MAI: Sverre Kjelsberg – Etter mørketia (1979)

Standard

At vi gamlingan også kan slåss, ska de helsikkes fittan få se!

- Sverre Kjelsberg – Victor Olsen

Sverre med indignert hoftefeste, lapse-skjerf og en slags sjørøverskjorte.

Oioioi, Sverre Kjelsberg. Som min norsklærer på Bodin VGS sa, her er det mye å ta tak i.

Skulle navnet mot formodning si deg noe, har det trolig å gjøre med Melodi Grand Prix, nærmere bestemt Sámiid Ædnan, som tok 16-plass av 19 mulige i MGP 1980. Sverre, og Mattis Hætta, prøvde på sitt eget vis å trøkke inn en liten brøkdel samtidsrefs og substans på toppen av substansløs underholdning. Det kunne selvsagt ikke fungere.

Men før den tid hadde Sverre prestert dette albumet, Etter mørketia. Jeg har blandede følelser. Jeg hører den utmerkede “Ellinors vise” og tenker at dette er flotte greier. Jeg hører en hel rekke underlige, men morsomme sanger om streik, fagforening og dusjer i Kirkenes, sunget med harme, indignert sarkasme og total overbevisning. Og jeg hører Sverre hylle monsteret Mao, til grenseløst pompøse toner. Stort spenn fra topp til bunn altså.

Mao-hyllesten Vid Ordförande Maos död er det uten sammenligning mest spesielle sporet på albumet. En ting er det pompøse i tekst og toner. En annen er hyllesten av en av historiens fremste drapsmenn, kanhende det ene mennesket i historien med flest liv på samvittigheten, gjennom regelrette drap, hungersnød og så videre. Mye godt kan sies om Mao som geriljaleder og frigjøringskjemper, mot de korrupte kinesiske nasjonalistene, og mot den brutale Japanske okkupasjonen. Men når det kommer til rollen som statsleder, framstår Mao vekselvis som en gal vitenskapsmann med en halv milliard kinesere som prøvekaniner, eller som en kyniker av overlegen klasse.

Nå har jeg langt fra noen detaljkunnskap om hva Sverre Kjelsberg og hans kamerater i Norge visste eller burde ha visst om Mao i 1979, men de grove trekkene i galskapen, deriblant “Det store spranget” og Kulturrevolusjonen, var velkjente. Millionene som døde var ikke nok til å slukke beundringen, de var akseptable ofre på veien fram mot det kommunistiske samfunn. Den nærmeste parallellen til denne sangen jeg kan tenke på, er om jeg skulle skrive et panegyrisk minneord om Henry Kissinger når han dør. Det er helt absurd, og jeg tror og håper at det også var det for de fleste på 70-tallet.

Etter Maos død har hungersnød vært fraværende i Folkerepublikken Kina. Teknokrater styrer landet, investeringene raser inn, innlands forbruk øker, BNP per capita vokser. Gjesp. De rabiate idealistene i politikken er en utdøende rase i vår tid, til fordel for pragmatiske teknokrater med privatkapitalisme som verktøy og stabil økonomisk vekst som mål. Jeg fatter ikke hvordan ung-raddisene i Norge på 70-tallet kunne idolisere monstre som Mao og hans paralleller ellers i verden, men det er allikevel noe forlokkende med det å ha et skinnede ikon å se opp til, og en stor sak å slåss for. Hvem blir i dag inspirert av å høre Jens Stoltenberg eller Wen Jiabao snakke om mange år med sunn økonomisk vekst? Privatkapitalismen har vunnet over statskapitalismen. Kanhende er det greit at det ble sånn, men stabilt lav inflasjon og Ryanair inspirerer ingen. Hva drømmer vi om? Sterkere økonomi, slik at vi alle kan kjøpe mer drit vi ikke trenger?

Mer om det en annen gang. Nå har jeg veldig lyst til å skrive om runkesaksofonen som utgjør mesteparten av Victor Olsen. Jeg har lyst til å skrive noe anakronistisk om at det i dag virker ganske snålt å skrive en hel sang om en eller annen bryggestreik i Oslo (Bryggearbeidersangen). Jeg har lyst til å begå en analyse av hele jævla albumet, men det vil bli for meget, disse skriveriene skal ikke være en særoppgave for Videregående skole. Så jeg kutter her.

Men hør på albumet. Kos deg, le og reflekter over det merkelige, fjerne universet som du eller dine foreldre levde i for 30-40 år siden, det universet som frambrakte musikk som denne. Og om du syns den norske hverdagen i 2011 er litt for velstående, konsensuspreget og harmonisk, forestill deg at du starter hver morgen slik Kjelsbergs Victor Olsen gjorde:

Han våkne og e førbanna, klærn ligg i en haaaaaug!

