14 timer gjennom Gokk, USA (Chicago til Little Rock)

Standard

Etter en knapp uke i Chicago, legger jeg ruten sydover. I-55 gjennom Illinois og over Mississippi-elven til St. Louis, og deretter US-67 gjennom Missouri og det østlige hjørnet av Ozark Mountains ned til Little Rock. Google Maps beregner kjøretiden uten stopp til 11 timer og 43 minutter.


Rundt 30 sekunder etter start i Chicago møter jeg et hinder. SWAT (Special Weapons And Tactics), en spesialtrent politienhet, har rykket ut og sperret av krysset jeg skal gjennom. Om det gjelder gisseltagning, bankran eller crimes against hipsterdom får jeg ikke greie på. Jeg snur bilen og lar GPSen finne en ny rute sydover.


West North Avenue i Chicago. USAnerne kan dette med rette gater.


I-55 sydover gjennom Illinois er en lite inspirerende opplevelse. Det er mildt sagt flatt.


Etter omtrent 1½ time svinger jeg av I-55 for å få meg en tidlig lunch i småbyen Dwight.


Frokosten tas på That 50′s place Restaurant.


Jeg er radikal og bestiller dessert, kirsebærpai med krem, før hovedretten. Å spise pai på diners underveis er en av de store små gleder ved å ferdes langs veiene i USA.


Lunchen består av en hoagie (en slags baguett med ost, løk og et digert avlangt kjøttstykke) og ferske, hjemmelagede chips.

Jeg spiser opp og styrer ut på I-55 igjen.


En stund senere ser jeg et skilt som lyder “Grain Elevator Museum”. Det sier mye om spenningsnivået under kjøring gjennom midtre Illinois at jeg faktisk svinger av veien for å sjekke dette ut. Begeistringen lar vente på seg i det jeg når målet.


På vei ut mot I-55 igjen ruller jeg forbi dette. Ikke spør hva som er poenget, jeg har ingen anelse.


Jeg nærmer meg St. Louis, og landskapet blir som dere ser voldsomt og dramatisk (sammenlignet med lengre nord). Jeg hyler i begeistring over denne unnabakken.


Frozen custard hadde jeg hørt nevnt nå og da som en St. Louis-spesialitet. Fordi jeg vet dette forvirrer nordmenn, vil jeg påpeke at custard er omtrent det samme som vaniljekrem, mens mustard er noe ganske annet, sennep. Lett å ta feil av, men nå er det altså oppklart. Frozen custard skal da i teorien være frossen vaniljekrem.


I praksis ligner dette mest på norsk soft-is, om enn noe mindre søt. Manglende sukker i selve isen kompenseres for ved å dynge på med karamellsaus, pekan-nøtter og ei feit fin coctail-kirsebær.


Herculaneum er på UNESCOs liste over verdensarvsteder, etter at byen i år 79 ble dekket av lavastrømmer fra vulkanen Vesuv, på lik linje med blant andre Pompeii.

Men det er i Italia. Herculaneum her i Missouri har visstnok en del fine trær. Jeg stanser ikke, men dundrer heller sydover.


I Harviell sør i Missouri utsettes jeg for et nådeløst dilemma. Først passerer jeg “Call of the Wild”, en diger kombinasjon av casino og strippebule, midt uti ingensteds. Noen få meter videre passerer jeg dette gamle traktorskuret, hvor JP’s Restaurant lover storslagne matopplevelser.


Etter mer enn ett sekund med harde indre rivninger, velger jeg JP’s, og deres buffet.

Jeg plukker meg corn bread, hush puppies (friterte baller av maismelrøre), popcorn shrimp (friterte reker), fritert kylling, hvite bønner, potetstappe og brune bønner. Jeg kårer corn bread til kveldens vinner, mens de brune bønnene bør ta et oppgjør med seg selv.


Et snikende forsøk på å dokumentere interiøret hos JP’s, preget av masse dall i taket og på veggene. Detter er virkelig midt uti Gokk, og jeg har sett en og annen USAnsk film om akkurat Gokk og de som bor der. Derfor vet jeg at om man stikker seg synlig ut som en utenfra, er det en enkel sak å bli hagledrept av en innfødt, partert og fritert som “popcorn shrimp” i neste dags buffet. Så jeg snikfotograferer.

