Reisen til havet: Little Rock – Dallas – Lubbock

Standard

11. Mai avla jeg min siste eksamen på bachelornivå, en enkel sak i faget “Ethics and Society” på UALR. Deretter brukte jeg et par dager på å flytte tingene mine over i garasjen til en bekjent, før jeg den 14. Mai tok fatt på min siste, og lengste reise i USA.

Den 12. Juni hadde jeg flybillett fra Little Rock og hjem til Norge, og påfølgende dag utløp visumet mitt. Med andre ord hadde jeg en knapp måned disponibel, og bestemte meg for å bruke tre uker på en dundertur vestover til Stillehavet.


Etter et siste ærend på UALRs campus, setter jeg meg inn i bilen, og legger ut på I-40 mot Dallas.

Det staselige bygget til venstre, til forveksling likt et parkeringshus, er hovedbygget for historiefag på UALR.


USAnere stoler ikke på hverandre. Politikerne er i verdensklasse når det gjelder å mane fram folkets frykt mot sine politiske motstandere. Man er ikke “skeptisk” til, eller “dypt rystet” over sine motstandere, man anklager dem bent fram for tyranni.


Etter fem timer er jeg fremme i Dallas for tredje gang, og som de forrige to gangene bor jeg hos de supre couchsurferne Collin og Christi.

På kvelden blir jeg med dem og en vennegjeng på en merkelig nigeriansk restaurant og spiser fufu, en ball av stivelse som etter norske forhold best kan sammenlignes med en komle. Med saus.


Jeg slutter aldri å fascineres av motorveiene i Dallas.


Jeg kjører vestover gjennom Dallas, og ut på den texanske bygda. Neste stopp er Lubbock, nord-vest i Texas.


Kveg finnes det en del av i Texas.


Mesteparten av den seks timers kjøreturen til Lubbock går gjennom en blanding av beiteland og lett skog. Ruten følger US-180 til Snyder, og US-84 resten av veien.


Nå og da en liten, anonym by.


Jo lengre vest jeg kommer, jo rettere blir veiene.


Som dere ser.


De siste par timene får landskapet et snev av kåbbåi-stemning over seg.


Så når jeg Lubbock, den flateste byen jeg noensinne har vært i, midt oppi det flateste landskapet jeg noensinne har vært i.

Bildet skjuler nok så godt at byen har rundt 200 000 innbyggere.


Flatheten har gjort det enkelt å dele opp landskapet i åkerlapper. Slik ser det ut fra satellitt. En diger flik av nord-vestre Texas ser for det meste slik ut, med jamnstore kvadrater side om side, atskilt av pinne rette grusveier, kun brukt av jordbruksmaskineriet som driver de enorme åkrene.


Jeg bor hos Rory, en jusstudent som har mer fancy pickup enn hus

Ettersom 17. Mai er på en mandag, dvs. en arbeidsdag, blir det vanskelig for arbeidende norsk-USAnerne å feire dagen på rett dag. I dag er det 15. Mai og lørdag, som passer meget bedre. Etter litt søking på nett i forkant, har jeg funnet fram til en liten 17 Mai-feiring arrangert av the Norwegian Society of Texas, Vestlandet Chapter, i et privathjem i Lubbock. Jeg ordner meg en invitasjon, og etter lit avslapping hos Rory, tar jeg på meg min peneste bekledning (denim og flanell) og drar til feiring.

Jeg ventet at dette kom til å bli en sær opplevelse, og det ble det da selvsagt også. Det overveldende flertallet av oppmøte (40-50 stykker) er steingamle norsk-USAnere med en fortid som professorer og liknende på Texas Tech, det største universitetet i Lubbock. Som de fleste USAnere er de smilende, hyggelige folk, og tvers gjennom USAnske. Det mimres om bestemors norske vafler, og de fleste beklager seg over at de lot være å lære seg norsk av sine foreldre/besteforeldre når de hadde muligheten.

Foruten meg er det også tre norskfødte nordmenn tilstede, deriblant en evangelistpastor som har bodd 11 år i USA, men bruker all sin tid på å beklage seg over at Kristin Halvorsen er finansminister i Norge. “Kristin Halvorsen! Som finansminister! Altså, ho er jo kommunist! Hah!” utbryter han, med mye spøtt i røsten.

14 timer gjennom Gokk, USA (Chicago til Little Rock)

Standard

Etter en knapp uke i Chicago, legger jeg ruten sydover. I-55 gjennom Illinois og over Mississippi-elven til St. Louis, og deretter US-67 gjennom Missouri og det østlige hjørnet av Ozark Mountains ned til Little Rock. Google Maps beregner kjøretiden uten stopp til 11 timer og 43 minutter.


Rundt 30 sekunder etter start i Chicago møter jeg et hinder. SWAT (Special Weapons And Tactics), en spesialtrent politienhet, har rykket ut og sperret av krysset jeg skal gjennom. Om det gjelder gisseltagning, bankran eller crimes against hipsterdom får jeg ikke greie på. Jeg snur bilen og lar GPSen finne en ny rute sydover.


West North Avenue i Chicago. USAnerne kan dette med rette gater.


I-55 sydover gjennom Illinois er en lite inspirerende opplevelse. Det er mildt sagt flatt.


Etter omtrent 1½ time svinger jeg av I-55 for å få meg en tidlig lunch i småbyen Dwight.


Frokosten tas på That 50′s place Restaurant.


Jeg er radikal og bestiller dessert, kirsebærpai med krem, før hovedretten. Å spise pai på diners underveis er en av de store små gleder ved å ferdes langs veiene i USA.


Lunchen består av en hoagie (en slags baguett med ost, løk og et digert avlangt kjøttstykke) og ferske, hjemmelagede chips.

Jeg spiser opp og styrer ut på I-55 igjen.


En stund senere ser jeg et skilt som lyder “Grain Elevator Museum”. Det sier mye om spenningsnivået under kjøring gjennom midtre Illinois at jeg faktisk svinger av veien for å sjekke dette ut. Begeistringen lar vente på seg i det jeg når målet.


På vei ut mot I-55 igjen ruller jeg forbi dette. Ikke spør hva som er poenget, jeg har ingen anelse.


Jeg nærmer meg St. Louis, og landskapet blir som dere ser voldsomt og dramatisk (sammenlignet med lengre nord). Jeg hyler i begeistring over denne unnabakken.


Frozen custard hadde jeg hørt nevnt nå og da som en St. Louis-spesialitet. Fordi jeg vet dette forvirrer nordmenn, vil jeg påpeke at custard er omtrent det samme som vaniljekrem, mens mustard er noe ganske annet, sennep. Lett å ta feil av, men nå er det altså oppklart. Frozen custard skal da i teorien være frossen vaniljekrem.


I praksis ligner dette mest på norsk soft-is, om enn noe mindre søt. Manglende sukker i selve isen kompenseres for ved å dynge på med karamellsaus, pekan-nøtter og ei feit fin coctail-kirsebær.


