Yosemite

Standard

Fra San Francisco legger jeg veien østover. Dermed forlater jeg Stillehavet og beveger meg inn i landet igjen, i retning Little Rock, og senere, to flyturer hjem til Norge.

Reisen hjem begynner med en fire timers kjøretur fra San Francisco til hjertet av Yosemite National Park.


Langs veien har en medborger med for mye fritid benyttet seg flittig av traktoren. Eller gressklipperen.


Jeg krysser Californias kystfjell, og suser inn i den gigantiske Central Valley, en bred, lang og flat dal som strekker seg gode 720 km nordover innenfor Californias kystlinje.

Det tar en time å krysse dalen, som er fullstappet av jordbruk og kirsebæreplukkende meksikanere.


Det er vel en viss ironi over å kalle en bobil for HitchHiker (haiker), all den tid det faktisk er snakk om et rullende hus.


Det flate jordbruket i Central Valley går over i lett bølgete beiteland, før Yosemites fjell reiser seg på horisonten.


Mariposa er siste småby på veien inn i Yosemite National Park.


Det fjeller seg etterhvert skikkelig til, med snø på toppene.

Det er fortsatt tidlig på dagen, så jeg velger meg en av et utal stier i nasjonalparken, og legger ut på en kort dagstur opp fjellsidene i Yosemite-dalen.


Langs stien treffer jeg et nysgjerrig og menneskevant ekorn. Bildet er tatt med et vidvinkelobjektiv, med kameraet holdt rundt 30 cm fra ekornet.

Hei ekorn.


Dagens sti passerer forbi to fossefall. Det første av de to er Vernal Falls


Vernal Falls sett fra toppen.


Deretter Nevada Falls.


Som i Grand Canyon, er det ingenting å utsette på ingeniørarbeidet når det gjelder veiene i nasjonalparkene. Man leker ikke sti i USA.


Nevada Falls fra siden.


Merced-elven på toppen av Nevada Falls, i det den renner mot stupet.


Etter posten fra Grand Canyon beklaget mamma seg over at jeg ikke hadde lagt ut bevis for at jeg faktisk var med på opplegget, så værsågod, LarsMigrant poserende på kanten av stupet, på toppen av Nevada Falls.

Opp til toppen av Nevada Falls er det drøye 5 km å gå, samt 600 høydemeter.


Ned mot bunnen av dalen går jeg en annen rute enn turen opp. Den innledes med at den ellers utmerkede veien lar seg dusje i generøse mengder smeltevann.


LarsMigrant er forberedt på alt, og fisker opp en regnponcho fra ryggsekken.


Fra høyre til venstre ser man Nevada Falls, Sentinel Dome og Half Dome. Det merkelig formede fjellet Half Dome er et av Yosemites aller best kjente landemerker, noe som ikke framgår så godt av akkurat dette bildet, tatt fra en vinkel som skjuler dets karakteristiske form.


“Stien” ned mot bunnen av dalen er delvis asfaltert.

Uten noe om og men når jeg ned igjen, hopper i bilen og kjører et stykke ut av dalen, til hostelet Yosemite Bug, hvor jeg bor helt akseptabelt for $25 natta.


Neste dag går jeg løs på en mer utfordrende tur, opp til toppen av Upper Yosemite Falls. Ved starten advares det om knallharde forhold.


97 meter høye Lower Yosemite Falls. Dagens rute går opp forbi dette, og deretter opp og forbi storebror lengre opp, Upper Yosemite Falls.


…og vips så er jeg på toppen. Yosemite Creek renner ut mot det øverste fossefallet. Ruten opp til toppen av Upper Yosemite Falls er finfin, men de virkelige fotogene situasjonene finnes på toppen.

Jeg ler godt når jeg får se USAnere langs ymse elver og bekker i Yosemite som pumper og styrer med vannfiltrene sine for å “rense” drikkevann. På ren rutine advarer USAnske parkmyndigheter mot å drikke noe som helst vann som ikke enten er kjøpt på flaske, eller filtrert gjennom godkjente vannfiltre.

Så er også USAnerne notorisk paranoide når det gjelder renhet i mat og drikke. Alt av melk brukt til osteproduksjon pasteuriseres, for USAnerne liker ikke liv og røre i osten sin. Dette er til mine tre franske samboere i Little Rocks store fortvilelse. En gjennomsnittlig fransk ost jo helst skal være såpass høyt utviklet at den kan spasere rundt for egen hånd, og få innvilget statsborgerskap om den selv ønsker det. Samme gjelder forsåvidt for øl i USA. Alt vannet pasteuriseres, noe som er litt av bakgrunnen for at alminnelig USAnsk øl smaker ingenting som helst.

