14 timer gjennom Gokk, USA (Chicago til Little Rock)

Standard

Etter en knapp uke i Chicago, legger jeg ruten sydover. I-55 gjennom Illinois og over Mississippi-elven til St. Louis, og deretter US-67 gjennom Missouri og det østlige hjørnet av Ozark Mountains ned til Little Rock. Google Maps beregner kjøretiden uten stopp til 11 timer og 43 minutter.


Rundt 30 sekunder etter start i Chicago møter jeg et hinder. SWAT (Special Weapons And Tactics), en spesialtrent politienhet, har rykket ut og sperret av krysset jeg skal gjennom. Om det gjelder gisseltagning, bankran eller crimes against hipsterdom får jeg ikke greie på. Jeg snur bilen og lar GPSen finne en ny rute sydover.


West North Avenue i Chicago. USAnerne kan dette med rette gater.


I-55 sydover gjennom Illinois er en lite inspirerende opplevelse. Det er mildt sagt flatt.


Etter omtrent 1½ time svinger jeg av I-55 for å få meg en tidlig lunch i småbyen Dwight.


Frokosten tas på That 50′s place Restaurant.


Jeg er radikal og bestiller dessert, kirsebærpai med krem, før hovedretten. Å spise pai på diners underveis er en av de store små gleder ved å ferdes langs veiene i USA.


Lunchen består av en hoagie (en slags baguett med ost, løk og et digert avlangt kjøttstykke) og ferske, hjemmelagede chips.

Jeg spiser opp og styrer ut på I-55 igjen.


En stund senere ser jeg et skilt som lyder “Grain Elevator Museum”. Det sier mye om spenningsnivået under kjøring gjennom midtre Illinois at jeg faktisk svinger av veien for å sjekke dette ut. Begeistringen lar vente på seg i det jeg når målet.


På vei ut mot I-55 igjen ruller jeg forbi dette. Ikke spør hva som er poenget, jeg har ingen anelse.


Jeg nærmer meg St. Louis, og landskapet blir som dere ser voldsomt og dramatisk (sammenlignet med lengre nord). Jeg hyler i begeistring over denne unnabakken.


Frozen custard hadde jeg hørt nevnt nå og da som en St. Louis-spesialitet. Fordi jeg vet dette forvirrer nordmenn, vil jeg påpeke at custard er omtrent det samme som vaniljekrem, mens mustard er noe ganske annet, sennep. Lett å ta feil av, men nå er det altså oppklart. Frozen custard skal da i teorien være frossen vaniljekrem.


I praksis ligner dette mest på norsk soft-is, om enn noe mindre søt. Manglende sukker i selve isen kompenseres for ved å dynge på med karamellsaus, pekan-nøtter og ei feit fin coctail-kirsebær.


Herculaneum er på UNESCOs liste over verdensarvsteder, etter at byen i år 79 ble dekket av lavastrømmer fra vulkanen Vesuv, på lik linje med blant andre Pompeii.

Men det er i Italia. Herculaneum her i Missouri har visstnok en del fine trær. Jeg stanser ikke, men dundrer heller sydover.


I Harviell sør i Missouri utsettes jeg for et nådeløst dilemma. Først passerer jeg “Call of the Wild”, en diger kombinasjon av casino og strippebule, midt uti ingensteds. Noen få meter videre passerer jeg dette gamle traktorskuret, hvor JP’s Restaurant lover storslagne matopplevelser.


Etter mer enn ett sekund med harde indre rivninger, velger jeg JP’s, og deres buffet.

Jeg plukker meg corn bread, hush puppies (friterte baller av maismelrøre), popcorn shrimp (friterte reker), fritert kylling, hvite bønner, potetstappe og brune bønner. Jeg kårer corn bread til kveldens vinner, mens de brune bønnene bør ta et oppgjør med seg selv.


Et snikende forsøk på å dokumentere interiøret hos JP’s, preget av masse dall i taket og på veggene. Detter er virkelig midt uti Gokk, og jeg har sett en og annen USAnsk film om akkurat Gokk og de som bor der. Derfor vet jeg at om man stikker seg synlig ut som en utenfra, er det en enkel sak å bli hagledrept av en innfødt, partert og fritert som “popcorn shrimp” i neste dags buffet. Så jeg snikfotograferer.