Herculaneum er på UNESCOs liste over verdensarvsteder, etter at byen i år 79 ble dekket av lavastrømmer fra vulkanen Vesuv, på lik linje med blant andre Pompeii.

Men det er i Italia. Herculaneum her i Missouri har visstnok en del fine trær. Jeg stanser ikke, men dundrer heller sydover.


I Harviell sør i Missouri utsettes jeg for et nådeløst dilemma. Først passerer jeg “Call of the Wild”, en diger kombinasjon av casino og strippebule, midt uti ingensteds. Noen få meter videre passerer jeg dette gamle traktorskuret, hvor JP’s Restaurant lover storslagne matopplevelser.


Etter mer enn ett sekund med harde indre rivninger, velger jeg JP’s, og deres buffet.

Jeg plukker meg corn bread, hush puppies (friterte baller av maismelrøre), popcorn shrimp (friterte reker), fritert kylling, hvite bønner, potetstappe og brune bønner. Jeg kårer corn bread til kveldens vinner, mens de brune bønnene bør ta et oppgjør med seg selv.


Et snikende forsøk på å dokumentere interiøret hos JP’s, preget av masse dall i taket og på veggene. Detter er virkelig midt uti Gokk, og jeg har sett en og annen USAnsk film om akkurat Gokk og de som bor der. Derfor vet jeg at om man stikker seg synlig ut som en utenfra, er det en enkel sak å bli hagledrept av en innfødt, partert og fritert som “popcorn shrimp” i neste dags buffet. Så jeg snikfotograferer.

Jeg overlever og kjører videre. Det blir mørkt. Vel inne i Arkansas begynner selveste syndefloden, akkompagnert av uante mengder lyn og torden. Jeg ser meg nødt til å sakke farten drastisk for overhode å kunne se noe gjennom ruta. Slikt vær har jeg opplevd tidligere i Arkansas, og det har det med å følge tornadoer med på lasset. Radiosendingene er erstattet av nødvarslingsysstemet som rapporterer om at en “Tornado watch” er utstedt. Problemet er bare at stemmen ramser opp navn på stedene meldingen gjelder for, men jeg har ikke peiling på hva som er hvor. Ettersom det er bekmørkt ser jeg heller ikke det av tornadoer som eventuelt måtte romstere rundt meg.

Bensinmåleren begynner å bli farlig lav, og jeg er nervøs for å gå tom for bensin midt utpå et jorde med en tornado i hælene. Heldigvis dukker småbyen Pocahontas og dens bensinstasjon opp, så jeg får tanket opp og spurt om tornado-meldingene gjelder her i nabolaget. Som er tilfelle med de fleste i lavtlønnede yrker i USA, har ikke dama på bensinstasjonen nevneverdig peiling på noe som helst, så jeg blir ikke stort klokere. Jeg går ut til bilen igjen, og regnværet har løyet kraftig, noe jeg tar som et godt tegn, og kjører videre.

Drøye to timer senere nærmer jeg meg Little Rock. Det er uti kveldinga, natt til søndag, og jeg er så heldig å kjøre inn i byen midt i den verste promilletiden. Siden man holder seg for gode for kollektivtrafikk såvel som gangavstand til noe som helst i USA, er alle som skal på byen ute og fyllekjører akkurat nå. Den siste halvtimen opp til huset blir hårete, men jeg overlever. 14 timer etter avgang fra Chicago er jeg hjemme.

Avslutningsvis et kart over hele ruten for spring break-turen. Jeg har lagt bak meg 2900 kilometer på åtte dager, med totalt 30 timer ren kjøring. Turens topphastighet var ifølge GPSen rett under 138 km/h. I Iowa fikk jeg mitt livs første fartsbot, på $76.

Chicago, Illinois

Standard

Etter å ha avsluttet oppholdet i Iowa med tanking av bensin og en fartsbot, svinger jeg ut på veien igjen, og med et lite 76-dollarsglis utbryter jeg “Jajaja Lars, trafikkførrbryter!” til ingen som helst. Over Mississippi går veien inn i Illinois. Jeg vender av I-80, og følger en lang rekke US highways i en tilnærmet rett linje gjennom nordre Illinois flate jordbruksland. Hva gjelder underholdning og trivsel under kjøring, er disse veiene langt å foretrekke framfor Interstatene. Trafikkmengden er mye mindre, landskapet mer interessent og kjederestaurantene (McDonalds, Taco Bell, KFC, all den driten) er erstattet med relativt trivelige diners av den gode gamle typen. Å komme seg av en Interstate, for eksempel for å fotografere en ku, innebærer nøye planlegging. På US highways er det stort sett bare å svinge av om du ser noe interessant.


Som for eksempel en gammel tanks med struttende løp midt i midten av ingenting. Slike finner man her og der i USA, som regel monumenter over den aktuelle bygdas falne i ymse USAnske kriger.


Landskapet i nordre Illinois er omtrent som i Iowa, bare flatere. Gårdene er like store, og ser omtrent like velstående ut.


På vei gjennom sentrum av Somonauk, en småby som foruten “Rambo’s Bar & Grill” her til venstre, er fullkomment glembar.


Du skal bra langt uti gokk i USA før midtstripene på veien forsvinner.


En times kjøring fra sentrum av Chicago skifter landskapet brått fra maisåker til anonyme forsteder. Jeg svinger inn på en tungt traffikert I-88 og dundrer inn mot sentrum.


Plutselig er jeg i Chicago. Den svarte staken i midten er Sears Tower, den vestlige halvkules høyeste bygning.

Jeg finner fram til Wicker Park, nabolaget hvor jeg skal bo de neste dagene. Verten min, Ryan, er på jobb, men har ordnet det slik at jeg får parkert på parkeringsplassen han har, men selv ikke bruker. Bilen parkeres, nødvendig utstyr til et utfall mot downtown Chicago pakkes i sekken, og jeg legger i vei, lykkelig over å ha taklet kjøring i Chicago, en virkelig storby, uten bulking eller uaktsomt drap.


Noen forfrosne duer er første attraksjon.


Boligblokk i sentrum av Chicago hvor de nedre etasjene er en spiral av parkeringsplasser, etterfulgt av leiligheter lenger opp.

Etter en innledende inspeksjon av “The Loop”, sentrum av Chicago, stikker jeg ut til Wicker Park igjen og møter Ryan som nå er kommet hjem. Ryan, som er i øvre halvdel av tjueårene, samt dama og ei venninne, tar meg med ut på kvelden. Første stopp er en bråkete pub med en tegneseriequiz. Vi gjør det ikke noe videre. Vi fortsetter til et voldsverk av en nattklubb hvor det foregår et slags digert rave-kalas. Annenhver kvinne er mann, og annenhver mann er homo.