Last ned: Sverre Kjelsberg – Etter mørketia (1979)

En kjapp (og som en kommentator påpekte, grovt forenklet) innføring i hva MAI var finner du her.

Lys langs en fjord

Standard

Unstad i Lofoten, sent i Oktober

Været kjøles og himmelen mørknes. I åsene rundt Trondheim ligger det første drysset av snø. Jeg ønsker å spre en av fineste sangene som noen sinne har krøpet frem i grålysningen blant frosne fjærsteiner nordpå. Trykk på det lille røde ikonet under for å få lyd.

Boknakaran – Lys langs en fjord

Tekst av Helge Stangnes

Det mørkne mot vinter som lenge skal vare
– en sommar blei borte, en haust e på reis,
og leia e lagt der vi alle må fare
som tvungen turist på et år under veis.

Så fjern og så frostkald står stjern’ der ute,          
men nærar e lysan der menneskan bor,
– som glør gjennom natta fra rimgråe rute
skin perlebands-lenker av lys langs en fjord.

Og vi som blei fødd her og tidlig fekk sanne
at lyset og leiken har mørket som pant,
vi veit at den natta som ligg over landet
e pris førr en sommar som kom – og førrsvant.

Men ingen treng sukke og vri sine hender
i lengt etter solskinn og varme i sør
så lenge som lysan fra nordnorske grender
førtell oss at her har vi søstre og brør.

Vi veit at den ætta vi kalle vår eia
i elsk og i armod har kysten bebodd
og tent sine lampe som fyrlys langs leia
tel merke førr folk som har segla og rodd.

Ja, lysan fra stuen langs verharde strender
i mørketidslandet har gått som ei bru
med spenn over fjorda – lik utstrekte hender
med varme og kraft tel å tåle og tru.

Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre
som bål imot natt på ei vinterkald jord
der frosten skal vike når menneskevarme
får nå gjennom mørket – som lys langs en fjord.

Ghana-Guinea-Mali Union

Standard

Unionens flagg var enkelt og greit det Ghanesiske flagget, med tre stjerner i stedet for én.

I dag er det 41 år siden Ghana og Guinea gikk sammen i en union, det som skulle bli den Afrikanske Statsunion, som Mali etterhvert også ble medlem av. Det var ikke grenser for optimismen som rådde i sub-Saharisk Afrika i disse årene, rundt starten av 60-tallet, når storparten av Afrika ble frigjort fra de Europeiske imperier. Ble man bare kvitt de utsugende imperialistene, og fikk sine egne statsdannelser, skulle alt bli fint og flott i en fei. Med dannelsen av denne unionen tok de tre landene første steg på veien mot en forent Afrikansk stat, som skulle stå sterkt for seg selv, og motstå gamle og nye imperialister. Selvstendigheten og samarbeidet  skulle vise seg å være noe vanskeligere enn som så.

Hva gjelder unionen, endte det hele i 1962, når de respektive statsoverhodene, Kwame Nkrumah, Sékou Touré og Mobido Keita, prøvde å få hverandre drept. Året etter ble Nkrumah initiativtaker i dannelsen av den mindre ambisiøse Organisasjonen for Afrikansk Enhet, OAU, som i 2002 ble omgjort til den Afrikanske Union. Før alt gikk til helvette med unionen, rakk E. T. Mensah, Ghanas Highlife-mester, å skru sammen en super, panegyrisk trudelutt om unionen, så det var ikke helt forgjeves.

 

E. T. Mensah – Ghana-Guinea-Mali Union

Sangen er spesielt plystreverdig, men om du får ånden over deg, kan du ta den helt ut og synge med:

Ghana-Guinea-Mali Union,
Has laid down a strong foundation,
For redemption of Africa,
For which we’ve been strongly fighting.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid for ever!

First it was Ghana and Guinea,
Later Ghana-Guinea-Mali,
Soon it will be all Africa,
The achievement of a great destiny.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid, for ever!

Africa is now awakened,
That unity can [hva synger han her?]
All leaders of mother Africa,
Are called to join this great Union.

Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Ghana-Guinea-Mali!
Africa’s strongest foundation!
Ghana-Guinea-Mali!
The nucleus of the great Union!
Has now once been laid, for ever!

Fayetteville, Arkansas

Standard

Fredag morgen sist uke fant jeg ut at jeg ville ut på tur. Jeg sjekket litt rundt, og oppdaget at noen Couchsurfere arrangerte en sammenkomst i Fayetteville i nord-vestre Arkansas, så etter forelesning smatt jeg ut på en tre timers kjøretur, nærmere bestemt på Interstates 430, 40 og 540.


I-430 mot nord over Arkansas-elva ved Little Rock.


Obligatorisk foto av bred og rett USAnsk motorvei. I-40 mot vest.


