Dallas, Texas (andre runde)

Standard

Siste stopp på USA-turen med Amund og Tormod er Dallas. Når jeg først hadde dem med til denne delen av verden, var det ikke aktuelt å omgå Dallas. Tullingbyen Dallas. Seks millioner mennesker i byområdet Dallas-Fort Worth fordelt utover et område på rundt 100 km fra øst til vest, og nesten like mye fra nord til sør. Byen er enorm, fylt av motorveier med sinnssyke interchanges, og forøvrig det meste man kan kjøpe for penger.


En glassete sak viser oss fingeren.

Som enhver USAnsk by av noen størrelse har Dallas et sentrum bestående av beskjedne skyskrapere, men i forhold til byen forøvrig er det ørlite, og nesten tomt for folk. Foruten boms og hotellbeboere, finnes det knapt folk i sentrum av typiske USAnske byer nå til dags. Sentrum er hoteller, konferansesentre og kontorer. Fastboende forekommer knapt.


Vi kjører nordover gjennom High Five interchange, i skjæringen mellom North Central Expressway og Lyndon B. Johnson Freeway (I-635). High Five består av 37 separate brukonstruksjoner som vever seg over hverandre i fem nivåer, opp til 37 meters høyde. Herligheten ble bygget mellom 2002 og 2005, og kostet da tilsvarende 1.5 milliarder norske kroner.


På vei ut av High Five.


Vi stikker ut på en diger outlet mall i en rik del (region er nok et bedre ord) av Dallas. Amund poserer programfestet foran Converse-butikken.

I en eller annen butikk står jeg og Tormod og prater om noe helt uvesentlig, muligens parkeringsplasser. Litt foran oss står et par klassiske kjøpesenterjenter og kiker på en stabel bukser. En av dem bøyer seg frem for å plukke opp en. Jeg og Tormod skravler videre. Hun snur seg brått og ser på oss.

- Did you say something about my butt?

- No, we were just speaking Norwegian.

- You were saying something about my butt.

- No, we were talking about parking lots.

- Say something more in Norwegian.

Så vi prater videre om parkeringsplasser, eller hva det nå var. Hun ser på venninnen.

- They’re talking about my butt.

Jeg og Tormod innser at vi ikke har noe valg, så vi begynner å snakke om rumpa hennes.


En relativt sprek, demonfordrivende skjorte Tormod kjøpte i New York.


Bad Brains-tøfler.

 


Et svært uklart forsøk på å illustrere det at jeg fikk tak i en CD med Richard Nixon’s beste taler, og ble lykkelig.

Vi kjører ned til sentrum av Dallas og besøker Sixth Floor Museum, anlagt i 6. etasje av Texas School Book Depository, hvor Lee Harvey Oswald holdt til i det han angivelig skjøt John F. Kennedy den 22. November 1963. Bilde av bygget og stedet hvor Kennedy ble truffet kan ses i forrige rapport fra Dallas.

Et utmerket museum for øvrig, ikke kun fordi de solgte meg CDen med Nixon-taler.


Vi besøker Galleria, et av Dallas’ større kjøpesentre. Foruten en isbane i midten, inneholder Galleria over 200 butikker, restauranter og hoteller, fordelt utover 158 kvadratkilometer gulvflate.


Tormod finner en blå ape. Vi må lokke ham vekk med snop.

Tormod altså, ikke apen.

Apen er av plast.


Rent bortsett fra at Galleria er digert og har en skøytebane, minner det mye om et hvilket som helst annet kjøpesenter. Kjedebutikkene er de samme som man finner overalt, dassene er nesten umulig å finne, og det er alltid små formasjoner av mall brats ved rulletrappene.

 

Vi stikker. Amund blir hevet i baksetet.


Halvparten av en innvandrerbutikk av general asiatisk karakter, den største jeg har sett av sorten.

Vi handler sake og rare, myke ting laget av ris.


På vei inn på en motorvei konfronteres vi med Heidegger, og fylles med angst.

Bare synd at bilen ikke er dekorert med en diger bumper sticker med teksten “DO YOU FEEL THROWN, PUNK?”

 

Siste dag i Dallas lunsjer vi i dette skuret, etter anbefaling fra Collin, vår Couchsurfer-vert som jeg kjenner fra forrige besøk. Skuret er ikke brannsikkert, så det brenner delvis ned nå og da.


Et helt sentralt element av BBQ i USA er at kjøttet skal røykes i en evighet før det serveres. I skuret får man kun røkt en viss mengde kjøtt i døgnet, så da er det bare å stenge når det er tomt.


Colin skrøt av at løkringene skulle være veldig store. Det stemte.


