Reisen til havet: Gjennom Monument Valley

Standard

Neste mål etter Santa Fe er Flagstaff i Arizona. Raskeste rute, en noenlunde rett linje, vil ta seks timer. Men på denne turen er veien målet, så jeg, Herodes og Robert Svenske legger ruten i en 11 timer lang nordlig bue, via legendariske Monument Valley.


Vi kaster loss og legger i vei fra Santa Fe. Kåbbåistemningen lar ikke vente på seg.

Bruker du Spotify, kan denne posten med fordel leses til lyden av Rune Berekvams utmerkede spilleliste med alt-country.


To timer fra Santa Fe stopper vi i småbyen Cuba, og spiser på kaféen som naturlig nok heter Cuban Café.


Vi får umiddelbart servert ferske, hjemmelagede tortilla-chips (som er peise godt), og menyen. Siden dette er riktig del av USA for meksikansk mat, satser på en breakfast burrito. På menyen kan man velge mellom en hel og en halv burrito. Jeg synes en halv høres litt smått ut, men vet at USAnske porsjoner gjerne er ganske store, så jeg satser på at det holder. En halv breakfast burrito bestilles, samt kirsebærpai til dessert.


Den “halve” burritoen du ser i forgrunnen, er på størrelse med underarmen min. Under et ytre av uhorvelige mengder smeltet ost og tomatsaus, ligger en tykksak av en burrito, utelukkende fylt med kjøtt og ost. Hadde det skadet å stappe litt løk inni faenskapet? Om man tar størrelsen på denne saken i betraktning, er det interessant å tenke på hvordan en full brekfast burrito utarter seg.

 

Kirsebærpaien er atskillig mer moderat i omfang, heldigvis.


Stor, åpen, blå himmel i New Mexico.


I Farmington, New Mexico stopper vi for å fylle bensin. Jeg går inn for å betale, og får øye på denne herligheten ved kassa. Dette stykket med Super GIGA Beef Jerkey er til forveksling likt tapet, men det er altså snakk om tørket kjøtt. USAnerne er ville etter beef jerkey når de er ute og kjører, og det forstår jeg godt, for det er digg.


Fra trekledte fjellskråninger ved Santa Fe kjører vi inn i enorme, åpne landskap som er så tørre og utpinte at de kunne vært indianerreservater. Og det er nettopp det de er.

Før denne turen tenkte jeg at selv om indianerne her i USA hadde blitt utsatt for en monumental mengde dritt, så hadde de da i det minste sine reservater, de hadde enda litt land som var deres. Men idet jeg kjører gjennom nettopp disse reservatene, og ser hva slags bedritent og ubrukelig land disse ligger på, innser jeg at heller ikke reservatene kan være store trøsten.


Shiprock, en stenformasjon i nord-vestre New Mexico, er synlig fra milevis avgårde. Navnet har den fått da den visstnok skal ligne på et skip. Tja.

Navajo-indianerne som eier landet den ligger på, kaller den Tsé Bitʼaʼí, som betyr “Sten med vinger”


Mer vei.


Mer reservat.


Veien svinger seg opp og ned over ymse badlands, og nå og da rundt en tørr, øde fjellformasjon.


På en bensinstasjon i Navajo-landsbyen Mexican Hat helt nedi det syd-østlige hjørnet av Utah, stopper vi for å handle inn prospektkort. Jeg prøver også denne delikatessen og oppnår lykke.


Langs mye av ruten ser vi stusselige, forblåste salgsboder for Navajo-håndtverk, som tilsynelatende er eneste inntektskilde på reservatene her. Dette er tydeligvis ikke turistsesongen, for bodene er alle tomme.


Monument Valley er jo nok så stilig, og det er plenty med kåbbåistemning, men det var ikke riktig så storslagent som jeg hadde ventet.


Vi stanser for å fotografere noen monumenter.


Jeg får i samme slengen tatt et nærbilde av veien, som om jeg ikke tar mer enn nok veibilder fra før.


Herodes og Robert Svenske.


Midt nedi Monument Valley har de innfødte gjort det riktig så koselig, med brakker, kraner og pickups tilfeldig strødd utover landskapet.


