Reisen til havet: Gjennom Monument Valley

Standard

Neste mål etter Santa Fe er Flagstaff i Arizona. Raskeste rute, en noenlunde rett linje, vil ta seks timer. Men på denne turen er veien målet, så jeg, Herodes og Robert Svenske legger ruten i en 11 timer lang nordlig bue, via legendariske Monument Valley.


Vi kaster loss og legger i vei fra Santa Fe. Kåbbåistemningen lar ikke vente på seg.

Bruker du Spotify, kan denne posten med fordel leses til lyden av Rune Berekvams utmerkede spilleliste med alt-country.


To timer fra Santa Fe stopper vi i småbyen Cuba, og spiser på kaféen som naturlig nok heter Cuban Café.


Vi får umiddelbart servert ferske, hjemmelagede tortilla-chips (som er peise godt), og menyen. Siden dette er riktig del av USA for meksikansk mat, satser på en breakfast burrito. På menyen kan man velge mellom en hel og en halv burrito. Jeg synes en halv høres litt smått ut, men vet at USAnske porsjoner gjerne er ganske store, så jeg satser på at det holder. En halv breakfast burrito bestilles, samt kirsebærpai til dessert.


Den “halve” burritoen du ser i forgrunnen, er på størrelse med underarmen min. Under et ytre av uhorvelige mengder smeltet ost og tomatsaus, ligger en tykksak av en burrito, utelukkende fylt med kjøtt og ost. Hadde det skadet å stappe litt løk inni faenskapet? Om man tar størrelsen på denne saken i betraktning, er det interessant å tenke på hvordan en full brekfast burrito utarter seg.

 

Kirsebærpaien er atskillig mer moderat i omfang, heldigvis.


Stor, åpen, blå himmel i New Mexico.


I Farmington, New Mexico stopper vi for å fylle bensin. Jeg går inn for å betale, og får øye på denne herligheten ved kassa. Dette stykket med Super GIGA Beef Jerkey er til forveksling likt tapet, men det er altså snakk om tørket kjøtt. USAnerne er ville etter beef jerkey når de er ute og kjører, og det forstår jeg godt, for det er digg.


Fra trekledte fjellskråninger ved Santa Fe kjører vi inn i enorme, åpne landskap som er så tørre og utpinte at de kunne vært indianerreservater. Og det er nettopp det de er.

Før denne turen tenkte jeg at selv om indianerne her i USA hadde blitt utsatt for en monumental mengde dritt, så hadde de da i det minste sine reservater, de hadde enda litt land som var deres. Men idet jeg kjører gjennom nettopp disse reservatene, og ser hva slags bedritent og ubrukelig land disse ligger på, innser jeg at heller ikke reservatene kan være store trøsten.


Shiprock, en stenformasjon i nord-vestre New Mexico, er synlig fra milevis avgårde. Navnet har den fått da den visstnok skal ligne på et skip. Tja.

Navajo-indianerne som eier landet den ligger på, kaller den Tsé Bitʼaʼí, som betyr “Sten med vinger”


Mer vei.


Mer reservat.


Veien svinger seg opp og ned over ymse badlands, og nå og da rundt en tørr, øde fjellformasjon.


På en bensinstasjon i Navajo-landsbyen Mexican Hat helt nedi det syd-østlige hjørnet av Utah, stopper vi for å handle inn prospektkort. Jeg prøver også denne delikatessen og oppnår lykke.


Langs mye av ruten ser vi stusselige, forblåste salgsboder for Navajo-håndtverk, som tilsynelatende er eneste inntektskilde på reservatene her. Dette er tydeligvis ikke turistsesongen, for bodene er alle tomme.


Monument Valley er jo nok så stilig, og det er plenty med kåbbåistemning, men det var ikke riktig så storslagent som jeg hadde ventet.


Vi stanser for å fotografere noen monumenter.


Jeg får i samme slengen tatt et nærbilde av veien, som om jeg ikke tar mer enn nok veibilder fra før.


Herodes og Robert Svenske.


Midt nedi Monument Valley har de innfødte gjort det riktig så koselig, med brakker, kraner og pickups tilfeldig strødd utover landskapet.


Monument Valley viser oss fingeren.


To tårn.


Et bilde tatt utelukkende for å påpeke at Tuba City finnes, et sted i Arizona.


En type skilt man finner mange av i indianer-reservater, men ikke så mye ellers. Bakgrunnen er at alkoholisme er et mye større problem her enn generelt i USA, og det er ikke vanskelig å forstå når man ser de øde og ubrukelige områdene som reservatene ligger på. Ingen byer, intet jordbruk, ingen industri, ingenting å ta seg til.


Lynda Lovejoy vil bli president for Navajoene.


Etter Monument Valley, dabber landskapet av og går fra å være stusselig, men storslagent, til å bare være stusselig. Det mørkner, og vi når fram til Flagstaff etter mørkets frambrudd.

Tsé Bitʼaʼí

Reisen til havet: Lubbock til Santa Fe

Standard

Etter 17. Mai-feiring (den 15. Mai) i Lubbock, fortsetter reisen gjennom nord-vestre Texas og inn i New Mexico, til Santa Fe.