Under en pause fra ravinga, fyrer nevnte venninne opp en spliff i nattklubbens bakgård, noe som blir oppdaget av en vakt, og vi blir høflig bedt om å forlate stedet. Idet vi forlater kalaset, stanser en sort BMW utenfor og slipper ut en olmt utseende mann kledt i rød joggebukse og boblevest. Lenket til hånden bærer han en koffert av den typen du kun ser i filmer om narkosmuglere og Olsenbanden, og går med raske, bestemte skritt inn. Klokken er 2 om morgenen, og festens utallige narkotikamisbrukere ser ut til å få en ny forsyning.

Neste morgen spiser jeg en rolig frokost sammen med Ryan og dama – En utmerket frokost-burrito hos Café con Leche rett borti veien. Deretter legger jeg ivei mot sentrum.


The Chicago L (eller bare “The L”) er kallenavnet på byens sporveisystem. Navnet har det fått fordi en god del av systemet er elevated, det går på spor hevet over bakkenivå, i motsetting til det vanligere opplegget med undergrunnsbaner. Bildet over er fra nærmeste L-stasjon i nabolaget av Chicago hvor jeg bor.

The L er opphav til kallenavnet på sentrum av Chicago, “The Loop”. Her går ymse spor av The L i en stor loop over gatenivå, og er derfor en meget synlig, og hørbar avgrensning.


Rett øst for The Loop, vendt mot Lake Michigan, ligger Grant Park, et rektangel av grøntarealer, statuer, en helg haug med togspor, the Art Institute of Chicago, og denne for øyeblikket tomme fontenen som visstnok er svære greier når den er i drift. Men det er mars, det er kaldt, og fontenen ligger brakk.


En uanselig aveny skiller Grant Park fra vestbredden av Lake Michigan.


Chicago ligger i det sydvestre hjørnet av Lake Michigan som henger i hop med Lake Huron i nord-øst. Michigan-Huron er verdens nest største innsjø, med et areal noe større enn Nord-Norge. Via kanaler er Michigan-Huron knyttet sammen med de øvrige tre av Nord-Amerikas “Great Lakes”, Lake Superior, Erie og Ontario, og lengst øst, via Saint Lawrence-kanalene, Altanterhavet.

I egenskap av å ha en viss fetisj for geografi, blir jeg stående noen minutter og kike, før jeg tasser videre sydover langs Lake Michigan, og ut på den kunstige halvøya Northerly Island.


Fra nordspissen av Northerly Island får jeg den mest spektakulære by-utsikten jeg har opplevd i mitt liv. Mellom en upåklagelig blå himmel, og en stille, grønnskimrende Lake Michigan, ligger Chicagos skyline og er vanvittig.

Om skalaen her er vanskelig å få grep på, kan det være greit å få dette i perspektiv. Den høyeste skyskraperen til venstre er Sears Tower (formelt kalt Willis Tower siden 2003). Fram til Petronas Towers i Kuala Lumpur ble ferdigstilt i 1998, var dette verdens høyeste bygning. Med sine 442 meter er det fortsatt høyest på den vestlige halvkule.

Jeg blir sittende en god time og stirrer på galskapen, og drikker litt appelsinjuice. Jeg mumler noen fraser til meg selv nå og da. “Fyfan. Det e faen ikke freskt. Jævla tullinga. Herregud ka bra. Fyfan.”


Et til, ubesudlet bilde av Lake Michigan, bare fordi den er så vanvittig.


En liten, skitten strand ligger mellom meg og det som en gang var den (i visse miljøer) legendariske Meigs Field, en liten flyplass. I Microsoft Flight Simulator, en flysimulator som noen millioner mennesker har brukt usunt mye tid på, var Meigs Field standard-flyplassen. Det vil si, når man startet spillet, var det alltid her man startet. Selv har jeg gjort et ukjent antall hundre take-offs herfra.

Derfor var det ikke bare innfødte som kranglet mot når borgermester Richard M. Daley, andre ledd i det korrupte Daley-dynastiet som styrer Chicago, foreslo å stenge Meigs Field i 1994. I 2003 var Daley lei av å krangle, og en natt i mars sendte han inn bulldosere for å rive opp rullebanen, uten å si fra til noen som helst på forhånd. Slik gikk det, og Meigs Field er nå omgjort til Northerly Island Park.

En anelse melankolsk rusler jeg sydover langs gangstiene som nå ligger der hvor rulle- og taksebaner før lå.


Ettersom den opprinnelige USAnske prærien ikke har plass til prærie lengre, har man besluttet å omgjøre den kunstige Northerly Island til en ørliten prærie, med gress og blomster, men ingen bøfler eller indianere.


Utsikt fra sydenden av Northerly Island, over det som var rullebanen.


Chicagos skyline sett fra samme sted. Den store avrundede greia et stykke foran Sears Tower er Soldier Field, hjemmestadion til NFL-laget Chicago Bears.


Omtrent samme utsikt i Flight Sim 4 (utgitt i 1989), den første utgaven jeg fikk prøvd meg på.


Det gamle terminalbygget, og noe rødt gress.


Et prangende leilighetsbygg innenfor Northerly Island.


“Cloud Gate”, et 100 tonn tungt kunstverk av stålelementer med et ytre av børstet stål, blir på folkemunne kalt “The Bean”.


Chicago har muséer og lignende av mange slag. Fields Museum of Natural History huser ymse utstoppede dyr, dinosaurskjeletter og relikvier fra gammeltiden. Her litt fresk indianerstemning på en gammel malt dyrehud. Jeg tar bildet fordi det minner om noe jeg har sett i “Asterix oppdager Amerika”.


Sears Tower og en parkeringsplass.


Jeg bruker uforholdsmessig tid på å prøve å få kjøpt et ukespass til The L. Hver L-stasjon har billettautomater, men de vil ikke selge meg noe slikt, så jeg trasker rundt om byen til de få stedene som etter ryktene skal selge slike. Heller ikke her på LaSalle Street Station lykkes jeg, men jeg får i det minste et helt OK foto av en perrong og noen lokaltog.


En ny dag opprenner, og på vei ned til denne menneskeskapte canyonen i The Loop, møtes jeg av en sur vind fra Lake Michigan som kan gi enhver Bodøværing akkutt hjemlengsel. Kallenavnet “The Windy City” er høyst beskrivende for Chicago.

I enden av gata her ligger Chicago Board of Trade-bygget, hjem til en av USAs viktigste børser for salg av råvarer. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes dette er meget interessant. Det samme gjør folk som er interessert i handel i hvete, soyabønner og gull, for å nevne noen.

På toppen av bygget finnes en stilig art deco-statue av Ceres, gudinnen for jordbruk i romersk mytologi. Det er den lille stilken dere ser på toppen av bygget. Er den ikke fin?


En liten demonstrasjon. Nøyaktig hvem det er som tar jobbene, vites ikke.


Richard J. Daley Center, oppkalt etter en lenge sittende borgermester, har en snok utformet av Pablo Picasso stilt opp foran seg. Bygget skal vistnok være et av Chicagos arkitektoniske høydepunkter, uten at jeg helt kan begripe hvorfor. Den Daley det her er snakk om var han far til den Daley som herpet Meigs Field i 2003.