Monument Valley viser oss fingeren.


To tårn.


Et bilde tatt utelukkende for å påpeke at Tuba City finnes, et sted i Arizona.


En type skilt man finner mange av i indianer-reservater, men ikke så mye ellers. Bakgrunnen er at alkoholisme er et mye større problem her enn generelt i USA, og det er ikke vanskelig å forstå når man ser de øde og ubrukelige områdene som reservatene ligger på. Ingen byer, intet jordbruk, ingen industri, ingenting å ta seg til.


Lynda Lovejoy vil bli president for Navajoene.


Etter Monument Valley, dabber landskapet av og går fra å være stusselig, men storslagent, til å bare være stusselig. Det mørkner, og vi når fram til Flagstaff etter mørkets frambrudd.

Tsé Bitʼaʼí

14 timer gjennom Gokk, USA (Chicago til Little Rock)

Standard

Etter en knapp uke i Chicago, legger jeg ruten sydover. I-55 gjennom Illinois og over Mississippi-elven til St. Louis, og deretter US-67 gjennom Missouri og det østlige hjørnet av Ozark Mountains ned til Little Rock. Google Maps beregner kjøretiden uten stopp til 11 timer og 43 minutter.


Rundt 30 sekunder etter start i Chicago møter jeg et hinder. SWAT (Special Weapons And Tactics), en spesialtrent politienhet, har rykket ut og sperret av krysset jeg skal gjennom. Om det gjelder gisseltagning, bankran eller crimes against hipsterdom får jeg ikke greie på. Jeg snur bilen og lar GPSen finne en ny rute sydover.


West North Avenue i Chicago. USAnerne kan dette med rette gater.


I-55 sydover gjennom Illinois er en lite inspirerende opplevelse. Det er mildt sagt flatt.


Etter omtrent 1½ time svinger jeg av I-55 for å få meg en tidlig lunch i småbyen Dwight.


Frokosten tas på That 50′s place Restaurant.


Jeg er radikal og bestiller dessert, kirsebærpai med krem, før hovedretten. Å spise pai på diners underveis er en av de store små gleder ved å ferdes langs veiene i USA.


Lunchen består av en hoagie (en slags baguett med ost, løk og et digert avlangt kjøttstykke) og ferske, hjemmelagede chips.

Jeg spiser opp og styrer ut på I-55 igjen.


En stund senere ser jeg et skilt som lyder “Grain Elevator Museum”. Det sier mye om spenningsnivået under kjøring gjennom midtre Illinois at jeg faktisk svinger av veien for å sjekke dette ut. Begeistringen lar vente på seg i det jeg når målet.


På vei ut mot I-55 igjen ruller jeg forbi dette. Ikke spør hva som er poenget, jeg har ingen anelse.


Jeg nærmer meg St. Louis, og landskapet blir som dere ser voldsomt og dramatisk (sammenlignet med lengre nord). Jeg hyler i begeistring over denne unnabakken.


Frozen custard hadde jeg hørt nevnt nå og da som en St. Louis-spesialitet. Fordi jeg vet dette forvirrer nordmenn, vil jeg påpeke at custard er omtrent det samme som vaniljekrem, mens mustard er noe ganske annet, sennep. Lett å ta feil av, men nå er det altså oppklart. Frozen custard skal da i teorien være frossen vaniljekrem.


I praksis ligner dette mest på norsk soft-is, om enn noe mindre søt. Manglende sukker i selve isen kompenseres for ved å dynge på med karamellsaus, pekan-nøtter og ei feit fin coctail-kirsebær.


Herculaneum er på UNESCOs liste over verdensarvsteder, etter at byen i år 79 ble dekket av lavastrømmer fra vulkanen Vesuv, på lik linje med blant andre Pompeii.

Men det er i Italia. Herculaneum her i Missouri har visstnok en del fine trær. Jeg stanser ikke, men dundrer heller sydover.


I Harviell sør i Missouri utsettes jeg for et nådeløst dilemma. Først passerer jeg “Call of the Wild”, en diger kombinasjon av casino og strippebule, midt uti ingensteds. Noen få meter videre passerer jeg dette gamle traktorskuret, hvor JP’s Restaurant lover storslagne matopplevelser.


