Reisen hjem: Wichita – Little Rock

Standard

Siste etappe av min ekspedisjon gjennom den ville vesten gjenstår, 8-9 timer og 800 kilometer gjennom Kansas, Oklahoma, Missouri og Arkansas, tilbake til Little Rock. En lett søndagstur, sammenlignet med den foregående etappen.


Etter å ha gitt Herodes en liter med fersk 5W30 (motorolje), kjører jeg østover, ut av Wichita. Landskapet overrasker ingen, det er Slettene, the Great Plains, og de bare fortsetter.


Independence, Kansas?, spør jeg meg selv. Er ikke det hjembyen til forhenværende president Harry Truman? Der ligger det vel et Presidential Library også? Det kunne jo vært interessant. Jeg funderer på å svinge av og gjøre en visitt til hjembyen til den USAnske president som så å si iverksatte den kalde krigen.

Men ettersom jeg har en lang kjøretur foran meg, og vil komme fram før midnatt, lar jeg være. Det viser seg å være smart, da Harry Truman ikke kom fra Independence, Kansas, men fra Independence, Missouri, som ligger en tre timers kjøretur mot nord-øst.


I Chetopa, en ubetydelig småby uti åkrene i Kansas, heter det lokale idrettslaget Hornets. Grunnet mangel på vertikal geografi, er alle slike småbyer på slettene utstyrt med minst ett vanntårn, for å besørge noenlunde trykk i springen.


Main Street, Chetopa, ser ut som enhver hovedgate i en USAnsk småby. Enkle, kjekke murhus og butikker som er nedlagt etter at det ble bygd en Wal-Mart et eller annet sted i området.


Jeg sveier såvidt innom Oklahoma, som før den ble delstat var kjent som Indian Territory. Området ble av den USAnske regjering satt av som boområder for indianere fordrevet fra områder lengre mot øst. Før navnet Indian Territory, oppgav kart området som The Great American Dessert, på lik linje med mesteparten av det man idag omtaler som the Great Plains. I tiden før man hadde kunstig vanning i stor skala, var dette enorme området en heller marginal halv-ørken. Med andre ord, et utmerket landskap å fordrive indianere til, når disse ble fratatt sine opprinnelige hjemland øst for Mississippi.

Som resultat av fordrivelsene, er Oklahoma i dag hjem til 25% av USAs indianere, med reservater i søkk og kav. Ved ankomst i USA hadde jeg planer om å stikke til Oklahoma for å finne min Månestråle, men akkurat den utfarten ble det aldri noe av.

 

15-20 minutter senere svipper jeg inn i Missouri, som er like ubemerkelsesverdig som sist.


Så er jeg da omsider tilbake i Arkansas.

Buckle up for safety.


Raskeste vei er I-40 østover, direkte til Little Rock, men jeg kjører en liten omvei, en halvtime vestover, for å kjøre gjennom en del av Arkansas jeg ikke har sett før.


Ouachita Mountains er et svært avslappet fjellområde vest i Arkansas, i praksis en hel masse åser og trær.


…og dessuten 839 meter høye Mount Magazine, Arkansas’ høyeste fjell. Til topps kan man kjøre bil, eller campingbil om man vil, og bo komfortabelt på campingplassen der.


Sola står lavt på himmelen i det jeg svinger meg pent og pyntelig gjennom pene, pyntelige skoger sør for Lake Maumelle, rett vest for Little Rock.


Jeg inntar Little Rock fra vest. Det uspektakulære bildet viser avkjørselen til River Ridge, nabolaget jeg bodde i det siste halvåret i Little Rock. Den siste uka i Little Rock bor jeg imidlertid ikke der, ettersom vi fikk leiekontrakten oppsagt av huseier ved utgangen av Mai. Så jeg kjører videre et lite stykke, til en kompis, som jeg skal bo hos siste uka før reisen hjem til Norge.

Det nærmer seg midtsommer, og ildfluene fyker rundt mellom trær og busker og lager korte striper av intenst, gul-grønt lys.


Jeg parkerer Herodes, som har håndtert ekspedisjonen upåklagelig. Jeg stryker Herodes og mumler “Flink bil!”. Hvorvidt Herodes forstår norsk, vites ikke.