I Yosemite er det imidlertid ikke store mengder sykdomsfylte beitekyr, eller osende industriannlegg, så smeltevannet i elvene oppi fjellsiden drikkes lett uten noe mer om og men.


Som for eksempel her. Til venstre tårner tidligere nevnte Half Dome 1444 meter over Yosemite-dalen. Half Dome er en diger halvkuppel av glattskurt granitt, med et 600 meters loddrett stup på den ene siden. I bakgrunnen ligger Sierra Nevada-fjellene og koser seg i snøen.


Bortimot samme bilde, denne gang med LarsMigrant som bevis.

Veien opp til dette utsiktspunktet, Yosemite Point, er 7.5 km lang, med 890 høydemeter.


Oppå kanten av Yosemite-dalen ligger det fortsatt gode flekker med snø i slutten av mai.


Store snøflak ligger passelig til i skråningen til at jeg med litt tilfart får til å gli noen titals meter nedover. En kortvarig, men deilig erstatning for alle skiturene jeg har gått glipp av iløpet av året i USA.


På vei ned mot dalbunnen kravler jeg meg fram til en finfin utsikt mot 436 meter høye Upper Yosemite Falls. Half Dome tårner i bakgrunnen mot høyre.


Neste dag kjører jeg en annen rute i dalen. Langs veien stopper jeg ved Tunnel View, hvor utsikten videre opp dalen er upåklagelig.

Den nesten loddrette fjellsiden på venstresiden er El Capitan, som sammen med Half Dome er Yosemites mest kjente landemerke. Fjellveggen på El Capitan måler 910 meter.


Opp til utgangspunktet for dagens tur, går veien høyt opp i fjellet, langs brøytede veier. Stemning!


Veien ender ved Glacier Point, som byr på en spinnvill utsikt over mye av Yosemite-dalen. Half Dome rager høyest, litt til høyre i bildet.


En tydeligere illustrasjon av Half Domes glattskurte granittkuppel. Fjellformasjonen er visstnok inspirasjonen bak logoen til firmaet North Face.

Den uten sammenligning mest utfordrende (offisielle) fjellturen man kan begi seg ut på i Yosemite, er en topptur på Half Dome. Skikkelige villbasser kan klatre opp fjellveggen til venstre, mens den offisielle stien går opp den glattskurte fjellsiden rett fram på dette bildet. Her er det skutt en dobbel kabelgang inn i fjellsiden som turgåere bruker som håndtak på veien opp. Som bildet viser, er også de avrundede sidene av fjellet mer enn bratte nok, så man må holde godt tak, og trekke hardt med armene for å komme opp, for så å ha styrke nok i armene for turen ned igjen. Gode 32 km tur/retur er denne ruten, med 1444 vanskelige høydemeter.

Ettersom kabelgangen opp fjellsiden har begrenset med plass, er det innført  adgangsbegrensning på akkurat denne ruten, som innebærer at en må forhåndsbestille seg “plass” i kabelen mange måneder på forhånd. Dette oppdaget jeg alt for sent, så det blir ingen Half Dome-tur på meg denne gangen. Mulig det er like greit.


Fra parkeringen ved Glacier Point følger jeg denne stien, i det den traverserer seg ned gjennom fjellsiden mot elva helt til venstre.


Illilouette Creek er det laveste punktet på dagens rute.

Etter en rast ved elven, labber jeg videre opp på andre siden av elvedalen.


Snarvei til sopp?


Neida, bare nok en rabiat utsikt over Yosemite-dalen. Half Dome, nok en gang, til høyre.

Jeg går et stykke videre langs stien mot Half Dome, før jeg snur og går tilbake til bilen.


På vei opp mot bilen får jeg en pen utsikt mot Half Dome og de to fossefallene Vernal og Nevada Falls, som jeg gikk forbi første dagen i Yosemite.

Dramatiske fossefall, pene furuskoger, merkelige Half Dome, snødekte Sierra Nevada og under mitt besøk, en komisk blå himmel – Yosemite byr på en aldeles forskrudd kombinasjon av naturpornografiske elementer. Etter 10 måneder i geologisk tilbakestående Little Rock, er Yosemite som et 10 000 volts støt rett i øyeeplet. På en bra måte.