MAI: Sverre Kjelsberg – Etter mørketia (1979)

Standard

At vi gamlingan også kan slåss, ska de helsikkes fittan få se!

- Sverre Kjelsberg – Victor Olsen

Sverre med indignert hoftefeste, lapse-skjerf og en slags sjørøverskjorte.

Oioioi, Sverre Kjelsberg. Som min norsklærer på Bodin VGS sa, her er det mye å ta tak i.

Skulle navnet mot formodning si deg noe, har det trolig å gjøre med Melodi Grand Prix, nærmere bestemt Sámiid Ædnan, som tok 16-plass av 19 mulige i MGP 1980. Sverre, og Mattis Hætta, prøvde på sitt eget vis å trøkke inn en liten brøkdel samtidsrefs og substans på toppen av substansløs underholdning. Det kunne selvsagt ikke fungere.

Men før den tid hadde Sverre prestert dette albumet, Etter mørketia. Jeg har blandede følelser. Jeg hører den utmerkede “Ellinors vise” og tenker at dette er flotte greier. Jeg hører en hel rekke underlige, men morsomme sanger om streik, fagforening og dusjer i Kirkenes, sunget med harme, indignert sarkasme og total overbevisning. Og jeg hører Sverre hylle monsteret Mao, til grenseløst pompøse toner. Stort spenn fra topp til bunn altså.

Mao-hyllesten Vid Ordförande Maos död er det uten sammenligning mest spesielle sporet på albumet. En ting er det pompøse i tekst og toner. En annen er hyllesten av en av historiens fremste drapsmenn, kanhende det ene mennesket i historien med flest liv på samvittigheten, gjennom regelrette drap, hungersnød og så videre. Mye godt kan sies om Mao som geriljaleder og frigjøringskjemper, mot de korrupte kinesiske nasjonalistene, og mot den brutale Japanske okkupasjonen. Men når det kommer til rollen som statsleder, framstår Mao vekselvis som en gal vitenskapsmann med en halv milliard kinesere som prøvekaniner, eller som en kyniker av overlegen klasse.

Nå har jeg langt fra noen detaljkunnskap om hva Sverre Kjelsberg og hans kamerater i Norge visste eller burde ha visst om Mao i 1979, men de grove trekkene i galskapen, deriblant “Det store spranget” og Kulturrevolusjonen, var velkjente. Millionene som døde var ikke nok til å slukke beundringen, de var akseptable ofre på veien fram mot det kommunistiske samfunn. Den nærmeste parallellen til denne sangen jeg kan tenke på, er om jeg skulle skrive et panegyrisk minneord om Henry Kissinger når han dør. Det er helt absurd, og jeg tror og håper at det også var det for de fleste på 70-tallet.

Etter Maos død har hungersnød vært fraværende i Folkerepublikken Kina. Teknokrater styrer landet, investeringene raser inn, innlands forbruk øker, BNP per capita vokser. Gjesp. De rabiate idealistene i politikken er en utdøende rase i vår tid, til fordel for pragmatiske teknokrater med privatkapitalisme som verktøy og stabil økonomisk vekst som mål. Jeg fatter ikke hvordan ung-raddisene i Norge på 70-tallet kunne idolisere monstre som Mao og hans paralleller ellers i verden, men det er allikevel noe forlokkende med det å ha et skinnede ikon å se opp til, og en stor sak å slåss for. Hvem blir i dag inspirert av å høre Jens Stoltenberg eller Wen Jiabao snakke om mange år med sunn økonomisk vekst? Privatkapitalismen har vunnet over statskapitalismen. Kanhende er det greit at det ble sånn, men stabilt lav inflasjon og Ryanair inspirerer ingen. Hva drømmer vi om? Sterkere økonomi, slik at vi alle kan kjøpe mer drit vi ikke trenger?

Mer om det en annen gang. Nå har jeg veldig lyst til å skrive om runkesaksofonen som utgjør mesteparten av Victor Olsen. Jeg har lyst til å skrive noe anakronistisk om at det i dag virker ganske snålt å skrive en hel sang om en eller annen bryggestreik i Oslo (Bryggearbeidersangen). Jeg har lyst til å begå en analyse av hele jævla albumet, men det vil bli for meget, disse skriveriene skal ikke være en særoppgave for Videregående skole. Så jeg kutter her.

