Reisen hjem: Wichita – Little Rock

Standard

Siste etappe av min ekspedisjon gjennom den ville vesten gjenstår, 8-9 timer og 800 kilometer gjennom Kansas, Oklahoma, Missouri og Arkansas, tilbake til Little Rock. En lett søndagstur, sammenlignet med den foregående etappen.


Etter å ha gitt Herodes en liter med fersk 5W30 (motorolje), kjører jeg østover, ut av Wichita. Landskapet overrasker ingen, det er Slettene, the Great Plains, og de bare fortsetter.


Independence, Kansas?, spør jeg meg selv. Er ikke det hjembyen til forhenværende president Harry Truman? Der ligger det vel et Presidential Library også? Det kunne jo vært interessant. Jeg funderer på å svinge av og gjøre en visitt til hjembyen til den USAnske president som så å si iverksatte den kalde krigen.

Men ettersom jeg har en lang kjøretur foran meg, og vil komme fram før midnatt, lar jeg være. Det viser seg å være smart, da Harry Truman ikke kom fra Independence, Kansas, men fra Independence, Missouri, som ligger en tre timers kjøretur mot nord-øst.


I Chetopa, en ubetydelig småby uti åkrene i Kansas, heter det lokale idrettslaget Hornets. Grunnet mangel på vertikal geografi, er alle slike småbyer på slettene utstyrt med minst ett vanntårn, for å besørge noenlunde trykk i springen.


Main Street, Chetopa, ser ut som enhver hovedgate i en USAnsk småby. Enkle, kjekke murhus og butikker som er nedlagt etter at det ble bygd en Wal-Mart et eller annet sted i området.


Jeg sveier såvidt innom Oklahoma, som før den ble delstat var kjent som Indian Territory. Området ble av den USAnske regjering satt av som boområder for indianere fordrevet fra områder lengre mot øst. Før navnet Indian Territory, oppgav kart området som The Great American Dessert, på lik linje med mesteparten av det man idag omtaler som the Great Plains. I tiden før man hadde kunstig vanning i stor skala, var dette enorme området en heller marginal halv-ørken. Med andre ord, et utmerket landskap å fordrive indianere til, når disse ble fratatt sine opprinnelige hjemland øst for Mississippi.

Som resultat av fordrivelsene, er Oklahoma i dag hjem til 25% av USAs indianere, med reservater i søkk og kav. Ved ankomst i USA hadde jeg planer om å stikke til Oklahoma for å finne min Månestråle, men akkurat den utfarten ble det aldri noe av.

 

15-20 minutter senere svipper jeg inn i Missouri, som er like ubemerkelsesverdig som sist.


Så er jeg da omsider tilbake i Arkansas.

Buckle up for safety.


Raskeste vei er I-40 østover, direkte til Little Rock, men jeg kjører en liten omvei, en halvtime vestover, for å kjøre gjennom en del av Arkansas jeg ikke har sett før.


Ouachita Mountains er et svært avslappet fjellområde vest i Arkansas, i praksis en hel masse åser og trær.


…og dessuten 839 meter høye Mount Magazine, Arkansas’ høyeste fjell. Til topps kan man kjøre bil, eller campingbil om man vil, og bo komfortabelt på campingplassen der.


Sola står lavt på himmelen i det jeg svinger meg pent og pyntelig gjennom pene, pyntelige skoger sør for Lake Maumelle, rett vest for Little Rock.


Jeg inntar Little Rock fra vest. Det uspektakulære bildet viser avkjørselen til River Ridge, nabolaget jeg bodde i det siste halvåret i Little Rock. Den siste uka i Little Rock bor jeg imidlertid ikke der, ettersom vi fikk leiekontrakten oppsagt av huseier ved utgangen av Mai. Så jeg kjører videre et lite stykke, til en kompis, som jeg skal bo hos siste uka før reisen hjem til Norge.

Det nærmer seg midtsommer, og ildfluene fyker rundt mellom trær og busker og lager korte striper av intenst, gul-grønt lys.


