Stillehavet

Standard

Den opprinnelige planen for siste del av reisen til havet, fra Las Vegas til Los Angeles, er en ni timers rute gjennom Death Valley. En hel masse ørken. Etter mange dager uti ymse ørken i New Mexico, Arizona og Nevada, er jeg dritt lei stoffet, og vil til noe bedre. Mest av alt vil jeg til havet.

Så jeg tar raskeste rute, fire timer langs I-15.


CBS serverer et budskap fra Johannes’ åpenbaring på vei ut av Las Vegas.


I-15 til Los Angeles er noe av det tørreste og bedrøveligste jeg har vært borti.


California er et sted man er opplært til å føle visse forventninger av. På tide med litt Kurtis Blow.

Kurtis Blow – Way out west


En fjellkjede må nå og da krysses. Herodes er ingen klatrebil, men han takler oppgaven helt greit.


Det er en gørr kjedelig kjøretur gjennom ørken og skrap.


En turistattraksjon av rang suser forbi, komplett med poserende turister.


Et par krimnakker på vei vestover.


Rett innfor Los Angeles ligger det fjell i søkk og kav. De høyeste har ennå snø på toppene, selv i slutten av Mai. Så fullstendig usivilisert kan ikke LA være!


Naturligvis dukker det opp ei rosa boble i utkanten av LA.


Eight o’clock. Tonight. At the Warehouse. In Pasadena!


Jeg kjører inn i Orange County, en diger konsentrasjon av tildels søkkrike forsteder fylt med tre millioner mennesker, rett sør for Los Angeles. I Brea, en av “byene” i Orange County, møter jeg opp hjemme hos Ioana, en rumensk mattelærer, som har datteren hjemme på ferie fra ett eller annet universitet på østkysten.

Etter litt hilsing og et par glass vann, kjører jeg ned til havet.


De første 22 årene av mitt liv har jeg levd ved havet. Så flyttet jeg til Little Rock for et år, over 500 km fra nærmeste kystlinje. Jeg hater måser, og blir ikke oppfrisket av lukten av råtten tang, men jeg liker havet, og i Little Rock savnet jeg det. Det føles bare unaturlig å ikke ha det i nærheten. Så jeg savner havet.

I tillegg har jeg en fetisj for geografi. Jeg liker kart. Jeg liker navnene på kartene. Jeg liker det de representerer. Med et sterkt havsavn, og en geografi-fetisj om bord, er det bare å vente at mitt første møte med planetens største hav blir en opplevelse.

Så når jeg havet. Frysningene bølger gjennom kroppen igjen og igjen idet jeg ser Stillehavet. Jeg parkerer bilen og går bort opp på fortauet, og ser utover. Mens velstående og velfriserte mennesker jogger forbi, står jeg der svett og sliten etter mange dager på veien, med et digert glis bredd utover trynet. Endelig framme.


Jeg går ned på den nusselige stranden Corona del Mar i Orange County.


Det vasses, jeg gliser, og alt er idyll. Selv ikke måsene som flakser og skriker rundt hodet mitt klarer jeg å framdrive noen uvilje mot.


Ka vi sku gjort uten havet?


Snedig stenformasjon rett utfor stranda.


Jeg promenerer et lite stykke nordover langs fortauene, og får utsikt over Newport Beach i ettermiddagssola. Dette er visstnok viktige greier i en eller annen såpeserie.


Før jeg nådde kysten, så jeg for meg at hele LA bare var en bråkete uendelighet av støv, bensinstasjoner og stappa motorveier. Vel nede ved kysten skjønner jeg at det er mer enn som så. Joda, trafikk og møkk mangler ikke, men helt nede ved kysten, der hvor kaksene bor i sine fjonge hus, er det meste supert. Sjøluften er frisk, været er helt passelig, og grønn kystvegetasjon og gyldne strender blandes med en blå himmel og et blått hav som sammen strekker seg 10 000 kilometer til Australia. Har du penger nok til å bo her, finnes det grunnlag for trivsel.

Våken og glad kjører jeg tilbake til Brea, tar en dusj, og får servert middag.