Jeg overlever og kjører videre. Det blir mørkt. Vel inne i Arkansas begynner selveste syndefloden, akkompagnert av uante mengder lyn og torden. Jeg ser meg nødt til å sakke farten drastisk for overhode å kunne se noe gjennom ruta. Slikt vær har jeg opplevd tidligere i Arkansas, og det har det med å følge tornadoer med på lasset. Radiosendingene er erstattet av nødvarslingsysstemet som rapporterer om at en “Tornado watch” er utstedt. Problemet er bare at stemmen ramser opp navn på stedene meldingen gjelder for, men jeg har ikke peiling på hva som er hvor. Ettersom det er bekmørkt ser jeg heller ikke det av tornadoer som eventuelt måtte romstere rundt meg.

Bensinmåleren begynner å bli farlig lav, og jeg er nervøs for å gå tom for bensin midt utpå et jorde med en tornado i hælene. Heldigvis dukker småbyen Pocahontas og dens bensinstasjon opp, så jeg får tanket opp og spurt om tornado-meldingene gjelder her i nabolaget. Som er tilfelle med de fleste i lavtlønnede yrker i USA, har ikke dama på bensinstasjonen nevneverdig peiling på noe som helst, så jeg blir ikke stort klokere. Jeg går ut til bilen igjen, og regnværet har løyet kraftig, noe jeg tar som et godt tegn, og kjører videre.

Drøye to timer senere nærmer jeg meg Little Rock. Det er uti kveldinga, natt til søndag, og jeg er så heldig å kjøre inn i byen midt i den verste promilletiden. Siden man holder seg for gode for kollektivtrafikk såvel som gangavstand til noe som helst i USA, er alle som skal på byen ute og fyllekjører akkurat nå. Den siste halvtimen opp til huset blir hårete, men jeg overlever. 14 timer etter avgang fra Chicago er jeg hjemme.

Avslutningsvis et kart over hele ruten for spring break-turen. Jeg har lagt bak meg 2900 kilometer på åtte dager, med totalt 30 timer ren kjøring. Turens topphastighet var ifølge GPSen rett under 138 km/h. I Iowa fikk jeg mitt livs første fartsbot, på $76.

Dallas, Texas (andre runde)

Standard

Siste stopp på USA-turen med Amund og Tormod er Dallas. Når jeg først hadde dem med til denne delen av verden, var det ikke aktuelt å omgå Dallas. Tullingbyen Dallas. Seks millioner mennesker i byområdet Dallas-Fort Worth fordelt utover et område på rundt 100 km fra øst til vest, og nesten like mye fra nord til sør. Byen er enorm, fylt av motorveier med sinnssyke interchanges, og forøvrig det meste man kan kjøpe for penger.


En glassete sak viser oss fingeren.

Som enhver USAnsk by av noen størrelse har Dallas et sentrum bestående av beskjedne skyskrapere, men i forhold til byen forøvrig er det ørlite, og nesten tomt for folk. Foruten boms og hotellbeboere, finnes det knapt folk i sentrum av typiske USAnske byer nå til dags. Sentrum er hoteller, konferansesentre og kontorer. Fastboende forekommer knapt.


Vi kjører nordover gjennom High Five interchange, i skjæringen mellom North Central Expressway og Lyndon B. Johnson Freeway (I-635). High Five består av 37 separate brukonstruksjoner som vever seg over hverandre i fem nivåer, opp til 37 meters høyde. Herligheten ble bygget mellom 2002 og 2005, og kostet da tilsvarende 1.5 milliarder norske kroner.


På vei ut av High Five.


Vi stikker ut på en diger outlet mall i en rik del (region er nok et bedre ord) av Dallas. Amund poserer programfestet foran Converse-butikken.

I en eller annen butikk står jeg og Tormod og prater om noe helt uvesentlig, muligens parkeringsplasser. Litt foran oss står et par klassiske kjøpesenterjenter og kiker på en stabel bukser. En av dem bøyer seg frem for å plukke opp en. Jeg og Tormod skravler videre. Hun snur seg brått og ser på oss.