Jeg overlever og kjører videre. Det blir mørkt. Vel inne i Arkansas begynner selveste syndefloden, akkompagnert av uante mengder lyn og torden. Jeg ser meg nødt til å sakke farten drastisk for overhode å kunne se noe gjennom ruta. Slikt vær har jeg opplevd tidligere i Arkansas, og det har det med å følge tornadoer med på lasset. Radiosendingene er erstattet av nødvarslingsysstemet som rapporterer om at en “Tornado watch” er utstedt. Problemet er bare at stemmen ramser opp navn på stedene meldingen gjelder for, men jeg har ikke peiling på hva som er hvor. Ettersom det er bekmørkt ser jeg heller ikke det av tornadoer som eventuelt måtte romstere rundt meg.

Bensinmåleren begynner å bli farlig lav, og jeg er nervøs for å gå tom for bensin midt utpå et jorde med en tornado i hælene. Heldigvis dukker småbyen Pocahontas og dens bensinstasjon opp, så jeg får tanket opp og spurt om tornado-meldingene gjelder her i nabolaget. Som er tilfelle med de fleste i lavtlønnede yrker i USA, har ikke dama på bensinstasjonen nevneverdig peiling på noe som helst, så jeg blir ikke stort klokere. Jeg går ut til bilen igjen, og regnværet har løyet kraftig, noe jeg tar som et godt tegn, og kjører videre.

Drøye to timer senere nærmer jeg meg Little Rock. Det er uti kveldinga, natt til søndag, og jeg er så heldig å kjøre inn i byen midt i den verste promilletiden. Siden man holder seg for gode for kollektivtrafikk såvel som gangavstand til noe som helst i USA, er alle som skal på byen ute og fyllekjører akkurat nå. Den siste halvtimen opp til huset blir hårete, men jeg overlever. 14 timer etter avgang fra Chicago er jeg hjemme.

Avslutningsvis et kart over hele ruten for spring break-turen. Jeg har lagt bak meg 2900 kilometer på åtte dager, med totalt 30 timer ren kjøring. Turens topphastighet var ifølge GPSen rett under 138 km/h. I Iowa fikk jeg mitt livs første fartsbot, på $76.

Reisen hjem

Standard

Har man vært i Amerika en stund, faller det seg naturlig å reise hjem, så også for LarsMigrant. Det tok 30 timer, ble meget gøy, og ganske emosjonelt.

Dagen før reisen begynte fikk jeg endelig klarering til å flytte ut fra den trasige studentleiligheten jeg har bodd i så langt, og inn i et mansion på en finere side av byen, omringet av middels store palasser, noen av dem formodentlig utstyrt med bowlingbaner. Der jeg nå bor har vi riktignok både ping-pong- og biljard-rom, men ingen bowling. Akk.

Iallefall, det blir en hektisk dag med innflytting, utflytting, vasking og pakking foran hjemreisen, godt hjulpet av at bilbatteriet mitt finner for godt å oppgi ånden klokken 07.20 på morgenen, så jeg bruker morgenen og formiddagen på å få byttet det ut. Alikevel, til slutt er alt satt i stand, og neste dag klokken 05.00 er jeg på vei hjem.

På flyplassen i Little Rock blir jeg forsøkt frelst av en tidligere marinesoldat som nå er på vei til Hong Kong for å intervjue vanntro og slik finne nye argumenter for Jehovahs overlegenhet. Det starter med at han hører jeg er fra Norge, og nevner at han kjenner en Thomas Jorgensen in Norway. “Don’t know him,” svarer jeg. Etter litt sjabbing om Norge, begynner han å argumentere for Jesus. Dessverre (for ham, og Jesus) gjør han dette på en utpreget USAnsk måte, ved hjelp av vitenskap. Han får med seg at jeg er historie-student, og forsøker blant annet å argumentere med at Bibelen er mer historisk korrekt enn andre skrifter, og at korsfestelsen ble bevitnet av over 500 mennesker (“and some of them were Jews!”). Han mener dessuten at Kristendommen er overlegen andre religioner fordi den har en frelserfigur. “Islam has that too” svarer jeg. Som nådestøtet, begynner han å kalle meg ignorant, og fortelle meg at jeg er på vei til helvete. På en hyggelig måte.

