Reisen hjem: Yosemite – Las Vegas – Hurricane

Standard

Etter tre storartede dager i Yosemite vil jeg til Zion. Ikke det hellige land, altså, men nasjonalparken i Utah. Raskeste vei dit er 900 km lang, og innebærer ti timer kjøring, uten stopp. Den begynner med å krysse Nevada-fjellene (Sierra Nevada) over Tioga Pass, et fjellpass på nærmere 3000 meters høyde. Deretter fortsetter veien gjennom hjertet av Nevada, hvor det er gold ørken og golde fjell som gjelder.

Planen møter dessverre en nok så eksotisk hindring, i at Tioga Pass nå, 31. Mai, fortsatt er vinterstengt. Veien er ikke vesentlig nok til å brøytes, så det ligger fortsatt metervis med snø oppi fjellpasset. Dermed må jeg gå over til en mindre spennende rute gjennom Californias Central Valley, og videre gjennom Las Vegas, en by jeg egentlig ikke har noe behov for å besøke igjen. Fresno, Bakersfield, Boron og Barstow er noen av de utallige små og store byene langs ruten, som glemmes på fem minutter. Da denne ruten er noe lengre enn førstevalget, ser jeg meg nødt til å ta en overnatting i nettopp Las Vegas, for så å ta siste etappe inn i Utah neste dag.


De første par timene kjører jeg mellom skog og åser.


Små og store valg er under oppseiling, så langs veiene i ymse bosetninger utsettes man for mange spennende argumenter.


I Bakersfield sliter man tilsynelatende med orm.


Jeg stanser i Bakersfield for å vaske bilen og handle inn vann, frukt og snop til de neste dagene. Dette gir meg anledning til å plante skoene on the streets of Bakersfield.

Dwight Yoakam and Buck Owens – Streets of Bakersfield

Langs veien mangler det ikke på byer å handle frukt, vann og snop i. Men sangen heter ikke “Streets of Fresno” eller “Streets of Barstow”. Som tenåring så jeg på Country-Svisj på NRK en natt, og da dukket nettop denne sangen opp. Jeg fikk for første gang høre om Bakersfield, som automatisk ble noe eksotisk og spesielt i mitt verdensbilde. Alt som er del av USAnsk popkultur får dette preget, og i enda større grad når det faktisk er som del av en flette fin country-sang som denne. Det at Bakersfield er en gjennomført uinteressant by har ingenting med saken å gjøre.

På grunn av sangen er byen magisk, og jeg kan ikke gjøre annet enn å stoppe og plante bena i asfalten. Det er den samme logikken som gjør det spennende å handle på WalMart og Sears eller å kjøpe fried chicken hos KFC. Objektivt sett er dette tvers gjennom middelmådige aktiviteter. Men er du oppvokst med utallige elendige USAnske komiserier, og har hørt om disse eksotiske kjedene som finnes hinsides Atlanterhavet, da blir de magiske, uansett hvor traurig de i virkeligheten er.


Forbi Bakersfield møtes jeg av en vegg av vindmøller.


Jeg ventet ikke nevneverdig med spenning langs denne ruten. Det fikk jeg heller ikke.


Boron er en fult ut forglemmelig småby uti ørkenen. Navnet er logisk nok, da byen er hjemsted til verdens største boron-gruve.

Sør for veien ligger Edwards Air Force Base, en diger militær flybase som blant annet inneholder verdens lengste rullebane, 7500 meter lang. Basen brukes for det meste til testing av nye militærfly. Chuck Yeager ble det første mennesket til å bryte lydmuren her i Oktober, 1947.

Eller for å si dette med helt andre ord: Det er ikke alltid like spennende å kjøre bil i USA. Det går fort inflasjon i hva som oppfattes som underholdende, og jeg griper med lyst tak i selv det minste som dukker opp langs veien.


De ti bud står skiltet på rekke og rad uti noen busker.


Etter den forblåste byen Barstow tar jeg igjen inn på I-15 i østlig retning, som jeg ti dager tidligere hadde krysset motsatt vei, på turen fra Las Vegas til Stillehavet.


