17. mai 2011 – Enkle Norge i en vanskelig verden

Standard

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lage noen oppstuss over 17. Mai i år. I fjor reklamerte jeg for en ny norsk nasjonalsang. Siden jeg sluttet å være guttunge har imidlertid ikke 17. Mai vært en dag jeg hauser meg veldig opp over, hverken positivt eller negativt.

I år har jeg derimot fått en grunn til å feire, en grunn til å være stolt av landet mitt. Den har forsåvidt vært der en god stund, men jeg må takke Gert Nygårdshaug for at han fikk meg til å innse det. Hva har Gert gjort? Vel, Gert raljerte nylig i Dagbladet om at han ikke ville feire 17. Mai i år, for han skjemmes sånn over Norge. Det er greit, i Norge kan man skjemme seg over Norge, og de fleste har vel gjort det på et tidspunkt.

Så hvorfor skjemmes Gert? Jo, han skjemmes over at norske jagerfly er med på å frata fattige tsjadiske mødre deres sønner, som de elsker så høyt. Disse sønnene opererer som leiesoldater i Libya, hvor de på vegne av Muammar Gaddafi dreper uskyldige sivile. Gert ser ut til å mene at leiesoldatene må få gjøre dette, siden det først og fremst er en måte å skaffe penger til deres fattige mødre. Omverdenen har iallefall ingenting med dette å gjøre, dette er en sak mellom leiesoldatene, Gaddafi og deres ofre. At leiesoldatene dreper sivile er da ikke så vesentlig. De har tross alt ikke noe valg, for deres stakkars mødre elsker dem, men har ingen penger.

Det er en retorisk manøver til å spy av. En ting er nå å unnskylde leiesoldater for drap på sivile fordi de kommer fra fattige kår. En annen ting er å redusere en så kompleks situasjon som opprøret/borgerkrigen i Libya, og flyaksjonen som nå foregår der, til en sentimental smørje om noen fåtallige leiesoldater som egentlig er uvesentlige i det store bildet.

Det store bildet er altså en arabisk verden i opprør mot brutale diktaturer som i over et halvt århundre har undertrykt sine befolkninger, og snusket til seg det som måtte være av verdier. Noen regimer har gjort dette med vestlig hjelp, noen har lyktes helt fint på egen hånd. I Tunisia og Egypt reiste folket seg i opprør, og hæren tok deres side, hvorpå det gamle regimet tilsynelatende forsvant. Jeg satt selv og dirret av spenning foran Al Jazeeras direkte-sendinger fra Egypt mens det stod på som verst.

Ytterligere opprør har åpenbart seg i Libya, Syria , Jemen og Bahrain. Her har ikke folket vært like heldig med sin nasjonale hær, og følgelig blitt massakrert i gatene, med til dels tunge våpen. I Libya tok det Gaddafis regime en stund å summe seg, men han fikk mobilisert sine militærstyrker mot byen hvor motstanden var verst, byen Benghazi, med rundt 600 000 innbyggere. 19. Mars stod Gaddafis tanks og artilleri i utkanten av byen, og begynte å bombardere byen. Opprørerne hadde lenge bedt om hjelp fra omverdenen mot en overlegen militærmaskin de ikke kunne kjempe mot. En bilmekaniker med en AK-47 gjør liten nytte mot tanks og artilleri som kan beskyte mål flere kilometer unna. 19. Mars fikk opprørerne den hjelpen de hadde bedt om, i form av franske luftangrep mot nettop dette artilleriet.

Slik ble Benghazi reddet. Russland, AU og den Arabiske Liga, blant flere, skrek om “dialog”. Dialogen her bestod imidlertid av Gadaffis kanoner som ganske enkelt overdøvde, og utryddet stemmene på de som skrek imot, granatenes ofre i Benghazi by. Det lignet mer og per på en monolog. Monologen ville ha fortsatt inntil Benghazi var tilstrekkelig rasert og massakrert, og Gadaffis regime var sikret på ny. Syrias forrige diktator, Hafez al-Assad, lyktes med noe liknende i 1982. Så ville freden og fryktens stillhet igjen bredt seg over Libya. Olje-eksporten ville igjen gått som normalt. Om olje var vestlige staters eneste motiv i Libya, ville de oppnådd dette ved å la Gadaffi knuse opprøret og få landet tilbake til en stabil oljeeksport, ikke ved å støtte opp under noe som kan utvikle seg til en langvarig borgerkrig. Gerts vage hint om at Libyas olje er vestens egentlige motiv for intervensjon er like gammelt og uoriginalt som det er feil.

Jeg skal gi Gert rett i ett eneste ett av argumentene hans – Libya bør aller helst kjempe sin egen kamp, slik Egypt og Tunisia har gjort. Det er ikke uvesentlige mengder historie jeg har lest opp gjennom årene. Mye har handlet om undertrykte folks opprør og nederlag, og videre, deres lange, harde vei mot noe som lignet på et fritt og rettferdig samfunn. Å framtvinge en slik realitet ved intervensjon utenfra har som regel fungert svært dårlig, og ofte gjort ting verre heller enn bedre. MEN, hvert land, hvert opprør, hver situasjon er forskjellig.

