MAI: Sverre Kjelsberg – Etter mørketia (1979)

Standard

At vi gamlingan også kan slåss, ska de helsikkes fittan få se!

- Sverre Kjelsberg – Victor Olsen

Sverre med indignert hoftefeste, lapse-skjerf og en slags sjørøverskjorte.

Oioioi, Sverre Kjelsberg. Som min norsklærer på Bodin VGS sa, her er det mye å ta tak i.

Skulle navnet mot formodning si deg noe, har det trolig å gjøre med Melodi Grand Prix, nærmere bestemt Sámiid Ædnan, som tok 16-plass av 19 mulige i MGP 1980. Sverre, og Mattis Hætta, prøvde på sitt eget vis å trøkke inn en liten brøkdel samtidsrefs og substans i toppen av substansløs underholdning. Det kunne selvsagt ikke fungere.

Men før den tid hadde Sverre prestert dette, Etter mørketia. Jeg har nok så blandede følelser for albumet. Jeg hører den utmerkede “Ellinors vise” og tenker at dette er flotte greier. Jeg hører en hel rekke underlige, men morsomme sanger om streik, fagforening og dusjer i Kirkenes, sunget med harme, indignert sarkasme og total overbeviselse. Og jeg hører Sverre hylle monsteret Mao, til grenseløst pompøse toner. Stort spenn fra topp til bunn altså.

Mao-hyllesten Vid Ordförande Maos död er det uten sammenligning mest spesielle sporet på albumet. En ting er det pompøse i tekst og toner. En annen er hyllesten av en av historiens fremste drapsmenn, kanhende det ene mennesket i historien med flest liv på samvittigheten, gjennom regelrette drap, hungersnød og så videre. Mye godt kan sies om Mao som geriljaleder og frigjøringskjemper, mot de korrupte kinesiske nasjonalistene, og mot den brutale Japanske okkupasjonen. Men når det kommer til rollen som statsleder, framstår Mao vekselvis som en gal vitenskapsmann med en halv milliard kinesere som prøvekaniner, eller som en kyniker av overlegen klasse.

Nå har jeg langt fra noen detaljkunnskap om hva Sverre Kjelsberg og hans kamerater i Norge viste, eller burde vist, om Mao i 1979, men de grove trekkene i galskapen, deriblant “Det store spranget” og Kulturrevolusjonen, var velkjente. Millionene som døde var ikke nok til å slukke beundringen, de var akseptable ofre på veien fram mot det kommunistiske samfunn. Den nærmeste parallellen til denne sangen jeg kan tenke på, er om jeg skulle skrive et panegyrisk minneord om Henry Kissinger når han dør. Det er helt absurd, og jeg tror og håper at det også var det for de fleste på 70-tallet.

Etter Maos død har hungersnød vært fraværende i Folkerepublikken Kina. Nok så korrupte, men langt fra udugelige teknokrater styrer landet. Investeringene raser inn, innlands forbruk øker, BNP per capita vokser. Gjesp. De rabiate idealistene i politikken er en utdøende rase i vår tid, til fordel for pragmatiske teknokrater med privatkapitalisme som verktøy og stabil økonomisk vekst som mål. Jeg fatter ikke hvordan ung-raddisene i Norge på 70-tallet kunne idolisere monstre som Mao og hans paralleller ellers i verden, men det er allikevel noe forlokkende med det å ha et skinnede ikon å se opp til, og en stor sak å slåss for. Hvem blir i dag inspirert av å høre Jens Stoltenberg eller Wen Jiabao snakke om mange år med sunn økonomisk vekst? Privatkapitalismen har vunnet over statskapitalismen. Kanhende er det greit at det ble sånn, men stabilt lav inflasjon og Ryanair inspirerer ingen. Hva drømmer vi om? Sterkere økonomi, slik at vi alle kan kjøpe mer drit vi ikke trenger?

Mer om det en annen gang. Nå har jeg veldig lyst til å skrive om runkesaksofonen som utgjør mesteparten av Victor Olsen. Jeg har lyst til å skrive noe anakronistisk om at det i dag virker ganske snålt å skrive en hel sang om en eller annen bryggestreik i Oslo (Bryggearbeidersangen). Jeg har lyst til å begå en analyse av hele jævla albumet, men det vil bli for meget, dette var aldri ment å likne et særemne fra Videregående Skole. Så jeg kutter her.