Jeg parkerer Herodes, som har håndtert ekspedisjonen upåklagelig. Jeg stryker Herodes og mumler “Flink bil!”. Hvorvidt Herodes forstår norsk, vites ikke.


Triptelleren på bil-GPSen kan opplyse om at jeg har kjørt 6938.9 miles (11 167 kilometer). Total kjøretid er 109 timer, altså 4 ½ døgn ren kjøring på en tre uker lang kjøretur. Gjennomsnittshastigheten for hele turen var 63.2 mph (101.7 km/t), mens høyeste hastighet overhode var 85.3 mph (137.2 km/t), sannsynligvis et sted i New Mexico, hvor den lovlige topphastigheten på Interstatene er 75 mph (120 km/t).

 

Klikk på bildet for en større utgave.

Etter 11 167 kilometer kjørt i USA, har jeg ikke dekt over mer enn et brukbart hjørne av syd-vestre USA og Midtvesten. 11 av 50 delstater er besøkt.

Største opplevelse på turen? Å nå Stillehavet for første gang rett syd for Los Angeles, med ryggen strittende av gåsehud, er med på topplisten. Akkurat den opplevelsen var nok imidlertid mer et resultat av et knippe særegne LarsMigrant-fetisjer, enn noe alment.

Det å runde en sving i Colorado, for så å innse at Rocky Mountains helt enkelt sluttet, og the Great Plains begynte, var som Siv Jensen ville uttrykt det, dypt rystende. Helt fantastisk.

Både Grand Canyon og Yosemite er feiende flotte, gigantiske opplevelser, men skal jeg nevne ett sted på denne turen jeg vil tilbake til, er det Zion National Park i Utah. Grand Canyon er mye større, og Yosemite høyere, men geologien i Zion er så vanvittig steil, så ubegripelig fargelagt, så tettpakket og i det hele tatt utenomjordlig, at jeg fortsatt ikke helt begriper stedet. Det er sinnssykt og ufattelig vakkert.

Selv om USA har over gjennomsnittlig mye vanvittighet og storslagenhet, er det langt mellom det interessante. Mesteparten av USA, kan for en turist kategoriseres som tomrom. Parkeringsplasser, åkre, skoger, grustak, indianerreservater (også kjent som ørken), beiteland, et ceterea.

Men faen så stas det er å kjøre rundt i!

Reisen hjem: Fjellbris og kubæsj

Standard

Etter en natt hos hippies i Durango, syd-vest i Colorado, legger jeg og Herodes ut på det som kanskje blir den lengste solo-etappen i bil jeg noen sinne vil gjennomføre. 1060 km mot øst ligger målet, Wichita i Kansas.


Selv i de lavestliggende områdene av Colorados Rocky Mountains jeg kjører gjennom, ligger over 2000 meter over havnivå. Det hindrer ikke skogveksten, som fortsetter langt opp over fjellsidene.


Jeg stanser ved The Malt Shoppe for å få meg frokost. Bemerk den pseudo-arkaiske endelsen på det velkjente ordet “shop”, altså ordet som i moderne engelsk bruker for “butikk” eller lignende. Ved å slenge på en ekstra -pe på slutten, mener de ansvarlige kremmerne at navnet får en gammel-engelsk schwung, de får et snev av Shakespeare inn i navnet. Dette gjør USAnerne ustanselig, i den tro at de gir deres diner, malingshandel eller lekebutikk et dryss av gammel, velholdt raffinasjon, det antikvitets-fetisjister kaller patina.

Med tanke på at USAnerne er verdensmestre i å rive ned og bygge nytt, og at det aller meste av USAnsk bygningsmasse er under 50 år gammel, blir disse forsøkene på å skape et bilde av historie og tradisjon, der ingen finnes, ganske pinlig.


Jeg bestiller meg en ubemerkelsesverdig frokost og en malted milkshake, en drikk som i smak og konsistens ligner mye på vanlig milkshake.


Ruta veiver rundt mellom fjell og åser.


Utsikt tilbake mot vest (hvor jeg kom fra), på vei over et fjellpass.


På vei over nok et fjellpass dumper jeg borti et lite, smeltende alpinanlegg.


