Reisen til havet: Lubbock til Santa Fe

Standard

Etter 17. Mai-feiring (den 15. Mai) i Lubbock, fortsetter reisen gjennom nord-vestre Texas og inn i New Mexico, til Santa Fe.

Avgang på morgenen fra en anonym boliggate i en mildt shabby del av Lubbock.

Første stopp er en Starbucks nedi byen hvor jeg gjennomfører et par timer med videointervjuer over Skype med potensielle nye samboere i Trondheim. Å søke etter boende i Trondheim, mens man farter rundt i USA, er ingen ideell situasjon, men det ordner seg godt allikevel.

Førsteinntrykket Lubbock hadde gitt meg var flatt, tørt og kjedelig. Etterhvert som morgenen strider frem, renner det inn folk på min alder, i søkk og kav. Ikke at et par timer på Starbucks er det beste grunnlag for å bedømme denslags, men det kan se ut til at byen muligens er et helt OK sted å være student. Såfremt man ikke plages av den totale mangelen på vertikal geografi.

Med intervjuene overstått, går jeg ut av kaféen. Jeg ser bilen min på parkeringsplassen, og en tanke slår meg plutselig. “Heisann, du sku jo hadd et navn du… Herodes! Herodes e navnet ditt!”. Jeg går bort til Herodes, stryker ham over lakken og gir ham beskjed om at fra nå av heter han Herodes.

Jeg er glad i min Herodes.


Slik er landskapet i og rundt Lubbock. Upåklagelig flate, kvadratiske åkre med rød jord, inn i evigheten.

Mac Davis – Lubbock, Texas in my rear view mirror


Sånn går nu dagan.


Et stykke uti ingensteds stopper jeg og får meg frokost på en diner med det merkelige navnet Dixie’s “Too”.

Legg merke til bilene lengst til høyre. De står i kø foran drive-in-luka. I de deler av USA jeg har ferdes i, finnes det knapt den diner/restaurant som ikke har drive-in. USAnerne har en noe annerledes kultur for dette med å spise ute en hva man har tradisjon for i Europa. Der det å spise ute for de fleste europeere først og fremst er en sosial greie, er det spisingen som er det viktigste for USAnerne. Det har vel noe å gjøre med at det å spise ute er så billig i USA, mens man i Europa gjerne betaler så mye for maten, at man forventer å få sitte ved et bord på et fremmed sted og løse verdensproblemer i timesvis etter fôringen.


Interiøret.


Frokosten. Pannekake, toast, sausage patties, hashed browns og eggerøre.


Et stykke videre kjører jeg gjennom den skjønne småbyen Sudan.


Kjempestemning i Sudan.


Jeg krysser delstatsgrensen inn i New Mexico, angivelig fortryllelsens land.


Fortryllende.


Magisk.


Sydvestre New Mexico er jevnt over stort og tomt. Langs veien min ligger det jernbanespor der det regelmessig passerer uendelige to-etasjers godstog.


Det skjer ikke så jævlig mye i prærielandskapet, men det er nok så tiltalende.

Kåbbåistemningen strømmer på for fullt.


Etter litt over fire timer med trivselspreget kjøring på US-84, svinger jeg noe motvillig inn på en gammel kjenning, I-40.


Fra et 77 km langt rettstrekke på I-40.


Heldigvis finnes det spennende muligheter for shopping langs Interstatene.


Etter en drøy time på I-40 svinger jeg nordover i retning Santa Fe.


Idet jeg nærmer meg byen, åpenbarer fjellkeden Sangre de Christo (Jesu blod) seg, og lokker med snø.


Jeg møter Robert, en svensk couchsurfer. Bildet over er fra en liten spasertur oppe i åsene rundt Santa Fe rett etter min ankomst i byen.

De seks ukene fram til vårt møte har Robert brukt i Memphis, Nashville, Chattanooga og Denver. Nå hiver han seg med meg og Herodes på ferden mot vest.


Deretter stikker vi ned i selve Santa Fe. Byen er en av de eldste byene i Nord-Amerika (av Europeeisk opphav, vel å merke) og ble grunnlagt for litt over 400 år siden av spanjoler. Hele byen er bygget i adobe, et slags leiremateriale de innfødte indianerne i regionen har brukt til sine hus i tusenvis av år. I 1912 fikk et eller annet geni gjennomslag for at alt av nybygg i byen skulle bygges i dette materialet, og i den særegne, tradisjonelle stilen man gjerne bygger med dette materialet. Resultatet er at Santa Fe i 2010 ser ut som en hvilken som helst episode av Zorro. Med biler.

De fleste USAnske byer er en inspirasjonsløs hop av blikk, plast og papp – Kun de billigste byggematerialer er gode nok. Men i Santa Fe finnes en særpreget byggestil, og man har holdt hardt på denne. De lokale lovene som krever dette, innskrenker individets rett til å bygge så stygt det bare vil, men ukarakterisk for USAnere, har de som bor her valgt å godta dette. Normalt sett vil en hvilken som helst lov eller forordning i USA kunne framstilles som en innskrenkning av USAnerens friheter, og de skal man virkelig ikke kødde med.