Jeg har ikke noe mot at folk forteller meg om troen sin, og de kan gjerne prøve å omvende meg. De kommer ikke til å lykkes, jeg lever i en annen verden en dem. Men at noen virkelig tror de kan omvende meg ved å hoste opp halv-vitenskap, og kalle meg for en idiot, er ikke helt enkelt å fatte. Visse varianter av USAnske kristne forsøker å argumentere for sin egen, bokstavtro tolkning av bibelen ved hjelp av vitenskap, og de taper nesten alltid. Tro er ikke vitenskap. Det er derfor det heter tro.

Uansett, på flyplassen går jeg om bord i et aluminiumspenal av type Embraer RJ-145, som en jet-drevet versjon av den gode gamle Twin Otteren. Med på flyet er en av de nye samboerne mine, en franskmann som kalles John som er på vei hjem, og vi kommer i prat med et par andre medborgere som også er på utfart. Ettersom alle har seks timer eller mer til neste fly, finner vi til slutt ut at vi skal hyre en taxi og kjøre inn til Manhattan en tur.

Under innflygingen til Newark Liberty International Airport i New Jersey, får jeg så vidt et glimt av havet, for første gang siden August. Glis.


Så det blir Manhattan. Et sted i New Jersey, the Garden State, begynner the Empire State å fortone seg bak Bayonnes kraftledninger og containere.


Ser du Chrysler-bygget?


Vi dukker ned i en tunnel under Hudson-elva.


Så er vi i New York.

Jay-Z feat. Alicia Keys – Empire State of Mind


Mine medreisende, travelt opptatt med å enten vise sin gjeng-tilhørighet, eller spille stein-saks-papir.


Time Square på dagtid. Free WiFi.


My mate Craig, en Glasweegian fra Skottland. Her fotografert utenfor St. Andrews, en skotsk restaurant vi spiser på. God mat, men hvor skotsk den er vet jeg nå ikke.


Han Far og en Tennant’s Lager.


Craig og en Tennant’s Lager.


Leyla fra Nicaragua.

John, en av mine nye samboere, fra Frankrike.


En gammel kompis av John som nylig har flyttet til New York, og hilste på. Fransk.


Hus.


Glass.


Kløft.


Vi dumper borti en skøytebane. Der er det folk.


Håret.


Stereotypen.


Jerven.


Medborgerne. Alle er bosatt i midtre Arkansas, og bruker en god del av tiden på å snakke dritt om staten. Gøy.


Imperiet.


Et tilfeldig høyhus.

Empire State Building fra bakkenivå. Hadde Nazistene rukket å få gjennomført mer av sin monumental-arkitektur, antar jeg de ville prestert noe som dette. Vi går inn, kiker litt på køene, og finner ut at vi ikke skal ta heisene til toppen denne gangen.


F9z.


Eine frau im park.


Et snodig-stilig høyhus.


Flatiron Building. Gode gamle.


Profesjonell hundepasser.


Vi drar tilbake til flyplassen. Her et siste blikk av Imperiet, sett fra Jersey.


En hel del timer senere har jeg utsikt til en Boeing 757-200s venstre winglet. Det er aften. Flyet tar av litt over 20.00, vender snuten østover, og flyr på som faen for å ta igjen dagen.


Det lykkes. Seks timer senere er det lyst og fint over et hav av skyer i øst-Atlantern. Flykapteinen melder om at det er -11 celsius i Oslo. Jeg gjør en liten seiersdans i stolen, og gleder meg til kulden. De resterende 10-12 timene av turen sitter jeg med vedvarende, tåpelig glis smurt utover trynet.


Plutselig slipper skyene taket, og Vestlandet ligger under oss og flotter seg. Jeg har ikke sett fjell siden August. Flykapteinen melder om at temperaturen på Gardermoen er falt til -20 celsius. Kjempestort glis.

Mens jeg venter på Gardermoen, ønsker jeg meg -5 celsius, nysnø og en sur kuling fra vest, når jeg kommer hjem til Bodø. Et sted over Fauske melder flykapteinen om at været i Bodø er litt skiftende, med tilløp til snøbyger og en ganske god vind fra vest. Jeg får tårer i øyekrokene. “Bodø, din gamle sjarmør, du veit å ta imot Han Far med stil!” tenker jeg. Ikke mange minuttene senere er jeg hjemme, og det er bra.