Jeg krysser over den store og nok så flate San Luis-dalen, stappfull av kunstig vannet jordbruk. Fjellene reiser seg igjen, og jeg tar fatt på enda et fjellpass.


På vei ned østsiden av passet, i full fart mot en av turens merkeligste opplevelser.


Jeg svinger litt hit og dit ned fjellsiden, mellom skog, skog og mer skog.

 

Jeg tar til venstre rundt en sving. På høyre og venstre side slutter fjellene.


Foran meg begynner the Great Plains.


Om en ikke har kjennskap til USAs geografi, kan akkurat denne hendelsen virke mindre rystende enn den bør. Så jeg spanderer en liten innføring i de relevante fakta. Over ser du et lite kart over USAs topografi. Om du vil se nærmere, kan du klikke på kartet for å få det fram i full størrelse.

Kort sagt, det østlige USA er flatt og lavt, det vestlige er høyt og kupert. Disse to halvdelene møtes i Colorado, og der med størst mulig kontrast. Gjennom vestre Colorado løper Rocky Mountains, en bunnsolid og høytragende del av den Amerikanske Kordiljera. Kordiljeraen er fellesnavnet på de mange fjellkjedene som sammen strekker seg bortimot uavbrutt langs mesteparten av de Amerikanske kontinenters 14 000 km. I Syd-Amerika er det Andes-fjellene som er sjef, i nord Rocky Mountains og dets lillebrødre.

Kordiljeraen, Amerikas ryggrad, er tykk, men ett sted må den ende. Det er nettopp det fotografiene over viser, for det er nettopp her Rocky Mountains og den Amerikanske Kordiljera ender.

I møte med den geografiske galskap som er den Amerikanske Kordiljera, finnes the Great Plains, en latterlig uendelighet av flatt land som fra offisielt hold strekker seg 800 km østover fra Rocky Mountains. Men som en ser av kartet over, fortsetter flatheten til Mississippi-elven, 1400 kilometer mot øst, og hinsides den, helt ut til kysten.

Her, foran panseret til Herodes, ender fjellene.


Mellom meg og Mississippi-elva ligger 1000-1400 km med dette.


På slettene er sommerværet konsekvent varmt. På vei gjennom en eller annen småby øst i Colorado kan en lokal bank skryte av 100 Fahrenheit, eller knappe 38 Celsius.


Det eneste man får av vertikale opplevelser på veiene her, er menneskeskapte forhøyninger der veien går over en jernbane, eller en annen vei.


Plutselig dukker en gammel kjenning opp, Arkansas-elva. Denne har sitt utspring i Rocky Mountains et stykke vest for byen Colorado Springs. Her, vest i Colorado, er den ikke stort mer enn en voksen bekk mellom noen kratt.


Uten et snev av endring i geografien, kjører jeg inn i Kansas, en lite bemerkelsesverdig delstat.


Huhei.


Jeg fyker forbi feed yards i søkk og kav.


En feed yard er ikke stedet hvor kua kommer for å dø. Derimot er det stedet hvor kua kommer for å få sine siste måltider. Den elegante USAnske fagtermen for disse industriforetakene er CAFO (Concentrated Animal Feeding Operations). Bortimot slakteferdige kveg blir i USA samlet sammen på digre innhegninger hvor de fôres intenst i 3-4 måneder. De kan legge på seg så mye som 200 kilo iløpet av denne tiden, hvorpå de slaktes og blir middag (eller frokost, lunsj, brunsj, dessert eller snacks).

De aller største feed yardene har kapasitet på inntil 150 000 dyr. Det er vel knapt noen overraskelse at når man samler titusenvis av digre kyr og proppforer dem på et lite område, blir det en del bæsj. Om vinden blåser rett (dvs. feil) vei, kan disse anleggene luktes på lang avstand.

Ingalls Feed Yard i Kansas, som du ser et snev av ovenfor, har kapasitet til 36 000 dyr.


Dagens etappe går gjennom Dodge City, en gammel kåbbåi-by berømt for ett eller annet som har med Wyatt Earp å gjøre.