Jeg krysser over et fjellpass, og nærmer meg grensen til Nevada. Legg merke til køen i motsatt kjøreretning. Det er mandag og Memorial Day, noen slags fridag som gjør den foregående helgen til en langhelg, med en voldsom utfart av folk i alle retninger. I Yosemite var det tidvis tett med folk, og det samme ser ut til å ha vært situasjonen i Las Vegas. Det er tett trafikk, tidvis saktegående kø, tilsynelatende hele den to filer brede Interstaten fra Las Vegas til Los Angeles.

Jeg suser derimot avgårde i lett trafikk.


Nedi dalen ligger deltatsgrensen mellom California og Nevada. Få meter over grensen dukker de første casinoene opp.


I Las Vegas vil sheriffen gjenvelges.


Det samme gjelder denne villbassen. James vil videreføre sitt opprørske arbeid i styret til Nevada System of Higher Education, som dirigerer ymse universiteter i Nevada. I USA bedriver man direkte valg til mange rare embeder, og det dere ser her er langt fra det mest obskure i så måte.


Det sies at advokater er noe man aldri får nok av. Finnes ikke arbeidsplassene, skaper advokatene nye behov, og får sysselsatt seg. I et land som USA, hvor mer enn 3% av befolkningen enten sitter i fengsel eller er ute på en form for prøveløslatelse, og man saksøker hverandre for alt og ingenting, lever advokatene godt.


Igjen inntar jeg Las Vegas. Her casinoet New York, New York.

Som sist, bor jeg på sofaen til Beau. For anledningen har han to andre couchsurfere på besøk, et par fra England. På kvelden blir jeg med dem og Beau ned til downtown Las Vegas, hvor de første kasinoene lå, og der de noe mindre fancy kasinoene fortsatt ligger. The Strip er det best kjente kasino-området i Las Vegas, en lang aveny av gigantiske dunder-kasinoer fylt med galskap og stygge interiører. I Downtown er skalaen betraktelig mindre, og samtidig langt mer fotgjengervennlig. I det hele tatt et mye triveligere område enn The Strip, som bare var bedrøvelig.


Neste morgen tar jeg fatt på de siste tre timene opp til Hurricane i Utah, og videre til vanvittige Zion National Park.


Opp mot Utah blir klimaet noe mindre goldt, men det er fortsatt nok så tørt.


På turen sneier jeg gjennom nord-vestre Arizona, og passerer småbyen Beaver Dam. Tatt i betraktning at det knapt finnes trær utenfor folks godt vannede hager, er det noe suspekt over et stedsnavn som Beaver Dam i dette området. At det går nevneverdige beverbestander og labber rundt uti ørkenene her er da også heller tvilsomt.


Rød sandstein er det som gjelder sør i Utah.


Jeg suser gjennom Hurricane, byen jeg skal overnatte i, og drar direkte til Zion.

Zion er imidlertid så vanvittig at det fortjener sin egen bloggpost.

Stillehavet

Standard

Den opprinnelige planen for siste del av reisen til havet, fra Las Vegas til Los Angeles, er en ni timers rute gjennom Death Valley. En hel masse ørken. Etter mange dager uti ymse ørken i New Mexico, Arizona og Nevada, er jeg dritt lei stoffet, og vil til noe bedre. Mest av alt vil jeg til havet.

Så jeg tar raskeste rute, fire timer langs I-15.


CBS serverer et budskap fra Johannes’ åpenbaring på vei ut av Las Vegas.


I-15 til Los Angeles er noe av det tørreste og bedrøveligste jeg har vært borti.


California er et sted man er opplært til å føle visse forventninger av. På tide med litt Kurtis Blow.

Kurtis Blow – Way out west


En fjellkjede må nå og da krysses. Herodes er ingen klatrebil, men han takler oppgaven helt greit.


Det er en gørr kjedelig kjøretur gjennom ørken og skrap.


En turistattraksjon av rang suser forbi, komplett med poserende turister.


Et par krimnakker på vei vestover.


Rett innfor Los Angeles ligger det fjell i søkk og kav. De høyeste har ennå snø på toppene, selv i slutten av Mai. Så fullstendig usivilisert kan ikke LA være!


Naturligvis dukker det opp ei rosa boble i utkanten av LA.


Eight o’clock. Tonight. At the Warehouse. In Pasadena!


