San Francisco

Standard

1 ½ times kjøring opp kysten fra Santa Cruz ligger San Francisco Bay. Det mest spennende som skjer langs veien er at jeg blir fotografert av en Google Street View-bil på vei gjennom Santa Cruz.


Vel fremme i Berkeley, rett over bukta fra San Francisco by, parkerer jeg bilen og tasser opp på campusen til University of California, Berkeley, ett av verdens ti beste universiteter. Hit sender blant andre NTNU hopetall av sosiologi-studenter på utveksling.

Tårnet over, Sather Tower, har fått navnet sitt fra den norske bankmannen Peder Sæther og hans kone Jane, som betalte for herligheten.


Amoeba Music rett sør for Berkeley’s campus, er en helt tipp topp kjempesuper platebutikk.


Utvalget av vest-Afrikansk musikk er upåklagelig.


Avdelingen for norsk musikk er noe mindre. Her USA-utgaven av Bukkene Bruses album “Den fagraste rosa” fra 2001.


Jeg elsker rundkjøringer, så når jeg en sjelden gang møter på en i USA, som her i Berkeley, blir jeg såpass opprømt at det hele må dokumenteres.

California er det eneste stedet jeg kan husket å ha sett slike i USA. Med tanke på at USAnere flest ikke er vant med rundkjøringer, og ikke har peiling på hvordan disse skal håndteres, blir jeg nok så nervøs hver gang jeg selv skal gjennom en slik.

 

Neste dag tar jeg BART (Bay Area Rapid Transit) fra Berkeley til sentrum av San Francisco, og begynner å gå vestover gjennom byen på en 16 kilometers spasertur. Etter en stund forviller jeg meg inn i Nihonmachi, eller Japantown som det heter på engelsk.

Jeg går inn i en tilfeldig dagligvarebutikk, hvor utvalget av sushi i bento-bokser er upåklagelig.


Det samme gjelder utvalget av sake. Sake er supert.


Som hovedrett i dagens lunch, velger jeg meg en pakke med fem nigiri-biter. Laks, bleksprut, kreps, tunfisk og noe ukjent hvitt noe.


Det skylles ned med grønn te.


Dessuten en liten pakke med onigiri (sushi-ris pakket inn i alger), fylt med det som ser ut til å være hermetisk tunfisk.


Spam musubi består av en stor kladd med stekt spam, bundet sammen med alger til en større kladd med lett soyasaus-dynket sushi-ris. Det må jo prøves. Visstnok voldsomt populært på Hawaii.


Til dessert blir det en liten grønn mochi, en kake av ris eller hvete, fylt med søte, moste røde bønner.


I San Francisco ønsker man ikke krabbe-dumping i kloakksystemet.


Været i San Francisco er under mitt korte besøk omtrent som i Trondheim – hyppig og brått skiftende. Under en av mange regnbyger tar jeg en liten rast under en balkong, og får dokumentert at gatene i San Francisco er omtrent så bratte som man har blitt fortalt.


Etter å ha trampet gjennom det fullstendig uinteressante Haight-Ashbury-nabolaget, begir jeg meg opp i høyden. Utsikten fra Corona Heights er fin. Her sees sentrum av byen, som jeg har kommet gående fra.


Sør for Corona Heights ligger homo-byen San Franciscos best kjente homo-nabolag, Castro.


Selv i San Francisco, som er bygd på noe utfordrende geologi, har USAnerne lyktes i å få i stand upåklagelig rette gater.


Fine hus, fine farger.


Jeg går ned gjennom Castro for å kike på homoene.

Castro ser i dag ut til å være fylt av velkledde, velstelte og velstående homoer i 40-50-årene.


Hva er te-dans? Hvem eller hva er gus?


I en bio-dynamisk og øko-balansert matbutikk i Castro kjøper jeg en flaske ingefærøl. Jeg lar meg leske. Hurra!



Jeg tramper ned mot syd-øst, inn i spanjakk-nabolaget The Mission. Her det gamle våpenlagret San Francisco Armory, som siden 2006 har vært eid og brukt av et produksjonsselskap for ymse fetisj-porno.


Som i Tromsø har man i San Francisco lyktes med stilige kombinasjoner av ny og gammel arkitektur.


Mer av det samme.

Jeg går tilbake ned til sentrum av byen og tar BART tilbake til Berkeley. Neste dag begynner kjøreturen tilbake mot Little Rock. Hadde jeg hatt mer tid på denne turen, hadde jeg gjerne tilbrakt noen dager til i San Francisco, som virker som en artig by. I denne omgang får det imidlertid holde med en lang spasertur gjennom deler av byen.