Reisen til havet: Lubbock til Santa Fe

Standard

Etter 17. Mai-feiring (den 15. Mai) i Lubbock, fortsetter reisen gjennom nord-vestre Texas og inn i New Mexico, til Santa Fe.

Avgang på morgenen fra en anonym boliggate i en mildt shabby del av Lubbock.

Første stopp er en Starbucks nedi byen hvor jeg gjennomfører et par timer med videointervjuer over Skype med potensielle nye samboere i Trondheim. Å søke etter boende i Trondheim, mens man farter rundt i USA, er ingen ideell situasjon, men det ordner seg godt allikevel.

Førsteinntrykket Lubbock hadde gitt meg var flatt, tørt og kjedelig. Etterhvert som morgenen strider frem, renner det inn folk på min alder, i søkk og kav. Ikke at et par timer på Starbucks er det beste grunnlag for å bedømme denslags, men det kan se ut til at byen muligens er et helt OK sted å være student. Såfremt man ikke plages av den totale mangelen på vertikal geografi.

Med intervjuene overstått, går jeg ut av kaféen. Jeg ser bilen min på parkeringsplassen, og en tanke slår meg plutselig. “Heisann, du sku jo hadd et navn du… Herodes! Herodes e navnet ditt!”. Jeg går bort til Herodes, stryker ham over lakken og gir ham beskjed om at fra nå av heter han Herodes.

Jeg er glad i min Herodes.


Slik er landskapet i og rundt Lubbock. Upåklagelig flate, kvadratiske åkre med rød jord, inn i evigheten.

Mac Davis – Lubbock, Texas in my rear view mirror


Sånn går nu dagan.


Et stykke uti ingensteds stopper jeg og får meg frokost på en diner med det merkelige navnet Dixie’s “Too”.

Legg merke til bilene lengst til høyre. De står i kø foran drive-in-luka. I de deler av USA jeg har ferdes i, finnes det knapt den diner/restaurant som ikke har drive-in. USAnerne har en noe annerledes kultur for dette med å spise ute en hva man har tradisjon for i Europa. Der det å spise ute for de fleste europeere først og fremst er en sosial greie, er det spisingen som er det viktigste for USAnerne. Det har vel noe å gjøre med at det å spise ute er så billig i USA, mens man i Europa gjerne betaler så mye for maten, at man forventer å få sitte ved et bord på et fremmed sted og løse verdensproblemer i timesvis etter fôringen.


Interiøret.


Frokosten. Pannekake, toast, sausage patties, hashed browns og eggerøre.


Et stykke videre kjører jeg gjennom den skjønne småbyen Sudan.


Kjempestemning i Sudan.


Jeg krysser delstatsgrensen inn i New Mexico, angivelig fortryllelsens land.


Fortryllende.


Magisk.


Sydvestre New Mexico er jevnt over stort og tomt. Langs veien min ligger det jernbanespor der det regelmessig passerer uendelige to-etasjers godstog.


Det skjer ikke så jævlig mye i prærielandskapet, men det er nok så tiltalende.

Kåbbåistemningen strømmer på for fullt.


Etter litt over fire timer med trivselspreget kjøring på US-84, svinger jeg noe motvillig inn på en gammel kjenning, I-40.


Fra et 77 km langt rettstrekke på I-40.


Heldigvis finnes det spennende muligheter for shopping langs Interstatene.


Etter en drøy time på I-40 svinger jeg nordover i retning Santa Fe.


Idet jeg nærmer meg byen, åpenbarer fjellkeden Sangre de Christo (Jesu blod) seg, og lokker med snø.


Jeg møter Robert, en svensk couchsurfer. Bildet over er fra en liten spasertur oppe i åsene rundt Santa Fe rett etter min ankomst i byen.

De seks ukene fram til vårt møte har Robert brukt i Memphis, Nashville, Chattanooga og Denver. Nå hiver han seg med meg og Herodes på ferden mot vest.