Dodge City er et av Kansas største turistmål, muligens det største. Igjen, det har å gjøre med kåbbåi-greier.

Flott by.

 

Så fortsetter slettene.

Kjøreopplevelsen over slettene kan beskrives ganske enkelt. Flatt land, rette veier og digre åkre, nå og da krydret med en feed yard og alt man kan ønske seg av bæsjlukt fra de fråtsende, dødsdømte kyrne.


Jeg dundrer forbi Donalds Serva-Teria i det sola synker stadig lavere på himmelen.

Elvis Presley – Smorgasbord

Litt utpå kvelden kommer jeg og Herodes fram til Wichita, en tilsynelatende ganske trivelig by midt utpå slettene. Status for dagen er at vi har kjørt en bortimot rett linje mot øst, 1060 kilometer lang, på litt over 13 timer, inkludert en håndfull pauser for mat og bensin. Vi har sett fjellene slutte, og slettene begynne, og vi har snust på uhorvelige mengder kubæsj langs veien.

Reisen hjem: Hurricane – Durango

Standard

Etter to overveldende dager i Zion tar jeg for alvor fatt på turen hjem. Mellom meg og Little Rock ligger 2500 km med landeveier. Jeg bestemmer meg for å forsøke å dekke avstanden på tre dager.

Alternativet er å henge ut i Colorados Rocky Mountains i noen dager, noe som utvilsomt kunne blitt litt av en opplevelse. Pent og storslagent er det. Imidlertid viser det seg at værforholdene i Colorados fjellområder er uberegnelig, med muligheter for snøstormer, selv nå i starten av Juni. De to ukene jeg har igjen av USA-oppholdet trengs til å kjøre resten av distansen til Little Rock, vaske og selge Herodes, pakke store mengder bagasje og en sykkel, og for øvrig get my shit in order før hjemreisen. Dermed frister det ikke voldsomt å gå seg bort i en snøstorm høyt oppi Rocky Mountains, eller snø inne i et eller annet fjellpass.

Så jeg legger heller opp til et stormløp tilbake til Little Rock. Dagens etappe, de 640 kilometerne fra Hurricane i Utah til Durango i Colorado, blir en lett oppvarming til neste dags maraton.


I grålysningen kjører jeg gjennom Hurricane og tar UT-59 i en lett syd-østlig retning.


Dagens rute går i sikk-sakk over delstatsgrensene, for det meste gjennom Utah i nord og Arizona i sør, men også en liten svipptur gjennom nord-vestre New Mexico. Hvor dette er, vites ikke, men jeg tipper Arizona. Tidståka ligger truende over veien, men jeg kommer meg helskinnet gjennom, uten uønskede tidsreiser i tåka.


Geologien minner mye om den i Zion, bare mye mindre dramatisk. Men jeg klager ikke.


Milevis i forveien reklameres det for en av områdets største turistattraksjoner, Four Corners, det eneste stedet i USA hvor grensene til fire delstater (Utah, Arizona, New Mexico og Colorado) og møtes på ett sted.


Et sted oppi all denne dramatikken ligger Four Corners. Man forstår selvsagt at dette er en turistattraksjon av de sjeldne. Se bare på alt gresset, alle buskene, og alle humpene i terrenget.

Ved avkjørselen til firstatsrøysa står det biler i kø foran en bom, hvor et skilt annonserer at monumentet på selve grensen er stengt. Folk ser riktig så fortvilte ut. Dette registrerer jeg idet jeg suser forbi uten noen som helst planer om å stanse for å oppleve herligheten.


Der det er tørr, ubrukelig ørken, er det som regel også indianerreservater. Eller slik tilfellet er i Nevada, testområder for atomvåpen og desslike.


Passelig stereotyp landeveiskjøring i vestre USA.

Som illustrert av stenformasjonen rett midt i bildet, går dagens rute ikke veldig langt nord for den tidligere besøkte Monument Valley.


Nei takk.


Jeg krysser inn i Colorado, vegetasjonen tar seg kraftig opp, og det begynner å fjelles på horisonten.


