Zion

Standard

Som reggae-fantast har jeg hørt ett og annet om Zion. Nøyaktig hva reggae-folket synger om, er ofte litt tvetydig. Det kan være det samme Zion som jøder og kristenfolk snakker om, Jerusalem og det hellige land. Eller det kan være det svarte hjemlandet i Afrika som rastafariene skal vende tilbake til når Marcus Garvey og hans rederi (Black Star Line) gjenoppstår for å frakte eksil-afrikanerne hjem til Zion, hvor keiser Haile Selassie I kommer ut av okklusjon for å herske over den nye verden, paradis på jord.

Men det er en helt annen historie. Det reggae-folket aldri synger om, er Zion National Park i syd-vestre Utah. Det er imidlertid et feiende flott Zion.


Utah State Route 9 er veien til Zion.

Damian Marley – Road to Zion


Jeg parkerer rett syd for parken, betaler noen titalls dollar for inngangsbillett, og tar en gratis buss til dagens utvalgte sti, de 7 kilometerne og 640 høydemeterne opp til et utsiktspunkt med det ukarakteristisk kjedelige navnet Observation Point.

Upåklagelig veistandard opp fjellsiden.


Et stykke oppi lia begynner utsikten å avsløre litt av den geologiske galskapen som bor i Zion.


Veien vrir seg inn forbi til dels stupbratte fjellsider, gjennom trange fjellsprekker.


Det er ikke fritt for at man har lekt seg litt med dynamitt for å lage disse stiene.


Zion har et nok så kaotisk preg over seg. Trærne ser ut som de er spydd utover landskapet med stor kraft og spredning, der de vokser hulter til bulter i sprekker og på bratte fjellsider.


På veit ut mot Observation Point får jeg en kjekk utsikt over til andre siden av Zion Canyon. Området på andre siden er planlagt som mål for morgendagens utfart.


Fra Observation Point er det helt OK utsikt over Zion Canyon. Det poseres. Som den rutinerte ørkenreven jeg er, har jeg ordnet meg caps med et kåbbåitørkle stappet under ($7 på Wal-Mart) for å holde det sterke sollyset ute av fjeset og nakken. Det trengs.

Jeg kommer i prat med en tysk grafiker som har tenkt å få med seg solnedgangen fra toppen. Det høres ut som en god idé, så vi henger ut og diskuterer utenrikspolitikk i noen timer.

Jeg nevner ikke krigen.


Ettermiddagsutsikt sydover fra Observation Point. Bildet er riktignok tatt med ekstrem vidvinkel, men bildet yter på ingen måte rettferdighet til den vanvittige utsikten oppe på kanten av Zion Canyon, 640 meter over bunnen av kløfta.

Den hvite, noenlunde rektangulære formasjonen til venstre går under navnet the Great White Throne.


Gjeve blomster.


Tyskern har større kamera enn meg.


Vi konkluderer med at det muligens vil bli litt i mørkeste laget å gå ned stien forbi stupbratte raviner etter solnedgang, og legger i vei nedover mens det fortsatt er dagslys.

De siste ti minuttene går vi til lyset av en liten lommelykt jeg har i sekken, og rekker kveldens siste buss ut av parken, ned til bilene. Jeg kjører ut til nærmeste by, Hurricane, og tilbringer natten på en diger oppblåsbar madrass.


Neste dag er jeg tidlig oppe og kjører opp til Zion for en til ekspedisjon. På veien står to stykk goble-goble og gjør det slike gjør, gobler.


Virgin River, elva som renner gjennom bunnen av Zion Canyon.


Kladdeisen i venstre halvdel av bildet er dagens første mål. Toppen, Angel’s Landing, befinner seg 457 stupbratte meter over bunnen av canyonen, og skal etter sigende innebære en nok så underholdende fjelltur for å nå.


Det er riktignok bratt på siden av vein, men når den er så bred og velbygd som her, er det liten grunn til å være nervøs.

Som tidligere nevnt, i USAnske nasjonalparker leker man ikke vei!


Litt av fjellsiden til Angel’s Landing.

 

Refrigerator Canyon, en liten ravine med velsignet skygge.


Stien snor seg opp fjellsiden. Man leker ikke sti.


Jeg når opp til utgangspunktet for siste del av ruten til Angel’s Landing. Den smale fjellryggen som strekker seg fra høyre mot venstre opp mot toppen er veien opp.


Mange deler av den bratte stien til toppen er ikke mer enn drøye meteren brede, med noen hundre meters i fritt fall på sidene. På de mest utsatte områdene er det derfor satt opp solide kjettingganger til håndfeste.