Ved Chicago-elven rett nord for The Loop ligger The Chicago Merchandise Mart, et voldsverk av en handelsplass for ferdigvarer.

Brutal og fin.


En av dagene i Chicago slår jeg meg sammen med en russisk Couchsurfer, Anastasia, for litt felles utforskning. Hun la ut en melding på Couchsurfers Chicago-gruppe om at hun var på besøk i byen og lette etter noen å labbe rundt med, så da hev jeg meg på.

Sammen stikker vi til John Hancock Center, en 344 meter høy skyskraper med super utsikt. Til høyre ser du Sears Tower, mens den høye blå saken nærmere midten er Trump Tower Chicago, den vestlige halvkules nest høyeste byggning (etter Sears Tower). Til venstre sees Lake Michigan, med Northerly Island stikkende ut et lite stykke ned langs kysten.

Jeg har tidligere tilbrakt i underkant av en uke i New York City. NYC er voldsom og imponerende på sine vis, men jeg fikk aldri følelsen av å være i en USAnsk storby. Det føltes mer som en veldig stor og høyreist utgave av ymse vest-Europeiske hovedsteder, hvor innbyggerne snakket USAnsk og mislikte skatt.

Chicago derimot, føles som et tvers gjennom USAnsk påfunn. Når det utover siste del av 1800-tallet ble bygget jernbaner i søkk og kav i USA, ble Chicago et knutepunkt for transport mellom det gigantiske, framvoksende jordbruket på det store slettene i syd og vest, og storindustrien i øst. Kveg og svin, foret opp på slettene, ble sendt med tog til slakteriene i Chicago, hvor de så ble slaktet og sluttproduktene kjørt videre østover for salg, dit de fleste USAnere bodde (og fortsatt bor). Fylt opp av alskens immigranter, vokste byen raskt, og rakk å bli stor før privatbilismen var for godt etablert. Heller enn å ese ut til sidene, slik for eksempel Dallas senere gjorde, bygget man i Chicago skyskrapere i søkk og kav, for å spare på dyrebare tomter. Resultatet ble nok så stilig.


John Hancock center sett fra bunnen.


Neste stopp er Art Institute of Chicago, som vistnok er fremragende greier innen sin klasse. Kun Metropolitan Museum of Arts (The Met) i New York er større i USA.

Bildet viser et utsnitt fra en diger illuminert bibel fra Etiopia. Ingen lager så freske illuminerte bibler som Etiopierne.


Her litt klanvirksomhet.


Anastasia, min couchsurfende kumpan for dagen.


Som i New York, dumper jeg borti et maleri av en av den lille håndfull kunstnere jeg bryr meg om, Giorgio de Chirico. Også her med et trivelig lite damptog som tøffer forbi.


En liten utgave av Ceres-statuen som finnes på toppen av Chicago Board of Trade. Superduper.


Kvinne i rødt fotograferer “Nighthawks” av Edward Hopper.


Konsentrerte medborgere fotograferer og studerer “American Gothic” av Grant Wood.

Mens vi labber rundt blant alskens verdensberømte og mindre kjente storverker, konkluderer jeg en tankerekke som hadde vært i sving helt siden noen tilsvarende museumsbesøk i New York i Januar. Jeg gir egentlig en relativt stor faen i det aller meste av malerier, skulpturer og lignende som er å finne i kunstmuseer og gallerier. For all del, jeg forstår at andre kan ha store opplevelser på slike steder, men for det aller meste har jeg kun likegyldighet å oppdrive.

Hvis jeg vil ha oppleve noe som gjør inntrykk, får jeg det ved å reke gatelangs i Chicago, ved å kjøre rundt mellom maisåkrene i Iowa, eller ved å spise kirsebærpai på en diner, og kike på folkene i lokalet. For å si det veldig enkelt, foretrekker jeg virkeligheten. For meg blir det jeg finner på museer som regel bare en flat og merkelig gjenskapelse av noe fra virkeligheten (det være seg en medborger, en traktor, en sinnstemning, eller annet) i et veldig klinisk miljø.

Inne på Art Institute of Chicago innser jeg at jeg mye heller vil være utenfor. Ute er en stor og vanvittig verden jeg vil se nærmere på, full av mais, bensinstasjoner, verdenshav, søppeldynger, grevlinger, hvalfangere og andre medborgere.


Min vert, Ryan, og dama hans (hvis navn jeg har glemt), flaksende på gulvet hjemme hos Ryan. I hans høyre hånd sees en noe uklar pose Toro Rømmegrøt, en liten takk fra meg for supert vertskap.

Det er dette man ofte kaller en rømmegrøtgave.

Bildet er tatt sent på natt, rett etter retur fra bursdagsfeiringen til en felles venn av de to. De fleste øvrige feirende kan ikke helt begripe hvem jeg er eller hvorfor jeg er i bursdagsselskapet til noen jeg ikke kjenner, så det blir tidvis litt kleint.

Siste dag i Chicago tilbringer jeg spaserende rundt i nabolaget rundt Wicker Park. Det viser seg å være et hipster-Mecca. Tettheten av fjonge bruktbutikker langs Milwaukee Avenue gjennom Wicker Park-nabolaget er trolig den høyeste i det midtre USA, det samme gjelder volumet av Converse All-Stars. Jeg går inn i en skobutikk der. Fyren bak kassa kiker på meg under en tungt frisert sveis, og ser at jeg går rundt i et par helt vanlige joggesko. “Are you looking for some running shoes or something?” spør han med dårlig skjult forakt. “We don’t take kindly to your types ’round here” kunne han like godt ha sagt.

Litt nedi veien finner jeg Belmont Army Surplus Store, en slags hipster-skate-army-store. Jeg får meg en ny grønn jakke med masse store lommer, da min gamle grønne jakka med masse store lommer er er blitt fillete og jævlig. Stor suksess.

Jeg kjøper lunch hos Sultan’s Market, en kafeteria i nabolaget som selger enorme mengder fantastisk midtøst-mat, spiser hjemme hos Ryan, og hviler ut før den påfølgende dags ti-timers kjøretur tilbake til Little Rock.

Iowa City, Iowa

Standard

Etter en døll ekspedisjon på kryss og tvers av Missouri dagen før, har jeg forhåpninger til at den vesle universitetsbyen Iowa City skal innfri. Det gjør den da også.

Men først kan det jo være greit å forklare hvorfor jeg overhode vil bruke tid på å sose rundt oppi Iowa, en delstat de fleste USAnere kun forbinder med uendelige åkre og transportetapper på øst-vest-aksen over Interstate 80. Veldig få kunne begripe hva det var som trakk meg i den retningen under spring break.