Men hør på albumet. Kos deg, le og reflekter over det merkelige, fjerne universet som du eller dine foreldre levde i for 30-40 år siden, det universet som frambrakte slikt som dette. Og om du syns den norske hverdagen i 2011 er litt for velstående, konsensuspreget og harmonisk, forestill deg at du starter hver morgen som Victor Olsen: Han våkne og e førbanna, klærn ligg i en haaaaaug!

Hør: Sverre Kjelsberg – Etter mørketia (1979)(Mp3 VBR) (Du trenger WinRAR for å pakke opp filen).

En kjapp (og som en kommentator påpekte, grovt forenklet) innføring i hva MAI var finner du her.

17. mai 2011 – Enkle Norge i en vanskelig verden

Standard

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lage noen oppstuss over 17. Mai i år. I fjor reklamerte jeg for en ny norsk nasjonalsang. Siden jeg sluttet å være guttunge har imidlertid ikke 17. Mai vært en dag jeg hauser meg veldig opp over, hverken positivt eller negativt.

I år har jeg derimot fått en grunn til å feire, en grunn til å være stolt av landet mitt. Den har forsåvidt vært der en god stund, men jeg må takke Gert Nygårdshaug for at han fikk meg til å innse det. Hva har Gert gjort? Vel, Gert raljerte nylig i Dagbladet om at han ikke ville feire 17. Mai i år, for han skjemmes sånn over Norge. Det er greit, i Norge kan man skjemme seg over Norge, og de fleste har vel gjort det på et tidspunkt.

Så hvorfor skjemmes Gert? Jo, han skjemmes over at norske jagerfly er med på å frata fattige tsjadiske mødre deres sønner, som de elsker så høyt. Disse sønnene opererer som leiesoldater i Libya, hvor de på vegne av Muammar Gaddafi dreper uskyldige sivile. Gert ser ut til å mene at leiesoldatene må få gjøre dette, siden det først og fremst er en måte å skaffe penger til deres fattige mødre. Omverdenen har iallefall ingenting med dette å gjøre, dette er en sak mellom leiesoldatene, Gaddafi og deres ofre. At leiesoldatene dreper sivile er da ikke så vesentlig. De har tross alt ikke noe valg, for deres stakkars mødre elsker dem, men har ingen penger.

Det er en retorisk manøver til å spy av. En ting er nå å unnskylde leiesoldater for drap på sivile fordi de kommer fra fattige kår. En annen ting er å redusere en så kompleks situasjon som opprøret/borgerkrigen i Libya, og flyaksjonen som nå foregår der, til en sentimental smørje om noen fåtallige leiesoldater som egentlig er uvesentlige i det store bildet.

Det store bildet er altså en arabisk verden i opprør mot brutale diktaturer som i over et halvt århundre har undertrykt sine befolkninger, og snusket til seg det som måtte være av verdier. Noen regimer har gjort dette med vestlig hjelp, noen har lyktes helt fint på egen hånd. I Tunisia og Egypt reiste folket seg i opprør, og hæren tok deres side, hvorpå det gamle regimet tilsynelatende forsvant. Jeg satt selv og dirret av spenning foran Al Jazeeras direkte-sendinger fra Egypt mens det stod på som verst.

Ytterligere opprør har åpenbart seg i Libya, Syria , Jemen og Bahrain. Her har ikke folket vært like heldig med sin nasjonale hær, og følgelig blitt massakrert i gatene, med til dels tunge våpen. I Libya tok det Gaddafis regime en stund å summe seg, men han fikk mobilisert sine militærstyrker mot byen hvor motstanden var verst, byen Benghazi, med rundt 600 000 innbyggere. 19. Mars stod Gaddafis tanks og artilleri i utkanten av byen, og begynte å bombardere byen. Opprørerne hadde lenge bedt om hjelp fra omverdenen mot en overlegen militærmaskin de ikke kunne kjempe mot. En bilmekaniker med en AK-47 gjør liten nytte mot tanks og artilleri som kan beskyte mål flere kilometer unna. 19. Mars fikk opprørerne den hjelpen de hadde bedt om, i form av franske luftangrep mot nettop dette artilleriet.