Etter mer enn ett sekund med harde indre rivninger, velger jeg JP’s, og deres buffet.

Jeg plukker meg corn bread, hush puppies (friterte baller av maismelrøre), popcorn shrimp (friterte reker), fritert kylling, hvite bønner, potetstappe og brune bønner. Jeg kårer corn bread til kveldens vinner, mens de brune bønnene bør ta et oppgjør med seg selv.


Et snikende forsøk på å dokumentere interiøret hos JP’s, preget av masse dall i taket og på veggene. Detter er virkelig midt uti Gokk, og jeg har sett en og annen USAnsk film om akkurat Gokk og de som bor der. Derfor vet jeg at om man stikker seg synlig ut som en utenfra, er det en enkel sak å bli hagledrept av en innfødt, partert og fritert som “popcorn shrimp” i neste dags buffet. Så jeg snikfotograferer.

Jeg overlever og kjører videre. Det blir mørkt. Vel inne i Arkansas begynner selveste syndefloden, akkompagnert av uante mengder lyn og torden. Jeg ser meg nødt til å sakke farten drastisk for overhode å kunne se noe gjennom ruta. Slikt vær har jeg opplevd tidligere i Arkansas, og det har det med å følge tornadoer med på lasset. Radiosendingene er erstattet av nødvarslingsysstemet som rapporterer om at en “Tornado watch” er utstedt. Problemet er bare at stemmen ramser opp navn på stedene meldingen gjelder for, men jeg har ikke peiling på hva som er hvor. Ettersom det er bekmørkt ser jeg heller ikke det av tornadoer som eventuelt måtte romstere rundt meg.

Bensinmåleren begynner å bli farlig lav, og jeg er nervøs for å gå tom for bensin midt utpå et jorde med en tornado i hælene. Heldigvis dukker småbyen Pocahontas og dens bensinstasjon opp, så jeg får tanket opp og spurt om tornado-meldingene gjelder her i nabolaget. Som er tilfelle med de fleste i lavtlønnede yrker i USA, har ikke dama på bensinstasjonen nevneverdig peiling på noe som helst, så jeg blir ikke stort klokere. Jeg går ut til bilen igjen, og regnværet har løyet kraftig, noe jeg tar som et godt tegn, og kjører videre.

Drøye to timer senere nærmer jeg meg Little Rock. Det er uti kveldinga, natt til søndag, og jeg er så heldig å kjøre inn i byen midt i den verste promilletiden. Siden man holder seg for gode for kollektivtrafikk såvel som gangavstand til noe som helst i USA, er alle som skal på byen ute og fyllekjører akkurat nå. Den siste halvtimen opp til huset blir hårete, men jeg overlever. 14 timer etter avgang fra Chicago er jeg hjemme.

Avslutningsvis et kart over hele ruten for spring break-turen. Jeg har lagt bak meg 2900 kilometer på åtte dager, med totalt 30 timer ren kjøring. Turens topphastighet var ifølge GPSen rett under 138 km/h. I Iowa fikk jeg mitt livs første fartsbot, på $76.

New Orleans, Louisiana

Standard

I kveldinga den 12. Januar lander vi i Little Rock. Neste morgen anskaffes nye bakdekk til bilen (det ene bakdekket hadde på uforklarlig vis punktert mens jeg var hjemme i Norge), og ordner oss en tung USAnsk frokost på den lokale burgerbaren Cheeburger Cheeburger.


Milkshake må til.


Løkringer.


Og burger.


Deretter bygger vi opp et robust lager av kjøresnacks. Særlig beef jerkey (tørket kjøtt) er obligatorisk under langkjøring i USA.  Åtte timer til New Orleans.


Willie Nelson – On the road again

Vi tar veien fatt, mot syd, mot sump, flomskader og dekadanse.

Ruten går skrått inn mot Mississippi-elven, og jo nærmere elven vi kommer, jo flatere blir landskapet.


