Reisen til havet: Little Rock – Dallas – Lubbock

Standard

11. Mai avla jeg min siste eksamen på bachelornivå, en enkel sak i faget “Ethics and Society” på UALR. Deretter brukte jeg et par dager på å flytte tingene mine over i garasjen til en bekjent, før jeg den 14. Mai tok fatt på min siste, og lengste reise i USA.

Den 12. Juni hadde jeg flybillett fra Little Rock og hjem til Norge, og påfølgende dag utløp visumet mitt. Med andre ord hadde jeg en knapp måned disponibel, og bestemte meg for å bruke tre uker på en dundertur vestover til Stillehavet.


Etter et siste ærend på UALRs campus, setter jeg meg inn i bilen, og legger ut på I-40 mot Dallas.

Det staselige bygget til venstre, til forveksling likt et parkeringshus, er hovedbygget for historiefag på UALR.


USAnere stoler ikke på hverandre. Politikerne er i verdensklasse når det gjelder å mane fram folkets frykt mot sine politiske motstandere. Man er ikke “skeptisk” til, eller “dypt rystet” over sine motstandere, man anklager dem bent fram for tyranni.


Etter fem timer er jeg fremme i Dallas for tredje gang, og som de forrige to gangene bor jeg hos de supre couchsurferne Collin og Christi.

På kvelden blir jeg med dem og en vennegjeng på en merkelig nigeriansk restaurant og spiser fufu, en ball av stivelse som etter norske forhold best kan sammenlignes med en komle. Med saus.


Jeg slutter aldri å fascineres av motorveiene i Dallas.


Jeg kjører vestover gjennom Dallas, og ut på den texanske bygda. Neste stopp er Lubbock, nord-vest i Texas.


Kveg finnes det en del av i Texas.


Mesteparten av den seks timers kjøreturen til Lubbock går gjennom en blanding av beiteland og lett skog. Ruten følger US-180 til Snyder, og US-84 resten av veien.


Nå og da en liten, anonym by.


Jo lengre vest jeg kommer, jo rettere blir veiene.


Som dere ser.


De siste par timene får landskapet et snev av kåbbåi-stemning over seg.


Så når jeg Lubbock, den flateste byen jeg noensinne har vært i, midt oppi det flateste landskapet jeg noensinne har vært i.

Bildet skjuler nok så godt at byen har rundt 200 000 innbyggere.


Flatheten har gjort det enkelt å dele opp landskapet i åkerlapper. Slik ser det ut fra satellitt. En diger flik av nord-vestre Texas ser for det meste slik ut, med jamnstore kvadrater side om side, atskilt av pinne rette grusveier, kun brukt av jordbruksmaskineriet som driver de enorme åkrene.


Jeg bor hos Rory, en jusstudent som har mer fancy pickup enn hus

Ettersom 17. Mai er på en mandag, dvs. en arbeidsdag, blir det vanskelig for arbeidende norsk-USAnerne å feire dagen på rett dag. I dag er det 15. Mai og lørdag, som passer meget bedre. Etter litt søking på nett i forkant, har jeg funnet fram til en liten 17 Mai-feiring arrangert av the Norwegian Society of Texas, Vestlandet Chapter, i et privathjem i Lubbock. Jeg ordner meg en invitasjon, og etter lit avslapping hos Rory, tar jeg på meg min peneste bekledning (denim og flanell) og drar til feiring.

Jeg ventet at dette kom til å bli en sær opplevelse, og det ble det da selvsagt også. Det overveldende flertallet av oppmøte (40-50 stykker) er steingamle norsk-USAnere med en fortid som professorer og liknende på Texas Tech, det største universitetet i Lubbock. Som de fleste USAnere er de smilende, hyggelige folk, og tvers gjennom USAnske. Det mimres om bestemors norske vafler, og de fleste beklager seg over at de lot være å lære seg norsk av sine foreldre/besteforeldre når de hadde muligheten.