Joddski & Ingeborg Selnes – Bodø State of Mind

Pinnacle Mountain

Standard

Pinnacle Mountain er det nærmeste man kommer et fjell her i nabolaget. Pinnacle er 308 meter høy, mens høydeforskjellen fra bunn til topp av fjellet er 228 meter. Her skal jeg egentlig fnyse av at man kaller dette for et fjell og komme med en slørvete bemerkning om å dra til Norge for å se EKTE fjell, men Pinnacle er nå såpass bratt og dramatisk i landskapet at jeg syns det er helt greit å kalle det et fjell. Uansett har USA fjell på godt over 6000 meter, så nasjonalistiske, fjell-romantiske utsagn fra Norge kan med fordel tones ned.

Forøvrig vil jeg advare dendrofobe lesere om at dette innlegget inneholder mye skog og løvverk.


Pinnacle i høstdrakt.


Mange trivelige stier opp og rundt Pinnacle.


Her og der har parkvokterne satt opp gode råd.

 

Plutselig blir det bratt og steinete.


Keiserlige bær.


Så bratt er det på østruten opp fjellet. En gjennomsnittlig steinur er ikke veldig gøy å klatre i, men her

er steinene såpass store, og passelig formet at de ligger støtt nesten uansett, så det blir fin, moderat klatring av det.


Midt i steinura har et medmenneske nytt en middelhavslunsj.


Lille Tusenbein ute på tur.


Utsikt mot syd-øst. Arkansas-elva driver ned mot Little Rock i morgendisen.


Toppen.


Et par andre Pinnacles i retning nord-vest. Øst for Little Rock er det peise flatt i Arkansas-deltaet. Mot vest, som her, finner man et ca. 300 kilometer langt område med små fjell og åser, Ouachita Mountains, før landskapet igjen flater ut i Oklahoma og Texas.


Lake Maumelle og demningen, et av Pulaski fylkes sju underverker, iallefall i følge min egen kåring.


Jeg går over fjellet og ned på andre siden, der jeg treffer på en sti som går rundt fjellet tilbake til startpunktet.


Lyn-drept tre.


Så fine.


Skog.

I frityrens rike: Arkansas State Fair

Standard

Arkansas State Fair holder på denne uken. Ifølge innfødte skal dette være stor stas. Særlig skal utvalget av frityrvarer være bra. Som en utilstrekkelig kompensasjon for folkehelsa, starter jeg dagen med en 27 miles lang sykkeltur langs Arkansas-elva, hvorpå jeg hiver meg inn i frityrens infarktbefengte  hjerte.


I en stor hall på messeområdet selges det nips, krydder og redneck-stash. Forøvrig deles det ut gratis bibler, og propaganderes mot abort. Ingen møsbrømlefse å finne.


Demokrater.


Jeg tar selvkritikk. Her bør jeg selvsagt vært mer nysgjerrig og satt meg inn i storfekjøttets hemmelighet, men jeg går dessverre rett forbi.


Tornado shelters. Little Rock ligger midt i “Tornado Alley”, en stripe med spesielt heftig tornado-aktivitet.


Lange pølser.


Twinkies er en slags kremfylt småkake. Zingers kjenner jeg ikke til, men det høres ut som et synonym for jøder. Friterte jøder? Ikke utenkelig, dette er tross alt gammelt Ku Klux Klan-territorium.


Arkansas State Fair kan i praksis beskrives som en forvokst versjon av de ambulerende tivoli som putrer rundt i Norge sommerstid. Tilbudet av kjøtt og frityr er imidlertid en anelse større.


Fritert cola må til. Dette hadde jeg hørt rykter om, og gledet meg stort til å prøve ut.


Deep Fried Coca-Cola i praksis. Krem og lure-kirsebær på toppen, cola-dressing (det vil si cola) i bunnen.


Selve frityren. Jeg så for meg at fritert cola ville bestå av et fettete skall av frityrstoff, fylt med flytende, varm cola, men sannheten er mindre spektakulær. Man har her blandet cola inn i en slags tykk, søt røre, og fritert dette. Det smaker ikke veldig mye cola, men er til gjengjeld umåtelig søtt og fett.