Jeg svinger nordover fra I-40, inn på I-540, som sprenger seg vei gjennom Ozark-fjellene. Et stykke oppigjennom gjør jeg mitt første møte med en tunnel i USA. Bobby Hopper Tunnel er nesten 500 meter lang, og etter alt å dømme en aldri så liten attraksjon for de innfødte. USAnerne ser ut til å foretrekke å legge motorveiene over fjellene, eller sprenge seg en kløft, heller enn å bygge tunnel. Nå skal det i sannheten sies at det her knapt er snakk om Rocky Mountains, Ozark-fjellene er mest som fyldige åser. Men pent er det, selv om jeg ikke har noen bra bilder derfra å peke til.


Huset jeg surfer i.


Løvete nabolag.


Første kvelden avholdes det en liten sammenkomst for de oppmøtte. Godt spenn i alder her, fra 1 år til godt oppi 60-årene.


Dickson Street er Fayettevilles utelivssentrum. Fayettevilles Sjøgata med andre ord. Uten sjøen.

I motsetting til Little Rock, kan man gå utendørs på kveldstid i Fayetteville uten å være nevneverdig bekymret for å bli ranet eller kjørt ned. Selv om Little Rock er tre ganger så stor, har Fayetteville et fullstendig overlegent uteliv, og siden man ikke er nødt til å fyllekjøre eller ta taxi for å komme seg hjem, fortoner det hele seg ganske forlokkende.


Lørdag kveld blir det arrangert en slags Halloween-fest med utkledning og det som hører til. Mina her vinner prisen for festens mest tidsaktuelle, og samtidig mest obskure utkledning. Neseprotesen skal forestille et falkenebb, som henspeiler på det engelske ordet Falcon, navnet på den lille guttevalpen i Colorado som visstnok hadde vært ute på flytur i en sølvfarget, hjemmebygget ballong iløpet av den foregående uken.


Johny Saksehånd, kjernekaren jeg bor hos i Fayetteville.


Dagen derpå poserer Johny med naboens hund.


En tilfeldig gate i Fayetteville søndag morgen. Rene, pene mennesker tasser rundt i gatene på vei til en av de mange kirkene. Fayetteville ble gjort til det byen er i dag av hippiene som slo seg ned her 70- og 80-tallet. Da det i tillegg er en universitetsby, er befolkningen uvanlig liberal her. Allikevel, enten USANeren er konservativ eller liberal, rasehater eller hippie, han tror på Skriftenes gud, i en eller annen form.

Spørsmålet blir da heller om USAneren er Baptist, Sunni, Evangelist, Katolikk, Kollektivist, Menonitt, Mormoner, Metodist, eller hva det skal være. Listen er uendelig lang, med alskens uvesentlige variasjoner, og de er representert i søkk og kav, noen med små skur uti bushen, andre med søylebefengte palasser i byen. Selv Fayetteville, som har få kirker sammenlignet med andre byer i Arkansas, har sannsynligvis flere kirker enn hele Nordland fylke.


Siden hoved-Halloween inntreffer førstkommende helg, er det full sving på Halloween-butikkene rundt om.


Jøde – $34.99


Pinlig – $29.99

 

Obama og Obama-mama. Ingen Nixon-maske å få tak i, dessverre.


Parykk-rommet.


Noen kvinne-kostymer.


Utenfor har en stakkar blitt hyret inn som levende skilt, her utkledd som klovn. Minstelønna i Arkansas er 36 kroner timen, noe som tilsvarer rundt 3 kg kjøttdeig på supermarkedet.


L.


Jeg kjører en tur og tar en titt på vesle Lake Fayetteville.


Der er det fint.


Sentrum av Fayetteville er usedvanlig trivelig. Dette her er da for ordens skyld ikke sentrum, heller litt gjennomsnittlig USAnsk byområde, for det meste veier, parkeringsplasser og veltrimmet gress.


Jeg tar en kik på University of Arkansas’ storvokste campus, her representert ved Old Main, det gamle hovedbygget. Da U of A hører til samme system som UALR, og Fayetteville er en umåtelig fresk liten storby (rundt 70 000 innbyggere), undersøker jeg for tiden om det er mulig for meg å ta andresemesteret her.


Tusenvis av navn i betongen spredt utover campus, formodentlig forhenværende studenter.


Een hoond in de foontein.


I tilfelle en fullkommen idiot, som kan lese, skulle prøve å sove i fontenen, har man satt opp en håndfull slike advarsler.


Fayettevilles høvelig store sønn, James Fulbright. Fulbright var en demokrat fra Arkansas som var senator for staten i 30 år. Han er kjent ( i visse kretser) for støttet opp under opprettelsen av FN og diverse annen internasjonal fintføling, deriblant et betydelig stipend-program for utvekslingsstudier, oppkalt etter ham selv.