Foruten meg er det også tre norskfødte nordmenn tilstede, deriblant en evangelistpastor som har bodd 11 år i USA, men bruker all sin tid på å beklage seg over at Kristin Halvorsen er finansminister i Norge. “Kristin Halvorsen! Som finansminister! Altså, ho er jo kommunist! Hah!” utbryter han, med mye spøtt i røsten.

Iowa City, Iowa

Standard

Etter en døll ekspedisjon på kryss og tvers av Missouri dagen før, har jeg forhåpninger til at den vesle universitetsbyen Iowa City skal innfri. Det gjør den da også.

Men først kan det jo være greit å forklare hvorfor jeg overhode vil bruke tid på å sose rundt oppi Iowa, en delstat de fleste USAnere kun forbinder med uendelige åkre og transportetapper på øst-vest-aksen over Interstate 80. Veldig få kunne begripe hva det var som trakk meg i den retningen under spring break.

Svaret liggr i en film og en bok. Filmen, “Dumb & Dumber” fra 1994, er en dustete klassiker av en USAnsk komedie med Jim Carrey og Jeff Daniels som to idioter på roadtrip fra Providence på østkysten, til den kaksete skibyen Aspen i Colorado, hvor den skjønne Lauren Holly holder hus. Som liten valp gjorde denne filmen et voldsomt inntrykk på meg, blant annet fordi jeg fikk se en politimann drikke tiss. Roadtripen til de to tåpene er et av de første, og sterkeste inntrykk jeg har av USA. Uendelige landeveier mellom fjell og uendelige åkre, supplert med klassiske truckstops, slitne moteller og flanell-kledde medborgere. Eksotisk! Selv om Iowa ikke var nevnt i filmen, gikk ruten gjennom nettop den type landskap man finner her – evige strekninger med maisåkre dyrket oppå en lett bølgete geografi.

Boken heter “The Lost Continent” og er skrevet av Bill Bryson. Bryson er født og oppvokst i Des Moines, Iowas nåværende hovedstad. Bryson innleder boka med å slenge litt skit om hjembyen:

I come from Des Moines. Somebody had to.

When you come from Des Moines you either accept the fact without question and settle down with a local girl named Bobbi and get a job at the Firestone factory and live there for ever and ever, or you spend your adolescence moaning at length about what a dump it is and how you can’t wait to get out, and then you settle down with a local girl and get a job at the Firestone factory and live there for ever and ever.

Hardly anyone ever leaves. This is because Des Moines is the most powerful hypnotic known to man. Outside town there is a big sign that says WELCOME TO DES MOINES. THIS IS WHAT DEATH IS LIKE. There isn’t really. I just made that up.

Så det er vel ingen overraskelse at jeg ville dit. Men snøværet dagen før ville det annerledes, så jeg hopet rett til mål nr. 2 på turen, den forhenværende hovedstaden Iowa City. I samme boka framstår Iowa City som en liten, trivelig og livlig universitetsby, selv om Bryson beklager seg over at studentene nåtildags (dvs. i 1985, når boka ble skrevet) ikke bryr seg nevneverdig om å røyke marijuana lengre. “They’re getting an education.” utbryter en vantro kompis av Bryson i boka.

Iallefall, oppe blant maisåkrene finnes en liten trivelig universitetsby, og da jeg fra før viste at universitetsbyer i USA er blant de triveligste byene, virket Iowa City som et godt utgangspunkt for trivsel og maiskiking.


På morgenen drar jeg ned til sentrum av Iowa City, som for en USAnsk by å være, er usedvanlig full av butikker, restauranter og mennesker. Alt ser velholdt og trivelig ut. Været er upåklagelig – Kald, tørr luft, under en skrikende blå himmel.


Den forhenværende Iowa State Capitol, fra den gang Iowa City var delstatshovedstad.