Etter å ha sveivet rundt mellom butte fjell og plenty skog, kjører jeg inn i  byen Durango i Colorado. Jeg bor en natt på sofaen til et lesbisk hippie-par som bruker storparten av tiden mens jeg er der til å røyke marihuana og lage batikk-skjorter. Jeg steller i stand pannekaker til middag, og de blir virkelig dypt sjokkert over at jeg ikke bruker bakepulver i røra.

Reisen hjem: Yosemite – Las Vegas – Hurricane

Standard

Etter tre storartede dager i Yosemite vil jeg til Zion. Ikke det hellige land, altså, men nasjonalparken i Utah. Raskeste vei dit er 900 km lang, og innebærer ti timer kjøring, uten stopp. Den begynner med å krysse Nevada-fjellene (Sierra Nevada) over Tioga Pass, et fjellpass på nærmere 3000 meters høyde. Deretter fortsetter veien gjennom hjertet av Nevada, hvor det er gold ørken og golde fjell som gjelder.

Planen møter dessverre en nok så eksotisk hindring, i at Tioga Pass nå, 31. Mai, fortsatt er vinterstengt. Veien er ikke vesentlig nok til å brøytes, så det ligger fortsatt metervis med snø oppi fjellpasset. Dermed må jeg gå over til en mindre spennende rute gjennom Californias Central Valley, og videre gjennom Las Vegas, en by jeg egentlig ikke har noe behov for å besøke igjen. Fresno, Bakersfield, Boron og Barstow er noen av de utallige små og store byene langs ruten, som glemmes på fem minutter. Da denne ruten er noe lengre enn førstevalget, ser jeg meg nødt til å ta en overnatting i nettopp Las Vegas, for så å ta siste etappe inn i Utah neste dag.


De første par timene kjører jeg mellom skog og åser.


Små og store valg er under oppseiling, så langs veiene i ymse bosetninger utsettes man for mange spennende argumenter.


I Bakersfield sliter man tilsynelatende med orm.


Jeg stanser i Bakersfield for å vaske bilen og handle inn vann, frukt og snop til de neste dagene. Dette gir meg anledning til å plante skoene on the streets of Bakersfield.

Dwight Yoakam and Buck Owens – Streets of Bakersfield

Langs veien mangler det ikke på byer å handle frukt, vann og snop i. Men sangen heter ikke “Streets of Fresno” eller “Streets of Barstow”. Som tenåring så jeg på Country-Svisj på NRK en natt, og da dukket nettop denne sangen opp. Jeg fikk for første gang høre om Bakersfield, som automatisk ble noe eksotisk og spesielt i mitt verdensbilde. Alt som er del av USAnsk popkultur får dette preget, og i enda større grad når det faktisk er som del av en flette fin country-sang som denne. Det at Bakersfield er en gjennomført uinteressant by har ingenting med saken å gjøre.

På grunn av sangen er byen magisk, og jeg kan ikke gjøre annet enn å stoppe og plante bena i asfalten. Det er den samme logikken som gjør det spennende å handle på WalMart og Sears eller å kjøpe fried chicken hos KFC. Objektivt sett er dette tvers gjennom middelmådige aktiviteter. Men er du oppvokst med utallige elendige USAnske komiserier, og har hørt om disse eksotiske kjedene som finnes hinsides Atlanterhavet, da blir de magiske, uansett hvor traurig de i virkeligheten er.


Forbi Bakersfield møtes jeg av en vegg av vindmøller.


Jeg ventet ikke nevneverdig med spenning langs denne ruten. Det fikk jeg heller ikke.


Boron er en fult ut forglemmelig småby uti ørkenen. Navnet er logisk nok, da byen er hjemsted til verdens største boron-gruve.

Sør for veien ligger Edwards Air Force Base, en diger militær flybase som blant annet inneholder verdens lengste rullebane, 7500 meter lang. Basen brukes for det meste til testing av nye militærfly. Chuck Yeager ble det første mennesket til å bryte lydmuren her i Oktober, 1947.

Eller for å si dette med helt andre ord: Det er ikke alltid like spennende å kjøre bil i USA. Det går fort inflasjon i hva som oppfattes som underholdende, og jeg griper med lyst tak i selv det minste som dukker opp langs veien.