George Bush den yngres perverse forsøk på påføre Irak frihet i 2003, uten invitasjon, kan ha medførte dødstall i millionklassen i kaoset og borgerkrigen som fulgte. Det er en side av saken. På den andre siden ser vi folkemordet i Rwanda i 1994. Selv den lille FN-styrken var tilstede i landet, kunne trolig ha reddet tusener, om ikke titusener. Hadde omverdenen mobilisert skikkelig, med makt heller enn oppfordringer om “dialog”, kunne kanskje folkemordet vært avverget. En drøy million drepte ble utfallet der, i fravær av intervensjon. På 17. Mai kan vi jo heller ikke glemme at det faktisk var Sovjetunionen som befridde Norge i 1945.

Libya er ikke likt Irak i 2003, ei heller Rwanda i 1994 eller Norge i 1945. Hvorfor mener jeg at intervensjon i Libya er mer riktig enn det er galt?

  1. Opprørerne ba om hjelp. Dette er vel den aller viktigste faktoren. Om et lands innbyggere ikke vil ha hjelp, kan de heller ikke hjelpes. I Libya var imidlertid bønnen om hjelp bred og tydelig. Tydelige var også overgrepene.
  2. Intervensjon var realpolitisk mulig – Man kan med rette påstå at skal en hjelpe opprørerne i Libya, så burde en også ha gjort det, og gjøre det i framtiden i andre slike situasjoner. Men det at ingen grep inn i Rwanda i 1994 er ikke et argument for å ikke gjøre det i Libya, når evnen og viljen faktisk er tilstede. Om ikke alle overgrep som det i Libya blir stanset, blir iallefall ett overgrep stanset, og det sender signal om at i vår verden anno 2011, er dette faktisk en mulighet. Om dette gir despoter verden rundt et signal om at de kanskje vil bli møtt med det samme i framtiden, og de dermed oppfører seg litt bedre mot sitt folk, er det verdt det. En bedre verden bygges sakte, med små steg, små signaler.

Utover det jeg allerede har omtalt, er Gerts kronikk såpass diffus i sin kritikk at det blir lite fruktbart å prøve å diskutere dens konkrete argumenter. Men jeg får en følelse når jeg leser den, av at Gert mener at det riktige for en fredsnasjon ALLTID vil være å la være å bruke makt. Dette er et argument man sjeldent hører eksplisitt i Norge, men det ligger og lurer som den logiske konklusjonen i den kritikken som bobler opp hver gang Norge deltar i en eller annen operasjon/intervensjon/krig/borgerkrig (kall det hva du vil) i et annet land. Det er etter mitt syn et farlig enkelt syn på vår omverden.

For det må sies klart og tydelig, situasjonen i Libya var og er VANSKELIG. Det finnes faktisk ikke noe entydig svar på om intervensjon er “bra” eller “dårlig”. Ved å ikke intervenere, ville i det aller minste tusener blitt drept i Benghazi og ellers i landet, sannsynligvis fler, og etterhvert kunne en av Gadaffis sønner ha arvet og videreført regimet. Ved å intervenere, dro de involverte statene med seg Libya inn på en langt mer usikker vei, uten noen klar idé om hvordan dette vil ende. Det kan vitterlig gå til helvete. Ut fra situasjonen tror jeg at intervensjon i dette tilfellet var et bedre valg enn å la være. Om 30-40 år vil historikere (som meg) begynne å koke sammen noenlunde velbegrunnede svar på dette, men i Benghazi hadde de ikke tid til å vente på historikernes etterpåklokskap.

Slik er altså den verden Norge befinner seg i, vanskelig. Norge er et svært enkelt land. De fleste av oss er like rike, like glade, like pene, like i språk og like i politiske oppfatninger. Verden rundt oss er vanskelig. Det finnes ingen enkle svar på store, komplekse problemer som de Libya konfronterer oss med. Min stolthet i dag, 17. Mai 2011, baserer seg på at mitt hjemland, Norge, stilt ovenfor den vanskelige situasjonen i Libya, faktisk har foretatt seg noe. Norge kunne ha hylt meningsløst om “dialog”, og brukt dette som unnskyldning for å ikke ta stilling til den vanskelige verden vi og Libya er en del av.

Gert hevder norske ledere bedriver steinalderpolitikk heller en statsmannskunst når det gjelder Libya. Jeg vil påstå at det er nettopp statsmannskunst norske ledere oppviser ved å ta vanskelige valg i en vanskelig verden, og gjøre noe de tror kan gjøre vår verden litt bedre. Å avstå fra handling fordi situasjonen tilsier det, er en dyd. Å avstå fra å handle fordi dilemmaene man stilles ovenfor er for komplekse, for tvetydige, er utilgivelig feighet.

Dermed vil jeg gratulere Norge og dets innbyggere med dagen. La oss feire, og prise oss lykkelig over at vi bor i et så enkelt land som dette, hvor folk er enige om det aller meste, og ulikhetene mellom statsleder og frisør faktisk er ganske små. Men la det aldri være et slør som hindrer oss i å se en omverden som er langt mer kompleks enn den ryddige lille bobla vi bor i.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lage noen oppstuss over 17. Mai i år. I fjor reklamerte jeg for en ny norsk nasjonalsang. Men siden jeg var guttunge har ikke 17. Mai vanligvis vært en dag jeg hauser meg veldig opp over, hverken positivt eller negativt.