Slik ble Benghazi reddet. Russland, AU og den Arabiske Liga, blant flere, skrek om “dialog”. Dialogen her bestod imidlertid av Gadaffis kanoner som ganske enkelt overdøvde, og utryddet stemmene på de som skrek imot, granatenes ofre i Benghazi by. Det lignet mer og per på en monolog. Monologen ville ha fortsatt inntil Benghazi var tilstrekkelig rasert og massakrert, og Gadaffis regime var sikret på ny. Syrias forrige diktator, Hafez al-Assad, lyktes med noe liknende i 1982. Så ville freden og fryktens stillhet igjen bredt seg over Libya. Olje-eksporten ville igjen gått som normalt. Om olje var vestlige staters eneste motiv i Libya, ville de oppnådd dette ved å la Gadaffi knuse opprøret og få landet tilbake til en stabil oljeeksport, ikke ved å støtte opp under noe som kan utvikle seg til en langvarig borgerkrig. Gerts vage hint om at Libyas olje er vestens egentlige motiv for intervensjon er like gammelt og uoriginalt som det er feil.

Jeg skal gi Gert rett i ett eneste ett av argumentene hans – Libya bør aller helst kjempe sin egen kamp, slik Egypt og Tunisia har gjort. Det er ikke uvesentlige mengder historie jeg har lest opp gjennom årene. Mye har handlet om undertrykte folks opprør og nederlag, og videre, deres lange, harde vei mot noe som lignet på et fritt og rettferdig samfunn. Å framtvinge en slik realitet ved intervensjon utenfra har som regel fungert svært dårlig, og ofte gjort ting verre heller enn bedre. MEN, hvert land, hvert opprør, hver situasjon er forskjellig.

George Bush den yngres perverse forsøk på påføre Irak frihet i 2003, uten invitasjon, kan ha medførte dødstall i millionklassen i kaoset og borgerkrigen som fulgte. Det er en side av saken. På den andre siden ser vi folkemordet i Rwanda i 1994. Selv den lille FN-styrken var tilstede i landet, kunne trolig ha reddet tusener, om ikke titusener. Hadde omverdenen mobilisert skikkelig, med makt heller enn oppfordringer om “dialog”, kunne kanskje folkemordet vært avverget. En drøy million drepte ble utfallet der, i fravær av intervensjon. På 17. Mai kan vi jo heller ikke glemme at det faktisk var Sovjetunionen som befridde Norge i 1945.

Libya er ikke likt Irak i 2003, ei heller Rwanda i 1994 eller Norge i 1945. Hvorfor mener jeg at intervensjon i Libya er mer riktig enn det er galt?

  1. Opprørerne ba om hjelp. Dette er vel den aller viktigste faktoren. Om et lands innbyggere ikke vil ha hjelp, kan de heller ikke hjelpes. I Libya var imidlertid bønnen om hjelp bred og tydelig. Tydelige var også overgrepene.
  2. Intervensjon var realpolitisk mulig – Man kan med rette påstå at skal en hjelpe opprørerne i Libya, så burde en også ha gjort det, og gjøre det i framtiden i andre slike situasjoner. Men det at ingen grep inn i Rwanda i 1994 er ikke et argument for å ikke gjøre det i Libya, når evnen og viljen faktisk er tilstede. Om ikke alle overgrep som det i Libya blir stanset, blir iallefall ett overgrep stanset, og det sender signal om at i vår verden anno 2011, er dette faktisk en mulighet. Om dette gir despoter verden rundt et signal om at de kanskje vil bli møtt med det samme i framtiden, og de dermed oppfører seg litt bedre mot sitt folk, er det verdt det. En bedre verden bygges sakte, med små steg, små signaler.