Men hør på albumet. Kos deg, le og reflekter over det merkelige, fjerne universet som du eller dine foreldre levde i for 30-40 år siden, det universet som frambrakte musikk som denne. Og om du syns den norske hverdagen i 2011 er litt for velstående, konsensuspreget og harmonisk, forestill deg at du starter hver morgen slik Kjelsbergs Victor Olsen gjorde:

Han våkne og e førbanna, klærn ligg i en haaaaaug!

Last ned: Sverre Kjelsberg – Etter mørketia (1979)

En kjapp (og som en kommentator påpekte, grovt forenklet) innføring i hva MAI var finner du her.

Ghana-Guinea-Mali Union

Standard

Unionens flagg var enkelt og greit det Ghanesiske flagget, med tre stjerner i stedet for én.

I dag er det 41 år siden Ghana og Guinea gikk sammen i en union, det som skulle bli den Afrikanske Statsunion, som Mali etterhvert også ble medlem av. Det var ikke grenser for optimismen som rådde i sub-Saharisk Afrika i disse årene, rundt starten av 60-tallet, når storparten av Afrika ble frigjort fra de Europeiske imperier. Ble man bare kvitt de utsugende imperialistene, og fikk sine egne statsdannelser, skulle alt bli fint og flott i en fei. Med dannelsen av denne unionen tok de tre landene første steg på veien mot en forent Afrikansk stat, som skulle stå sterkt for seg selv, og motstå gamle og nye imperialister. Selvstendigheten og samarbeidet  skulle vise seg å være noe vanskeligere enn som så.

Hva gjelder unionen, endte det hele i 1962, når de respektive statsoverhodene, Kwame Nkrumah, Sékou Touré og Mobido Keita, prøvde å få hverandre drept. Året etter ble Nkrumah initiativtaker i dannelsen av den mindre ambisiøse Organisasjonen for Afrikansk Enhet, OAU, som i 2002 ble omgjort til den Afrikanske Union. Før alt gikk til helvette med unionen, rakk E. T. Mensah, Ghanas Highlife-mester, å skru sammen en super, panegyrisk trudelutt om unionen, så det var ikke helt forgjeves.

 

E. T. Mensah – Ghana-Guinea-Mali Union

Sangen er spesielt plystreverdig, men om du får ånden over deg, kan du ta den helt ut og synge med:

Ghana-Guinea-Mali Union,
Has laid down a strong foundation,
For redemption of Africa,
For which we’ve been strongly fighting.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid for ever!

First it was Ghana and Guinea,
Later Ghana-Guinea-Mali,
Soon it will be all Africa,
The achievement of a great destiny.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid, for ever!

Africa is now awakened,
That unity can [hva synger han her?]
All leaders of mother Africa,
Are called to join this great Union.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid, for ever!

MAI: Ungdomslaget Ny Von – Ungdomslaget Ny Von (1978)

Standard

Som regel har sannheita venstrevri.
– Ungdomslaget Ny Von

Blant alt søppelet MAI trykket ut dukket det opp musikk med genuin verdi. Ny Vons album inneholder en del genuint gode sanger der det er fint mulig å ikke le ironisk av tekst- og musikkkvalitet, iallefall ikke begge deler samtidig. Marit Mathiesen fra Svolvær imponerer med et voldsomt engasjement på åpningssporet “Innfløttar/Utfløttarrock” der hun slår an hovedtemaet på albumet, og forsåvidt mye av den politiske musikken fra Nord-Norge på den tiden. Sangen rører seg rundt den kjølige mottagelsen en stakkars naiv nordlending får i møte med hovedstaden, upersonlige, kapitalistiske Oslo. “Du har ikke løst å slå dæ ned i Oslo”  hyler Mathiesen. Det er distriktspolitikk som gjelder, kampen mot oljeindustrien og sentralisering, kampen for retten til å bli født, utdanne deg, jobbe og dø på den forblåste holmen du ble født på.

Last ned: Ungdomslaget Ny Von – Ungdomslaget Ny Von (1978)(Mp3 VBR) (Du trenger WinRAR for å pakke opp filen)

En kjapp innføring i hva MAI var finner du her.