 





I år har jeg derimot fått en grunn til å feire, en grunn til å være stolt av landet mitt. Den har forsåvidt vært der en god stund, men jeg må takke Gert Nygårdshaug for at han fikk meg til å innse det. Hva har Gert gjort? Vel, Gert raljerte nylig i Dagbladet om at han ikke ville feire 17. Mai i år, for han skjemmes sånn over Norge. Det er greit, i Norge kan man skjemme seg over Norge, og de fleste her i landet har vel gjort det på et tidspunkt.

Så hvorfor skjemmes Gert? Jo, han skjemmes over at norske jagerfly er med på å frata fattige tsjadiske mødre deres sønner, som de elsker så høyt. Disse sønnene opererer som leiesoldater i Libya, hvor de på vegne av Muammar Gaddafi dreper uskyldige sivile. Gert ser ut til å mene at leiesoldatene må få gjøre dette, siden det først og fremst er en måte å skaffe penger til deres fattige mødre. Omverdenen har iallefall ingenting med dette å gjøre, dette er en sak mellom leiesoldatene, Gaddafi og deres ofre. At Leiesoldatene dreper sivile er da ikke så vesentlig. De har tross alt ikke noe valg, for deres stakkars mødre elsker dem, men har ingen penger.

Det er en retorisk manøver til å spy av. En ting er nå å unskylde leiesoldater for drap på sivile fordi de kommer fra fattige kår. En annen ting er å redusere en så kompleks situasjon som opprøret/borgerkrigen i Libya, og flyaksjonen som nå foregår der, til en sentimental smørje om noen leiesoldater som egentlig er uvesentlige i det store bildet.

Det store bildet er altså en arabisk verden i opprør mot brutale diktaturer som i over et halvt århundre har undertrykt sine befolkninger, og snusket til seg det som måtte være av verdier. Noen regimer har gjort dette med vestlig hjelp, noen har lyktes helt fint på egen hånd. I Tunisia og Egypt reiste folket seg i opprør, og hæren tok deres side, hvorpå det gamle regimet tilsynelatende forsvant. Jeg satt selv og dirret av spenning foran Al Jazeeras direkte-sendinger fra Egypt mens det stod på som verst.

Ytterligere opprør har åpenbart seg i Libya, Syria , Jemen og Bahrain. Her har ikke folket vært like heldig med sin nasjonale hær, og følgelig blitt massakrert i gatene, med til dels tunge våpen. I Libya tok det Gaddafis regime en stund å summe seg, men han fikk mobilisert sine militærstyrker mot byen hvor mostanden var verst, byen Benghazi, med rundt 600 000 innbyggere. 19. Mars stod Gaddafis tanks og artilleri i utktanten av byen, og begynte å bombardere byen. Opprørerene hadde lenge bedt om hjelp fra omverdenen mot en overlegen militærmaskin de ikke kunne kjempe mot. En bilmekaniker med en AK-47 gjør liten nytte mot tanks og artilleri som kan beskyte mål flere kilometer unna. 19. Mars fikk opprørerne den hjelpen de hadde bedt om, i form av franske luftangrep mot nettop dette artilleriet.

Slik ble Benghazi reddet. Russland, AU og den Arabiske Liga, blant flere, skrek om “dialog”. Dialogen her bestod imidlertid av Gadaffis kanoner som ganske enkelt overdøvde, og utryddet stemmene på de som skrek imot, granatenes offre i Benghazi by. Det lignet mer på en monolog. Monologen ville ha fortsatt inntil Benghazi var tilstrekkelig rasert og massakrert, og Gadaffis regime sikret på ny. Så ville freden og fryktens stillhet igjen bredt seg over Libya. Olje-eksporten ville igjen gått som normalt, akkurat slik de onde kapitalistene USA og Europa ville ha foretrukket.

Jeg skal ikke spekulere alt for mye i de vestlige statenes motiver for å blande seg inn. Olje var det iallefall ikke, selv om Gert, og mange andre ved enhver anledning påstår dette.  Uansett, jeg er stolt over at Norge er en av de mange statene som griper inn mot Gadaffis brutalitet.

Jeg skal gi Gert rett på ett av argumentene hans -  Libya bør helst kjempe sin egen kamp, slik Egypt og Tunisia har gjort. Det er ikke uvesentlige mengder historie jeg har lest opp gjennom årene. Mye har handlet om undertrykte folks opprør og nederlag, og videre, deres lange, harde vei mot noe som lignet på et fritt og rettferdig samfunn. Å framtvinge en slik realitet ved intervensjon utenfra har som regel fungert svært dårlig, og ofte gjort ting verre heller enn bedre. MEN, hvert land, hvert opprør, hver situasjon er forskjellig.

George Bush den yngres perverse forsøk på påføre Irak frihet i 2003, uten invitasjon, kan ha medførte døstall i millionklassen i kaoset og borgerkrigen som fulgte. Det er en side av saken. På den andre siden ser vi folkemordet i Rwanda i 1994. Selv den lille FN-styrken var tilstede i landet, kunne trolig ha reddet tusener, om ikke titusener. Hadde omverdenen mobilisert skikkelig, med makt heller enn oppfordringer om “dialog”, kunne kanskje folkemordet vært avverget. En drøy million drepte ble utfallet der, i fravær av intervensjon. På 17. Mai kan vi jo heller ikke glemme at det faktisk var Sovjetunionen som befridde Norge i 1945.