Utover det jeg allerede har omtalt, er Gerts kronikk såpass diffus i sin kritikk at det blir lite fruktbart å prøve å diskutere dens konkrete argumenter. Men jeg får en følelse når jeg leser den, av at Gert mener at det riktige for en fredsnasjon ALLTID vil være å la være å bruke makt. Dette er et argument man sjeldent hører eksplisitt i Norge, men det ligger og lurer som den logiske konklusjonen i den kritikken som bobler opp hver gang Norge deltar i en eller annen operasjon/intervensjon/krig/borgerkrig (kall det hva du vil) i et annet land. Det er etter mitt syn et farlig enkelt syn på vår omverden.

For det må sies klart og tydelig, situasjonen i Libya var og er VANSKELIG. Det finnes faktisk ikke noe entydig svar på om intervensjon er “bra” eller “dårlig”. Ved å ikke intervenere, ville i det aller minste tusener blitt drept i Benghazi og ellers i landet, sannsynligvis fler, og etterhvert kunne en av Gadaffis sønner ha arvet og videreført regimet. Ved å intervenere, dro de involverte statene med seg Libya inn på en langt mer usikker vei, uten noen klar idé om hvordan dette vil ende. Det kan vitterlig gå til helvete. Ut fra situasjonen tror jeg at intervensjon i dette tilfellet var et bedre valg enn å la være. Om 30-40 år vil historikere (som meg) begynne å koke sammen noenlunde velbegrunnede svar på dette, men i Benghazi hadde de ikke tid til å vente på historikernes etterpåklokskap.

Slik er altså den verden Norge befinner seg i, vanskelig. Norge er et svært enkelt land. De fleste av oss er like rike, like glade, like pene, like i språk og like i politiske oppfatninger. Verden rundt oss er vanskelig. Det finnes ingen enkle svar på store, komplekse problemer som de Libya konfronterer oss med. Min stolthet i dag, 17. Mai 2011, baserer seg på at mitt hjemland, Norge, stilt ovenfor den vanskelige situasjonen i Libya, faktisk har foretatt seg noe. Norge kunne ha hylt meningsløst om “dialog”, og brukt dette som unnskyldning for å ikke ta stilling til den vanskelige verden vi og Libya er en del av.

Gert hevder norske ledere bedriver steinalderpolitikk heller en statsmannskunst når det gjelder Libya. Jeg vil påstå at det er nettopp statsmannskunst norske ledere oppviser ved å ta vanskelige valg i en vanskelig verden, og gjøre noe de tror kan gjøre vår verden litt bedre. Å avstå fra handling fordi situasjonen tilsier det, er en dyd. Å avstå fra å handle fordi dilemmaene man stilles ovenfor er for komplekse, for tvetydige, er utilgivelig feighet.

Dermed vil jeg gratulere Norge og dets innbyggere med dagen. La oss feire, og prise oss lykkelig over at vi bor i et så enkelt land som dette, hvor folk er enige om det aller meste, og ulikhetene mellom statsleder og frisør faktisk er ganske små. Men la det aldri være et slør som hindrer oss i å se en omverden som er langt mer kompleks enn den ryddige lille bobla vi bor i.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lage noen oppstuss over 17. Mai i år. I fjor reklamerte jeg for en ny norsk nasjonalsang. Men siden jeg var guttunge har ikke 17. Mai vanligvis vært en dag jeg hauser meg veldig opp over, hverken positivt eller negativt.

 





I år har jeg derimot fått en grunn til å feire, en grunn til å være stolt av landet mitt. Den har forsåvidt vært der en god stund, men jeg må takke Gert Nygårdshaug for at han fikk meg til å innse det. Hva har Gert gjort? Vel, Gert raljerte nylig i Dagbladet om at han ikke ville feire 17. Mai i år, for han skjemmes sånn over Norge. Det er greit, i Norge kan man skjemme seg over Norge, og de fleste her i landet har vel gjort det på et tidspunkt.