En beef brisket sandwich. God.


Til drikke velger Tormod en jævlig, rød gugge. Jeg husker ikke hva dette het, eller smakte, men det var søtt, jævlig og hadde en farge som ikke lignet på noe som helst.

En flytende motsats til Jelly Belly Very Cherry?

PS: Tormod opplyser i ettertid at stoffet heter “Big Red”. Det er en såkalt “Cream Soda”, og smaken beskrives som “bubble gum”.


Amund blir kompis med en gammel skurk som er frekk i kjeften.


BBQ-saus servert på Corona-flasker. Classy.

 

Utpå ettermiddagen legger vi oss på I-30 East, tilbake til Little Rock. Her ett av utallige flagg vi passerer på veien.

Vi hører på Nixon.

Senator Richard M. Nixon – Checkers speech (1952)

Bakgrunnshistorien er at Nixon, senere president, i 1952 var visepresidentkandidat sammen med Dwight D. Eisenhower. Anklagelser om økonomisk snusk dukket opp midt i valgkampen, og Eisenhower vurderte å kvitte seg med Nixon. Da gikk “Tricky Dick” live på riksdekkende TV med denne talen. Det ble en kjempesuksess, og Nixon og Eisenhower vant valget samme år.

 

Motbydelig #2

Standard

Jeg fortsetter min jakt på idiotisk mat og drikke.


Pulled pork – 0.7 liter

Fra min første tur til Memphis rapporterte jeg om en lunch bestående av byens spesialitet, pulled pork. Knappest delikat, men ikke så verst fast food.

Før jeg kjørte videre fra Memphis bestemmte jeg meg for å ordne meg litt middag, og det du ser over ble resultat, uten at jeg helt skjønner hvordan. Menyen var full av lokal terminologi, så jeg bestilte noe som hørtes høvelig ryddig ut. To minutter senere fikk jeg dette kjøttfylte begeret. “Do you need a fork?” spurte damen bak disken. “I suppose…” svarte jeg, med et passe forfjamset ansiktsuttrykk. Hun var generøs og gav meg et par servietter i tillegg. Jeg ville helst ikke bli sett offentlig med denne avskyeligheten, så jeg gikk ut i bilen, satte meg, og gjorde en nærstudie av dagens middag.

Det jeg hadde fått var rett og slett 0.7 liter pulled pork i et isoporbeger. Pulled pork går altså ut på at man griller svin, hvorpå man gir kjøttet en grundig omgang med bank, slik at det går i oppløsning. I sin ubesudlede form, uten noen tilsetninger, smaker det noenlunde som tørr juleribbe, med en sterk bismak av karbon, dette et resultat av grillingen.


Root Beer

For noen år siden syntes man at Vanilla Coke var usmakelige greier i Norge. Så Cola sluttet å selge stoffet. Se nå for deg at de heller fjernet alt som minnet om cola fra drikken, og dumpet oppi en bøtte vaniljesmak i stedet. Vaniljebrus. Det er dette USAnerne kaller Root Beer, og det er riktig usmakelig.

Skyllende rundt i munnen er stoffet søtt og boblete. I det jeg svelger unna, tilkjennegjøres en barsk smak av kjemisk vanilje, samt en ettersmak av et udefinerbart renholdsmiddel. Som grønnsåpe med furuduft, men allikevel ikke. Kulsyren i dette stoffet er noe for seg selv, uten at jeg vet med sikkerhet hva. Vanlig CO² er det neppe. Den ligger liksom og syrer seg i en evighet i munnen. Etter at all annen smak er vekk, er den der fortsatt. Boble boble.


Baconnaise

Det kan synes som om USAnernes hemninger mot generell galskap er noen hakk svakere enn i verden forøvrig, Tyskland ikke medregnet. President Obama fikk sin nåværende jobb fordi han med få ord oppsummerte ett av grunnpilarene i det USAnske, Yes we can! Forlenger du utsagnet til Yes, we can have! blir det mindre elegant, men desto mer presist. USAnerne får det til, og USAnerne får det om de vil ha det. Som regel vil de det. Om tanken kan tenkes, kan du ta deg faen på at det finnes noen (titals) millioner i republikken som synes tanken er god og verdt dollars, bare de får den presentert for seg.