Libya er ikke likt Irak i 2003, ei heller Rwanda i 1994 eller Norge i 1945. Hvorfor mener jeg at intervensjon i Libya er mer riktig enn det er galt?

1. Opprørerene ba om hjelp. Dette er vel den aller viktigste faktoren. Om et lands innbyggere ikke vil ha hjelp, kan de heller ikke hjelpes. I Libya var imidlertid bønnen om hjelp bred og tydelig. Tydelige var også overgrepene.

2. Intervensjon var realpolitisk mulig – Man kan med rette påstå at skal en hjelpe opprørerne i Libya, så burde en også ha gjort, og i framtiden det i andre slike situasjoner. Men det at ingen grep inn i Rwanda i 1994 er ikke et argument for å ikke gjøre det i Libya, når evnen og viljen faktisk er tilstede. Om ikke alle overgrep som det i Libya blir stanset, blir iallefall ett overgrep stanset, og det sender signal om at i vår verden anno 2011, er dette faktisk en mulighet. Om dette gir despoter verden rundt et signal om at de ****kanskje***** kan bli møtt med det samme, og de dermed oppfører seg litt bedre mot sitt folk, er det verdt det. En bedre verden bygges sakte, med små steg, små signaler.

Men avsluttningsvis må det sies klart og tydelig, situasjonen i Libya var og er VANSKELIG. Det er ikke noe entydig svar på om intervensjon er “bra” eller “dårlig”. Ved å ikke intervenere, ville i det aller minste tusener blitt drept i Benghazi og ellers i landet, sannsynligvis fler, og etterhvert kunne en av Gadaffis sønner ha arvet og videreført regimet. Ved å intervenere, dro de involverte statene med seg Libya inn på en langt mer usikker vei, uten noen klar idé om hvordan dette vil ende. Det kan vitterlig gå til helvette. Ut fra situasjonen tror jeg at intervensjon i dette tilfellet var et bedre valg enn å la være. Om 30-40 år vil historikere (som meg) begynne å koke sammen noenlunde velbegrunnede svar på dette, men i Benghazi hadde de ikke tid til å vente på historikernes etterpåklokskap.

Slik er altså den verden Norge befinner seg i, vanskelig. Norge er et svært enkelt land. De fleste er like rike, like glade, like pene, like i språk og like i politiske oppfattninger. Verden rundt oss er vanskelig. Det finnes ingen enkle svar på store, komplekse problemer som de Libya konfronterer oss med. Min stolthet i dag, 17. Mai 2011, baserer seg på at mitt hjemland, Norge, stilt ovenfor vanskelige Libya, faktisk har foretatt seg noe. Norge kunne ha hylt meningsløst om “dialog”, og brukt dette som unskyldning for å ikke ta stilling til den vanskelige verden vi og Libya er en del av.

Gert hevder norske ledere bedriver steinalderpolitikk heller en statsmannskunst når det gjelder Libya. Jeg vil påstå at det er nettop statsmannskunst norske ledere oppviser ved å ta vanskelige valg i en vanskelig verden, og gjøre noe de tror kan gjøre vår vanskelige verden litt bedre. Å avstå fra handling fordi man mener det er riktig kan være en dyd. Å avstå fra å handle fordi dilemmaene man stilles ovenfor er for komplekse, for tvetydige, er utilgivelig feighet.

Dermed vil jeg gratulere Norge og dets innbyggere med dagen. La oss feire at vi bor i et så enkelt land hvor folk er enige om det aller meste, og ulikhetene mellom statsleder og frisør faktisk er ganske små. Men la det aldri være et slør som hindrer oss i å se en omverden som er langt mer kompleks enn den ryddige lille bobla vi bor i.

Ja Noorge!

Standard

Gratulerer med dagen, medborgere i hjemland og utland!

For tre dager siden la jeg avgårde mot vest, og befinner meg nå Santa Fe i New Mexico. Jeg feiret 17. Mai for to dager siden. Ettersom 17. Mai i år ligger på en mandag, betyr dette at eksil-nordmenn, norsk-amerikanere og andre som ønsker å feire dagen på riktig vis, helst gjorde dette iløpet av helgen. For to dager siden troppet jeg derfor opp i Lubbock, Texas, hvor Norwegian Society of Texas, Vestlandet Chapter, avholdt sin feiring. Det var en sær opplevelse. Muligens mer om dette senere, i en fyldig rapport fra den store road-tripen.

I dag fortsetter framrykket mot vest, syngende av full hals på min favorittnasjonalsang, “Ja Noorge!”, skrevet av Stian Carstensen i 2008. Noen vil kanskje innvende at Norge kun har én nasjonalsang. Jo, det stemmer på et vis, den heter “Sønner av Norge“, og de færreste av oss har hørt om den. “Ja vi elsker dette landet” tok over som landets mest populære nasjonalsang utover siste del av 1800-tallet, og regnes nå som selveste nasjonalsangen utelukkende av sedvane. Vi har skiftet nasjonalsang før, og vi kan, om vi vil, gjøre det igjen. Eller vi kan ha flere.

“Ja Noorge” har alt som behøves i en nasjonalsang for det moderne Norge – Den nasjonale skapelsesmyte fortalt med en blanding av genuin stolthet og humor, framført med voldsom patos. En festsang uten sidestykke!