Det er da heller ikke snakk om å få kjøpe et lite beger, man må pent kjøpe noe mer man sized, på størelse med en liten bøtte. Et på alle måter ufyselig produkt.


Baconburgere der baconen er dyppet i sjokolade. Jeg lar dette forbli uprøvd.


Friterte sjokolader er en gammel klassiker. Tatere selger de også, men det avsløres ikke hvorvidt de friteres eller grilles før servering.


Søvnig mann med mye kjøtt.


What’s a Hot Beef Sundae?

Golden Mashed potatoes covered with a generous portion of our roasted and seasoned to perfection Top Round Beef. Then aged cheddar cheese, more golden mashed potatoes smothered with our special beef gravy, more aged cheddar cheese, a slice of buttered toast and a cherry tomato on top.

A delightful satisfying meal that you will crave time after time, year after year.

ENJOY ONE RIGHT NOW!


Mer kjøtt.


Her er det sannsynligvis snakk om småkakedeig. Rå småkakedeig finnes i et rikholdig utvalg i frysediskene her til lands, og nytes gjerne som snop uten mer fra eller til. På Arkansas State Fair er man mer raffinerte.


Funnel Cakes er laget av samme type røre som den friterte colaen, og regnes som en av de virkelige klassikerne på State Fairs rundt om i landet. De dekkes med melis, og eventuelt også en topping med mer substans, som her, syltetøy og sjokolade. Jeg prøvde en slik under Oktoberfest i Dallas, og kan enkelt beskrive det som søtt og fett. Stort mer trenger man ikke.


Tivoli-attraksjoner på middels nivå.


Noe man ikke finner på tivoli i Norge er kåringer av flotteste husdyr.

I dag er det de stiligste grisene som skal kåres.


Flotte svin.


Man sliter tydeligvis med elleville svinefans som lager spetakkel blant dyrene.


På arenaen hvor dyrene skal bedømmes ser en liten jente spørrende på sin far, og lurer på om hun slår svinene på passelig vis.


Det gjør hun.


Selveste Arkansas-bygget. Det tok meg to måneder, men endelig fant jeg det.


Enda mer kjøtt, denne gang i form av kalkun-lår. Ifølge en medstudent er sjarmen med disse ikke utelukkende at man får et stort stykke kjøtt, men også at dette på grunn av sin betydelige størrelse og form kan brukes som slagvåpen.


Jeg kjøper en corn dog, nok en USAnsk klassiker. Pølse i brød har jeg til gode å se, det er corn dogs som gjelder for sørstats-USAnerne. Disse lages ved at man trer en pølse på en pinne, dypper dette i en søt, maisbasert røre, og friterer det hele. Et overlegent produkt jamfør pølse i brød, men vanskeligere i bruk for den som har behov for mye tilbehør, som stekt eller rå løk, rekesalat, og så videre.


På en mellomstor scene synger Jake Owen, en heller middelmådig rocke-country-type. Han har imidlertid halv-langt, litt skittent hår, og er dermed kjekk, så det er tettpakket med unge jenter foran scenen. Jeg har en tilbøyelighet til country, og ser sjokkerende mye av konserten, sjokkerende ettersom dette er fullkomment intetsigende musikk, framført av en artist hvis sceneshow hovedsaklig går ut på å være kjekk, samt rusle litt rundt på scenen og snakke pent om Arkansas.

Jeg kan vel ikke si annet enn at dette opplegget skuffet, etter alt jeg hadde hørt på forhånd. Arkansas har tross alt 3.5 millioner innbyggere og en økonomi på størrelse med Pakistans, så jeg ventet mer enn et forvokst tivoli med masse frityr.

Fritert smør, den hellige frityr-gralen jeg hadde hørt så mye om, lot seg da heller ikke finne. Jeg vet med sikkerhet at denne nyvinningen ble solgt her i fjor, så jeg undres hvorfor det ikke var å finne i år. Kanhende er fritert smør for tullete, selv for USAnere, men tanken om at USAnerne har nådd en grense de ikke vil krysse virker for meg tvilsom. Uansett, jakten på fritert smør vil fortsette, jeg har fortsatt åtte måneder til rådighet i jakten.