USAs geografi er preget av to store fjellkjeder, Appalachians i øst, og en klynge fjellkjeder i vest, hvorav Rocky Mountains er best kjent. Området mellom er peise flatt flatt. Unntaket er hovedsaklig nordlige og vestre Arkansas, hvor det finnes åser og lave fjell. Innbyggerne mellom fjellene setter imidlertid like høy pris på godt vanntrykk i ledningene som oss andre, noe som resulterer i vanntårn i søkk og kav. Her et vanntårn tilhørende den uvesentlige småbyen Tamo i Arkansas.


Midt i ingensteds i syd-østlige Arkansas ser vi et skilt med blant ordet “Amish”. Vi stanser. Det er et slags amish-utsalg, handlende i amish-ost, amish-snop, amis-stol og amish-syltetøy.

Delstaten Pennsylvania er “Amish Country”, men delvis fordi dette har blitt et så voldsomt populært turistmål, har mange amish flyttet annensteds, som hit.


Handelsmannen er etter hva jeg kan forstå amish light. Det har ikke hindret ham i å få 12 unger.


Reisefølget poserende foran en amish-kjerre.


I det vi forlater Arkansas begynner det å bli mørkt, og fotolyset svinner. Vi får oss en sen middag på en klassisk truck stop (“Country Junction” i Wesson, Mississippi), hvor ryktet sprer seg som ild i tørt gress om de tre nordmennene som nettopp kom inn døren. Nordmenn er formodentlig ikke tungt representert i Wesson til daglig.

Noe før midnatt nærmer vi oss New Orleans, og jeg kan fyre opp en spesielt velegnet sang på bilstereoen.

The International Tusslers Society – Satan’s favourite son


Straks er vi framme. Her bor vi, hos sofasurferen Vince.


Overnattingsstedet ser fra utsiden ut som et forvokst skur. Blant de som har peiling på denslags, kalles hus som dette “Shotgun Shacks”. Navnet kommer av at det skal være uproblematisk å skyte tvers gjennom huset med hagle, takket være manglen på interne vegger til å stoppe blyet.


Vi bor i Tremé-området, et av byens eldste, med gangavstand til andre nusselige områder, blant annet det smått berømte French Quarter. Vi tasser gjennom Tremé og French Quarter, og kiker på hus.


Fleur-de-lis, Tremé.


Hus, French Quarter.


Hus, French Quarter.


Hus, French Quarter.


Mint Julep, en erketypisk sydstatsdrink. Bourbon, mintblader, sukker, is og vann. Ikke så verst, men heller ikke mer enn det.


Jambalaya til middag. Namnam creole-mat.


Neste dag er vi ute og trør igjen. Her i Marigny, et av nabodistriktene til French Quarter.

New Orleans er en i USAnsk sammenheng eldgammel by, grunnlagt av franskmenn i 1718. Foruten å ha vært franskeid i to perioder, har byen også vært kontrollert av Spania, og siden 1803, USA. Alle tre har satt sitt særpreg på byen. Det samme gjaldt byens store befolkning av Afrikanske slaver, og etterhvert, frigitte slaver, for ikke å glemme Acadierne. De er bedre kjent som Cajuns, og er etterkommerne av franske bosettere fra det som i dag er Canadas østkyst. Disse ramsalte fiskerne ble tvangsflyttet hit av britene rundt midten av 1750-tallet, og arvtagerne finnes nå i søkk og kav i New Orleans og søndre Louisiana.

New Orleans er en saus, en saus med mye rart i. Det er mye forfall og råttent i sausen. Men det er en fin saus, og den smaker godt. Under sausen ligger en sydende, varm smørje av sump, døde aligatorer og levende begravde vampyrer.


Flere hus i Marigny.


I New Orleans sparer man ikke på kruttet.


I tilfelle du skulle gjøre den grove tabbe å tro at det er permanent.


The Teamsters! Hvor ble det av Jimmy Hoffa?


Elvebåten Creole Queen på Mississippi-elven ved New Orleans.

I 1803 ble the Louisiana Purchase underskrevet av Frankrike og USA i New Orleans. Foruten New Orleans i seg selv, solgte Napoleon I et enormt franskeid område vest for Mississippi til USA. Dette utgjør i dag 23% av USAs areal.


Middag på Café Pontalba.

