Reisen hjem: Fjellbris og kubæsj

Standard

Etter en natt hos hippies i Durango, syd-vest i Colorado, legger jeg og Herodes ut på det som kanskje blir den lengste solo-etappen i bil jeg noen sinne vil gjennomføre. 1060 km mot øst ligger målet, Wichita i Kansas.


Selv i de lavestliggende områdene av Colorados Rocky Mountains jeg kjører gjennom, ligger over 2000 meter over havnivå. Det hindrer ikke skogveksten, som fortsetter langt opp over fjellsidene.


Jeg stanser ved The Malt Shoppe for å få meg frokost. Bemerk den pseudo-arkaiske endelsen på det velkjente ordet “shop”, altså ordet som i moderne engelsk bruker for “butikk” eller lignende. Ved å slenge på en ekstra -pe på slutten, mener de ansvarlige kremmerne at navnet får en gammel-engelsk schwung, de får et snev av Shakespeare inn i navnet. Dette gjør USAnerne ustanselig, i den tro at de gir deres diner, malingshandel eller lekebutikk et dryss av gammel, velholdt raffinasjon, det antikvitets-fetisjister kaller patina.

Med tanke på at USAnerne er verdensmestre i å rive ned og bygge nytt, og at det aller meste av USAnsk bygningsmasse er under 50 år gammel, blir disse forsøkene på å skape et bilde av historie og tradisjon, der ingen finnes, ganske pinlig.


Jeg bestiller meg en ubemerkelsesverdig frokost og en malted milkshake, en drikk som i smak og konsistens ligner mye på vanlig milkshake.


Ruta veiver rundt mellom fjell og åser.


Utsikt tilbake mot vest (hvor jeg kom fra), på vei over et fjellpass.


På vei over nok et fjellpass dumper jeg borti et lite, smeltende alpinanlegg.


Jeg krysser over den store og nok så flate San Luis-dalen, stappfull av kunstig vannet jordbruk. Fjellene reiser seg igjen, og jeg tar fatt på enda et fjellpass.


På vei ned østsiden av passet, i full fart mot en av turens merkeligste opplevelser.


Jeg svinger litt hit og dit ned fjellsiden, mellom skog, skog og mer skog.

 

Jeg tar til venstre rundt en sving. På høyre og venstre side slutter fjellene.


Foran meg begynner the Great Plains.


Om en ikke har kjennskap til USAs geografi, kan akkurat denne hendelsen virke mindre rystende enn den bør. Så jeg spanderer en liten innføring i de relevante fakta. Over ser du et lite kart over USAs topografi. Om du vil se nærmere, kan du klikke på kartet for å få det fram i full størrelse.

Kort sagt, det østlige USA er flatt og lavt, det vestlige er høyt og kupert. Disse to halvdelene møtes i Colorado, og der med størst mulig kontrast. Gjennom vestre Colorado løper Rocky Mountains, en bunnsolid og høytragende del av den Amerikanske Kordiljera. Kordiljeraen er fellesnavnet på de mange fjellkjedene som sammen strekker seg bortimot uavbrutt langs mesteparten av de Amerikanske kontinenters 14 000 km. I Syd-Amerika er det Andes-fjellene som er sjef, i nord Rocky Mountains og dets lillebrødre.

Kordiljeraen, Amerikas ryggrad, er tykk, men ett sted må den ende. Det er nettopp det fotografiene over viser, for det er nettopp her Rocky Mountains og den Amerikanske Kordiljera ender.

I møte med den geografiske galskap som er den Amerikanske Kordiljera, finnes the Great Plains, en latterlig uendelighet av flatt land som fra offisielt hold strekker seg 800 km østover fra Rocky Mountains. Men som en ser av kartet over, fortsetter flatheten til Mississippi-elven, 1400 kilometer mot øst, og hinsides den, helt ut til kysten.

Her, foran panseret til Herodes, ender fjellene.


Mellom meg og Mississippi-elva ligger 1000-1400 km med dette.


På slettene er sommerværet konsekvent varmt. På vei gjennom en eller annen småby øst i Colorado kan en lokal bank skryte av 100 Fahrenheit, eller knappe 38 Celsius.


Det eneste man får av vertikale opplevelser på veiene her, er menneskeskapte forhøyninger der veien går over en jernbane, eller en annen vei.


Plutselig dukker en gammel kjenning opp, Arkansas-elva. Denne har sitt utspring i Rocky Mountains et stykke vest for byen Colorado Springs. Her, vest i Colorado, er den ikke stort mer enn en voksen bekk mellom noen kratt.


Uten et snev av endring i geografien, kjører jeg inn i Kansas, en lite bemerkelsesverdig delstat.


Huhei.


Jeg fyker forbi feed yards i søkk og kav.


En feed yard er ikke stedet hvor kua kommer for å dø. Derimot er det stedet hvor kua kommer for å få sine siste måltider. Den elegante USAnske fagtermen for disse industriforetakene er CAFO (Concentrated Animal Feeding Operations). Bortimot slakteferdige kveg blir i USA samlet sammen på digre innhegninger hvor de fôres intenst i 3-4 måneder. De kan legge på seg så mye som 200 kilo iløpet av denne tiden, hvorpå de slaktes og blir middag (eller frokost, lunsj, brunsj, dessert eller snacks).

De aller største feed yardene har kapasitet på inntil 150 000 dyr. Det er vel knapt noen overraskelse at når man samler titusenvis av digre kyr og proppforer dem på et lite område, blir det en del bæsj. Om vinden blåser rett (dvs. feil) vei, kan disse anleggene luktes på lang avstand.

Ingalls Feed Yard i Kansas, som du ser et snev av ovenfor, har kapasitet til 36 000 dyr.


Dagens etappe går gjennom Dodge City, en gammel kåbbåi-by berømt for ett eller annet som har med Wyatt Earp å gjøre.


Dodge City er et av Kansas største turistmål, muligens det største. Igjen, det har å gjøre med kåbbåi-greier.

Flott by.

 

Så fortsetter slettene.

Kjøreopplevelsen over slettene kan beskrives ganske enkelt. Flatt land, rette veier og digre åkre, nå og da krydret med en feed yard og alt man kan ønske seg av bæsjlukt fra de fråtsende, dødsdømte kyrne.


Jeg dundrer forbi Donalds Serva-Teria i det sola synker stadig lavere på himmelen.

Elvis Presley – Smorgasbord

Litt utpå kvelden kommer jeg og Herodes fram til Wichita, en tilsynelatende ganske trivelig by midt utpå slettene. Status for dagen er at vi har kjørt en bortimot rett linje mot øst, 1060 kilometer lang, på litt over 13 timer, inkludert en håndfull pauser for mat og bensin. Vi har sett fjellene slutte, og slettene begynne, og vi har snust på uhorvelige mengder kubæsj langs veien.