Stemningsraport

Standard

På tide med en første stemningsrapport fra Little Rock. Før ankomst hadde jeg en hel del fordommer og forventninger om hvordan USA og Little Rock ville være.


Voksen pick-up med glorete felger. Langt fra det største som triller rundt her.


De har stort sett blitt bekreftet. På veiene her ruller det rundt biler på størrelse med slagskip. Veiene de kjører på er umåtelig brede og fortsetter rett fram i det uendelige. Langs veiene ligger de i søkk og kav, de forventede butikkjedene og fast-food-bulene i uendelige remser; Wal-Mart, Best Buy, Taco Bell, Subway, Radio Shack. Ofte har en klynge av disse gått sammen og anlagt en avsindig svær parkeringsplass, og bygd butikkene rundt ytterkantene av denne, slik at parkeringen havner i sentrum. Parkeringsplassene er forsåvidt digre uansett, iallefall ser de ut til å alltid være overdimensjonerte. Å ferdes på disse butikkene i USA er en såpass morsom affære at det fortjener dedikert dekning, så mer om det senere.

University Drive mot syd…


…og mot nord.


Bildet under er tatt fra rommet mitt i fjerde etasje, og viser en av tre parkeringsplasser anlagt i forbindelse med hybelbygget jeg bor i. Dette er ganske normalt belegg, på det verste har det vel vært ytterligere 7-8 biler parkert her. Det er under ingen omstendigheter snakk om å ikke ha nok parkeringsplasser, hverken her eller andre steder.

Typisk USAnsk parkeringsplass – stor, med masse ledig plass


Ellers kan det nevnes at det har vært ubegripelig varmt her de siste dagene. Riktignok har gradstokken ikke gått stort høyere enn 33 celsius, men i kombinasjon med en luftfuktighet av en annen verden, godt over 90%, føles det som å gå rundt inntullet i en klam skinnhanske. Kanskje ikke så rart, tatt i betrakning at Little Rock ligger på samme breddegrad som Beirut og Kabul. Men der 33 grader og 94% luftfuktighet ville lagt Norge langflat i en nær komatøs tilstand, skaper ikke dette nevneverdige problemer for USAnerne her i sørstatene. Grunnen til det kalles aircondition. I Norge er det for det meste biler og kjølelagre som har det. Her er det tilsynelatende installert overalt, så et gjennomsnittsmenneske her trenger kun å utsette seg for varmen og klammheten de sekundene det tar å gå fra bilen og inn døren til nærmeste butikk, kontor eller bolig. Jeg har til nå kun funnet ett eneste sted uten aircondition, trappeoppgangen i hybelbygget her. Dette selvsagt fordi ingen forventes å bruke trappa, skal man opp eller ned bruker man heisen, som har en kapasitet på 3000 kg og er på størelse med en vanlig norsk studenthybel. I heisen er det selvsagt aircondition.

Heisen er da også et av stedene hvor man skjønner at USAneren er langt mindre skremt av ukjente enn nordmannen. Rett som det er setter en av mine medpassasjerer i gang en samtale om været, heisen eller noe annet uvesentlig, og vips, så er man kjent med et nytt medmenneske. Dette skjer overalt, med folk man står i kø med, eller sikkerhetsvakta på supermarkedet som ser på deg mens du pakker varer i ryggsekken. Jeg har skjønt at jeg må slutte å gå rundt med ørepropper plugget i hodet til enhver tid, for rett som det er står noen og snakker til meg uten at jeg får det med meg. Dette var forsåvidt som forventet, men fortsatt en veldig trivelig erfaring å gjøre. At nordmenn er mer innesluttet enn gjennomsnittet er knapt noen nyhet.

Jeg bor som nevnt i fjerde etasje, i et hybelbygg på campus som går under navnet North Hall. Rommet mitt er på ingen måte digert, men det er heller ingen mangel på plass for min del. Jeg har ei passe svær seng, som er stablet oppå et halvmeter høyt stålstillas. Det gir riktignok plenty lagerrom under senga, men det ser faen ikke ut. Dessuten er man i fare for å utvikle høydeskrekk i det man våkner opp, rugende høyt over gulvet. Forøvrig har jeg et digert klesskap hvor jeg kunne hengt opp mine 50 dresser, for øyeblikket henger det to jakker og et håndkle der. I det hele tatt har jeg nok rom. Hybelen er del av en fire-manns leilighet, utstyrt med diger vaskemaskin, diger tørketrommel, diger oppvaskmaskin, diger stekovn, diger mikrobølgovn, to TV-apparater og to bad.