Til forrett: Blackened aligator


Til hovedrett: Crawfish Etouffé

Iløpet av oppholdet i søndre Louisiana blir vi stadig mer oppkavet over matstellet her, og kårer enstemmig Cajun/Creol-kjøkkenet til det beste vi har kommet over. Vi skulle gjerne ha spist i området i et par uker til, men fra de dagene vi var der, anbefales blackened aligator (krydret og grillet alligator), Gumbo, Jambalaya, Crawfish Etouffé (alle varianter over konseptet grønsaker, ris og sjømat i digg saus), Boudin (pølse fylt med kjøtt og krydret ris) og pralines (små sjokolade-og-nøtte-klatter). Kjempemessig!

Uti kveldinga drar vi på byen med Vince. Vi trasker gjennom Bourbon Street, som over hele USA er kjent som festgaten uten sidestykke i USA. Bourbon Street framtrer omtrent slik jeg ser for meg tilsvarende turistfyllerier i Europa (Ibiza o.l.). Siden Vince besitter insiderpeiling, går vi videre til Frenchman Street, som ifølge ham er området hvor de innfødte foretrekker å henge. Det skal være live-jazzing på gang, ikke overraskende i New Orleans, en by som legger krav på å være sjangerens opphavssted.

Som en innbitt jazzhater er jeg skeptisk. Opp gjennom årene har jeg hørt mer enn sunt er på P2, og har da ofte blitt belemret med det snobbete rælet som P2 liker å presentere som jazz. Du vet, den slappe taffelmusikken som rødvinsnippende, middelaldrende menn i baskerlue sitter på konsert og lytter til, mens de nikker lett på hodet. Dette akkompagnert av kommentarer fra P2s jazzsnobber, menn av samme kaliber, som legger ut om hvor overlegen jazz er alle andre sjangre, at jazz er all musikks opphav, at Sokrates’ aktiviteter i antikkens Hellas nærmest var som jazz å regne.

Til min store glede, viser det seg at P2s tolkning av jazz ikke har noe som helst til felles med det som bedrives i New Orleans. Jazz, New Orleans-style, har trøkk. Jazz, New Orleans-style, er dansemusikk. Det er vanskelig å la være. Tormod, en svært habil breaker, får stemninga i kroppen, og vrenger av seg noen ville manøvre på parketten under en konsert, til allmenn applaus.


Verten vår, Vince, kommer opprinnelig fra Brooklyn i New York, men har bodd i New Orleans i seks år, og har latt seg adoptere av byen. Han har sansen. Det har vi også.

Siste dag, før avgang i retning Austin, guider Vince oss på en to timers kjøretur gjennom New Orleans, deriblant områdene som ble rammet av Katrina.


Superdome, til høyre, er hjemmebanen til New Orleans Saints, som noen uker senere vant sin første Super Bowl noen sinne. Til venstre, Central Business District. Åpenbare eksempler på byens USAnske innflytelse.


Ikke veldig langt fra sentrum er vi inne i det utstrakte sumplandet som omringer Mississippi-elven nær dens møte med Mexicogolfen. Vi nærmer oss områdene som ble hardest rammet av Katrina.


Fra Lower Ninth Ward, en bydel som ble berømt for skadene Katrina påførte den. Det meste er forlatt og forfallent.


Spraymalte symboler ved døren melder om hva letemannskapene fant i huset etter Katrina. En del innfødte omtaler disse som Katrina-kors.

Dette huset ble gjennomsøkt 21. September (9/21), klokken 12:22. Ingen døde eller overlevende ble funnet (derav tallet 0). FL1 er koden for det søkelaget som var innom.





Den nå gjenreiste diken som skal holde Mississippi-elven ute av New Orleans, på et av stedene der den brast i 2005.


For noen år siden skal området ha sett ut som en krigssone. Nå ser det stort sett bare tomt og forfallent ut. Veldig få hus er gjenreist eller restaurert, og veldig få mennesker har flyttet tilbake.


Vi kjører gjennom en klynge snodige nybygg. Brad Pitt har satt i gang en stiftelse som bedriver nybygging av hus i de verst rammede områdene, i det som etter sigende skal være moderne tolkninger av tradisjonell arkitektur i New Orleans.