I de gamle nasjonalsanger er fedrelandet utelukkende blodig alvor, naturlig nok i en tid hvor Eidsvoll-grunnloven kun var 50 år gammel, og ønsket om full selvstendighet enda ikke var realisert. Nasjonalismens potensiale for umåtelig blodig alvor hadde enda ikke blitt demonstrert gjennom to verdenskriger. I dag er det fult ut akseptert å ha et mer nyansert syn på nasjonen Norge. Det er lov å spøke med Norge og våre egne forestillinger om hva Norge er, og de fleste av oss gjør det hele tiden. Dette står ikke i motsetting til å være stolt av landet, vi kan gjøre begge deler.

Nå er tiden inne for å skru opp volumet på høytalerne og synge med!

Ja Noorge!

Da isen trakk seg nordover fra Schleswig-Holsteins sletter,
brøt barske stammer fluksens opp og la på sprang deretter.
De rastet først da kulda atter bet og vinden føk,
blant fjell og fjorder fokk og furu, gran og eik og bøk.

Og teltplugger ble hamret ned med kraft i permafrosten,
mens skarpe blikk bevoktet grensen vår fra utkikksposten.
Ja slik ble fedrelandet vårt befolket rent på trass,
av sære idealister med enormt behov for plass.

No-orge, mor No-rge vi priser din strie natur,
Ja, Norge vårt Norge, paradis med demokrati og flat struktur.

Så bygde de seg båter våre vikingkledte kare,
og lærte seg å seile, trosset skjørbuk, vær og fare.
Ja hvor de enn fikk landlov tro de mildt og varsomt fram,
i fjerne himmelstrøk blant krydder, skjøger, gull og lam.

Der hentet de impulser som kom landsmenn her til gode,
av fremmedartet påfyll hist til legeme og hode.
Selv hellig Olav dumpet borti den slags på sin ferd,
så vendte han tilbake hit og kristnet oss med sverd.

No-orge mor No-rge vi dyrker din gamle kultur
Ja Norge vårt Norge paradis med demokrati og flat struktur.

Og siden gikk det slag i slag med pest og nød og tørke,
I flere hundre år lå landet brakk med død og mørke
men danskene de fristet oss med snaps og union.
og gjorde alt for å rasere språk og tradisjon.
Men egen grunnlov fikk vi da og det av beste sorten,
klokt klekket ut i Eidsvollsbygningen rundt attenfjorten.
av 112 provinsmenn – ja de drakk nok ei kun vann.
og lagde mang en paragraf som terget Wergeland

Ja Norge mor Norge vi hyller din faglitt’ratur.
Ja Norge vårt Norge paradis med demokrati og flat struktur.

I april nittenførr ble hovedstaden vår beleiret,
og redselen var stor for at vi skulle bli beseiret
men motstandsfolk de slåss i byer o´ kupert terreng
og fryktet verken Quisling, Grini eller håndgemeng.
God hjelp det fikk vi og i kamp mot gale gestapister,
av åttå’tjue millioner døde kommunister, som sørget for
at Fritz tilslutt ga opp og reiste hjem, et stykke utpå vårparten i nittenførtifem.

Ja Norge vårt Norge helt fritt for germansk diktatur
Norge vå-årt Norge paradis med demokrati og flat struktur.

Hvor har de så blitt av ja våre mange fordums helte?
har oppfatning om ideal og storhet latt seg velte,
nå dyrkes der en særs bisarr og merkverdig kultur
med fjernsynsovervåkning hist av menn og kvinns i bur.
Ja de som tilbyr slikt fortjener slettes ingen byste,
slikt bør betraktes som en truende ondartet cyste.
så la oss få tilbake rikskringkastingsmonopol
før forfallet forflater folk med såpe og idol.

Norge mor Norge vi frykter din frie sensur.
Norge vårt Norge se å fjern’ synet av berm i fri dressur.
Norge mor Norge frem kampen for god litt´ratur,
Norge vårt Norge fram for åndelig mildt diktatur,
kombinert med demokrati og flat struktur.


Du er litt av en surpomp om du ikke ble glad av denne!

St. Paul’s Lutheran Church

Reisen hjem

Standard

Har man vært i Amerika en stund, faller det seg naturlig å reise hjem, så også for LarsMigrant. Det tok 30 timer, ble meget gøy, og ganske emosjonelt.

Dagen før reisen begynte fikk jeg endelig klarering til å flytte ut fra den trasige studentleiligheten jeg har bodd i så langt, og inn i et mansion på en finere side av byen, omringet av middels store palasser, noen av dem formodentlig utstyrt med bowlingbaner. Der jeg nå bor har vi riktignok både ping-pong- og biljard-rom, men ingen bowling. Akk.

Iallefall, det blir en hektisk dag med innflytting, utflytting, vasking og pakking foran hjemreisen, godt hjulpet av at bilbatteriet mitt finner for godt å oppgi ånden klokken 07.20 på morgenen, så jeg bruker morgenen og formiddagen på å få byttet det ut. Alikevel, til slutt er alt satt i stand, og neste dag klokken 05.00 er jeg på vei hjem.