Triptelleren på bil-GPSen kan opplyse om at jeg har kjørt 6938.9 miles (11 167 kilometer). Total kjøretid er 109 timer, altså 4 ½ døgn ren kjøring på en tre uker lang kjøretur. Gjennomsnittshastigheten for hele turen var 63.2 mph (101.7 km/t), mens høyeste hastighet overhode var 85.3 mph (137.2 km/t), sannsynligvis et sted i New Mexico, hvor den lovlige topphastigheten på Interstatene er 75 mph (120 km/t).

 

Klikk på bildet for en større utgave.

Etter 11 167 kilometer kjørt i USA, har jeg ikke dekt over mer enn et brukbart hjørne av syd-vestre USA og Midtvesten. 11 av 50 delstater er besøkt.

Største opplevelse på turen? Å nå Stillehavet for første gang rett syd for Los Angeles, med ryggen strittende av gåsehud, er med på topplisten. Akkurat den opplevelsen var nok imidlertid mer et resultat av et knippe særegne LarsMigrant-fetisjer, enn noe alment.

Det å runde en sving i Colorado, for så å innse at Rocky Mountains helt enkelt sluttet, og the Great Plains begynte, var som Siv Jensen ville uttrykt det, dypt rystende. Helt fantastisk.

Både Grand Canyon og Yosemite er feiende flotte, gigantiske opplevelser, men skal jeg nevne ett sted på denne turen jeg vil tilbake til, er det Zion National Park i Utah. Grand Canyon er mye større, og Yosemite høyere, men geologien i Zion er så vanvittig steil, så ubegripelig fargelagt, så tettpakket og i det hele tatt utenomjordlig, at jeg fortsatt ikke helt begriper stedet. Det er sinnssykt og ufattelig vakkert.

Selv om USA har over gjennomsnittlig mye vanvittighet og storslagenhet, er det langt mellom det interessante. Mesteparten av USA, kan for en turist kategoriseres som tomrom. Parkeringsplasser, åkre, skoger, grustak, indianerreservater (også kjent som ørken), beiteland, et ceterea.

Men faen så stas det er å kjøre rundt i!

14 timer gjennom Gokk, USA (Chicago til Little Rock)

Standard

Etter en knapp uke i Chicago, legger jeg ruten sydover. I-55 gjennom Illinois og over Mississippi-elven til St. Louis, og deretter US-67 gjennom Missouri og det østlige hjørnet av Ozark Mountains ned til Little Rock. Google Maps beregner kjøretiden uten stopp til 11 timer og 43 minutter.


Rundt 30 sekunder etter start i Chicago møter jeg et hinder. SWAT (Special Weapons And Tactics), en spesialtrent politienhet, har rykket ut og sperret av krysset jeg skal gjennom. Om det gjelder gisseltagning, bankran eller crimes against hipsterdom får jeg ikke greie på. Jeg snur bilen og lar GPSen finne en ny rute sydover.


West North Avenue i Chicago. USAnerne kan dette med rette gater.


I-55 sydover gjennom Illinois er en lite inspirerende opplevelse. Det er mildt sagt flatt.


Etter omtrent 1½ time svinger jeg av I-55 for å få meg en tidlig lunch i småbyen Dwight.


Frokosten tas på That 50′s place Restaurant.


Jeg er radikal og bestiller dessert, kirsebærpai med krem, før hovedretten. Å spise pai på diners underveis er en av de store små gleder ved å ferdes langs veiene i USA.


Lunchen består av en hoagie (en slags baguett med ost, løk og et digert avlangt kjøttstykke) og ferske, hjemmelagede chips.

Jeg spiser opp og styrer ut på I-55 igjen.


En stund senere ser jeg et skilt som lyder “Grain Elevator Museum”. Det sier mye om spenningsnivået under kjøring gjennom midtre Illinois at jeg faktisk svinger av veien for å sjekke dette ut. Begeistringen lar vente på seg i det jeg når målet.


På vei ut mot I-55 igjen ruller jeg forbi dette. Ikke spør hva som er poenget, jeg har ingen anelse.