Etter omvisningen forlater vi New Orleans. Vi kjører gjennom tåke på motorveier bygget på stylter over sumplandskapet. Det er vann over alt, og fastland nesten ingensteds. Det føles som å kjøre over et skogskledd hav.


Da alt er større i USA, må nødvendigvis også bobilene være det. Da de er på størrelse med fullvoksne busser, er det ofte upraktisk å kjøre dem noe annet sted enn på motorveiene. Derfor er det normalt å ha en mindre bil hengende på slep, som kan brukes til å utforske området når huset er parkert.

Det uvanlige med dette tilfellet er at tilhengerbilen bare er en skrøpelig liten Nissan Maxima. Normen er en velvokst SUV eller truck. Et par ganger har jeg sett Hummere på slep bak disse bobussene.

Et sted uti sumplandet stanser vi ved småbyen Breaux Bridge og spiser mer super cajun-mat i et stort skur, den smått berømte restauranten Mulates.


Lyset svinner, og i baksetet dupper yngstemann av.

Vi voksne i forsetet får se Houston, i det vi kjører gjennom byen sent på kvelden. Den fortoner seg omtrent som forventet, et timelangt skrekkvelde av bensinstasjoner, kjedehoteller og fast food-steder.

/Salif

Memphis, Tennessee

Standard

I dag kjørte jeg en tur til Memphis, ikke i Egypt, men i nabostaten Tennessee.


Turen startet i Little Rock og fulgte raskeste vei til Memphis, 140 miles (225 kilometer) langs I-40 (I = Interstate), unnagjort på to timer. Returen gikk et stykke sørover på øst-siden av Mississippi-elva, gjennom staten Mississippi, så tilbake over elva inn i Arkansas ved Helena, og videre derfra langs ymse landeveier nord-vestover til I-40, og så hjem. Opprinnelig var planen å unngå I-40 overhode på turen hjem, men til slutt ble jeg så lei av jordbruk at jeg la ruta litt nordover og inn på I-40 igjen for siste biten hjem.


Grått og overskyet i Little Rock i det jeg passerer gjennom sentrum. Rundt 25 celsius.


I-40 fra Little Rock til Memphis går gjennom et området kalt “the Arkansas delta”, et peise flatt landskap langs den østlige bredden av Mississippi-elva, i Arkansas. Veldig kjekk geografi å bygge motorvei gjennom, det var mye som det du ser her, avsindig lange rette strekninger med trær eller jordbruk på flankene.


…men litt porno langs veien kan knapt unngås.


I motsatt rettning gikk en uendelig strøm semitrailere mot Little Rock. Av en eller annen grunn var lastebiltrafikken vestover tyngre på I-40 enn østover.

I-40 var, slik jeg antar er status for de fleste Interstates, full av disse beistene, og de har opparbeidet seg et slags herredømme på disse veiene. For å vise oss småttiser hvem som egentlig har kontrollen, liker semitrailerne å ligge side om side nå og da, slik at ingen andre slipper forbi. Etter å ha kjørt slik en stund, vil en av de to legge seg foran den andre, og slippe bilistene forbi. Det kan da for ordens skyld nevnes at biler har lov til å kjøre i 70 miles per hour, mens lastebilene er begrenset til 65, derfor oppstår det i blant små vogntog av biler bak trailere som tøffer seg.

Som nevnt er det peise flatt hele veien. Det eneste unntaket er et søvndyssende geologisk fenomen kalt Crowley’s ridge, en høflig hump i terrenget som strekker seg sørover gjennom mye av the Arkansas Delta, og bidrar med et snev av vertikal stemning før du er tilbake på flata igjen.


Brua fra Arkansas, over Misssissippi-elva til Memphis. Ikke heidundrende spennende, men siden det er stas å kjøre over Mississippi for første gang, fortjente dette et kjapt bilde.


Beale Street i Memphis skulle visstnok være storslagne greier. Realiteten var fattige to kvartaler med blues-buler og turistjugl. Det sies imidlertid at det er livlig her på kveldstid. Som du ser var det ikke direkte folksomt på Beale Street, men dette var faktisk det mest livlige området jeg kom over.