På flyplassen i Little Rock blir jeg forsøkt frelst av en tidligere marinesoldat som nå er på vei til Hong Kong for å intervjue vanntro og slik finne nye argumenter for Jehovahs overlegenhet. Det starter med at han hører jeg er fra Norge, og nevner at han kjenner en Thomas Jorgensen in Norway. “Don’t know him,” svarer jeg. Etter litt sjabbing om Norge, begynner han å argumentere for Jesus. Dessverre (for ham, og Jesus) gjør han dette på en utpreget USAnsk måte, ved hjelp av vitenskap. Han får med seg at jeg er historie-student, og forsøker blant annet å argumentere med at Bibelen er mer historisk korrekt enn andre skrifter, og at korsfestelsen ble bevitnet av over 500 mennesker (“and some of them were Jews!”). Han mener dessuten at Kristendommen er overlegen andre religioner fordi den har en frelserfigur. “Islam has that too” svarer jeg. Som nådestøtet, begynner han å kalle meg ignorant, og fortelle meg at jeg er på vei til helvete. På en hyggelig måte.

Jeg har ikke noe mot at folk forteller meg om troen sin, og de kan gjerne prøve å omvende meg. De kommer ikke til å lykkes, jeg lever i en annen verden en dem. Men at noen virkelig tror de kan omvende meg ved å hoste opp halv-vitenskap, og kalle meg for en idiot, er ikke helt enkelt å fatte. Visse varianter av USAnske kristne forsøker å argumentere for sin egen, bokstavtro tolkning av bibelen ved hjelp av vitenskap, og de taper nesten alltid. Tro er ikke vitenskap. Det er derfor det heter tro.

Uansett, på flyplassen går jeg om bord i et aluminiumspenal av type Embraer RJ-145, som en jet-drevet versjon av den gode gamle Twin Otteren. Med på flyet er en av de nye samboerne mine, en franskmann som kalles John som er på vei hjem, og vi kommer i prat med et par andre medborgere som også er på utfart. Ettersom alle har seks timer eller mer til neste fly, finner vi til slutt ut at vi skal hyre en taxi og kjøre inn til Manhattan en tur.

Under innflygingen til Newark Liberty International Airport i New Jersey, får jeg så vidt et glimt av havet, for første gang siden August. Glis.


Så det blir Manhattan. Et sted i New Jersey, the Garden State, begynner the Empire State å fortone seg bak Bayonnes kraftledninger og containere.


Ser du Chrysler-bygget?


Vi dukker ned i en tunnel under Hudson-elva.


Så er vi i New York.

Jay-Z feat. Alicia Keys – Empire State of Mind


Mine medreisende, travelt opptatt med å enten vise sin gjeng-tilhørighet, eller spille stein-saks-papir.


Time Square på dagtid. Free WiFi.


My mate Craig, en Glasweegian fra Skottland. Her fotografert utenfor St. Andrews, en skotsk restaurant vi spiser på. God mat, men hvor skotsk den er vet jeg nå ikke.


Han Far og en Tennant’s Lager.


Craig og en Tennant’s Lager.


Leyla fra Nicaragua.

John, en av mine nye samboere, fra Frankrike.


En gammel kompis av John som nylig har flyttet til New York, og hilste på. Fransk.


Hus.


Glass.


Kløft.


Vi dumper borti en skøytebane. Der er det folk.


Håret.


Stereotypen.


Jerven.


Medborgerne. Alle er bosatt i midtre Arkansas, og bruker en god del av tiden på å snakke dritt om staten. Gøy.


Imperiet.


Et tilfeldig høyhus.

Empire State Building fra bakkenivå. Hadde Nazistene rukket å få gjennomført mer av sin monumental-arkitektur, antar jeg de ville prestert noe som dette. Vi går inn, kiker litt på køene, og finner ut at vi ikke skal ta heisene til toppen denne gangen.


F9z.


Eine frau im park.


Et snodig-stilig høyhus.


Flatiron Building. Gode gamle.


Profesjonell hundepasser.


Vi drar tilbake til flyplassen. Her et siste blikk av Imperiet, sett fra Jersey.


En hel del timer senere har jeg utsikt til en Boeing 757-200s venstre winglet. Det er aften. Flyet tar av litt over 20.00, vender snuten østover, og flyr på som faen for å ta igjen dagen.


Det lykkes. Seks timer senere er det lyst og fint over et hav av skyer i øst-Atlantern. Flykapteinen melder om at det er -11 celsius i Oslo. Jeg gjør en liten seiersdans i stolen, og gleder meg til kulden. De resterende 10-12 timene av turen sitter jeg med vedvarende, tåpelig glis smurt utover trynet.


Plutselig slipper skyene taket, og Vestlandet ligger under oss og flotter seg. Jeg har ikke sett fjell siden August. Flykapteinen melder om at temperaturen på Gardermoen er falt til -20 celsius. Kjempestort glis.

Mens jeg venter på Gardermoen, ønsker jeg meg -5 celsius, nysnø og en sur kuling fra vest, når jeg kommer hjem til Bodø. Et sted over Fauske melder flykapteinen om at været i Bodø er litt skiftende, med tilløp til snøbyger og en ganske god vind fra vest. Jeg får tårer i øyekrokene. “Bodø, din gamle sjarmør, du veit å ta imot Han Far med stil!” tenker jeg. Ikke mange minuttene senere er jeg hjemme, og det er bra.

