Reisen hjem: Wichita – Little Rock

Standard

Siste etappe av min ekspedisjon gjennom den ville vesten gjenstår, 8-9 timer og 800 kilometer gjennom Kansas, Oklahoma, Missouri og Arkansas, tilbake til Little Rock. En lett søndagstur, sammenlignet med den foregående etappen.


Etter å ha gitt Herodes en liter med fersk 5W30 (motorolje), kjører jeg østover, ut av Wichita. Landskapet overrasker ingen, det er Slettene, the Great Plains, og de bare fortsetter.


Independence, Kansas?, spør jeg meg selv. Er ikke det hjembyen til forhenværende president Harry Truman? Der ligger det vel et Presidential Library også? Det kunne jo vært interessant. Jeg funderer på å svinge av og gjøre en visitt til hjembyen til den USAnske president som så å si iverksatte den kalde krigen.

Men ettersom jeg har en lang kjøretur foran meg, og vil komme fram før midnatt, lar jeg være. Det viser seg å være smart, da Harry Truman ikke kom fra Independence, Kansas, men fra Independence, Missouri, som ligger en tre timers kjøretur mot nord-øst.


I Chetopa, en ubetydelig småby uti åkrene i Kansas, heter det lokale idrettslaget Hornets. Grunnet mangel på vertikal geografi, er alle slike småbyer på slettene utstyrt med minst ett vanntårn, for å besørge noenlunde trykk i springen.


Main Street, Chetopa, ser ut som enhver hovedgate i en USAnsk småby. Enkle, kjekke murhus og butikker som er nedlagt etter at det ble bygd en Wal-Mart et eller annet sted i området.


Jeg sveier såvidt innom Oklahoma, som før den ble delstat var kjent som Indian Territory. Området ble av den USAnske regjering satt av som boområder for indianere fordrevet fra områder lengre mot øst. Før navnet Indian Territory, oppgav kart området som The Great American Dessert, på lik linje med mesteparten av det man idag omtaler som the Great Plains. I tiden før man hadde kunstig vanning i stor skala, var dette enorme området en heller marginal halv-ørken. Med andre ord, et utmerket landskap å fordrive indianere til, når disse ble fratatt sine opprinnelige hjemland øst for Mississippi.

Som resultat av fordrivelsene, er Oklahoma i dag hjem til 25% av USAs indianere, med reservater i søkk og kav. Ved ankomst i USA hadde jeg planer om å stikke til Oklahoma for å finne min Månestråle, men akkurat den utfarten ble det aldri noe av.

 

15-20 minutter senere svipper jeg inn i Missouri, som er like ubemerkelsesverdig som sist.


Så er jeg da omsider tilbake i Arkansas.

Buckle up for safety.


Raskeste vei er I-40 østover, direkte til Little Rock, men jeg kjører en liten omvei, en halvtime vestover, for å kjøre gjennom en del av Arkansas jeg ikke har sett før.


Ouachita Mountains er et svært avslappet fjellområde vest i Arkansas, i praksis en hel masse åser og trær.


…og dessuten 839 meter høye Mount Magazine, Arkansas’ høyeste fjell. Til topps kan man kjøre bil, eller campingbil om man vil, og bo komfortabelt på campingplassen der.


Sola står lavt på himmelen i det jeg svinger meg pent og pyntelig gjennom pene, pyntelige skoger sør for Lake Maumelle, rett vest for Little Rock.


Jeg inntar Little Rock fra vest. Det uspektakulære bildet viser avkjørselen til River Ridge, nabolaget jeg bodde i det siste halvåret i Little Rock. Den siste uka i Little Rock bor jeg imidlertid ikke der, ettersom vi fikk leiekontrakten oppsagt av huseier ved utgangen av Mai. Så jeg kjører videre et lite stykke, til en kompis, som jeg skal bo hos siste uka før reisen hjem til Norge.

Det nærmer seg midtsommer, og ildfluene fyker rundt mellom trær og busker og lager korte striper av intenst, gul-grønt lys.


Jeg parkerer Herodes, som har håndtert ekspedisjonen upåklagelig. Jeg stryker Herodes og mumler “Flink bil!”. Hvorvidt Herodes forstår norsk, vites ikke.


Triptelleren på bil-GPSen kan opplyse om at jeg har kjørt 6938.9 miles (11 167 kilometer). Total kjøretid er 109 timer, altså 4 ½ døgn ren kjøring på en tre uker lang kjøretur. Gjennomsnittshastigheten for hele turen var 63.2 mph (101.7 km/t), mens høyeste hastighet overhode var 85.3 mph (137.2 km/t), sannsynligvis et sted i New Mexico, hvor den lovlige topphastigheten på Interstatene er 75 mph (120 km/t).

 

Klikk på bildet for en større utgave.

Etter 11 167 kilometer kjørt i USA, har jeg ikke dekt over mer enn et brukbart hjørne av syd-vestre USA og Midtvesten. 11 av 50 delstater er besøkt.

Største opplevelse på turen? Å nå Stillehavet for første gang rett syd for Los Angeles, med ryggen strittende av gåsehud, er med på topplisten. Akkurat den opplevelsen var nok imidlertid mer et resultat av et knippe særegne LarsMigrant-fetisjer, enn noe alment.

Det å runde en sving i Colorado, for så å innse at Rocky Mountains helt enkelt sluttet, og the Great Plains begynte, var som Siv Jensen ville uttrykt det, dypt rystende. Helt fantastisk.

Både Grand Canyon og Yosemite er feiende flotte, gigantiske opplevelser, men skal jeg nevne ett sted på denne turen jeg vil tilbake til, er det Zion National Park i Utah. Grand Canyon er mye større, og Yosemite høyere, men geologien i Zion er så vanvittig steil, så ubegripelig fargelagt, så tettpakket og i det hele tatt utenomjordlig, at jeg fortsatt ikke helt begriper stedet. Det er sinnssykt og ufattelig vakkert.

Selv om USA har over gjennomsnittlig mye vanvittighet og storslagenhet, er det langt mellom det interessante. Mesteparten av USA, kan for en turist kategoriseres som tomrom. Parkeringsplasser, åkre, skoger, grustak, indianerreservater (også kjent som ørken), beiteland, et ceterea.

Men faen så stas det er å kjøre rundt i!