Svaret liggr i en film og en bok. Filmen, “Dumb & Dumber” fra 1994, er en dustete klassiker av en USAnsk komedie med Jim Carrey og Jeff Daniels som to idioter på roadtrip fra Providence på østkysten, til den kaksete skibyen Aspen i Colorado, hvor den skjønne Lauren Holly holder hus. Som liten valp gjorde denne filmen et voldsomt inntrykk på meg, blant annet fordi jeg fikk se en politimann drikke tiss. Roadtripen til de to tåpene er et av de første, og sterkeste inntrykk jeg har av USA. Uendelige landeveier mellom fjell og uendelige åkre, supplert med klassiske truckstops, slitne moteller og flanell-kledde medborgere. Eksotisk! Selv om Iowa ikke var nevnt i filmen, gikk ruten gjennom nettop den type landskap man finner her – evige strekninger med maisåkre dyrket oppå en lett bølgete geografi.

Boken heter “The Lost Continent” og er skrevet av Bill Bryson. Bryson er født og oppvokst i Des Moines, Iowas nåværende hovedstad. Bryson innleder boka med å slenge litt skit om hjembyen:

I come from Des Moines. Somebody had to.

When you come from Des Moines you either accept the fact without question and settle down with a local girl named Bobbi and get a job at the Firestone factory and live there for ever and ever, or you spend your adolescence moaning at length about what a dump it is and how you can’t wait to get out, and then you settle down with a local girl and get a job at the Firestone factory and live there for ever and ever.

Hardly anyone ever leaves. This is because Des Moines is the most powerful hypnotic known to man. Outside town there is a big sign that says WELCOME TO DES MOINES. THIS IS WHAT DEATH IS LIKE. There isn’t really. I just made that up.

Så det er vel ingen overraskelse at jeg ville dit. Men snøværet dagen før ville det annerledes, så jeg hopet rett til mål nr. 2 på turen, den forhenværende hovedstaden Iowa City. I samme boka framstår Iowa City som en liten, trivelig og livlig universitetsby, selv om Bryson beklager seg over at studentene nåtildags (dvs. i 1985, når boka ble skrevet) ikke bryr seg nevneverdig om å røyke marijuana lengre. “They’re getting an education.” utbryter en vantro kompis av Bryson i boka.

Iallefall, oppe blant maisåkrene finnes en liten trivelig universitetsby, og da jeg fra før viste at universitetsbyer i USA er blant de triveligste byene, virket Iowa City som et godt utgangspunkt for trivsel og maiskiking.


På morgenen drar jeg ned til sentrum av Iowa City, som for en USAnsk by å være, er usedvanlig full av butikker, restauranter og mennesker. Alt ser velholdt og trivelig ut. Været er upåklagelig – Kald, tørr luft, under en skrikende blå himmel.


Den forhenværende Iowa State Capitol, fra den gang Iowa City var delstatshovedstad.


Mellom hyllene på John’s, noe så sjeldent som et familieeid supermarked, det USAnerne gjerne kaller en “Mom and Pop”. Mom and Pop er nå henholdsvis 86 og 90 år gamle og har overlatt driften til sønnen. Den middelaldrende kassadama som fortalt meg dette, hvisket til meg at hun var bekymret for butikkens framtid. Hun mente sønnen holdt på å gjøre den om til en spritsjappe (de hadde et helt ellevilt utvalg i øl), og hun trodde ikke han forstod hvor unik den gamle butikken var.


Jeg tar min lunch på Bluebird Diner – Corned beef and hashed vegetables. Utmerket!


I en av to supre bruktbokhandler i Iowa City møter jeg en bruktbokkatt.


Jeg finner også denne herlige propagandaboken til fordel for det Sør-Afrikanske bantustanet Transkei, her omtalt som en republikk. Det som følger blir en anelse akademisk, så om du driter i Apartheid og Sør-Afrikansk historie, kan du pent hoppe til neste bilde. Etterpå noen ord om hva Transkei faktisk var for noe, men først, fra bokens forord, noen ord fra dets statsminister, den ærverdige høvding K. D. Matanzima (nevø av Mandela):

As a soveriegn nation, Transkei now leaves the Republic of South Africa. However, Transkei is inseperably bound by geography, history and economics to the other parts and peoples of South Africa, for better or for worse. We are determined that it shall be for better: and this is a fit occasion to outline the philosophy that will guide our new nation.

We believe that the worth of all men, as human beings, must be recognized: but that all men are not equal and deserve different rewards, each according to his capacity, effort and contribution and society.

Already Transkei has given all Black people of South Africa a new dignity by blazing the trailn, in the manner we have, to sovereign nationhood. Violence debases human dignity: and strife, brute force, intimidation and terrorism have too often been the means, on this and other continents, for the entry of states into the community of independent nations. Instead, by choosing together with the Republican Government the path of peaceful negotiation, Transkei has enhanced the status and reputation of our own people and of Black men everywhere. It will be our endeavour, by the example we set as a stable, responsible and just nation, to go on doing so.

Transkei will be a democratic State, the essential principles and practices of democracy being deep-rooted in our own traditional institutions. Before Marx, before Magna Carta, these principles were operating in African society. We totally oppose the Marxist doctrine in politics and economics, and align ourselves with the democratic countries of the world.

Så hva er nå egentlig alt dette? I Sør Afrika under Apartheid, ble det opprettet en rekke såkalte “Bantustans”, områder som av regjeringen bestemte at skulle være forbeholdt svarte Sør-Afrikanere. Her skulle de i teorien leve og trives, atskilt fra de hvite, som hadde sine egne områder. Litt av problemet var at Bantustanene var uforoldsmessig små, og gjerne kontrollerte den dårligste jorden, mens den hvite minoriteten hadde mye mer, og rikere jord. Men det var jo en kjekk løsning for de hvite makthaverne som ville ha mest mulig for seg og sine, og særlig kjekt var det når de fikk med seg svarte kollaboratører som Matanzima i Transkei.

Første avsnitt refererer til Transkeirepublikkens såkalte selvstendighetserklæring i 1976. Transkei ble det første “selvstendige” Bantustanet, og ble av Sør-Afrikanerne brukt som eksempel på den rasemessige likestillingen de angivelig kjempet for. Det var imidlertid ikke mye til selvstendighet. Arbeidere som trengtes i de hvite byene, eller i Sør-Afrikas gruver og industri, fikk tillatelse til å reise ut av Bantustanene. Når de var arbeidsløse hadde de å komme seg tilbake til de fattigslige “hjemlandene” sine, og gjøre ingenting som helst. Andre avsnitt er en skjønnmalende, skjult referanse til motivasjonen bak Apartheid-politikken. Alle mennesker har verdi, men er ikke likeverdige.

Tredje og fjerde avsnitt er spark mot de organisasjoner i Sør-Afrika som kjempet mot Apartheid. Vold og opptøyer slik som for eksempel ANC (Mandelas parti) og SACP (South-African Communist Party) drev med, holdt Matanzima og Transkei seg for gode for, de holdt kjeft og tok imot det de måtte få.


“The Haunted Bookshop” i Iowa City kombinerer bruktbokhandel med platebutikk. Når gubben til høyre i bildet fikk greie på at jeg var norsk, begynte han å name-droppe norske jazzere i søkk og kav, men jeg hadde knapt hørt om noen av dem.