Deretter stikker vi ned i selve Santa Fe. Byen er en av de eldste byene i Nord-Amerika (av Europeeisk opphav, vel å merke) og ble grunnlagt for litt over 400 år siden av spanjoler. Hele byen er bygget i adobe, et slags leiremateriale de innfødte indianerne i regionen har brukt til sine hus i tusenvis av år. I 1912 fikk et eller annet geni gjennomslag for at alt av nybygg i byen skulle bygges i dette materialet, og i den særegne, tradisjonelle stilen man gjerne bygger med dette materialet. Resultatet er at Santa Fe i 2010 ser ut som en hvilken som helst episode av Zorro. Med biler.

De fleste USAnske byer er en inspirasjonsløs hop av blikk, plast og papp – Kun de billigste byggematerialer er gode nok. Men i Santa Fe finnes en særpreget byggestil, og man har holdt hardt på denne. De lokale lovene som krever dette, innskrenker individets rett til å bygge så stygt det bare vil, men ukarakterisk for USAnere, har de som bor her valgt å godta dette. Normalt sett vil en hvilken som helst lov eller forordning i USA kunne framstilles som en innskrenkning av USAnerens friheter, og de skal man virkelig ikke kødde med.

Den “jordnære” arkitekturen her er nok en av årsaken til at Santa Fe tiltrekker seg et vidt spekter av hippies, yuppies og annet rart. Det er godt med flagrende gevanter i gatene, og folk på alt for dyre sykler, med Cammelback på ryggen.

 

Vittig.


En helt middels middag i Santa Fe, og så til køys.

14 timer gjennom Gokk, USA (Chicago til Little Rock)

Standard

Etter en knapp uke i Chicago, legger jeg ruten sydover. I-55 gjennom Illinois og over Mississippi-elven til St. Louis, og deretter US-67 gjennom Missouri og det østlige hjørnet av Ozark Mountains ned til Little Rock. Google Maps beregner kjøretiden uten stopp til 11 timer og 43 minutter.


Rundt 30 sekunder etter start i Chicago møter jeg et hinder. SWAT (Special Weapons And Tactics), en spesialtrent politienhet, har rykket ut og sperret av krysset jeg skal gjennom. Om det gjelder gisseltagning, bankran eller crimes against hipsterdom får jeg ikke greie på. Jeg snur bilen og lar GPSen finne en ny rute sydover.


West North Avenue i Chicago. USAnerne kan dette med rette gater.


I-55 sydover gjennom Illinois er en lite inspirerende opplevelse. Det er mildt sagt flatt.


Etter omtrent 1½ time svinger jeg av I-55 for å få meg en tidlig lunch i småbyen Dwight.


Frokosten tas på That 50′s place Restaurant.


Jeg er radikal og bestiller dessert, kirsebærpai med krem, før hovedretten. Å spise pai på diners underveis er en av de store små gleder ved å ferdes langs veiene i USA.


Lunchen består av en hoagie (en slags baguett med ost, løk og et digert avlangt kjøttstykke) og ferske, hjemmelagede chips.

Jeg spiser opp og styrer ut på I-55 igjen.


En stund senere ser jeg et skilt som lyder “Grain Elevator Museum”. Det sier mye om spenningsnivået under kjøring gjennom midtre Illinois at jeg faktisk svinger av veien for å sjekke dette ut. Begeistringen lar vente på seg i det jeg når målet.


På vei ut mot I-55 igjen ruller jeg forbi dette. Ikke spør hva som er poenget, jeg har ingen anelse.


Jeg nærmer meg St. Louis, og landskapet blir som dere ser voldsomt og dramatisk (sammenlignet med lengre nord). Jeg hyler i begeistring over denne unnabakken.


Frozen custard hadde jeg hørt nevnt nå og da som en St. Louis-spesialitet. Fordi jeg vet dette forvirrer nordmenn, vil jeg påpeke at custard er omtrent det samme som vaniljekrem, mens mustard er noe ganske annet, sennep. Lett å ta feil av, men nå er det altså oppklart. Frozen custard skal da i teorien være frossen vaniljekrem.