Joddski & Ingeborg Selnes – Bodø State of Mind

USA

Standard

[...] here, more than anywhere else I know of or have heard of, the daily panorama of human existence, of private and communal folly—the unending procession of governmental extortions and chicaneries, of commercial brigandages and throat-slittings, of theological buffooneries, of aesthetic ribaldries, of legal swindles and harlotries, of miscellaneous rogueries, villainies, imbecilities, grotesqueries and extravagances—is so inordinately gross and preposterous, so perfectly brought up to the highest conceivable amperage, so steadily enriched with an almost fabulous daring and originality, that only the man who was born with a petrified diaphragm can fail to laugh himself to sleep every night, and to awake every morning with all the eager, unflagging expectation of a Sunday-school superintendent touring the Paris peep-shows.

- H. L. Mencken, USAnsk skribent i “On being an American“, 1922

Jeg har aldri vært i verdens viktigste land. Det er ikke mer enn 300 millioner USAnere, men til gjengjeld har 70% besøkt en Disney-park. Disse har hatt 25% av verdens brutto nasjonalprodukt siden krigen, har halvparten av de 100 beste universitetene (7-8 av top 10), 85% av verdens pepperrotproduksjon, New York, Hollywood, Redmond, Ben & Jerrys, Steve Urkel, 50% av verdens militærutgifter og 23% av fengselsbefolkningen. Så det er ikke et uvesentlig land.

Men jeg har aldri kommet nærmere enn Island, ei heller har jeg kjent alt for mange USAnere. De jeg har hatt kontakt med har vært særdeles hyggelige og høflige folk, men så bor jeg da heller ikke i Irak. Nettoresultatet er iallefall at jeg sitter her med mange av de samme fordommene om USAnerne som resten av kongerikets befolkning; disse faens ignorantene, disse hemningsløse tjukkasene, disse ekstraordinære kristenfundamentalistene, disse hjemmekjære krigsforbryterne, de jævla tullingene, USAnerne.

Denne oppgittheten over, og latterliggjøringen av USA er en av de mest populære aktivitetene i Norge. På lik linje med hurra-roping på 17. Mai, støtte til unionsoppløsningen i 1905 og en intens dedikasjon til brødmat er dette noe som forener oss. Den lille minoriteten av mormonere, amcar-entusiaster og lignende som ikke vil være med, holder stort sett tyst, eller gjør som Stein Eriksen og flytter til USA og gjør hobby av plastikkirurgi.

Grovbrød – Populært i Norge som mat, murstein og drapsvåpen

Selv om jeg er en deltaker i denne stolte sporten, svever den lille snøhvite Lars med englevinger alltid rundt hodet mitt når USAs utålelighet dukker opp. Toleranse-Lars, forståelsesfulle Lars, fintfølende Lars som mener han vet noe om verden. Denne varianten av Lars liker å tro at USAnernes USAnskhet egentlig ikke er et spesielt USAnsk fenomen, men heller et resultat av at man her har å gjøre med den største økonomien som noensinne har eksistert i verden (nest etter Xenus Galaktiske konføderasjon så klart), der menneskene takket være en liberal samfunnsordning får utfolde seg i uhemmet kreativitet , grådighet og dekadens, med rettsvern. Jeg liker å tro at hvis Norge iløpet av det siste hundreår hadde vokst fram som verdens eneste supermakt så ville det bare vært å vente at “vi” hadde funnet på noenlunde like mye faenskap, og vært like rabiat gigantomane og fjasete som USAnerne er. Med en sterk og sund fokus på grovt brød.

Grunnlaget for denne troen ligger i at det kan se ut til at ondskap utenriks vokser noenlunde proporsjonalt med et lands makt og økonomi. Altså, jo større evne du har til å herje, jo mer herjer du. USA er en stormakt/supermakt på de fleste områder (økonomi, teknologi, militære, kultur, utdanning etc.) og utnytter dette, enten det innebærer handelsboikotter, spredning av McDonalds eller invasjoner av små, perifere land. Storbritannia bedriver ikke denslags, ikke fordi britene ikke har det i seg, eller er moralsk overlegne, men fordi de ikke har evnen. Før USA var det Storbritannia som var sjef i verden, og tro med rollen fikk de livet av titals millioner kinesere, indere, zuluer og ymse andre afrikanere. Ut fra den lille fisen av en øy i nordsjøen med et 30-talls millioner innbyggere ble rundt 1/4 av Jordens overflate og befolkning styrt.

Når Norge stod på sitt mektigste tidlig på 1000-tallet bestod det av noen fårete øykolonier uti havet, et tynt befolket hjemland og ellers lite å snakke om. Siden gav de lokale snylterbaronene landet bort til Danmark, og nordmennene holdt seg hjemme i et halvt årtusen, og vel så det. Norsk imperialisme viste seg i full styrke på tidlig 1900-tall når et selvstendig og mektig Norge tilkjempet seg (forhandlet fram) tvetydig kontroll over viktige territorier som Svalbard, Bouvetøya og Dronning Mauds land, samt en kortvarig okkupasjon av Øst-Grønland i 1933, med den eksotiske Myggbukta som hovedstad (“Eirik Raudes Land”). Noen studenter i Trondheim hadde tidligere tradisjon for å laste en norsk-svensk grensevarde inn i bakrommet på en Volkswagen, kjøre den noen kilometer inn i Sverige og gjenreise den der, og dermed ta tilbake litt av Jämtland og Härjedalen, inntil svenskene oppdaget dette og fikk flyttet varden tilbake. Heller snille greier altså, en ganske korrekt refleksjon av landets maktposisjon i verden.