Litt av utvalget.


Etter å ha inspisert sentrum av Iowa City, smetter jeg i bilen og kjører ut for å kike på maisåkrene. Her dundrer jeg vestover på US-218, en pinne rett linje mellom kvadratiske åkerlapper.

Jeg skrur litt på radioen, og plutselig starter en av sangene fra soundtracket til “Dumb & Dumber”. Jeg jubler og vrir meg i bilsetet, og ute blant maisåkrene sitter den plutselig som skutt, den følelsen av hvordan jeg som liten valp trodde USA ville være.

The Cowsills – The Rain, The Park & Other Things


Gårdene er digre og velstående, og jordbruket er tilsynelatende uendelig. Det er mars, så marken ligger brakk og brun.

Etter kjøreturen drar jeg sammen med mine to trivelige husverter, Liz og Amanda, ned til sentrum, spiser utmerket indisk mat på restauranten “Masala” og ser Mel Brooks-filmen “The history of the world – Part 1″. Til tider morsom, til enhver tid tåpelig.


Etter filmen drar vi tilbake til huset, spretter flaska med kirsebær-lambic her til venstre, spiser sjokolade-cookies og spiller brettspil, mens C-SPAN viser helsereform-debatten live fra Kongressalen i Washington. På overtid vinner Demokratene, og det blir reform på Obama og vennene hans.

Bildet ovenfor viser forøvrig de ymse ølvariantene jeg kjøpte på John’s (se lengre opp). Jeg ble nok så opprømt over å finne tak i Nøgne Ø her oppe i ingensteds, så jeg kjøper en flaske med hjem til Little Rock. Helt til høyre en 40-ounce flaske (1.2 liter) med min favoritt blant USAnske billigøl, Pabst Blue Ribbon. 40-ounce-flasker er, som murer-flasker her i Norge, forbeholdt garvede fylliker. Det er virkelig underholdende å se hvor langt kjeften på noenlunde fine USAnske borgere åpner seg i sjokk, når du dukker opp på festen deres med et par 40-ouncere.

Etter at Obamas helsereform (“Obamacare”) er vedtatt, er vi alle noenlunde enige om at dette er en bra ting, og hopper i køya.


Neste morgen er tiden inne for neste etappe av min spring break-ekspedisjon. Jeg får klemt av et kjapt bilde av en av mine to verter, Liz, utenfor huset, og hopper i bilen.

Såpass langt nord i lendet er det minusgrader om nettene i mars, men ikke værre enn at når jeg har startet bilen og kjørt på med varmluft i 10-15 minutter, lar isen på ruta seg børste vekk. Ikke akkurat skitur forbi Gråkallen eller Tverrbrennstua, men det er nå iallefall trivelig kaldt!


Nedi sentrum av Iowa City ligger “Hamburg Inn”, en diner som i USA er sånn halvveis berømt takket være “the Iowa Coffee Bean Caucus”, en høyst uoffisiell avstemningform hvor kunder får utdelt en kaffebønne som de så putter i en av flere glasskrukker. Hver krukke representerer en kandidat i ett eller annet aktuelt valg. Det har etterhvert blitt tradisjon at USAnske presidentkandidater stikker innom her og avlegger sin stemme. På grunn av kompliserte omstendigheter i det USAnske valgsystemet, er valgkampen i nettop Iowa uforholdsmessig viktig tidlig i denne prosessen, så kandidatene bruker uforholdsmessig mye tid, og spar ut uforholdsmessig mye valgflesk i Iowa, deriblant her på Hamburg Inn. Ronald Reagan har vært her, det samme har Bill Clinton og Barack Obama. Fans av serien “The West Wing” (“Presidenten”) husker kanskje en episode hvor presidentkandidat Santos er innom nettop her for å slippe ei bønne.


Jeg spiser en god gammeldags frokost før kjøreturen mot øst. Pannekaker, hashed browns, eggerøre, noe svineri, og en enorm porsjon milkshake.

I dag er det ikke presidentvalgkamp. Foruten en servitør som kan alle USAs stater på rams, er lokalet fylt til randen av et par middelaldrende menn som diskuterer helsereform (dagens snakkis), og en lett flagrete dame i 30-årene med en avis. Vi kommer i prat, og hun spør hva jeg gjør i Iowa City. “It’s part of my Spring Break road trip. I liked the sound of being surrounded by corn, and also, I like the name Iowa. And it seems like a sweet little town.” svarer jeg. “Well on the south side of town, there are black kids who are on a curfew because they’re black”. Hun har sikkert rett, men det vet jeg ingenting om, og drar samtalen inn på neste destinasjon for min del, Chicago. Hun er ellevilt begeistret over Chicago, og legger ut om alt det supre man kan ta seg til.

Men jeg syns fortsatt Iowa City virker som en trivelig by.


Fortsatt strålende vær i Iowa City i det jeg legger i vei.


Jeg tar I-80 mot øst. I-80 strekker seg fra hele veien fra New York ved Atlanterhavet til San Francisco ved Stillehavet. Jeg skal kun følge den i noen timer til Mississippi-elven, hvor jeg svinger over på ymse bygdeveier som til slutt skal føre meg inn til Chicago. Jeg kunne selvsagt fulgt I-80 nesten hele veien til Chicago, men det å kjøre på Interstates er virkelig drepende kjedelig.


…og slik ser Mississippi-floden ut rett nord for Davenport, Iowa. Hinsides elva ligger Illinois. Her har jeg svinget av I-80 for å ta et bilde av denne store, men bedagelige elven, og for å fylle opp bensintanken i Iowa før jeg krysser inn i Illinois, hvor bensinen er dyrere.

Jeg følger skiltene til nærmeste bensinstasjon, og kjører på en bred og fin highway opp langs elvebredden. Fra en sone hvor fartsgrensen er 45 mph (72 kmh) kjører jeg inn i en fartsgrense på 35 mph (56) uten helt å merke skiltingen. Jeg er mest opptatt med å speide etter bensinstasjonen. Få sekunder senere ser jeg den, og svinger inn. Idet jeg skrur av motoren inne ved bensinpumpa, hører jeg lyden av en politisirene. I villrede kiker jeg meg til høyre, venstre og framover, uten å se noe relevant. Men i speilet ser jeg en svart Dodge Mustang GT parkere bak meg, med det som umiskjennelig er en politimann bak rattet.

Han kommer bort til vinduet og forteller meg at han målte meg til 49 mph (78 kmh) i en 35-sone, og lurer på om jeg har noen forklaring. Jeg svarer at jeg nettop kom av Interstaten etter flere timer med kontinuerlig kjøring i 70 mph, og er litt fartsblind, men at det forsåvidt ikke er noen god unskyldning. Han tar en rask kik på meg, og sier at egentlig skulle en overskridelse på mer enn 10 mph ført til at jeg ble rapportert til forsikringsselskapet mitt, med medfølgende heving av premien. Men som han sier, “You look like a nice guy, you’re not here to cause trouble, so we’re gonna keep this off your record”. Jeg mistenker at det er kodespråk for “You’re not a negro drug dealer, here to sell crack to our kids”.