I praksis ligner dette mest på norsk soft-is, om enn noe mindre søt. Manglende sukker i selve isen kompenseres for ved å dynge på med karamellsaus, pekan-nøtter og ei feit fin coctail-kirsebær.


Herculaneum er på UNESCOs liste over verdensarvsteder, etter at byen i år 79 ble dekket av lavastrømmer fra vulkanen Vesuv, på lik linje med blant andre Pompeii.

Men det er i Italia. Herculaneum her i Missouri har visstnok en del fine trær. Jeg stanser ikke, men dundrer heller sydover.


I Harviell sør i Missouri utsettes jeg for et nådeløst dilemma. Først passerer jeg “Call of the Wild”, en diger kombinasjon av casino og strippebule, midt uti ingensteds. Noen få meter videre passerer jeg dette gamle traktorskuret, hvor JP’s Restaurant lover storslagne matopplevelser.


Etter mer enn ett sekund med harde indre rivninger, velger jeg JP’s, og deres buffet.

Jeg plukker meg corn bread, hush puppies (friterte baller av maismelrøre), popcorn shrimp (friterte reker), fritert kylling, hvite bønner, potetstappe og brune bønner. Jeg kårer corn bread til kveldens vinner, mens de brune bønnene bør ta et oppgjør med seg selv.


Et snikende forsøk på å dokumentere interiøret hos JP’s, preget av masse dall i taket og på veggene. Detter er virkelig midt uti Gokk, og jeg har sett en og annen USAnsk film om akkurat Gokk og de som bor der. Derfor vet jeg at om man stikker seg synlig ut som en utenfra, er det en enkel sak å bli hagledrept av en innfødt, partert og fritert som “popcorn shrimp” i neste dags buffet. Så jeg snikfotograferer.

Jeg overlever og kjører videre. Det blir mørkt. Vel inne i Arkansas begynner selveste syndefloden, akkompagnert av uante mengder lyn og torden. Jeg ser meg nødt til å sakke farten drastisk for overhode å kunne se noe gjennom ruta. Slikt vær har jeg opplevd tidligere i Arkansas, og det har det med å følge tornadoer med på lasset. Radiosendingene er erstattet av nødvarslingsysstemet som rapporterer om at en “Tornado watch” er utstedt. Problemet er bare at stemmen ramser opp navn på stedene meldingen gjelder for, men jeg har ikke peiling på hva som er hvor. Ettersom det er bekmørkt ser jeg heller ikke det av tornadoer som eventuelt måtte romstere rundt meg.

Bensinmåleren begynner å bli farlig lav, og jeg er nervøs for å gå tom for bensin midt utpå et jorde med en tornado i hælene. Heldigvis dukker småbyen Pocahontas og dens bensinstasjon opp, så jeg får tanket opp og spurt om tornado-meldingene gjelder her i nabolaget. Som er tilfelle med de fleste i lavtlønnede yrker i USA, har ikke dama på bensinstasjonen nevneverdig peiling på noe som helst, så jeg blir ikke stort klokere. Jeg går ut til bilen igjen, og regnværet har løyet kraftig, noe jeg tar som et godt tegn, og kjører videre.

Drøye to timer senere nærmer jeg meg Little Rock. Det er uti kveldinga, natt til søndag, og jeg er så heldig å kjøre inn i byen midt i den verste promilletiden. Siden man holder seg for gode for kollektivtrafikk såvel som gangavstand til noe som helst i USA, er alle som skal på byen ute og fyllekjører akkurat nå. Den siste halvtimen opp til huset blir hårete, men jeg overlever. 14 timer etter avgang fra Chicago er jeg hjemme.

Avslutningsvis et kart over hele ruten for spring break-turen. Jeg har lagt bak meg 2900 kilometer på åtte dager, med totalt 30 timer ren kjøring. Turens topphastighet var ifølge GPSen rett under 138 km/h. I Iowa fikk jeg mitt livs første fartsbot, på $76.