I en park i sentrum stod en dame med høytaler og sang meget intenst om Jesus. Rundt om kring gikk gamle hippies og veivet med flagg. Forøvrig var parken full av boms som ikke gjorde en flue fortred.


Pent, pyntelig og dødt som i grava i Memphis sentrum på en lørdags formiddag. Det var virkelig slående lite liv her, en tynn og spredt blanding av dankdrivende boms, og turister som ikke skjønte noe som helst.


Guvernøren i Tennessee het Phil Bredesen, viste det seg.


En liten park dedikert til de Konfødererte Staters første og siste president, Jefferson Davis. Davis bodde i Memphis i noen år etter borgerkrigen og bedrev forsikringsvirksomhet.


Charles Carpenter vil bli ordfører. Hans radikale idé er å rive ned hele driten og bygge Memphis opp på nytt, A new beginning. Folk liker tanken, men fordi Carpenter er uklar på om alle vil få utdelt gratis telt mens det hele står på, er mange skeptiske.


Dagens lunsj ble en lokal spesialitet, pulled pork sandwich. Det ser kanskje ut som en burger, men mellom brødene finner man en haug såkalt pulled pork, som i praksis er svinekjøtt som er gitt en grundig omgang bank, og deretter revet i biter. Sluttresultatet er en hel masse kjøttfliser, som så glaseres med barbecue-saus. Ikke så verst dette altså, soleklart bedre enn en burger.

Dagens middag var et snodig fenomen, og vil bli dekt i neste utgave av Motbydelig-spalten.


Nærbilde av kjøtt.


Ikke hvilken som helst ketchup, Fancy ketchup. Ganske god faktisk.


Selveste Mississippi-elva, verdens fjerde lengste. I 29. Mai 1997 la smørsangeren Jeff Buckley (“Hallelujah”) ut på en liten svømmetur her, hvorpå han druknet.


Downtown Memphis sett fra elvebredden.


Michael Davis forsøker å skjule en kvise med venstrehånda, men lurer ingen.


Fra parkeringsplassen til ei fastfood-bule. Her er det ikke nok å jage vekk døgeniktene, her skal det arresteres og fengsles.


Tilbake på veien observerer jeg dette foran meg mens jeg venter på grønt lys i et kryss. Ikke godt å si hva Bæsjemamma måtte betale for dette stilige skiltet.

Jeg skrur på radioen og hører to solister (duister?) og et kor av glade mennesker veksle på å synge en hurra-sang om en sint Gud ( “Whaaaaa’, he’s angry! ANGRY! Angry! ANGRY! Angry! ANGRY!“)

Turen sørover gjennom staten Mississippi gikk gjennom det såkalte Mississippi Delta, et område som var nøyaktlig like flatt som det tidligere nevnte Arkansas Delta på vestsiden av elva. Mellom småbyen Tunica og en høyresving i retning Helena, Arkansas, kjørte jeg på et nesten 30 km langt rettstrekke, langs US Highway 61. Hadde jeg fortsatt videre langs denne veien ville den ha strukket seg rett fram i ytterligere 20 kilometer.


Halvparten av et digert kasino, Isle of Capri, på vestbredden av Mississippi, i staten med samme navn. Brua i bakgrunnen går over til Arkansas, der gambling formodentlig ikke er tillat.


Broa tilbake over Mississippi til Arkansas skulle vise seg å føre inn i et riktig så øde landskap.


Etter å ha forsert Helena og byens 15 000 innbyggere, var det lite annet enn jordbruk, jordbruk og atter jordbruk å finne. Litt skog og en hel del roadkill langs veien krydret kjøringen, men for det meste var det gigantiske åkre med tilsvarende gigantisk jordbruksmaskineri som underholdt på denne delen av turen.

Forøvrig regnet det i søkk og kav på hjemturen gjennom the Arkansas Delta. Det ser ikke ut til å være mulig å få til en enkel, lavintensitets regnskur her, skal det først regne, så kommer det hamrende ned så mye at man gjerne må stoppe bilen fordi vindusviskerne ikke evner å få unna vannet.