Jeg nærmer meg St. Louis, og landskapet blir som dere ser voldsomt og dramatisk (sammenlignet med lengre nord). Jeg hyler i begeistring over denne unnabakken.


Frozen custard hadde jeg hørt nevnt nå og da som en St. Louis-spesialitet. Fordi jeg vet dette forvirrer nordmenn, vil jeg påpeke at custard er omtrent det samme som vaniljekrem, mens mustard er noe ganske annet, sennep. Lett å ta feil av, men nå er det altså oppklart. Frozen custard skal da i teorien være frossen vaniljekrem.


I praksis ligner dette mest på norsk soft-is, om enn noe mindre søt. Manglende sukker i selve isen kompenseres for ved å dynge på med karamellsaus, pekan-nøtter og ei feit fin coctail-kirsebær.


Herculaneum er på UNESCOs liste over verdensarvsteder, etter at byen i år 79 ble dekket av lavastrømmer fra vulkanen Vesuv, på lik linje med blant andre Pompeii.

Men det er i Italia. Herculaneum her i Missouri har visstnok en del fine trær. Jeg stanser ikke, men dundrer heller sydover.


I Harviell sør i Missouri utsettes jeg for et nådeløst dilemma. Først passerer jeg “Call of the Wild”, en diger kombinasjon av casino og strippebule, midt uti ingensteds. Noen få meter videre passerer jeg dette gamle traktorskuret, hvor JP’s Restaurant lover storslagne matopplevelser.


Etter mer enn ett sekund med harde indre rivninger, velger jeg JP’s, og deres buffet.

Jeg plukker meg corn bread, hush puppies (friterte baller av maismelrøre), popcorn shrimp (friterte reker), fritert kylling, hvite bønner, potetstappe og brune bønner. Jeg kårer corn bread til kveldens vinner, mens de brune bønnene bør ta et oppgjør med seg selv.


Et snikende forsøk på å dokumentere interiøret hos JP’s, preget av masse dall i taket og på veggene. Detter er virkelig midt uti Gokk, og jeg har sett en og annen USAnsk film om akkurat Gokk og de som bor der. Derfor vet jeg at om man stikker seg synlig ut som en utenfra, er det en enkel sak å bli hagledrept av en innfødt, partert og fritert som “popcorn shrimp” i neste dags buffet. Så jeg snikfotograferer.

Jeg overlever og kjører videre. Det blir mørkt. Vel inne i Arkansas begynner selveste syndefloden, akkompagnert av uante mengder lyn og torden. Jeg ser meg nødt til å sakke farten drastisk for overhode å kunne se noe gjennom ruta. Slikt vær har jeg opplevd tidligere i Arkansas, og det har det med å følge tornadoer med på lasset. Radiosendingene er erstattet av nødvarslingsysstemet som rapporterer om at en “Tornado watch” er utstedt. Problemet er bare at stemmen ramser opp navn på stedene meldingen gjelder for, men jeg har ikke peiling på hva som er hvor. Ettersom det er bekmørkt ser jeg heller ikke det av tornadoer som eventuelt måtte romstere rundt meg.

Bensinmåleren begynner å bli farlig lav, og jeg er nervøs for å gå tom for bensin midt utpå et jorde med en tornado i hælene. Heldigvis dukker småbyen Pocahontas og dens bensinstasjon opp, så jeg får tanket opp og spurt om tornado-meldingene gjelder her i nabolaget. Som er tilfelle med de fleste i lavtlønnede yrker i USA, har ikke dama på bensinstasjonen nevneverdig peiling på noe som helst, så jeg blir ikke stort klokere. Jeg går ut til bilen igjen, og regnværet har løyet kraftig, noe jeg tar som et godt tegn, og kjører videre.

Drøye to timer senere nærmer jeg meg Little Rock. Det er uti kveldinga, natt til søndag, og jeg er så heldig å kjøre inn i byen midt i den verste promilletiden. Siden man holder seg for gode for kollektivtrafikk såvel som gangavstand til noe som helst i USA, er alle som skal på byen ute og fyllekjører akkurat nå. Den siste halvtimen opp til huset blir hårete, men jeg overlever. 14 timer etter avgang fra Chicago er jeg hjemme.