16 timer i Missouri

Standard

En anelse forsinket kommer denne dokumentasjonen av min Spring Break-ekspedisjon sist Mars. Jeg hadde blitt kjent med svært få studenter på dette tidspunktet, og mine samboere hadde ikke ferie, så det var helt og holdent opp til meg selv hvor jeg skulle tilbringe den ni dager lange ferien. Jeg valgte å følge min naturlige trekning, det vil si, mot nord.

Etter siste forelesning kjører jeg de tre timene opp til Fayetteville i nord-østre Arkansas, og tilbringer natten der. Klokka 07.00 står jeg opp med en plan om kjøre til Iowas hovedstad, Des Moines, som også er hjembyen til en av mine favorittforfattere, Bill Bryson. Men nei. Mellom meg og Iowa, ligger Missouri, og nordre Missouri er i ferd med å la seg kollektivt nedsnø.

Fri for piggdekk og ABS-bremser, er jeg nødt til å skrinlegge Des Moines. Uten alt for mange alternativer, finner jeg ut at det heller får bli St. Louis, “The Gateway City”, en 6-7 timers kjøretur mot nordøst, gjennom deler av Missouri som ikke snør ned. Jeg fyrer av en håndfull sofasurfe-søknader til folk i St. Louis, og kjører av sted.


Det regner hele veien.

16 Horsepower – Wayfaring Stranger

På en bygdevei på grensen mellom Arkansas og Missouri dumper jeg borti en kristenfundamentalistisk propagandakanal hvor en dame som utgir seg for å ha vært innehaver av en abortklinikk, forteller at hun ble sponset av “the abortion industry” for å gå inn i USAnske skoler og lære opp 10-12 år gamle jenter i å ha sex, i den hensikt at de skulle bli gravide og abortere 5-7 ganger innen de fylte 18. “Wow. That’s really satanic.” tilføyer en av radioprogrammets verter noe uinspirert. Utfra abortdamas påstander, er det snakk om en vidtrekkende konspirasjon, på tvers av USA.


Et av de mer underlige utslagene av USAnernes tolkning av begrepet demokrati, er direktevalg av et utall lokale embetsmenn, deriblant statsadvokater, sheriffer og dommere. Dette gir en del underlige utslag, i det disse må samle inn penger til egen valgkamp, samt være ekstra påpasselige med å opptre publikumsvennlig rundt valg-tider. Å være “tough on crime” er populært i USA, og det kan dermed være lurt for en sittende dommer å ta ekstra hardt i når dom skal felles.

Herrin her er en republikansk dommer. Elefantlogoene på plakaten tilhører det republikanske parti, ofte omtalt som GOP (the Grand Old Party).


Rett utenfor den parkeringsplasspregede byen Springfield, inntar jeg Interstate 44 mot nord-øst, på tvers av Missouri.


Heldigvis skorter det ikke på attraksjonene.


“Gift Store” kan vel i praksis oversettes som souvernir-butikk, og innholdet er i gjennomsnitt 40% tåpeligere i USA enn hva jeg opplever rundt i Europa. Hva gjelder dette konkrete tilfellet, vil jeg si at utvalget er mer ubegripelig enn tåpelig. Her avdelingen for rustikke skilt.


I låste skap finnes kostbare varer.


Om den faktisk er verdens største, vet jeg nå ikke helt, men dimensjonene er brukbare.


Avdelingen for John Deere-souvenirer.

I verdens største souvenir-butikk kjøper jeg tre postkort til 25 cent stykket, før jeg vender tilbake til I-44.


Noen timer senere stanser jeg på en av Anglo-Iranian Oil Companys (nå kjent som British Petroleum) bensinstasjoner, før jeg av mangel på alternativer inntar en riktig bedriten lunch hos Kentucky Fried Chicken.


Rundt sju timer og 550 km etter avgang fra Fayetteville, siger jeg sånn smått inn i St. Louis.



Sentrum av St. Louis ser ut som hvilken som helst USAnsk storby. Høyhus fylt av banker, forsikringsselskaper og hoteller, pinne rette, brede veier, og en og annen stadion. Mangelen på restauranter, utesteder og butikker er slående. Enda mer slående er vel mangelen på innbyggere, rett og slett fordi folk sjeldent bor i sentrum av byer i USA.