- Did you say something about my butt?

- No, we were just speaking Norwegian.

- You were saying something about my butt.

- No, we were talking about parking lots.

- Say something more in Norwegian.

Så vi prater videre om parkeringsplasser, eller hva det nå var. Hun ser på venninnen.

- They’re talking about my butt.

Jeg og Tormod innser at vi ikke har noe valg, så vi begynner å snakke om rumpa hennes.


En relativt sprek, demonfordrivende skjorte Tormod kjøpte i New York.


Bad Brains-tøfler.

 


Et svært uklart forsøk på å illustrere det at jeg fikk tak i en CD med Richard Nixon’s beste taler, og ble lykkelig.

Vi kjører ned til sentrum av Dallas og besøker Sixth Floor Museum, anlagt i 6. etasje av Texas School Book Depository, hvor Lee Harvey Oswald holdt til i det han angivelig skjøt John F. Kennedy den 22. November 1963. Bilde av bygget og stedet hvor Kennedy ble truffet kan ses i forrige rapport fra Dallas.

Et utmerket museum for øvrig, ikke kun fordi de solgte meg CDen med Nixon-taler.


Vi besøker Galleria, et av Dallas’ større kjøpesentre. Foruten en isbane i midten, inneholder Galleria over 200 butikker, restauranter og hoteller, fordelt utover 158 kvadratkilometer gulvflate.


Tormod finner en blå ape. Vi må lokke ham vekk med snop.

Tormod altså, ikke apen.

Apen er av plast.


Rent bortsett fra at Galleria er digert og har en skøytebane, minner det mye om et hvilket som helst annet kjøpesenter. Kjedebutikkene er de samme som man finner overalt, dassene er nesten umulig å finne, og det er alltid små formasjoner av mall brats ved rulletrappene.

 

Vi stikker. Amund blir hevet i baksetet.


Halvparten av en innvandrerbutikk av general asiatisk karakter, den største jeg har sett av sorten.

Vi handler sake og rare, myke ting laget av ris.


På vei inn på en motorvei konfronteres vi med Heidegger, og fylles med angst.

Bare synd at bilen ikke er dekorert med en diger bumper sticker med teksten “DO YOU FEEL THROWN, PUNK?”

 

Siste dag i Dallas lunsjer vi i dette skuret, etter anbefaling fra Collin, vår Couchsurfer-vert som jeg kjenner fra forrige besøk. Skuret er ikke brannsikkert, så det brenner delvis ned nå og da.


Et helt sentralt element av BBQ i USA er at kjøttet skal røykes i en evighet før det serveres. I skuret får man kun røkt en viss mengde kjøtt i døgnet, så da er det bare å stenge når det er tomt.


Colin skrøt av at løkringene skulle være veldig store. Det stemte.


En beef brisket sandwich. God.


Til drikke velger Tormod en jævlig, rød gugge. Jeg husker ikke hva dette het, eller smakte, men det var søtt, jævlig og hadde en farge som ikke lignet på noe som helst.

En flytende motsats til Jelly Belly Very Cherry?

PS: Tormod opplyser i ettertid at stoffet heter “Big Red”. Det er en såkalt “Cream Soda”, og smaken beskrives som “bubble gum”.


Amund blir kompis med en gammel skurk som er frekk i kjeften.


BBQ-saus servert på Corona-flasker. Classy.

 

Utpå ettermiddagen legger vi oss på I-30 East, tilbake til Little Rock. Her ett av utallige flagg vi passerer på veien.

Vi hører på Nixon.

Senator Richard M. Nixon – Checkers speech (1952)

Bakgrunnshistorien er at Nixon, senere president, i 1952 var visepresidentkandidat sammen med Dwight D. Eisenhower. Anklagelser om økonomisk snusk dukket opp midt i valgkampen, og Eisenhower vurderte å kvitte seg med Nixon. Da gikk “Tricky Dick” live på riksdekkende TV med denne talen. Det ble en kjempesuksess, og Nixon og Eisenhower vant valget samme år.