Når et menneske konfronteres med Baconnaise, majones med baconsmak, vil en vanlig reaksjon være “Æsj!” USAneren er oppvokst i et annet univers enn mennesket, og den instinktive reaksjonen er en helt annen. Fordomsfri kan man kanskje si. Baconnaisens rett til en saklig vurdering er like stor som spinatens, og kan ikke uten videre avskrives. Men der spinaten kun kan skilte med lite tiltrekkende egenskaper som fiber, vitaminer og mineraler, kan Baconnaise by på en tung konsentrasjon av to av de tre viktigste næringsstoffene, salt og fett¹. For USAneren er det ikke noe iboende galt med idéen Baconnaise. Bestanddelene bacon og majones er gode, så hvis kombinasjonen er god, og USAneren kan få den, hvorfor la være? Det ligger en ærlig, objektiv logikk i USAnsk forbruk.


Gyldent og forlokkende.


Et interessant trekk ved Baconnaise er at det både er vegetarisk, kosher og halal, så her er det fritt fram for nesten alle.  Jeg benytter anledningen til å lage en enkel vegetarisk lunch, bestående av en vegetarburger med litt isbergsalat, to brød og et fyldig lag Baconnaise.


Nam nam.

Så gjenstår den vanskelige oppgaven med å karakterisere smaken av Baconnaise. Her passer det godt å sitere min gode venn Obelix. Under et besøk i Roma blir Obelix foresatt de lekreste delikatesser romerne har å by på, kandiserte falkenyrer fra ytre Mongolia, og desslike. Verten, en tvilsom men velholden gladiatortrener, spør Obelix hva han synes om maten. Obelix svarer som sant er: “Salt”

Salt er den dominerende smaken i Baconnaise. Meget salt. Når tungen tilvender seg saltet, merkes fort en annen, mer subtil smak; fett. 70% fett faktisk. Hva så med bacon? Hvor er bacon-smaken i det hele? Som tidligere nevnt er Baconnaise vegetar. Det inneholder hverken baconbiter eller bacon-juice. Dermed er det opp til oppfinnerne, eller Bacontrepenørene som de kaller seg, å komme opp med en god erstatning. Svaret er røyk. Ikke tobakksrøyk eller skogbrann må vite, bare en sjenerøs dose av en enkel, generisk røyksmak. Salt, fett og røyk altså.

 

¹ Sukker er det tredje.

Memphis, Tennessee

Standard

I dag kjørte jeg en tur til Memphis, ikke i Egypt, men i nabostaten Tennessee.


Turen startet i Little Rock og fulgte raskeste vei til Memphis, 140 miles (225 kilometer) langs I-40 (I = Interstate), unnagjort på to timer. Returen gikk et stykke sørover på øst-siden av Mississippi-elva, gjennom staten Mississippi, så tilbake over elva inn i Arkansas ved Helena, og videre derfra langs ymse landeveier nord-vestover til I-40, og så hjem. Opprinnelig var planen å unngå I-40 overhode på turen hjem, men til slutt ble jeg så lei av jordbruk at jeg la ruta litt nordover og inn på I-40 igjen for siste biten hjem.


Grått og overskyet i Little Rock i det jeg passerer gjennom sentrum. Rundt 25 celsius.


I-40 fra Little Rock til Memphis går gjennom et området kalt “the Arkansas delta”, et peise flatt landskap langs den østlige bredden av Mississippi-elva, i Arkansas. Veldig kjekk geografi å bygge motorvei gjennom, det var mye som det du ser her, avsindig lange rette strekninger med trær eller jordbruk på flankene.


…men litt porno langs veien kan knapt unngås.


I motsatt rettning gikk en uendelig strøm semitrailere mot Little Rock. Av en eller annen grunn var lastebiltrafikken vestover tyngre på I-40 enn østover.

I-40 var, slik jeg antar er status for de fleste Interstates, full av disse beistene, og de har opparbeidet seg et slags herredømme på disse veiene. For å vise oss småttiser hvem som egentlig har kontrollen, liker semitrailerne å ligge side om side nå og da, slik at ingen andre slipper forbi. Etter å ha kjørt slik en stund, vil en av de to legge seg foran den andre, og slippe bilistene forbi. Det kan da for ordens skyld nevnes at biler har lov til å kjøre i 70 miles per hour, mens lastebilene er begrenset til 65, derfor oppstår det i blant små vogntog av biler bak trailere som tøffer seg.

Som nevnt er det peise flatt hele veien. Det eneste unntaket er et søvndyssende geologisk fenomen kalt Crowley’s ridge, en høflig hump i terrenget som strekker seg sørover gjennom mye av the Arkansas Delta, og bidrar med et snev av vertikal stemning før du er tilbake på flata igjen.


Brua fra Arkansas, over Misssissippi-elva til Memphis. Ikke heidundrende spennende, men siden det er stas å kjøre over Mississippi for første gang, fortjente dette et kjapt bilde.