Mellom hyllene på John’s, noe så sjeldent som et familieeid supermarked, det USAnerne gjerne kaller en “Mom and Pop”. Mom and Pop er nå henholdsvis 86 og 90 år gamle og har overlatt driften til sønnen. Den middelaldrende kassadama som fortalt meg dette, hvisket til meg at hun var bekymret for butikkens framtid. Hun mente sønnen holdt på å gjøre den om til en spritsjappe (de hadde et helt ellevilt utvalg i øl), og hun trodde ikke han forstod hvor unik den gamle butikken var.


Jeg tar min lunch på Bluebird Diner – Corned beef and hashed vegetables. Utmerket!


I en av to supre bruktbokhandler i Iowa City møter jeg en bruktbokkatt.


Jeg finner også denne herlige propagandaboken til fordel for det Sør-Afrikanske bantustanet Transkei, her omtalt som en republikk. Det som følger blir en anelse akademisk, så om du driter i Apartheid og Sør-Afrikansk historie, kan du pent hoppe til neste bilde. Etterpå noen ord om hva Transkei faktisk var for noe, men først, fra bokens forord, noen ord fra dets statsminister, den ærverdige høvding K. D. Matanzima (nevø av Mandela):

As a soveriegn nation, Transkei now leaves the Republic of South Africa. However, Transkei is inseperably bound by geography, history and economics to the other parts and peoples of South Africa, for better or for worse. We are determined that it shall be for better: and this is a fit occasion to outline the philosophy that will guide our new nation.

We believe that the worth of all men, as human beings, must be recognized: but that all men are not equal and deserve different rewards, each according to his capacity, effort and contribution and society.

Already Transkei has given all Black people of South Africa a new dignity by blazing the trailn, in the manner we have, to sovereign nationhood. Violence debases human dignity: and strife, brute force, intimidation and terrorism have too often been the means, on this and other continents, for the entry of states into the community of independent nations. Instead, by choosing together with the Republican Government the path of peaceful negotiation, Transkei has enhanced the status and reputation of our own people and of Black men everywhere. It will be our endeavour, by the example we set as a stable, responsible and just nation, to go on doing so.

Transkei will be a democratic State, the essential principles and practices of democracy being deep-rooted in our own traditional institutions. Before Marx, before Magna Carta, these principles were operating in African society. We totally oppose the Marxist doctrine in politics and economics, and align ourselves with the democratic countries of the world.

Så hva er nå egentlig alt dette? I Sør Afrika under Apartheid, ble det opprettet en rekke såkalte “Bantustans”, områder som av regjeringen bestemte at skulle være forbeholdt svarte Sør-Afrikanere. Her skulle de i teorien leve og trives, atskilt fra de hvite, som hadde sine egne områder. Litt av problemet var at Bantustanene var uforoldsmessig små, og gjerne kontrollerte den dårligste jorden, mens den hvite minoriteten hadde mye mer, og rikere jord. Men det var jo en kjekk løsning for de hvite makthaverne som ville ha mest mulig for seg og sine, og særlig kjekt var det når de fikk med seg svarte kollaboratører som Matanzima i Transkei.

Første avsnitt refererer til Transkeirepublikkens såkalte selvstendighetserklæring i 1976. Transkei ble det første “selvstendige” Bantustanet, og ble av Sør-Afrikanerne brukt som eksempel på den rasemessige likestillingen de angivelig kjempet for. Det var imidlertid ikke mye til selvstendighet. Arbeidere som trengtes i de hvite byene, eller i Sør-Afrikas gruver og industri, fikk tillatelse til å reise ut av Bantustanene. Når de var arbeidsløse hadde de å komme seg tilbake til de fattigslige “hjemlandene” sine, og gjøre ingenting som helst. Andre avsnitt er en skjønnmalende, skjult referanse til motivasjonen bak Apartheid-politikken. Alle mennesker har verdi, men er ikke likeverdige.