Søndag formiddag er det “Trailer Trash Luncheon” midt uti skogen. John fra Texas, den grå-hårede karen lengst til venstre i bildet, har stellet til en voldsom servering av fôr og vin til de mange Couchsurferne. John har bodd i Dallas i noen år, men er lei av byen og holder nå på å flytte hit, ut i gokk.


Bill fra Arkansas. Alltid en røverhistorie på lur.

 


Mirna fra Libanon og Nastasya fra Russland.



Bob fra Jacksonville spiller gitar og synger rolig om Gud. I sin tid var han og bandet hans nær ved å gi ut plate, men så ble mesteparten av bandet sendt til Vietnam. En ble drept, mens en annen ble alkoholiker, så det gikk heller dårlig med det bandet.


Tara fra Oklahoma, som tok initiativ til og planla hele denne supre sammenkomsten i Fayetteville. Hun registrerte seg som Couchsurfer i skepsis, for å sjekke hvem det var datteren reiste rundt og bodde hos. Etter å ha prøvd det selv kom hun fram til at dette var storartet, og gjorde Couchsurfing til en hobby.


Zak og Jaime fra Missouri.


Mett og glad legger jeg ut på veien hjem. Denne gangen kjører jeg en lang omvei gjennom Ozark-fjellene, som rett og slett er voldsomt trivelige. Veiene er, i motsettning til Interstatene, nesten tomme for trafikk, mens landskapet er mye mer interessant.


Veldig, veldig trivelig.

På vei over en åskam dumper radioen borti en infam meksikansk radiokanal som for øyeblikket spiller den tåpeligste hip-hopen jeg noensinne har hørt. Deretter følger en stødig strøm av meksikansk hurra-fjott-polka med klare tyske inspirasjoner. Når meksikanere i Texas møtte tyske innvandrere, og hørte deres polka, konkluderte de “Ja, dette er noe av det tøffeste vi noensinne har hørt!”. Jeg tuller ikke. Syntesen av tysk polka og ymse meksikanske elementer kalles Banda. Det er ikke bra, men hispanics ser ut til å digge det. At sangerne forsøker å tøffe seg ved å synge om kriminalitet og sex til denne musikken gjør ikke saken bedre. Det er som å være på tivoli, ispedd terror og helvetes inferno.

Mellom hver sang hyler en meksikaner med bart (“AYAYAYAYAYAAAAA!”), etterfulgt av noen energiske godord om Coca-Cola eller vaskepulver. Alt ropes. Det er vist slik man gjør radio i Mexico , horror-polka og skrikende menn med bart.


På vei gjennom fjellene kjører jeg gjennom husklynger med underlige navn – Ozone, Red Star, Oark, London.

Etter å ha hørt på den idiotiske meksikanske radiokanalen i en time, setter jeg på en CD jeg kjøpte natta før, et album av bluegrass-bandet Cletus got shot som jeg var på konsert med i Fayetteville. Gøy.


Etter en hyggelig tur gjennom fjellene begynner det å bli kveld. Jeg vender tilbake til Interstatens monotone grå, og følger I-40 østover. Det er 1 1/2 time igjen til Little Rock, så jeg gasser Toyotaen opp i 115 km/h, krabber i baksetet, og sover resten av turen, mens Cletus got shot synger om punkens død.

Flamma på horisonten

Standard

 

Som jeg nevnte for en uke siden er Mannas andrealbum, Flamma, rett rundt hjørnet. Jeg tror kun det er snakk om dager nå før det slippes. “Kikerter og ris” kan høres her, mens publikumsfavoritten “Flyg ut av Babylon” og den rettskafne “Fast og varig” kan høres i sin helhet på Mannas MySpace-side. Smakebiter fra hele albummet kan høres på Last.fm. Laise!

Smart Patrol Records om Flamma:

Manna er klar med sitt andre album, Flamma, på den lille Bodø-labelen Smart Patrol Records. Bandet holder det fortsatt nede med tung dub, roots rock reggae og nord-norske tekster. Låter som “Flyg ut av Babylon”, “Konspirasjona” og “Best for dæ” har vært en del av reportoaret en stund, og vil være kjent materiale for de som har sett bandet live. Manna er ikke redd for å si hva de mener,og langer ut i sine tekster om rastafari, vegetarianisme, undertrykkelse, udugelighet og ikke minst et stort håp om en bedre verden. For mange er Manna det eneste ordentlige reggae-bandet i Norge, og med Flamma befester de sin posisjon som hovedleverandør av reggae på norsk. Platen kommer pakket i slipcase med teksthefte på 20 sider. Release-konserten blir på Parkenfestivalen i Bodø 21. august, men bandet vil også gjøre konserter rundt om i Norge etter utgivelsen.

Forhåndsbestilling kan gjøres hos Smart Patrol.