Avslutningsvis et kart over hele ruten for spring break-turen. Jeg har lagt bak meg 2900 kilometer på åtte dager, med totalt 30 timer ren kjøring. Turens topphastighet var ifølge GPSen rett under 138 km/h. I Iowa fikk jeg mitt livs første fartsbot, på $76.

16 timer i Missouri

Standard

En anelse forsinket kommer denne dokumentasjonen av min Spring Break-ekspedisjon sist Mars. Jeg hadde blitt kjent med svært få studenter på dette tidspunktet, og mine samboere hadde ikke ferie, så det var helt og holdent opp til meg selv hvor jeg skulle tilbringe den ni dager lange ferien. Jeg valgte å følge min naturlige trekning, det vil si, mot nord.

Etter siste forelesning kjører jeg de tre timene opp til Fayetteville i nord-østre Arkansas, og tilbringer natten der. Klokka 07.00 står jeg opp med en plan om kjøre til Iowas hovedstad, Des Moines, som også er hjembyen til en av mine favorittforfattere, Bill Bryson. Men nei. Mellom meg og Iowa, ligger Missouri, og nordre Missouri er i ferd med å la seg kollektivt nedsnø.

Fri for piggdekk og ABS-bremser, er jeg nødt til å skrinlegge Des Moines. Uten alt for mange alternativer, finner jeg ut at det heller får bli St. Louis, “The Gateway City”, en 6-7 timers kjøretur mot nordøst, gjennom deler av Missouri som ikke snør ned. Jeg fyrer av en håndfull sofasurfe-søknader til folk i St. Louis, og kjører av sted.


Det regner hele veien.

16 Horsepower – Wayfaring Stranger

På en bygdevei på grensen mellom Arkansas og Missouri dumper jeg borti en kristenfundamentalistisk propagandakanal hvor en dame som utgir seg for å ha vært innehaver av en abortklinikk, forteller at hun ble sponset av “the abortion industry” for å gå inn i USAnske skoler og lære opp 10-12 år gamle jenter i å ha sex, i den hensikt at de skulle bli gravide og abortere 5-7 ganger innen de fylte 18. “Wow. That’s really satanic.” tilføyer en av radioprogrammets verter noe uinspirert. Utfra abortdamas påstander, er det snakk om en vidtrekkende konspirasjon, på tvers av USA.


Et av de mer underlige utslagene av USAnernes tolkning av begrepet demokrati, er direktevalg av et utall lokale embetsmenn, deriblant statsadvokater, sheriffer og dommere. Dette gir en del underlige utslag, i det disse må samle inn penger til egen valgkamp, samt være ekstra påpasselige med å opptre publikumsvennlig rundt valg-tider. Å være “tough on crime” er populært i USA, og det kan dermed være lurt for en sittende dommer å ta ekstra hardt i når dom skal felles.

Herrin her er en republikansk dommer. Elefantlogoene på plakaten tilhører det republikanske parti, ofte omtalt som GOP (the Grand Old Party).


Rett utenfor den parkeringsplasspregede byen Springfield, inntar jeg Interstate 44 mot nord-øst, på tvers av Missouri.


Heldigvis skorter det ikke på attraksjonene.


“Gift Store” kan vel i praksis oversettes som souvernir-butikk, og innholdet er i gjennomsnitt 40% tåpeligere i USA enn hva jeg opplever rundt i Europa. Hva gjelder dette konkrete tilfellet, vil jeg si at utvalget er mer ubegripelig enn tåpelig. Her avdelingen for rustikke skilt.


I låste skap finnes kostbare varer.


Om den faktisk er verdens største, vet jeg nå ikke helt, men dimensjonene er brukbare.


Avdelingen for John Deere-souvenirer.

I verdens største souvenir-butikk kjøper jeg tre postkort til 25 cent stykket, før jeg vender tilbake til I-44.


Noen timer senere stanser jeg på en av Anglo-Iranian Oil Companys (nå kjent som British Petroleum) bensinstasjoner, før jeg av mangel på alternativer inntar en riktig bedriten lunch hos Kentucky Fried Chicken.