Den “jordnære” arkitekturen her er nok en av årsaken til at Santa Fe tiltrekker seg et vidt spekter av hippies, yuppies og annet rart. Det er godt med flagrende gevanter i gatene, og folk på alt for dyre sykler, med Cammelback på ryggen.

 

Vittig.


En helt middels middag i Santa Fe, og så til køys.

Reisen til havet: Little Rock – Dallas – Lubbock

Standard

11. Mai avla jeg min siste eksamen på bachelornivå, en enkel sak i faget “Ethics and Society” på UALR. Deretter brukte jeg et par dager på å flytte tingene mine over i garasjen til en bekjent, før jeg den 14. Mai tok fatt på min siste, og lengste reise i USA.

Den 12. Juni hadde jeg flybillett fra Little Rock og hjem til Norge, og påfølgende dag utløp visumet mitt. Med andre ord hadde jeg en knapp måned disponibel, og bestemte meg for å bruke tre uker på en dundertur vestover til Stillehavet.


Etter et siste ærend på UALRs campus, setter jeg meg inn i bilen, og legger ut på I-40 mot Dallas.

Det staselige bygget til venstre, til forveksling likt et parkeringshus, er hovedbygget for historiefag på UALR.


USAnere stoler ikke på hverandre. Politikerne er i verdensklasse når det gjelder å mane fram folkets frykt mot sine politiske motstandere. Man er ikke “skeptisk” til, eller “dypt rystet” over sine motstandere, man anklager dem bent fram for tyranni.


Etter fem timer er jeg fremme i Dallas for tredje gang, og som de forrige to gangene bor jeg hos de supre couchsurferne Collin og Christi.

På kvelden blir jeg med dem og en vennegjeng på en merkelig nigeriansk restaurant og spiser fufu, en ball av stivelse som etter norske forhold best kan sammenlignes med en komle. Med saus.


Jeg slutter aldri å fascineres av motorveiene i Dallas.


Jeg kjører vestover gjennom Dallas, og ut på den texanske bygda. Neste stopp er Lubbock, nord-vest i Texas.


Kveg finnes det en del av i Texas.


Mesteparten av den seks timers kjøreturen til Lubbock går gjennom en blanding av beiteland og lett skog. Ruten følger US-180 til Snyder, og US-84 resten av veien.


Nå og da en liten, anonym by.


Jo lengre vest jeg kommer, jo rettere blir veiene.


Som dere ser.


De siste par timene får landskapet et snev av kåbbåi-stemning over seg.


Så når jeg Lubbock, den flateste byen jeg noensinne har vært i, midt oppi det flateste landskapet jeg noensinne har vært i.

Bildet skjuler nok så godt at byen har rundt 200 000 innbyggere.


Flatheten har gjort det enkelt å dele opp landskapet i åkerlapper. Slik ser det ut fra satellitt. En diger flik av nord-vestre Texas ser for det meste slik ut, med jamnstore kvadrater side om side, atskilt av pinne rette grusveier, kun brukt av jordbruksmaskineriet som driver de enorme åkrene.


Jeg bor hos Rory, en jusstudent som har mer fancy pickup enn hus

Ettersom 17. Mai er på en mandag, dvs. en arbeidsdag, blir det vanskelig for arbeidende norsk-USAnerne å feire dagen på rett dag. I dag er det 15. Mai og lørdag, som passer meget bedre. Etter litt søking på nett i forkant, har jeg funnet fram til en liten 17 Mai-feiring arrangert av the Norwegian Society of Texas, Vestlandet Chapter, i et privathjem i Lubbock. Jeg ordner meg en invitasjon, og etter lit avslapping hos Rory, tar jeg på meg min peneste bekledning (denim og flanell) og drar til feiring.

Jeg ventet at dette kom til å bli en sær opplevelse, og det ble det da selvsagt også. Det overveldende flertallet av oppmøte (40-50 stykker) er steingamle norsk-USAnere med en fortid som professorer og liknende på Texas Tech, det største universitetet i Lubbock. Som de fleste USAnere er de smilende, hyggelige folk, og tvers gjennom USAnske. Det mimres om bestemors norske vafler, og de fleste beklager seg over at de lot være å lære seg norsk av sine foreldre/besteforeldre når de hadde muligheten.

Foruten meg er det også tre norskfødte nordmenn tilstede, deriblant en evangelistpastor som har bodd 11 år i USA, men bruker all sin tid på å beklage seg over at Kristin Halvorsen er finansminister i Norge. “Kristin Halvorsen! Som finansminister! Altså, ho er jo kommunist! Hah!” utbryter han, med mye spøtt i røsten.