De ti bud står skiltet på rekke og rad uti noen busker.


Etter den forblåste byen Barstow tar jeg igjen inn på I-15 i østlig retning, som jeg ti dager tidligere hadde krysset motsatt vei, på turen fra Las Vegas til Stillehavet.


Jeg krysser over et fjellpass, og nærmer meg grensen til Nevada. Legg merke til køen i motsatt kjøreretning. Det er mandag og Memorial Day, noen slags fridag som gjør den foregående helgen til en langhelg, med en voldsom utfart av folk i alle retninger. I Yosemite var det tidvis tett med folk, og det samme ser ut til å ha vært situasjonen i Las Vegas. Det er tett trafikk, tidvis saktegående kø, tilsynelatende hele den to filer brede Interstaten fra Las Vegas til Los Angeles.

Jeg suser derimot avgårde i lett trafikk.


Nedi dalen ligger deltatsgrensen mellom California og Nevada. Få meter over grensen dukker de første casinoene opp.


I Las Vegas vil sheriffen gjenvelges.


Det samme gjelder denne villbassen. James vil videreføre sitt opprørske arbeid i styret til Nevada System of Higher Education, som dirigerer ymse universiteter i Nevada. I USA bedriver man direkte valg til mange rare embeder, og det dere ser her er langt fra det mest obskure i så måte.


Det sies at advokater er noe man aldri får nok av. Finnes ikke arbeidsplassene, skaper advokatene nye behov, og får sysselsatt seg. I et land som USA, hvor mer enn 3% av befolkningen enten sitter i fengsel eller er ute på en form for prøveløslatelse, og man saksøker hverandre for alt og ingenting, lever advokatene godt.


Igjen inntar jeg Las Vegas. Her casinoet New York, New York.

Som sist, bor jeg på sofaen til Beau. For anledningen har han to andre couchsurfere på besøk, et par fra England. På kvelden blir jeg med dem og Beau ned til downtown Las Vegas, hvor de første kasinoene lå, og der de noe mindre fancy kasinoene fortsatt ligger. The Strip er det best kjente kasino-området i Las Vegas, en lang aveny av gigantiske dunder-kasinoer fylt med galskap og stygge interiører. I Downtown er skalaen betraktelig mindre, og samtidig langt mer fotgjengervennlig. I det hele tatt et mye triveligere område enn The Strip, som bare var bedrøvelig.


Neste morgen tar jeg fatt på de siste tre timene opp til Hurricane i Utah, og videre til vanvittige Zion National Park.


Opp mot Utah blir klimaet noe mindre goldt, men det er fortsatt nok så tørt.


På turen sneier jeg gjennom nord-vestre Arizona, og passerer småbyen Beaver Dam. Tatt i betraktning at det knapt finnes trær utenfor folks godt vannede hager, er det noe suspekt over et stedsnavn som Beaver Dam i dette området. At det går nevneverdige beverbestander og labber rundt uti ørkenene her er da også heller tvilsomt.


Rød sandstein er det som gjelder sør i Utah.


Jeg suser gjennom Hurricane, byen jeg skal overnatte i, og drar direkte til Zion.

Zion er imidlertid så vanvittig at det fortjener sin egen bloggpost.

Big Sur

Standard

Fra Santa Barbara kjører jeg nordover langs kysten, på det som angivelig skal være en av USAs mest pittoreske veier, CA-1 gjennom Big Sur.

 

Veien nordover ligger mellom Santa Lucia-fjellene og havet.


Vinranker.


Jeg stanser i en eller annen by langs veien for å handle litt, og får meg en Wonka-sjokolade. Dessverre ingen gullbillet i pakken denne gangen, så det blir ikke noe av møtet med Willy Wonka.


Morro Bay.


På en strand ligger det en hel masse sjøløver og drar seg i formiddagssolen.


Etter drøye to timers kjøring når jeg sydenden av Big Sur, en kystregion hvor fjellene stuper bratt ned i havet. På 30-tallet bygget fangearbeidere en vei langs kysten her, California State Route 1 (CA-1), som del av president Roosevelts New Deal.