Angel’s Landing. Ingen engler å se, men en hel del folk.


Utsikt mot syd.


Utsikt mot nord.


Toppen er full av frekke jordekorn som lever fett på snacks fra turister. Er man redd for jordekorn, er det best å holde seg unna Angel’s Landing, for disse krabber uten blygsel opp på folk som ligger og slapper av på toppen. Med 4-500 meter høye, og nesten loddrette fjellvegger på sidene kan det bli litt meget.

 


Et til bilde mot nord, som tydelig viser hvor bratte fjellsidene er. Den smale fjellryggen stien går på, kan sees til venstre.

Jeg klatrer ned fra Angel’s Landing, og siden dagen såvidt har begynt, og jeg har en del vann igjen i ryggsekken, tasser jeg videre nordover, langs West Rim Trail.


Flotte greier.

Geologien som utgjør Zion er de midtre lagene av det man her kaller The Grand Staircase, en stor region av sandstensformasjoner i Arizona og Utah. De nederste lagene av sandsten er de man kan se i Grand Canyon. Nordover hever landet seg, og nye, høyere liggende lag av sandsten er det som så dramatisk er avdekket av millioner av år med elvers erosjon her i Zion. De øverste “stegene” i trappa kan sees ikke langt unna, i en annen nasjonalpark, Bryce Canyon. Etter den opprinnelige planen skulle også Bryce Canyon besøkes, men det ble det dessverre ikke tid til.

Etter dagens geologi-foredrag sømmer det seg med litt mer Zion-musikk.

Kiddus-I – Graduation in Zion


Det er midt på dagen og temperaturen vaker rundt 40 celsius under en skyfri himmel.


Jeg har beveget meg bort fra canyonen, og landskapet er ikke like rabiat, men allikevel fullstendig uvirkelig.


Jeg har hørt rykter om en hvileplass med en kostbar vannkilde et godt stykke opp West Rim Trail. “Den er sikkert rett rundt neste sving” tenker jeg, og svinger meg fram mellom trær og sandsten. Etter å ha gått i underkant av ti kilometer opp West Rim Trail begynner jeg imidlertid å gå tom for vann.

Det er fortsatt rundt 40 grader varmt og skyfri himmel, så den drøye halvliteren med vann jeg har igjen er i minste laget for den nesten ti kilometer lange tilbaketuren. Jeg har lyst å peise på videre, og forhåpentligvis finne vannkilden, men bestemmer meg til slutt for å snu, og tasser nedover igjen.


Foruten sandsten, er Zion også søkkrik på små, kvikke gekkoer.


Små blomster og digre klipper.


Første del av West Rim Trail der den snor seg opp mot stien til Angel’s Landing.

Jeg tasser ned det siste stykket til veien, og er overordentlig tørst, men det holdt.

Reisen hjem

Standard

Har man vært i Amerika en stund, faller det seg naturlig å reise hjem, så også for LarsMigrant. Det tok 30 timer, ble meget gøy, og ganske emosjonelt.

Dagen før reisen begynte fikk jeg endelig klarering til å flytte ut fra den trasige studentleiligheten jeg har bodd i så langt, og inn i et mansion på en finere side av byen, omringet av middels store palasser, noen av dem formodentlig utstyrt med bowlingbaner. Der jeg nå bor har vi riktignok både ping-pong- og biljard-rom, men ingen bowling. Akk.

Iallefall, det blir en hektisk dag med innflytting, utflytting, vasking og pakking foran hjemreisen, godt hjulpet av at bilbatteriet mitt finner for godt å oppgi ånden klokken 07.20 på morgenen, så jeg bruker morgenen og formiddagen på å få byttet det ut. Alikevel, til slutt er alt satt i stand, og neste dag klokken 05.00 er jeg på vei hjem.

På flyplassen i Little Rock blir jeg forsøkt frelst av en tidligere marinesoldat som nå er på vei til Hong Kong for å intervjue vanntro og slik finne nye argumenter for Jehovahs overlegenhet. Det starter med at han hører jeg er fra Norge, og nevner at han kjenner en Thomas Jorgensen in Norway. “Don’t know him,” svarer jeg. Etter litt sjabbing om Norge, begynner han å argumentere for Jesus. Dessverre (for ham, og Jesus) gjør han dette på en utpreget USAnsk måte, ved hjelp av vitenskap. Han får med seg at jeg er historie-student, og forsøker blant annet å argumentere med at Bibelen er mer historisk korrekt enn andre skrifter, og at korsfestelsen ble bevitnet av over 500 mennesker (“and some of them were Jews!”). Han mener dessuten at Kristendommen er overlegen andre religioner fordi den har en frelserfigur. “Islam has that too” svarer jeg. Som nådestøtet, begynner han å kalle meg ignorant, og fortelle meg at jeg er på vei til helvete. På en hyggelig måte.