Som sagt har jeg tre samboere. Patrick er en gladgutt fra Rwanda, Corey en innfødt, stillferdig journaliststudent, og Thomas, en heller usosial type som hevder han er allergisk mot grønnsaker. Han ernærer seg tilsynelatende på en blanding av popcorn og kjøtt. UALR har en spesiell greie med Rwandiske utvekslingsstudenter, så det dukker stadig vekk opp en nye Rwandaboys i leiligheten for å spise maten Patrick til stadighet koker på, for å spørre om folk i Norge liker sånn musikk (når jeg hører på en Thomax-mix eller noe tilfeldig reggae) eller se tegnefilmer. Trivelige folk iallefall.

For å oppsummere, høy trivselsfaktor i Little Rock så langt. USA er jævla funny og nå begynner været sånn smått å bli kjøligere. Jeg avslutter med et bilde som muligens vil få en dedikert Futurama-nerd til å gå i taket av lykke. Nøkkelordet er Olde Fortran. For ikke-nerder er ikke dette noe annet enn en 0.7 liters boks med Olde English 800-øl, i underkant av 6 volumprosent, helt OK vare. Brygget av fagorganiserte arbeidere i Milwaukee, Wisconsin, og har ikke en dritt å gjøre med England.

Olde Fortran anyone?

 

PS: Til de av dere som venter på postkort, jeg sliter med å finne noen som selger passelige kort herfra. Little Rock er ikke noe utpreget turistmål, så postkort selges ikke på hvert gatehjørne. Så snart jeg blir litt mer mobil skal jeg nok klare å finne noe freskt.

Arkansas

Standard

 

“There were these two fellars standin’ on a bridge, a-goin’ to the bathroom.

One fellar said, “The water’s cold” and the other fellar said, “The water’s deep”.

I believe one fella come from Arkansas. Get it?”

- Karl Childers,  “Sling Blade” (1996)

Det finnes 50 delstater i USA (46 for å være pinlig korrekt, Kentucky, Massachusetts, Pennsylvania og Virginia omtaler seg seg alle som Commonwealths). Av disse er det uten tvil ingen som er så Arkansaske som Arkansas. Nærmeste utfordrer er Kansas som ikke ikke ligger veldig langt unna, hva gjelder bokstavkombinasjon, men grenser aldeles ikke mot Mississippi-eleven, og ligger utvilsomt i midt-vesten. Arkansas, derimot, vinner Arkansas-konkurransen. Skulle det være noen tvil er det i grunn bare å lese delstatens flagg. Arkansas. Gratulerer.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne saken, så ta det for det det er, en løst sammensatt haug med fakta og trivia om Arkansas.

Godt forankret i geografien hinsides Mississippi, grenser Arkansas til fem stater samt et Commonwealth. Oklahoma og  Texas i vest,  Louisiana mot syd,  Mississippi og Kentucky i øst og Missouri mot nord. Staten ligger i skjæringspunktet mellom Midt-Vesten og Sørstatene (eller Dixieland), men regnes for det meste som en sørstat. Arkansas ligger midt i USAs bibelbelte (og tornadobelte) og har en stolt historie som slavestat fram til borgerkrigen, der den deltok på de konføderertes side. På østgrensen ligger Mississippi-elven, verdens fjerde lengste, og vrir seg bedagelig mot syd, i et flatt landskap av den typen som store elver trives i. Når elva føler seg skøyersk kan den finne på å flomme over og spise nabolaget, noe den i 1927 gjorde med, etter USAnske forhold, uovertruffen heftighet. 70 000 km2. ble fuktet, et område på størrelse med Nordland og Trøndelag.

I nord-vest er det et slags fjellandskap, eventuelt en hel haug med åser. De er ikke så forferdelig høye, men USAnerne kaller det fjell, Ozark og Ouachita Mountains, hvorav Ozarks er de mest robuste. Mellom de to fjellområdene siger den respektable Arkansas-elva, og fortsetter gjennom hjertet av staten, deriblant gjennom Little Rock, hovedstaden, som ligger midt oppi det hele. Det ser generelt ut til å være mye bra hydrologi i Arkansas, så jeg satser på å få gjennomført noen elve- og innsjøekspedisjoner på en av de mindre elvene i Ozark-fjellene.