Så hvorfor skjemmes Gert? Jo, han skjemmes over at norske jagerfly er med på å frata fattige tsjadiske mødre deres sønner, som de elsker så høyt. Disse sønnene opererer som leiesoldater i Libya, hvor de på vegne av Muammar Gaddafi dreper uskyldige sivile. Gert ser ut til å mene at leiesoldatene må få gjøre dette, siden det først og fremst er en måte å skaffe penger til deres fattige mødre. Omverdenen har iallefall ingenting med dette å gjøre, dette er en sak mellom leiesoldatene, Gaddafi og deres ofre. At Leiesoldatene dreper sivile er da ikke så vesentlig. De har tross alt ikke noe valg, for deres stakkars mødre elsker dem, men har ingen penger.

Det er en retorisk manøver til å spy av. En ting er nå å unskylde leiesoldater for drap på sivile fordi de kommer fra fattige kår. En annen ting er å redusere en så kompleks situasjon som opprøret/borgerkrigen i Libya, og flyaksjonen som nå foregår der, til en sentimental smørje om noen leiesoldater som egentlig er uvesentlige i det store bildet.

Det store bildet er altså en arabisk verden i opprør mot brutale diktaturer som i over et halvt århundre har undertrykt sine befolkninger, og snusket til seg det som måtte være av verdier. Noen regimer har gjort dette med vestlig hjelp, noen har lyktes helt fint på egen hånd. I Tunisia og Egypt reiste folket seg i opprør, og hæren tok deres side, hvorpå det gamle regimet tilsynelatende forsvant. Jeg satt selv og dirret av spenning foran Al Jazeeras direkte-sendinger fra Egypt mens det stod på som verst.

Ytterligere opprør har åpenbart seg i Libya, Syria , Jemen og Bahrain. Her har ikke folket vært like heldig med sin nasjonale hær, og følgelig blitt massakrert i gatene, med til dels tunge våpen. I Libya tok det Gaddafis regime en stund å summe seg, men han fikk mobilisert sine militærstyrker mot byen hvor mostanden var verst, byen Benghazi, med rundt 600 000 innbyggere. 19. Mars stod Gaddafis tanks og artilleri i utktanten av byen, og begynte å bombardere byen. Opprørerene hadde lenge bedt om hjelp fra omverdenen mot en overlegen militærmaskin de ikke kunne kjempe mot. En bilmekaniker med en AK-47 gjør liten nytte mot tanks og artilleri som kan beskyte mål flere kilometer unna. 19. Mars fikk opprørerne den hjelpen de hadde bedt om, i form av franske luftangrep mot nettop dette artilleriet.

Slik ble Benghazi reddet. Russland, AU og den Arabiske Liga, blant flere, skrek om “dialog”. Dialogen her bestod imidlertid av Gadaffis kanoner som ganske enkelt overdøvde, og utryddet stemmene på de som skrek imot, granatenes offre i Benghazi by. Det lignet mer på en monolog. Monologen ville ha fortsatt inntil Benghazi var tilstrekkelig rasert og massakrert, og Gadaffis regime sikret på ny. Så ville freden og fryktens stillhet igjen bredt seg over Libya. Olje-eksporten ville igjen gått som normalt, akkurat slik de onde kapitalistene USA og Europa ville ha foretrukket.

Jeg skal ikke spekulere alt for mye i de vestlige statenes motiver for å blande seg inn. Olje var det iallefall ikke, selv om Gert, og mange andre ved enhver anledning påstår dette.  Uansett, jeg er stolt over at Norge er en av de mange statene som griper inn mot Gadaffis brutalitet.

Jeg skal gi Gert rett på ett av argumentene hans -  Libya bør helst kjempe sin egen kamp, slik Egypt og Tunisia har gjort. Det er ikke uvesentlige mengder historie jeg har lest opp gjennom årene. Mye har handlet om undertrykte folks opprør og nederlag, og videre, deres lange, harde vei mot noe som lignet på et fritt og rettferdig samfunn. Å framtvinge en slik realitet ved intervensjon utenfra har som regel fungert svært dårlig, og ofte gjort ting verre heller enn bedre. MEN, hvert land, hvert opprør, hver situasjon er forskjellig.