Rundt sju timer og 550 km etter avgang fra Fayetteville, siger jeg sånn smått inn i St. Louis.



Sentrum av St. Louis ser ut som hvilken som helst USAnsk storby. Høyhus fylt av banker, forsikringsselskaper og hoteller, pinne rette, brede veier, og en og annen stadion. Mangelen på restauranter, utesteder og butikker er slående. Enda mer slående er vel mangelen på innbyggere, rett og slett fordi folk sjeldent bor i sentrum av byer i USA.

Jeg finner nærmeste Starbucks og får logget på Internet, hvor det viser seg at veiene nord i Missouri nå er snøfrie, og at jeg har fått postivt svar fra et par sofasurfere i Iowa City (i Iowa, tro det eller ei). Iowa City er uansett byen jeg la opp til som neste stopp på turen, etter den nå avlyste visitten til Des Moines. Mens jeg prøver å få tak i dem per telefon for sjekke om jeg kan komme med en gang, kjører jeg ned i sentrum av St. Louis for å inspirere the Gateway Arch.


Sånn ser den ut. Du har helt sikkert sett den før. Jeg føler ikke noe spesielt behov for å bli værende i St. Louis, så når jeg får tak i folkene i Iowa City, hopper jeg i bilen og fyrer avgårde. På vei ut av St. Louis’ bykjerne får jeg glimt av noen av de mest forfallne nabolagene jeg har sett, langt verre enn Katrina-områdene i New Orleans. Vi snakker krigssonekvaliteter, vi snakker Fallujah, 2004, men ikke riktig så ille som Dresden 1945. Jeg er ikke veldig hypp på å bli knivranet og napalmdrept, så jeg stopper ikke for å fotografere. Derfor ingen bilder.


Første bit av den normalt 4 1/2 timer lange turen til Iowa City er grei skuring. Jeg krysser Missouri-elva for første gang i mitt liv og opplever en viss geografisk tilfredsstillelse. Etterhvert faller temperaturen og ligger og vaker rundt frysepunktet. Det regner, men regnet går over i et lett snødryss, som så blir tyngre. Snøen hoper seg ikke opp, den smelter på veien, men jeg sakker ned farten. Siste timen opp mot delstatsgrensen mot Iowa begynner snøen samle seg på veien i et tynt, tørt slør. Men som USAnske veier flest, er denne bred, rett og relativt jevn, så jeg overlever.

Et jævla pes er det uansett, ikke den avslappende kjøringen jeg er blitt vant til.

Jeg krysser Des Moines-elva, og kommer inn i Iowa. Veiforholdene blir raskt og nærmest mirakuløst bedre. Snøfallet stanser, og snart er veien forran meg helt tør. Klokken 22.03 parkerer jeg utfor et lite hus nær sentrum av Iowa City, tilhørende Liz og Amanda, to sofasurfere. Jeg får tildelt eget rom med dobbeltseng. Etter 16 timer i farta, hvorav 11 timer med ren kjøretid, er jeg meget fornøyd med å være i en dobbelseng i Iowa.

Neste dag setter jeg meg ned og forsøker å gjøre noen notater om hva jeg husker fra kjøreturen gjennom Missouri, men det er ingenting å huske. Bortsett fra en diger tåpelig souvenirbutikk og the Gateway Arch i St. Louis, var det absolutt ingen ting som gjorde inntrykk. Veier, regn, trær, gress – Missouri.

På en bygdevei på grensen mellom Arkansas og Missouri dumper jeg borti en kristenfundamentalistisk propagandakanal


















hvor en dame som utgir seg for å være innehaver (eller tidligere innehaver) av en abortklinikk, forteller at hun

ble sponset av “the abortion industry” for å gå inn i USAnske skoler og lære opp 10-12 år gamle jenter i å ha sex,

i den hensikt at de skulle bli gravide og abortere 5-7 ganger innen de fylte 18. “Wow. That’s really satanic.”

tilføyer en av radiprogrammets verter noe uinspirert. Han høres ut til å slite med en tett nese. Utfra abortdamas

påstander, er det snakk om en vidtrekkende konspirasjon, på tvers av USA.