Jeg har ikke noe mot at folk forteller meg om troen sin, og de kan gjerne prøve å omvende meg. De kommer ikke til å lykkes, jeg lever i en annen verden en dem. Men at noen virkelig tror de kan omvende meg ved å hoste opp halv-vitenskap, og kalle meg for en idiot, er ikke helt enkelt å fatte. Visse varianter av USAnske kristne forsøker å argumentere for sin egen, bokstavtro tolkning av bibelen ved hjelp av vitenskap, og de taper nesten alltid. Tro er ikke vitenskap. Det er derfor det heter tro.

Uansett, på flyplassen går jeg om bord i et aluminiumspenal av type Embraer RJ-145, som en jet-drevet versjon av den gode gamle Twin Otteren. Med på flyet er en av de nye samboerne mine, en franskmann som kalles John som er på vei hjem, og vi kommer i prat med et par andre medborgere som også er på utfart. Ettersom alle har seks timer eller mer til neste fly, finner vi til slutt ut at vi skal hyre en taxi og kjøre inn til Manhattan en tur.

Under innflygingen til Newark Liberty International Airport i New Jersey, får jeg så vidt et glimt av havet, for første gang siden August. Glis.


Så det blir Manhattan. Et sted i New Jersey, the Garden State, begynner the Empire State å fortone seg bak Bayonnes kraftledninger og containere.


Ser du Chrysler-bygget?


Vi dukker ned i en tunnel under Hudson-elva.


Så er vi i New York.

Jay-Z feat. Alicia Keys – Empire State of Mind


Mine medreisende, travelt opptatt med å enten vise sin gjeng-tilhørighet, eller spille stein-saks-papir.


Time Square på dagtid. Free WiFi.


My mate Craig, en Glasweegian fra Skottland. Her fotografert utenfor St. Andrews, en skotsk restaurant vi spiser på. God mat, men hvor skotsk den er vet jeg nå ikke.


Han Far og en Tennant’s Lager.


Craig og en Tennant’s Lager.


Leyla fra Nicaragua.

John, en av mine nye samboere, fra Frankrike.


En gammel kompis av John som nylig har flyttet til New York, og hilste på. Fransk.


Hus.


Glass.


Kløft.


Vi dumper borti en skøytebane. Der er det folk.


Håret.


Stereotypen.


Jerven.


Medborgerne. Alle er bosatt i midtre Arkansas, og bruker en god del av tiden på å snakke dritt om staten. Gøy.


Imperiet.


Et tilfeldig høyhus.

Empire State Building fra bakkenivå. Hadde Nazistene rukket å få gjennomført mer av sin monumental-arkitektur, antar jeg de ville prestert noe som dette. Vi går inn, kiker litt på køene, og finner ut at vi ikke skal ta heisene til toppen denne gangen.


F9z.


Eine frau im park.


Et snodig-stilig høyhus.


Flatiron Building. Gode gamle.


Profesjonell hundepasser.


Vi drar tilbake til flyplassen. Her et siste blikk av Imperiet, sett fra Jersey.


En hel del timer senere har jeg utsikt til en Boeing 757-200s venstre winglet. Det er aften. Flyet tar av litt over 20.00, vender snuten østover, og flyr på som faen for å ta igjen dagen.


Det lykkes. Seks timer senere er det lyst og fint over et hav av skyer i øst-Atlantern. Flykapteinen melder om at det er -11 celsius i Oslo. Jeg gjør en liten seiersdans i stolen, og gleder meg til kulden. De resterende 10-12 timene av turen sitter jeg med vedvarende, tåpelig glis smurt utover trynet.


Plutselig slipper skyene taket, og Vestlandet ligger under oss og flotter seg. Jeg har ikke sett fjell siden August. Flykapteinen melder om at temperaturen på Gardermoen er falt til -20 celsius. Kjempestort glis.

Mens jeg venter på Gardermoen, ønsker jeg meg -5 celsius, nysnø og en sur kuling fra vest, når jeg kommer hjem til Bodø. Et sted over Fauske melder flykapteinen om at været i Bodø er litt skiftende, med tilløp til snøbyger og en ganske god vind fra vest. Jeg får tårer i øyekrokene. “Bodø, din gamle sjarmør, du veit å ta imot Han Far med stil!” tenker jeg. Ikke mange minuttene senere er jeg hjemme, og det er bra.

Joddski & Ingeborg Selnes – Bodø State of Mind