I India husker man i dag ikke den blodtørstige Lord Sverdrup eller kyniske og hensynsløse Generalguvernør Mowinckel. Dette fordi Sverdrup og Mowinckel hverken var Lords eller Generalguvernører, men statsministre i en uvesentlighet kalt Norge, som knapt hadde utenrikspolitikk mot noe annet enn trekkfugl. Britiske Lord Curzon er nok derimot et navn som en del indere kjenner.

Så, at USA begår rampestreker i verden er ikke noe å undres over, ei heller at Norges gjenerobring av Nord-Amerika lar vente på seg. Det unnskylder ikke all dritten landet steller i stand, men det er lett å se for seg en verre supermakt å hanskes med, Nazi-Tyskland for å ta et åpenbart eksempel. USA har iallefall til enhver tid gitt uttrykk for sine gode hensikter i forhold til omverdenen, og tildels også forsøkt å gjennomføre disse, om enn ikke alltid med like heldig resultat. Historisk sett er denslags oppførsel langt fra standarden. Jeg er sannelig ikke sikker på hva det var Sverige, en midlertidig stormakt, hadde slags hensikter når landet forsøkte å “ta” Europa på 1700-tallet. Spredning av fred, frihet og knekkebrødets glade evangelium var det neppe.

Mitt syn på USAs herjing i verden kan med få ord oppsummeres med et sitat ut av munnen på den britiske historikeren Arnold Toynbee, best kjent for sitt 7000 sider lange forsøk på å skrive en universalhistorie (en historie om alt):

America is a large, friendly dog in a very small room. Every time it wags its tail, it knocks over a chair.

Nok Urix for i dag. Jeg drar ikke til USA for å gruble over utenrikspolitikk, men først og fremst for å ta en kik på disse USAnerne. Oppvokst som jeg er i nedslagsfeltet til det heftige, vedvarende USAnske kulturelle bombardement er det ingen mangel på forventninger om hvem, hva og hvordan USAnerne er, og hva jeg kommer til å støte borti der. I utgangspunktet hadde jeg nå tenkt å skrive noe vettugt om hva jeg forventer av USA-oppholdet og USAnerne, hva jeg ser fram til og så videre, men jeg innser at det er et ganske håpløst prosjekt. Det ligger rett og slett alt for mange forventninger i lufta. Litt av problemet er vel at av alle land i verden utenom Norge, er USA kanskje det jeg vet mest om, det jeg har flest inntrykk av og fordommer om. Men for å konsentrere meg om noe sentralt, tar jeg utgangspunkt i et nøkkelord, skala.

Som nevnt besørger USA 85% verdens pepperrot, og forøvrig mye annen imponerende statistikk. USA er stort. Utstyrt med 300 millioner forbrukere, et voldsverk av en økonomi og en tilsynelatende manglende forståelse av proporsjoner, gir det seg utslag i mye digert. Et stykke øst for Little Rock, hvor jeg blir boende, finnes verdens travleste flyplasser innen henholdsvis luftfrakt og passasjertrafikk, Memphis International Airport og Atlantas Hartsfield-Jackson International Airport. Atlanta er Delta Airlines viktigste “hub” mens Memphis er ditto for FedEx, verdens største luftfraktselskap. Delta har verdens største flåte av fly, mens FedEx ligger hakk i hæl på andreplass. De neste seks plassene på listen besittes alle av USAnske selskaper.

Et knippe FedEx-fly i Memphis.

Et fenomen USAnerne fremfor noen er berømt for å ha blåst opp til vanvittige proporsjoner er materialisme, for å si det abstrakt. Den kalde krigen stod mellom to uttalt materialistiske supermakter, problemet for Sovjet var bare det produksjonen aldri kom opp på et ønsket nivå. I Sovjet var det gjerne industrien og byråkratiet som sørget for sløsingen, mens man i USA lyktes i stelle i stand effektiv produksjon og distribusjon. Dermed ble sløsingen forskjøvet fra fabrikkene til innbyggerne, som selv fikk kjøpe og forbruke etter eget forgodtbefinnende. De ble effektive forbrukere og fikk oppfylt det viktigste kriteriet for lykke i et moderne materialistisk samfunn, forbruk. USAnerne ble dermed meget lykkelige.

Lykkelige USAnere, ca. 1930

Dette voldsomme forbruket i enorm skala er noe jeg ser fram til å oppleve. Digre kjøpesentre og biler, digre hus og potetgull-poser, for ikke å snakke om diger sinnssyk mat. I bunn og grunn det Keith Yahrling har fotografert.Riktignok er nordmenn per 2009 blitt forbrukere i verdensklasse, men det foregår på særdeles liten skala her til lands, Norges befolkning utgjør ca. 1.5% av USAs.  Hverken City Nord eller City Lade småtterier, men de har ingenting på de USAnske inkarnasjonene av fenomenet kjøpesenter, som for eksempel Meadowlands Xanadu i New Jersey. Med et gulvareal på 418 kvadratkilometer fordelt utover fem etasjer er Xanadu større Everett Field, Boeings største flyfabrikk, men 20% mindre enn Pentagon. Hverken Pentagon eller Everett Field har imidlertid innebygget skibakke.

Xanadu Meadowlands – Et fem-etasjers kjøpesenter med skibakke

Gratulerer med dagen!