I syd-vestre Arkansas finnes et jævlig freskt fenomen. Diamanter. Diamanter på en ring er kanskje ikke det spenstigste i verden, men muligheten til å bedrive diamantgraving i en ekte, fungerende, offentlig tilgjengelig diamantgruve, som en hvilken som helst vill vest-pioner, se det er ganske freskt i mitt univers. I Murfreesboro ligger verdens eneste offentlig eide, fritt tilgjengelige diamantgruve, Crater of Diamonds State Park, hvor hvem som helst kan betale $7 i innslipp, og deretter rote rundt etter diamanter hele dagen.

Diamanter trives best langt nedi jorda og kommer kun unntaksvis til overflaten når en lavastrøm blåses gjennom et lag med diamanter, og rasker disse med seg opp mot overflaten. Dermed dannes vertikale søyler av diamantfylt gugg som strekker seg fra overflaten og langt ned i jordskorpen. Toppen på en slik søyle finnes i Murfreesboro. “Gruven” her består av et par store åkre som parkens ansatte nå og da pløyer opp, hvorpå de besøkende kan rote rundt i geografien etter de nusselige små stenene. I snitt finner besøkende 2-3 diamanter daglig.

Ellers er det verdt å nevne er Wal-Mart, som med sine 2 millioner kvisete ansatte uten problemer topper listen over bedrifter med flest ansatte i verden. Hovedkvarteret deres ligger i Bentonville i nord-vestre Arkansas. Bill Clinton er forøvrig født og oppvokst i småbyen Hope i Arkansas. Byens offisielle motto er “A slice of the good life”, så de er åpenbart glad i kake. Freskere er det imidlertid at Johnny Cash kom herfra. Han ble født i Kingsland, en drøy times kjøring sør for Little Rock, men vokste opp i Dyess i det nord-østre hjørnet av delstaten, rett oppi høgget for Memphis.

Hernando de Soto, en spansk drittfyr, stakk innom Arkansas i 1542 for å dø. Et tiår tidligere hadde de Soto fått smaken på dreping og raning når han hengte ut med Francisco Pizarro i Peru og knekte Inca-imperiet. Rabaldret gjorde ham søkkrik og berømt, men de Soto hadde ikke fått nok. I 1539 vendte han tilbake til Amerika, denne gang til Florida, med noe over 600 menn. De neste fire årene herjet de tulling gjennom store deler av dagens sørstater. Gull ble det lite av, men det var heldigvis plenty innfødte å ta livet av, så det er ikke fritt for at noen tusen (eller titusen) strøk med i forbifarta. Men som sagt, i 1542 var de Soto og banden i Arkansas, hvor han fikk feber og døde rett vest for Mississippi. USAnerne takket de Soto post-mortem for innsatsen ved å oppkalle et bilmerke etter ham.

Lykkelige USAnere i en blodrød DeSoto, 1953-modell.

Arkansas’ økonomi er den 30. største i USA, og er omtrent på størelse med Pakistans, ifølge dette festlige kartet. I en konkurranse om å bygge den største menneskehaugen ville Pakistan vunnet klart med sine knappe 180 millioner innbyggere, mot Arkansas’ 2.8 millioner. Og selv om Arkansas omtales som “the Natural State”, kan delstaten ikke konkurrere med Pakistan hva gjelder fjell. Der Arkansas’ Mount Magazine topper 839 meter, slår Pakistan til med 5 av verdens 14 fjell over 8000 meter, deriblant K2, nest høyest av de 14. Her må det imidlertid bemerkes at det ikke er mulig å kjøre bil til toppen av K2, noe det naturligvis er tilrettelagt for på Mount Magazine. For å oppsummere, Pakistan vinner hva gjelder menneskehaug og høyeste fjell, mens Arkansas er rikest og er bedre tilrettelagt for latsabber og rullestolbrukere.

Rett sør for Little Rock ligger småbyen Tull. Stort mer vet jeg ikke om Tull, men en fyldig rapport kommer så snart jeg får undersøkt saken nøyere.