Iallefall får jeg utskrevet en bot på $76 fra sheriff-kontoret i La Claire, Iowa, og ønskes lykke til på turen videre.

16 timer i Missouri

Standard

En anelse forsinket kommer denne dokumentasjonen av min Spring Break-ekspedisjon sist Mars. Jeg hadde blitt kjent med svært få studenter på dette tidspunktet, og mine samboere hadde ikke ferie, så det var helt og holdent opp til meg selv hvor jeg skulle tilbringe den ni dager lange ferien. Jeg valgte å følge min naturlige trekning, det vil si, mot nord.

Etter siste forelesning kjører jeg de tre timene opp til Fayetteville i nord-østre Arkansas, og tilbringer natten der. Klokka 07.00 står jeg opp med en plan om kjøre til Iowas hovedstad, Des Moines, som også er hjembyen til en av mine favorittforfattere, Bill Bryson. Men nei. Mellom meg og Iowa, ligger Missouri, og nordre Missouri er i ferd med å la seg kollektivt nedsnø.

Fri for piggdekk og ABS-bremser, er jeg nødt til å skrinlegge Des Moines. Uten alt for mange alternativer, finner jeg ut at det heller får bli St. Louis, “The Gateway City”, en 6-7 timers kjøretur mot nordøst, gjennom deler av Missouri som ikke snør ned. Jeg fyrer av en håndfull sofasurfe-søknader til folk i St. Louis, og kjører av sted.


Det regner hele veien.

16 Horsepower – Wayfaring Stranger

På en bygdevei på grensen mellom Arkansas og Missouri dumper jeg borti en kristenfundamentalistisk propagandakanal hvor en dame som utgir seg for å ha vært innehaver av en abortklinikk, forteller at hun ble sponset av “the abortion industry” for å gå inn i USAnske skoler og lære opp 10-12 år gamle jenter i å ha sex, i den hensikt at de skulle bli gravide og abortere 5-7 ganger innen de fylte 18. “Wow. That’s really satanic.” tilføyer en av radioprogrammets verter noe uinspirert. Utfra abortdamas påstander, er det snakk om en vidtrekkende konspirasjon, på tvers av USA.


Et av de mer underlige utslagene av USAnernes tolkning av begrepet demokrati, er direktevalg av et utall lokale embetsmenn, deriblant statsadvokater, sheriffer og dommere. Dette gir en del underlige utslag, i det disse må samle inn penger til egen valgkamp, samt være ekstra påpasselige med å opptre publikumsvennlig rundt valg-tider. Å være “tough on crime” er populært i USA, og det kan dermed være lurt for en sittende dommer å ta ekstra hardt i når dom skal felles.

Herrin her er en republikansk dommer. Elefantlogoene på plakaten tilhører det republikanske parti, ofte omtalt som GOP (the Grand Old Party).


Rett utenfor den parkeringsplasspregede byen Springfield, inntar jeg Interstate 44 mot nord-øst, på tvers av Missouri.


Heldigvis skorter det ikke på attraksjonene.


“Gift Store” kan vel i praksis oversettes som souvernir-butikk, og innholdet er i gjennomsnitt 40% tåpeligere i USA enn hva jeg opplever rundt i Europa. Hva gjelder dette konkrete tilfellet, vil jeg si at utvalget er mer ubegripelig enn tåpelig. Her avdelingen for rustikke skilt.


I låste skap finnes kostbare varer.


Om den faktisk er verdens største, vet jeg nå ikke helt, men dimensjonene er brukbare.


Avdelingen for John Deere-souvenirer.

I verdens største souvenir-butikk kjøper jeg tre postkort til 25 cent stykket, før jeg vender tilbake til I-44.


Noen timer senere stanser jeg på en av Anglo-Iranian Oil Companys (nå kjent som British Petroleum) bensinstasjoner, før jeg av mangel på alternativer inntar en riktig bedriten lunch hos Kentucky Fried Chicken.


Rundt sju timer og 550 km etter avgang fra Fayetteville, siger jeg sånn smått inn i St. Louis.



Sentrum av St. Louis ser ut som hvilken som helst USAnsk storby. Høyhus fylt av banker, forsikringsselskaper og hoteller, pinne rette, brede veier, og en og annen stadion. Mangelen på restauranter, utesteder og butikker er slående. Enda mer slående er vel mangelen på innbyggere, rett og slett fordi folk sjeldent bor i sentrum av byer i USA.

Jeg finner nærmeste Starbucks og får logget på Internet, hvor det viser seg at veiene nord i Missouri nå er snøfrie, og at jeg har fått postivt svar fra et par sofasurfere i Iowa City (i Iowa, tro det eller ei). Iowa City er uansett byen jeg la opp til som neste stopp på turen, etter den nå avlyste visitten til Des Moines. Mens jeg prøver å få tak i dem per telefon for sjekke om jeg kan komme med en gang, kjører jeg ned i sentrum av St. Louis for å inspirere the Gateway Arch.


Sånn ser den ut. Du har helt sikkert sett den før. Jeg føler ikke noe spesielt behov for å bli værende i St. Louis, så når jeg får tak i folkene i Iowa City, hopper jeg i bilen og fyrer avgårde. På vei ut av St. Louis’ bykjerne får jeg glimt av noen av de mest forfallne nabolagene jeg har sett, langt verre enn Katrina-områdene i New Orleans. Vi snakker krigssonekvaliteter, vi snakker Fallujah, 2004, men ikke riktig så ille som Dresden 1945. Jeg er ikke veldig hypp på å bli knivranet og napalmdrept, så jeg stopper ikke for å fotografere. Derfor ingen bilder.


Første bit av den normalt 4 1/2 timer lange turen til Iowa City er grei skuring. Jeg krysser Missouri-elva for første gang i mitt liv og opplever en viss geografisk tilfredsstillelse. Etterhvert faller temperaturen og ligger og vaker rundt frysepunktet. Det regner, men regnet går over i et lett snødryss, som så blir tyngre. Snøen hoper seg ikke opp, den smelter på veien, men jeg sakker ned farten. Siste timen opp mot delstatsgrensen mot Iowa begynner snøen samle seg på veien i et tynt, tørt slør. Men som USAnske veier flest, er denne bred, rett og relativt jevn, så jeg overlever.

Et jævla pes er det uansett, ikke den avslappende kjøringen jeg er blitt vant til.

Jeg krysser Des Moines-elva, og kommer inn i Iowa. Veiforholdene blir raskt og nærmest mirakuløst bedre. Snøfallet stanser, og snart er veien forran meg helt tør. Klokken 22.03 parkerer jeg utfor et lite hus nær sentrum av Iowa City, tilhørende Liz og Amanda, to sofasurfere. Jeg får tildelt eget rom med dobbeltseng. Etter 16 timer i farta, hvorav 11 timer med ren kjøretid, er jeg meget fornøyd med å være i en dobbelseng i Iowa.