Beale Street i Memphis skulle visstnok være storslagne greier. Realiteten var fattige to kvartaler med blues-buler og turistjugl. Det sies imidlertid at det er livlig her på kveldstid. Som du ser var det ikke direkte folksomt på Beale Street, men dette var faktisk det mest livlige området jeg kom over.


I en park i sentrum stod en dame med høytaler og sang meget intenst om Jesus. Rundt om kring gikk gamle hippies og veivet med flagg. Forøvrig var parken full av boms som ikke gjorde en flue fortred.


Pent, pyntelig og dødt som i grava i Memphis sentrum på en lørdags formiddag. Det var virkelig slående lite liv her, en tynn og spredt blanding av dankdrivende boms, og turister som ikke skjønte noe som helst.


Guvernøren i Tennessee het Phil Bredesen, viste det seg.


En liten park dedikert til de Konfødererte Staters første og siste president, Jefferson Davis. Davis bodde i Memphis i noen år etter borgerkrigen og bedrev forsikringsvirksomhet.


Charles Carpenter vil bli ordfører. Hans radikale idé er å rive ned hele driten og bygge Memphis opp på nytt, A new beginning. Folk liker tanken, men fordi Carpenter er uklar på om alle vil få utdelt gratis telt mens det hele står på, er mange skeptiske.


Dagens lunsj ble en lokal spesialitet, pulled pork sandwich. Det ser kanskje ut som en burger, men mellom brødene finner man en haug såkalt pulled pork, som i praksis er svinekjøtt som er gitt en grundig omgang bank, og deretter revet i biter. Sluttresultatet er en hel masse kjøttfliser, som så glaseres med barbecue-saus. Ikke så verst dette altså, soleklart bedre enn en burger.

Dagens middag var et snodig fenomen, og vil bli dekt i neste utgave av Motbydelig-spalten.


Nærbilde av kjøtt.


Ikke hvilken som helst ketchup, Fancy ketchup. Ganske god faktisk.


Selveste Mississippi-elva, verdens fjerde lengste. I 29. Mai 1997 la smørsangeren Jeff Buckley (“Hallelujah”) ut på en liten svømmetur her, hvorpå han druknet.


Downtown Memphis sett fra elvebredden.


Michael Davis forsøker å skjule en kvise med venstrehånda, men lurer ingen.


Fra parkeringsplassen til ei fastfood-bule. Her er det ikke nok å jage vekk døgeniktene, her skal det arresteres og fengsles.


Tilbake på veien observerer jeg dette foran meg mens jeg venter på grønt lys i et kryss. Ikke godt å si hva Bæsjemamma måtte betale for dette stilige skiltet.

Jeg skrur på radioen og hører to solister (duister?) og et kor av glade mennesker veksle på å synge en hurra-sang om en sint Gud ( “Whaaaaa’, he’s angry! ANGRY! Angry! ANGRY! Angry! ANGRY!“)

Turen sørover gjennom staten Mississippi gikk gjennom det såkalte Mississippi Delta, et område som var nøyaktlig like flatt som det tidligere nevnte Arkansas Delta på vestsiden av elva. Mellom småbyen Tunica og en høyresving i retning Helena, Arkansas, kjørte jeg på et nesten 30 km langt rettstrekke, langs US Highway 61. Hadde jeg fortsatt videre langs denne veien ville den ha strukket seg rett fram i ytterligere 20 kilometer.


Halvparten av et digert kasino, Isle of Capri, på vestbredden av Mississippi, i staten med samme navn. Brua i bakgrunnen går over til Arkansas, der gambling formodentlig ikke er tillat.


Broa tilbake over Mississippi til Arkansas skulle vise seg å føre inn i et riktig så øde landskap.


Etter å ha forsert Helena og byens 15 000 innbyggere, var det lite annet enn jordbruk, jordbruk og atter jordbruk å finne. Litt skog og en hel del roadkill langs veien krydret kjøringen, men for det meste var det gigantiske åkre med tilsvarende gigantisk jordbruksmaskineri som underholdt på denne delen av turen.

Forøvrig regnet det i søkk og kav på hjemturen gjennom the Arkansas Delta. Det ser ikke ut til å være mulig å få til en enkel, lavintensitets regnskur her, skal det først regne, så kommer det hamrende ned så mye at man gjerne må stoppe bilen fordi vindusviskerne ikke evner å få unna vannet.

Mens jeg kjørte inn i Little Rock satt en autoritær gubbe i et radiostudio (Brother Whooper eller Brother Wanker tror jeg han het) og fortalte meg hvor fælt jeg har det uten håp og Jesus.