George Bush den yngres perverse forsøk på påføre Irak frihet i 2003, uten invitasjon, kan ha medførte døstall i millionklassen i kaoset og borgerkrigen som fulgte. Det er en side av saken. På den andre siden ser vi folkemordet i Rwanda i 1994. Selv den lille FN-styrken var tilstede i landet, kunne trolig ha reddet tusener, om ikke titusener. Hadde omverdenen mobilisert skikkelig, med makt heller enn oppfordringer om “dialog”, kunne kanskje folkemordet vært avverget. En drøy million drepte ble utfallet der, i fravær av intervensjon. På 17. Mai kan vi jo heller ikke glemme at det faktisk var Sovjetunionen som befridde Norge i 1945.

Libya er ikke likt Irak i 2003, ei heller Rwanda i 1994 eller Norge i 1945. Hvorfor mener jeg at intervensjon i Libya er mer riktig enn det er galt?

1. Opprørerene ba om hjelp. Dette er vel den aller viktigste faktoren. Om et lands innbyggere ikke vil ha hjelp, kan de heller ikke hjelpes. I Libya var imidlertid bønnen om hjelp bred og tydelig. Tydelige var også overgrepene.

2. Intervensjon var realpolitisk mulig – Man kan med rette påstå at skal en hjelpe opprørerne i Libya, så burde en også ha gjort, og i framtiden det i andre slike situasjoner. Men det at ingen grep inn i Rwanda i 1994 er ikke et argument for å ikke gjøre det i Libya, når evnen og viljen faktisk er tilstede. Om ikke alle overgrep som det i Libya blir stanset, blir iallefall ett overgrep stanset, og det sender signal om at i vår verden anno 2011, er dette faktisk en mulighet. Om dette gir despoter verden rundt et signal om at de ****kanskje***** kan bli møtt med det samme, og de dermed oppfører seg litt bedre mot sitt folk, er det verdt det. En bedre verden bygges sakte, med små steg, små signaler.

Men avsluttningsvis må det sies klart og tydelig, situasjonen i Libya var og er VANSKELIG. Det er ikke noe entydig svar på om intervensjon er “bra” eller “dårlig”. Ved å ikke intervenere, ville i det aller minste tusener blitt drept i Benghazi og ellers i landet, sannsynligvis fler, og etterhvert kunne en av Gadaffis sønner ha arvet og videreført regimet. Ved å intervenere, dro de involverte statene med seg Libya inn på en langt mer usikker vei, uten noen klar idé om hvordan dette vil ende. Det kan vitterlig gå til helvette. Ut fra situasjonen tror jeg at intervensjon i dette tilfellet var et bedre valg enn å la være. Om 30-40 år vil historikere (som meg) begynne å koke sammen noenlunde velbegrunnede svar på dette, men i Benghazi hadde de ikke tid til å vente på historikernes etterpåklokskap.

Slik er altså den verden Norge befinner seg i, vanskelig. Norge er et svært enkelt land. De fleste er like rike, like glade, like pene, like i språk og like i politiske oppfattninger. Verden rundt oss er vanskelig. Det finnes ingen enkle svar på store, komplekse problemer som de Libya konfronterer oss med. Min stolthet i dag, 17. Mai 2011, baserer seg på at mitt hjemland, Norge, stilt ovenfor vanskelige Libya, faktisk har foretatt seg noe. Norge kunne ha hylt meningsløst om “dialog”, og brukt dette som unskyldning for å ikke ta stilling til den vanskelige verden vi og Libya er en del av.

Gert hevder norske ledere bedriver steinalderpolitikk heller en statsmannskunst når det gjelder Libya. Jeg vil påstå at det er nettop statsmannskunst norske ledere oppviser ved å ta vanskelige valg i en vanskelig verden, og gjøre noe de tror kan gjøre vår vanskelige verden litt bedre. Å avstå fra handling fordi man mener det er riktig kan være en dyd. Å avstå fra å handle fordi dilemmaene man stilles ovenfor er for komplekse, for tvetydige, er utilgivelig feighet.

Dermed vil jeg gratulere Norge og dets innbyggere med dagen. La oss feire at vi bor i et så enkelt land hvor folk er enige om det aller meste, og ulikhetene mellom statsleder og frisør faktisk er ganske små. Men la det aldri være et slør som hindrer oss i å se en omverden som er langt mer kompleks enn den ryddige lille bobla vi bor i.