Neste dag setter jeg meg ned og forsøker å gjøre noen notater om hva jeg husker fra kjøreturen gjennom Missouri, men det er ingenting å huske. Bortsett fra en diger tåpelig souvenirbutikk og the Gateway Arch i St. Louis, var det absolutt ingen ting som gjorde inntrykk. Veier, regn, trær, gress – Missouri.

På en bygdevei på grensen mellom Arkansas og Missouri dumper jeg borti en kristenfundamentalistisk propagandakanal


















hvor en dame som utgir seg for å være innehaver (eller tidligere innehaver) av en abortklinikk, forteller at hun

ble sponset av “the abortion industry” for å gå inn i USAnske skoler og lære opp 10-12 år gamle jenter i å ha sex,

i den hensikt at de skulle bli gravide og abortere 5-7 ganger innen de fylte 18. “Wow. That’s really satanic.”

tilføyer en av radiprogrammets verter noe uinspirert. Han høres ut til å slite med en tett nese. Utfra abortdamas

påstander, er det snakk om en vidtrekkende konspirasjon, på tvers av USA.

Dallas, Texas (andre runde)

Standard

Siste stopp på USA-turen med Amund og Tormod er Dallas. Når jeg først hadde dem med til denne delen av verden, var det ikke aktuelt å omgå Dallas. Tullingbyen Dallas. Seks millioner mennesker i byområdet Dallas-Fort Worth fordelt utover et område på rundt 100 km fra øst til vest, og nesten like mye fra nord til sør. Byen er enorm, fylt av motorveier med sinnssyke interchanges, og forøvrig det meste man kan kjøpe for penger.


En glassete sak viser oss fingeren.

Som enhver USAnsk by av noen størrelse har Dallas et sentrum bestående av beskjedne skyskrapere, men i forhold til byen forøvrig er det ørlite, og nesten tomt for folk. Foruten boms og hotellbeboere, finnes det knapt folk i sentrum av typiske USAnske byer nå til dags. Sentrum er hoteller, konferansesentre og kontorer. Fastboende forekommer knapt.


Vi kjører nordover gjennom High Five interchange, i skjæringen mellom North Central Expressway og Lyndon B. Johnson Freeway (I-635). High Five består av 37 separate brukonstruksjoner som vever seg over hverandre i fem nivåer, opp til 37 meters høyde. Herligheten ble bygget mellom 2002 og 2005, og kostet da tilsvarende 1.5 milliarder norske kroner.


På vei ut av High Five.


Vi stikker ut på en diger outlet mall i en rik del (region er nok et bedre ord) av Dallas. Amund poserer programfestet foran Converse-butikken.

I en eller annen butikk står jeg og Tormod og prater om noe helt uvesentlig, muligens parkeringsplasser. Litt foran oss står et par klassiske kjøpesenterjenter og kiker på en stabel bukser. En av dem bøyer seg frem for å plukke opp en. Jeg og Tormod skravler videre. Hun snur seg brått og ser på oss.

- Did you say something about my butt?

- No, we were just speaking Norwegian.

- You were saying something about my butt.

- No, we were talking about parking lots.

- Say something more in Norwegian.

Så vi prater videre om parkeringsplasser, eller hva det nå var. Hun ser på venninnen.

- They’re talking about my butt.

Jeg og Tormod innser at vi ikke har noe valg, så vi begynner å snakke om rumpa hennes.


En relativt sprek, demonfordrivende skjorte Tormod kjøpte i New York.


Bad Brains-tøfler.

 


Et svært uklart forsøk på å illustrere det at jeg fikk tak i en CD med Richard Nixon’s beste taler, og ble lykkelig.

Vi kjører ned til sentrum av Dallas og besøker Sixth Floor Museum, anlagt i 6. etasje av Texas School Book Depository, hvor Lee Harvey Oswald holdt til i det han angivelig skjøt John F. Kennedy den 22. November 1963. Bilde av bygget og stedet hvor Kennedy ble truffet kan ses i forrige rapport fra Dallas.

Et utmerket museum for øvrig, ikke kun fordi de solgte meg CDen med Nixon-taler.


Vi besøker Galleria, et av Dallas’ større kjøpesentre. Foruten en isbane i midten, inneholder Galleria over 200 butikker, restauranter og hoteller, fordelt utover 158 kvadratkilometer gulvflate.


Tormod finner en blå ape. Vi må lokke ham vekk med snop.

Tormod altså, ikke apen.

Apen er av plast.


Rent bortsett fra at Galleria er digert og har en skøytebane, minner det mye om et hvilket som helst annet kjøpesenter. Kjedebutikkene er de samme som man finner overalt, dassene er nesten umulig å finne, og det er alltid små formasjoner av mall brats ved rulletrappene.

 

Vi stikker. Amund blir hevet i baksetet.


Halvparten av en innvandrerbutikk av general asiatisk karakter, den største jeg har sett av sorten.

Vi handler sake og rare, myke ting laget av ris.


På vei inn på en motorvei konfronteres vi med Heidegger, og fylles med angst.

Bare synd at bilen ikke er dekorert med en diger bumper sticker med teksten “DO YOU FEEL THROWN, PUNK?”

 

Siste dag i Dallas lunsjer vi i dette skuret, etter anbefaling fra Collin, vår Couchsurfer-vert som jeg kjenner fra forrige besøk. Skuret er ikke brannsikkert, så det brenner delvis ned nå og da.


Et helt sentralt element av BBQ i USA er at kjøttet skal røykes i en evighet før det serveres. I skuret får man kun røkt en viss mengde kjøtt i døgnet, så da er det bare å stenge når det er tomt.


Colin skrøt av at løkringene skulle være veldig store. Det stemte.


En beef brisket sandwich. God.


Til drikke velger Tormod en jævlig, rød gugge. Jeg husker ikke hva dette het, eller smakte, men det var søtt, jævlig og hadde en farge som ikke lignet på noe som helst.

En flytende motsats til Jelly Belly Very Cherry?

PS: Tormod opplyser i ettertid at stoffet heter “Big Red”. Det er en såkalt “Cream Soda”, og smaken beskrives som “bubble gum”.


Amund blir kompis med en gammel skurk som er frekk i kjeften.


BBQ-saus servert på Corona-flasker. Classy.

 

Utpå ettermiddagen legger vi oss på I-30 East, tilbake til Little Rock. Her ett av utallige flagg vi passerer på veien.

Vi hører på Nixon.

Senator Richard M. Nixon – Checkers speech (1952)

Bakgrunnshistorien er at Nixon, senere president, i 1952 var visepresidentkandidat sammen med Dwight D. Eisenhower. Anklagelser om økonomisk snusk dukket opp midt i valgkampen, og Eisenhower vurderte å kvitte seg med Nixon. Da gikk “Tricky Dick” live på riksdekkende TV med denne talen. Det ble en kjempesuksess, og Nixon og Eisenhower vant valget samme år.