Jeg kjører inn i Orange County, en diger konsentrasjon av tildels søkkrike forsteder fylt med tre millioner mennesker, rett sør for Los Angeles. I Brea, en av “byene” i Orange County, møter jeg opp hjemme hos Ioana, en rumensk mattelærer, som har datteren hjemme på ferie fra ett eller annet universitet på østkysten.

Etter litt hilsing og et par glass vann, kjører jeg ned til havet.


De første 22 årene av mitt liv har jeg levd ved havet. Så flyttet jeg til Little Rock for et år, over 500 km fra nærmeste kystlinje. Jeg hater måser, og blir ikke oppfrisket av lukten av råtten tang, men jeg liker havet, og i Little Rock savnet jeg det. Det føles bare unaturlig å ikke ha det i nærheten. Så jeg savner havet.

I tillegg har jeg en fetisj for geografi. Jeg liker kart. Jeg liker navnene på kartene. Jeg liker det de representerer. Med et sterkt havsavn, og en geografi-fetisj om bord, er det bare å vente at mitt første møte med planetens største hav blir en opplevelse.

Så når jeg havet. Frysningene bølger gjennom kroppen igjen og igjen idet jeg ser Stillehavet. Jeg parkerer bilen og går bort opp på fortauet, og ser utover. Mens velstående og velfriserte mennesker jogger forbi, står jeg der svett og sliten etter mange dager på veien, med et digert glis bredd utover trynet. Endelig framme.


Jeg går ned på den nusselige stranden Corona del Mar i Orange County.


Det vasses, jeg gliser, og alt er idyll. Selv ikke måsene som flakser og skriker rundt hodet mitt klarer jeg å framdrive noen uvilje mot.


Ka vi sku gjort uten havet?


Snedig stenformasjon rett utfor stranda.


Jeg promenerer et lite stykke nordover langs fortauene, og får utsikt over Newport Beach i ettermiddagssola. Dette er visstnok viktige greier i en eller annen såpeserie.


Før jeg nådde kysten, så jeg for meg at hele LA bare var en bråkete uendelighet av støv, bensinstasjoner og stappa motorveier. Vel nede ved kysten skjønner jeg at det er mer enn som så. Joda, trafikk og møkk mangler ikke, men helt nede ved kysten, der hvor kaksene bor i sine fjonge hus, er det meste supert. Sjøluften er frisk, været er helt passelig, og grønn kystvegetasjon og gyldne strender blandes med en blå himmel og et blått hav som sammen strekker seg 10 000 kilometer til Australia. Har du penger nok til å bo her, finnes det grunnlag for trivsel.

Våken og glad kjører jeg tilbake til Brea, tar en dusj, og får servert middag.

Reisen til havet: Las Vegas

Standard

På fem dager har jeg kjørt 3000 km, og det er på tide å få en bilmekaniker til å bytte gir- og motoroljen på Herodes, samt sjekke at alt er i orden. Hos en bilmekaniker i Flagstaff blir det konstatert at bremseklossene på forhjulene er helt nedslitte. Med andre ord har forbremsene en god stund bestått av metall som gnir mot metall, knapt en ideell situasjon. Jeg merket ingenting.

Bremserotorene har blitt skadet, og jeg må ut med $550 for å få skiftet ut begge rotorene, samt få på plass nye bremseklosser. Surt, men med mange tusen kilometer vei igjen, er det kjekt med bremser som ikke plutselig gjør opprør mot meg.


Etter at Herodes er fikset og friskmeldt, fyller vi bensin og dundrer i vei mot Las Vegas.

 

Med polariserte solbriller til $15 fra Wal-Mart ser jeg ALT.

 

Vi beveger oss inn mot det som i USA kalles the Great Basin, et geografisk område som dekker hele Nevada, samt deler av California, Utah og Oregon. Områdets karakteristiske trekk er tørre fjell, og enda tørrere ørkener. Før Europeerne kom hit, var dette en av de minst folkerike regionene i Nord-Amerika. Slik fortsatte det lenge.

Utover 1940-tallet begynte imidlertid Las Vegas å vokse fram til det byen er i dag – verdens hittil verste latterliggjøring av naturkrefter og geografi.

 

Tørr vei mellom tørre fjell og ørken.

 

 

Veien går over Hoover Dam, som er jævlig skuffende. En liten fjert av ei demning, hypet hinsides av USAnsk popkultur.

