

Over en kald neserygg ser æ månen skinn, æ ser han klart og fint, førr himmeln e klar, og æ e klar. Her oppi Storgata e æ det æ lik å vær. Litt seinere kommer æ hjem, og legg mæ og søv i ei seng i et rom.


Nixon: I still think we ought to take the North Vietnamese dikes out now. Will that drown people?
Kissinger: About two hundred thousand people.
Nixon: No, no, no, I’d rather use the nuclear bomb. Have you got that, Henry?
Kissinger: That, I think, would just be too much.
Nixon: The nuclear bomb, does that bother you?…I just want you to think big, Henry, for Christsakes.