Veien gjennom Big Sur slynger seg i bråe svinger langs fjellsidene, noe USAnerne har svært vanskelig for å takle, vant som de er med brede, rette og oversiktlige veier. Trafikken flyter svært sakte, og jeg er tilsynelatende eneste sjåfør på veien som har kjørt på en svingete vei før.


Jeg stopper hyppig for å kike på havet…


…og kysten. Fint i Big Sur.

Irlenderne i The Thrills syns ikke jeg skal dra tilbake til Big Sur ved en senere anledning, men det området tar seg såpass godt ut at en retur ikke kan avvises kategorisk.

The Thrills – Big Sur


Min venn Hilde stod på et busstopp sist vinter. Det snødde. Ei gammel røy beklaget seg over Norge og at hun ikke så noe som helst i dette været. I California derimot, var alt så meget klarere. Det viser seg at den gamle røya ikke var fullstendig på bærtur.


Ute av Big Sur roer geologien seg noen hakk, og skifter til rolig beite- og jordbruksland.


Jeg når Santa Cruz, som visstnok skal være en gjev plass. Slik byen framstår i slutten av Mai, er den utpreget søvnig, med et snev av forfall. Byen er blant annet kjent som et surfested, noe som kan stemme godt med den utpreget bomsete befolkningen.


Californias kystområder sliter dessverre med samme plage som kyst-Norge, måsenes tyranni.


Stranda i Santa Cruz. Det regner.

 

Det kan til forveksling ligne på en skog, men dette er faktisk campusen til University of California Santa Cruz. Universitetet, og dets studentboliger ligger oppi åsene over Santa Cruz, innstappet i en tykk skog av gigantiske redwood-trær. Jeg bor et par netter hos en gjeng trivelige studenter ved UCSC. De får en pannekakemiddag som takk, og synes det er topp.

UCSC ble grunnlagt i 1965, og har hele veien vært et raddis-universitet, fylt av aktivister og cannabis-røykere. Det er da også en nokså uproblematisk aktivitet i California, hvor lovverket nedprioriterer røykingen, selv om det er ulovlig. Samtidig gjør klimaet det mulig å dyrke stoffet i hagen. USAnere er generelt glade i cannabis, og i California ligger alt til rette for utstrakt bruk. 2. November er det folkeavstemning i California om et lovforslag som i praksis vil legalisere cannabis-bruk, og meningsmålingene i forkant av valget er omtrent delt på midten. Bruk er ulovlig på føderalt nivå over hele USA, men delstatene har nok av makt og muligheter til å omgå slike lover.

Reisen til havet: Lubbock til Santa Fe

Standard

Etter 17. Mai-feiring (den 15. Mai) i Lubbock, fortsetter reisen gjennom nord-vestre Texas og inn i New Mexico, til Santa Fe.

Avgang på morgenen fra en anonym boliggate i en mildt shabby del av Lubbock.

Første stopp er en Starbucks nedi byen hvor jeg gjennomfører et par timer med videointervjuer over Skype med potensielle nye samboere i Trondheim. Å søke etter boende i Trondheim, mens man farter rundt i USA, er ingen ideell situasjon, men det ordner seg godt allikevel.

Førsteinntrykket Lubbock hadde gitt meg var flatt, tørt og kjedelig. Etterhvert som morgenen strider frem, renner det inn folk på min alder, i søkk og kav. Ikke at et par timer på Starbucks er det beste grunnlag for å bedømme denslags, men det kan se ut til at byen muligens er et helt OK sted å være student. Såfremt man ikke plages av den totale mangelen på vertikal geografi.

Med intervjuene overstått, går jeg ut av kaféen. Jeg ser bilen min på parkeringsplassen, og en tanke slår meg plutselig. “Heisann, du sku jo hadd et navn du… Herodes! Herodes e navnet ditt!”. Jeg går bort til Herodes, stryker ham over lakken og gir ham beskjed om at fra nå av heter han Herodes.

Jeg er glad i min Herodes.