Tredje og fjerde avsnitt er spark mot de organisasjoner i Sør-Afrika som kjempet mot Apartheid. Vold og opptøyer slik som for eksempel ANC (Mandelas parti) og SACP (South-African Communist Party) drev med, holdt Matanzima og Transkei seg for gode for, de holdt kjeft og tok imot det de måtte få.


“The Haunted Bookshop” i Iowa City kombinerer bruktbokhandel med platebutikk. Når gubben til høyre i bildet fikk greie på at jeg var norsk, begynte han å name-droppe norske jazzere i søkk og kav, men jeg hadde knapt hørt om noen av dem.


Litt av utvalget.


Etter å ha inspisert sentrum av Iowa City, smetter jeg i bilen og kjører ut for å kike på maisåkrene. Her dundrer jeg vestover på US-218, en pinne rett linje mellom kvadratiske åkerlapper.

Jeg skrur litt på radioen, og plutselig starter en av sangene fra soundtracket til “Dumb & Dumber”. Jeg jubler og vrir meg i bilsetet, og ute blant maisåkrene sitter den plutselig som skutt, den følelsen av hvordan jeg som liten valp trodde USA ville være.

The Cowsills – The Rain, The Park & Other Things


Gårdene er digre og velstående, og jordbruket er tilsynelatende uendelig. Det er mars, så marken ligger brakk og brun.

Etter kjøreturen drar jeg sammen med mine to trivelige husverter, Liz og Amanda, ned til sentrum, spiser utmerket indisk mat på restauranten “Masala” og ser Mel Brooks-filmen “The history of the world – Part 1″. Til tider morsom, til enhver tid tåpelig.


Etter filmen drar vi tilbake til huset, spretter flaska med kirsebær-lambic her til venstre, spiser sjokolade-cookies og spiller brettspil, mens C-SPAN viser helsereform-debatten live fra Kongressalen i Washington. På overtid vinner Demokratene, og det blir reform på Obama og vennene hans.

Bildet ovenfor viser forøvrig de ymse ølvariantene jeg kjøpte på John’s (se lengre opp). Jeg ble nok så opprømt over å finne tak i Nøgne Ø her oppe i ingensteds, så jeg kjøper en flaske med hjem til Little Rock. Helt til høyre en 40-ounce flaske (1.2 liter) med min favoritt blant USAnske billigøl, Pabst Blue Ribbon. 40-ounce-flasker er, som murer-flasker her i Norge, forbeholdt garvede fylliker. Det er virkelig underholdende å se hvor langt kjeften på noenlunde fine USAnske borgere åpner seg i sjokk, når du dukker opp på festen deres med et par 40-ouncere.

Etter at Obamas helsereform (“Obamacare”) er vedtatt, er vi alle noenlunde enige om at dette er en bra ting, og hopper i køya.


Neste morgen er tiden inne for neste etappe av min spring break-ekspedisjon. Jeg får klemt av et kjapt bilde av en av mine to verter, Liz, utenfor huset, og hopper i bilen.

Såpass langt nord i lendet er det minusgrader om nettene i mars, men ikke værre enn at når jeg har startet bilen og kjørt på med varmluft i 10-15 minutter, lar isen på ruta seg børste vekk. Ikke akkurat skitur forbi Gråkallen eller Tverrbrennstua, men det er nå iallefall trivelig kaldt!


Nedi sentrum av Iowa City ligger “Hamburg Inn”, en diner som i USA er sånn halvveis berømt takket være “the Iowa Coffee Bean Caucus”, en høyst uoffisiell avstemningform hvor kunder får utdelt en kaffebønne som de så putter i en av flere glasskrukker. Hver krukke representerer en kandidat i ett eller annet aktuelt valg. Det har etterhvert blitt tradisjon at USAnske presidentkandidater stikker innom her og avlegger sin stemme. På grunn av kompliserte omstendigheter i det USAnske valgsystemet, er valgkampen i nettop Iowa uforholdsmessig viktig tidlig i denne prosessen, så kandidatene bruker uforholdsmessig mye tid, og spar ut uforholdsmessig mye valgflesk i Iowa, deriblant her på Hamburg Inn. Ronald Reagan har vært her, det samme har Bill Clinton og Barack Obama. Fans av serien “The West Wing” (“Presidenten”) husker kanskje en episode hvor presidentkandidat Santos er innom nettop her for å slippe ei bønne.