Avgang på morgenen fra en anonym boliggate i en mildt shabby del av Lubbock.

Første stopp er en Starbucks nedi byen hvor jeg gjennomfører et par timer med videointervjuer over Skype med potensielle nye samboere i Trondheim. Å søke etter boende i Trondheim, mens man farter rundt i USA, er ingen ideell situasjon, men det ordner seg godt allikevel.

Førsteinntrykket Lubbock hadde gitt meg var flatt, tørt og kjedelig. Etterhvert som morgenen strider frem, renner det inn folk på min alder, i søkk og kav. Ikke at et par timer på Starbucks er det beste grunnlag for å bedømme denslags, men det kan se ut til at byen muligens er et helt OK sted å være student. Såfremt man ikke plages av den totale mangelen på vertikal geografi.

Med intervjuene overstått, går jeg ut av kaféen. Jeg ser bilen min på parkeringsplassen, og en tanke slår meg plutselig. “Heisann, du sku jo hadd et navn du… Herodes! Herodes e navnet ditt!”. Jeg går bort til Herodes, stryker ham over lakken og gir ham beskjed om at fra nå av heter han Herodes.

Jeg er glad i min Herodes.


Slik er landskapet i og rundt Lubbock. Upåklagelig flate, kvadratiske åkre med rød jord, inn i evigheten.

Mac Davis – Lubbock, Texas in my rear view mirror


Sånn går nu dagan.


Et stykke uti ingensteds stopper jeg og får meg frokost på en diner med det merkelige navnet Dixie’s “Too”.

Legg merke til bilene lengst til høyre. De står i kø foran drive-in-luka. I de deler av USA jeg har ferdes i, finnes det knapt den diner/restaurant som ikke har drive-in. USAnerne har en noe annerledes kultur for dette med å spise ute en hva man har tradisjon for i Europa. Der det å spise ute for de fleste europeere først og fremst er en sosial greie, er det spisingen som er det viktigste for USAnerne. Det har vel noe å gjøre med at det å spise ute er så billig i USA, mens man i Europa gjerne betaler så mye for maten, at man forventer å få sitte ved et bord på et fremmed sted og løse verdensproblemer i timesvis etter fôringen.


Interiøret.


Frokosten. Pannekake, toast, sausage patties, hashed browns og eggerøre.


Et stykke videre kjører jeg gjennom den skjønne småbyen Sudan.


Kjempestemning i Sudan.


Jeg krysser delstatsgrensen inn i New Mexico, angivelig fortryllelsens land.


Fortryllende.


Magisk.


Sydvestre New Mexico er jevnt over stort og tomt. Langs veien min ligger det jernbanespor der det regelmessig passerer uendelige to-etasjers godstog.


Det skjer ikke så jævlig mye i prærielandskapet, men det er nok så tiltalende.

Kåbbåistemningen strømmer på for fullt.


Etter litt over fire timer med trivselspreget kjøring på US-84, svinger jeg noe motvillig inn på en gammel kjenning, I-40.


Fra et 77 km langt rettstrekke på I-40.


Heldigvis finnes det spennende muligheter for shopping langs Interstatene.


Etter en drøy time på I-40 svinger jeg nordover i retning Santa Fe.


Idet jeg nærmer meg byen, åpenbarer fjellkeden Sangre de Christo (Jesu blod) seg, og lokker med snø.


Jeg møter Robert, en svensk couchsurfer. Bildet over er fra en liten spasertur oppe i åsene rundt Santa Fe rett etter min ankomst i byen.

De seks ukene fram til vårt møte har Robert brukt i Memphis, Nashville, Chattanooga og Denver. Nå hiver han seg med meg og Herodes på ferden mot vest.


Deretter stikker vi ned i selve Santa Fe. Byen er en av de eldste byene i Nord-Amerika (av Europeeisk opphav, vel å merke) og ble grunnlagt for litt over 400 år siden av spanjoler. Hele byen er bygget i adobe, et slags leiremateriale de innfødte indianerne i regionen har brukt til sine hus i tusenvis av år. I 1912 fikk et eller annet geni gjennomslag for at alt av nybygg i byen skulle bygges i dette materialet, og i den særegne, tradisjonelle stilen man gjerne bygger med dette materialet. Resultatet er at Santa Fe i 2010 ser ut som en hvilken som helst episode av Zorro. Med biler.

De fleste USAnske byer er en inspirasjonsløs hop av blikk, plast og papp – Kun de billigste byggematerialer er gode nok. Men i Santa Fe finnes en særpreget byggestil, og man har holdt hardt på denne. De lokale lovene som krever dette, innskrenker individets rett til å bygge så stygt det bare vil, men ukarakterisk for USAnere, har de som bor her valgt å godta dette. Normalt sett vil en hvilken som helst lov eller forordning i USA kunne framstilles som en innskrenkning av USAnerens friheter, og de skal man virkelig ikke kødde med.

Den “jordnære” arkitekturen her er nok en av årsaken til at Santa Fe tiltrekker seg et vidt spekter av hippies, yuppies og annet rart. Det er godt med flagrende gevanter i gatene, og folk på alt for dyre sykler, med Cammelback på ryggen.

 

Vittig.


En helt middels middag i Santa Fe, og så til køys.