Slik er landskapet i og rundt Lubbock. Upåklagelig flate, kvadratiske åkre med rød jord, inn i evigheten.

Mac Davis – Lubbock, Texas in my rear view mirror


Sånn går nu dagan.


Et stykke uti ingensteds stopper jeg og får meg frokost på en diner med det merkelige navnet Dixie’s “Too”.

Legg merke til bilene lengst til høyre. De står i kø foran drive-in-luka. I de deler av USA jeg har ferdes i, finnes det knapt den diner/restaurant som ikke har drive-in. USAnerne har en noe annerledes kultur for dette med å spise ute en hva man har tradisjon for i Europa. Der det å spise ute for de fleste europeere først og fremst er en sosial greie, er det spisingen som er det viktigste for USAnerne. Det har vel noe å gjøre med at det å spise ute er så billig i USA, mens man i Europa gjerne betaler så mye for maten, at man forventer å få sitte ved et bord på et fremmed sted og løse verdensproblemer i timesvis etter fôringen.


Interiøret.


Frokosten. Pannekake, toast, sausage patties, hashed browns og eggerøre.


Et stykke videre kjører jeg gjennom den skjønne småbyen Sudan.


Kjempestemning i Sudan.


Jeg krysser delstatsgrensen inn i New Mexico, angivelig fortryllelsens land.


Fortryllende.


Magisk.


Sydvestre New Mexico er jevnt over stort og tomt. Langs veien min ligger det jernbanespor der det regelmessig passerer uendelige to-etasjers godstog.


Det skjer ikke så jævlig mye i prærielandskapet, men det er nok så tiltalende.

Kåbbåistemningen strømmer på for fullt.


Etter litt over fire timer med trivselspreget kjøring på US-84, svinger jeg noe motvillig inn på en gammel kjenning, I-40.


Fra et 77 km langt rettstrekke på I-40.


Heldigvis finnes det spennende muligheter for shopping langs Interstatene.


Etter en drøy time på I-40 svinger jeg nordover i retning Santa Fe.


Idet jeg nærmer meg byen, åpenbarer fjellkeden Sangre de Christo (Jesu blod) seg, og lokker med snø.


Jeg møter Robert, en svensk couchsurfer. Bildet over er fra en liten spasertur oppe i åsene rundt Santa Fe rett etter min ankomst i byen.

De seks ukene fram til vårt møte har Robert brukt i Memphis, Nashville, Chattanooga og Denver. Nå hiver han seg med meg og Herodes på ferden mot vest.


Deretter stikker vi ned i selve Santa Fe. Byen er en av de eldste byene i Nord-Amerika (av Europeeisk opphav, vel å merke) og ble grunnlagt for litt over 400 år siden av spanjoler. Hele byen er bygget i adobe, et slags leiremateriale de innfødte indianerne i regionen har brukt til sine hus i tusenvis av år. I 1912 fikk et eller annet geni gjennomslag for at alt av nybygg i byen skulle bygges i dette materialet, og i den særegne, tradisjonelle stilen man gjerne bygger med dette materialet. Resultatet er at Santa Fe i 2010 ser ut som en hvilken som helst episode av Zorro. Med biler.

De fleste USAnske byer er en inspirasjonsløs hop av blikk, plast og papp – Kun de billigste byggematerialer er gode nok. Men i Santa Fe finnes en særpreget byggestil, og man har holdt hardt på denne. De lokale lovene som krever dette, innskrenker individets rett til å bygge så stygt det bare vil, men ukarakterisk for USAnere, har de som bor her valgt å godta dette. Normalt sett vil en hvilken som helst lov eller forordning i USA kunne framstilles som en innskrenkning av USAnerens friheter, og de skal man virkelig ikke kødde med.

Den “jordnære” arkitekturen her er nok en av årsaken til at Santa Fe tiltrekker seg et vidt spekter av hippies, yuppies og annet rart. Det er godt med flagrende gevanter i gatene, og folk på alt for dyre sykler, med Cammelback på ryggen.

 

Vittig.


En helt middels middag i Santa Fe, og så til køys.