Jeg spiser en god gammeldags frokost før kjøreturen mot øst. Pannekaker, hashed browns, eggerøre, noe svineri, og en enorm porsjon milkshake.

I dag er det ikke presidentvalgkamp. Foruten en servitør som kan alle USAs stater på rams, er lokalet fylt til randen av et par middelaldrende menn som diskuterer helsereform (dagens snakkis), og en lett flagrete dame i 30-årene med en avis. Vi kommer i prat, og hun spør hva jeg gjør i Iowa City. “It’s part of my Spring Break road trip. I liked the sound of being surrounded by corn, and also, I like the name Iowa. And it seems like a sweet little town.” svarer jeg. “Well on the south side of town, there are black kids who are on a curfew because they’re black”. Hun har sikkert rett, men det vet jeg ingenting om, og drar samtalen inn på neste destinasjon for min del, Chicago. Hun er ellevilt begeistret over Chicago, og legger ut om alt det supre man kan ta seg til.

Men jeg syns fortsatt Iowa City virker som en trivelig by.


Fortsatt strålende vær i Iowa City i det jeg legger i vei.


Jeg tar I-80 mot øst. I-80 strekker seg fra hele veien fra New York ved Atlanterhavet til San Francisco ved Stillehavet. Jeg skal kun følge den i noen timer til Mississippi-elven, hvor jeg svinger over på ymse bygdeveier som til slutt skal føre meg inn til Chicago. Jeg kunne selvsagt fulgt I-80 nesten hele veien til Chicago, men det å kjøre på Interstates er virkelig drepende kjedelig.


…og slik ser Mississippi-floden ut rett nord for Davenport, Iowa. Hinsides elva ligger Illinois. Her har jeg svinget av I-80 for å ta et bilde av denne store, men bedagelige elven, og for å fylle opp bensintanken i Iowa før jeg krysser inn i Illinois, hvor bensinen er dyrere.

Jeg følger skiltene til nærmeste bensinstasjon, og kjører på en bred og fin highway opp langs elvebredden. Fra en sone hvor fartsgrensen er 45 mph (72 kmh) kjører jeg inn i en fartsgrense på 35 mph (56) uten helt å merke skiltingen. Jeg er mest opptatt med å speide etter bensinstasjonen. Få sekunder senere ser jeg den, og svinger inn. Idet jeg skrur av motoren inne ved bensinpumpa, hører jeg lyden av en politisirene. I villrede kiker jeg meg til høyre, venstre og framover, uten å se noe relevant. Men i speilet ser jeg en svart Dodge Mustang GT parkere bak meg, med det som umiskjennelig er en politimann bak rattet.

Han kommer bort til vinduet og forteller meg at han målte meg til 49 mph (78 kmh) i en 35-sone, og lurer på om jeg har noen forklaring. Jeg svarer at jeg nettop kom av Interstaten etter flere timer med kontinuerlig kjøring i 70 mph, og er litt fartsblind, men at det forsåvidt ikke er noen god unskyldning. Han tar en rask kik på meg, og sier at egentlig skulle en overskridelse på mer enn 10 mph ført til at jeg ble rapportert til forsikringsselskapet mitt, med medfølgende heving av premien. Men som han sier, “You look like a nice guy, you’re not here to cause trouble, so we’re gonna keep this off your record”. Jeg mistenker at det er kodespråk for “You’re not a negro drug dealer, here to sell crack to our kids”.

Iallefall får jeg utskrevet en bot på $76 fra sheriff-kontoret i La Claire, Iowa, og ønskes lykke til på turen videre.