Mens jeg kjørte inn i Little Rock satt en autoritær gubbe i et radiostudio (Brother Whooper eller Brother Wanker tror jeg han het) og fortalte meg hvor fælt jeg har det uten håp og Jesus.

Motbydelig #1

Standard

Jeg fniser som ei småjente mens jeg går rundt på supermarkedene her. Utvalget av idioti i selv en vanlig butikk er slående. Idiotisk som jeg er tester jeg det jeg kommer over. Det er mer der dette kommer fra.

Fig Newtons

Først ut er Fig Newtons. Et gammelt, veletablert varemerke du kanhende har hørt referanser til i amerikanske TV-serier, gjerne lett nedlatende. I boka “The life and times of the Thunderbolt Kid”  omtaler Bill Bryson Fig Newtons som “the only truly dreadful cookie ever made“. Jeg kjøpte en eske.

Pakken er fylt med en remse knøttsmå kjekser med åpne ender som gir innsyn til fikenfyllet. Kjeksskorpa er utpreget tørr, mens fyllet kan beskrives som smaken og teksturen av most rosin med fin grus. Bryson tar hardt i, dreadful er de ikke. Rivende middelmådig er mer riktig. Ispedd fin grus.

Easy Cheese

Kraft Easy Cheese med en liten cheddar-orkidé på tuten.

Bildene yter ikke Easy Cheese rettferdighet. Den delikate osteblomsten antyder at det her er snakk om nettopp det, noe delikat. Jeg kan ikke understreke nok hvor feil det er. Om det ikke er åpenbart   dette er cheddar-ost på sprayboks. Foruten den vanlige Cheddar-varianten som er avbildet her finnes også “Sharp Cheddar”, “American Cheddar”, og naturligvis, “Cheddar’n'Bacon”.

Smaken er utpreget industriell. Fabrikk-ost. Har du vært borti amerikanske “Singles”, altså individuelt pakkede, kvadratiske skiver “ost” ment for bruk på burgere vet du fundamentalt hvordan dette smaker. Forskjellen, utover det faktum at sprayosten kommer på sprayboks, er at den er langt saltere, bemerkelsesverdig klissete og viktigst av alt, har en tydelig smak av kullsyre. Litt som brus altså. Kraft hevder de ikke brukerdrivgass i disse boksene, men smaken av kullsyre er intet mindre til stede..

Jelly Belly Pudding Snacks Very Cherry

En uskyldig utseende porsjonspakning.

Innholdet er alt annet enn uskyldig. Bildet gir ikke fullt ut inntrykk av denne særegne rødfargen, den er ikke som noen annen jeg har sett. Er det maling? Er det mislykket jordbærsaus? Nei, det er Jelly Belly Very Cherry Pudding.

Jelly Bellys er et velkjent amerikansk snopmerke. Deres hovedprodukt er små geledrops i utallige bisarre smaksvarianter. Ganske morsomme. Dette pudding-eksperimentet er ikke morsomt. Smaksvarianten kalles “Very Cherry”. Jeg forestilte meg noe surt med smak av kirsebær. Den faktiske smaken harmonerte med stoffets utseende. Ikke bra. Pandoras porsjonspakke, fylt med ondskap.

Det røde slimet legger seg som en kvelende tykk og trolig kreftframkallende hinne rundt tungen. Guffet sprer seg gjennom munnen, alt får en intens men samtidig matt rødfarge. Leppene blir idiotisk røde. Smaken er ubeskrivelig ikke sur, bare litt søt, blottet for en kirsebærsmak som må vist sitt eget beste og rømt for lenge siden. Den nysgjerrige må oppleve for å forstå, men bør ikke.

the only truly dreadful
cookie ever made

Kroger

Standard

Det lokalet supermarkedet heter Kroger og ligger to kilometer fra hybelen. Det er helt normalt stort.


Nabobutikken heter Dollar Tree. Jeg har ikke vært innom, men jeg tror den er full av skrot til $1.


Omtrent halvparten av brusavdelingen.


Campbell suppe-på-boks-hyllen.


Lønnesirup-hyllen, med et par rader pannekakemiks nederst.


Dasspapir.


Iskrem-fryseren.



Grøntfôr.