 

Lake Mead er det kunstige reservoaret dannet av demningen.

Vi krysser over noen fjell, og når inn til Las Vegas tidlig på kvelden.

 

Eieren av denne mopsen heter Beau. Vi bor hos ham.

Vi tar en dusj, og hopper på en buss inn til byen for å bli med på noe festligheter som en svensk Couchsurfer-kontakt av Robert skal igang med. Kommunikasjonen er imidlertid skrantende, så etter å ha rotet rundt på The Strip og i nabolaget uten å finne festen, går vi tilbake til busstoppet og venter på en buss tilbake. Forsøket på å oppleve festlige Las Vegas går i dass.

Vi strekker oss ut på henholdsvis sofa og oppblåsbar madrass i stua, og sovner inn til lyden av en snøftende mops. Herregud for noen merkelige dyr.

 

Veien gjennom nabolaget vi bor i er til enhver tid tilnærmet tom, men likevel er den anlagt med totalt fem filer.

 

Neste dag besøker vi Discount Firearms, en kombinert våpenbutikk og skytebane. Nevada er en av få delstater i USA som tillater privat eierskap av helautomatiske våpen.

 

I butikken får man også leid ymse rifler og maskingevær til prøveskyting på skytebanen.

 

Jeg smeller til med en god gammeldags Thompson Model 1928, bedre kjent som Tommy Gun.

Etter skytingen går jeg til kassa for å betale. Fyren i kassa er tilsynelatende en alminnelig, høflig USAner, med alt av de vanlige høflighetsfrasene. Han spør om jeg og Robert har tenkt oss opp til Area 51, som ligger lenger nord i Nevada. Det har vi ikke. Han spør oss om vi vet hva det er som virkelig foregår der oppe. Det vet vi ikke, så han forteller oss sannheten.

Et sted i Bibelen (jeg tipper Johannes’ åpenbaring) står det at Satan kom til Jorden og tok seg menneskekvinner som maker, og avlet djevelavkom, eller noe i den dur. Det er Satans avkom man holder skjult på Area 51, ikke romvesener. Vi må ikke la oss lure til å tro på hva som helst, bedyrer mannen i kassa.

 

Neste stopp er buffeten hos casinoet Wynn Las Vegas. Til $35 per hode er det visstnok en av de dyrere i byen, og skal servere gode greier.

Her er første fat…

 

…annet fat…

 

…og tredje fat. En fyr ved nabobordet refser meg for å ha valgt pizza på en buffet. Dette vitner helt korrekt om lite buffet-rutine fra min side.

Det var forøvrig den trasigste, seigeste pizzaen jeg noensinne har vært borti. Men maten for øvrig var tipp topp.

 

Best av alt var imidlertid dessertene.

Planen var å presse ned en andrerunde med dessert, men jeg skjønte fort at slaget var tapt. For første gang siden jeg var seks år gammel, kjenner jeg at jeg er så mett at jeg kunne kastet opp, og konkluderer med at buffet-besøket i Las Vegas er gjennomført med stil.

 

Vi tasser ut i kasinoet, som er innredet i samme stil som de nyere Hurtigrutene, bare dobbelt så glorete.

 

Dass-detalj fra Wynn Las Vegas.

 

Gatene i Las Vegas bærer preg av at byen er planlagt for en bilgal kultur. Det er så å si umulig å finne gater med færre en to filer hver vei. Nærmere sentrum går det mest i 3-4 filer hver vei, og som dere ser over, fylles de lett.

På kvelden drikker vi litt billig hvitvin hjemme hos Beau, hvorpå vi stikker ned til en bar og møter Beau og noen venner for å delta på en quiz. Quizen er over når vi kommer frem, men vennene er hyggelige.

Robert Svenske, som er ute på en årelang reise, har mer tid enn meg, og blir igjen i Las Vegas for å gjøre et nytt forsøk på å finne liv og røre. Han gjenoppretter kontakt med svensken vi ikke lyktes i å møte dagen før, som sammen med noen andre planlegger en kjøretur opp til British Columbia i Canada, som uansett er Roberts neste mål på reisen.

Neste morgen takker vi hverandre for selskapet, hvorpå jeg og Herodes tar fatt på siste etappe av reisen til havet.