Jeg finner nærmeste Starbucks og får logget på Internet, hvor det viser seg at veiene nord i Missouri nå er snøfrie, og at jeg har fått postivt svar fra et par sofasurfere i Iowa City (i Iowa, tro det eller ei). Iowa City er uansett byen jeg la opp til som neste stopp på turen, etter den nå avlyste visitten til Des Moines. Mens jeg prøver å få tak i dem per telefon for sjekke om jeg kan komme med en gang, kjører jeg ned i sentrum av St. Louis for å inspirere the Gateway Arch.


Sånn ser den ut. Du har helt sikkert sett den før. Jeg føler ikke noe spesielt behov for å bli værende i St. Louis, så når jeg får tak i folkene i Iowa City, hopper jeg i bilen og fyrer avgårde. På vei ut av St. Louis’ bykjerne får jeg glimt av noen av de mest forfallne nabolagene jeg har sett, langt verre enn Katrina-områdene i New Orleans. Vi snakker krigssonekvaliteter, vi snakker Fallujah, 2004, men ikke riktig så ille som Dresden 1945. Jeg er ikke veldig hypp på å bli knivranet og napalmdrept, så jeg stopper ikke for å fotografere. Derfor ingen bilder.


Første bit av den normalt 4 1/2 timer lange turen til Iowa City er grei skuring. Jeg krysser Missouri-elva for første gang i mitt liv og opplever en viss geografisk tilfredsstillelse. Etterhvert faller temperaturen og ligger og vaker rundt frysepunktet. Det regner, men regnet går over i et lett snødryss, som så blir tyngre. Snøen hoper seg ikke opp, den smelter på veien, men jeg sakker ned farten. Siste timen opp mot delstatsgrensen mot Iowa begynner snøen samle seg på veien i et tynt, tørt slør. Men som USAnske veier flest, er denne bred, rett og relativt jevn, så jeg overlever.

Et jævla pes er det uansett, ikke den avslappende kjøringen jeg er blitt vant til.

Jeg krysser Des Moines-elva, og kommer inn i Iowa. Veiforholdene blir raskt og nærmest mirakuløst bedre. Snøfallet stanser, og snart er veien forran meg helt tør. Klokken 22.03 parkerer jeg utfor et lite hus nær sentrum av Iowa City, tilhørende Liz og Amanda, to sofasurfere. Jeg får tildelt eget rom med dobbeltseng. Etter 16 timer i farta, hvorav 11 timer med ren kjøretid, er jeg meget fornøyd med å være i en dobbelseng i Iowa.

Neste dag setter jeg meg ned og forsøker å gjøre noen notater om hva jeg husker fra kjøreturen gjennom Missouri, men det er ingenting å huske. Bortsett fra en diger tåpelig souvenirbutikk og the Gateway Arch i St. Louis, var det absolutt ingen ting som gjorde inntrykk. Veier, regn, trær, gress – Missouri.

På en bygdevei på grensen mellom Arkansas og Missouri dumper jeg borti en kristenfundamentalistisk propagandakanal


















hvor en dame som utgir seg for å være innehaver (eller tidligere innehaver) av en abortklinikk, forteller at hun

ble sponset av “the abortion industry” for å gå inn i USAnske skoler og lære opp 10-12 år gamle jenter i å ha sex,

i den hensikt at de skulle bli gravide og abortere 5-7 ganger innen de fylte 18. “Wow. That’s really satanic.”

tilføyer en av radiprogrammets verter noe uinspirert. Han høres ut til å slite med en tett nese. Utfra abortdamas

påstander, er det snakk om en vidtrekkende konspirasjon, på tvers av USA.

Dallas-Fort Worth, Texas

Standard

Fredag formiddag la jeg og min Rwandiske samboer Patrick ut på en roadtrip mot vest, denne gangen for å finne ut om Dallas var mer livlig en komatøse Memphis.


Vi fyller tanken med 83-oktan, bagasjerommet med vannflasker og legger Corollaen godt til rette på Interstate 30 West, hvor vi skal oppholde oss over nærmere 500 kilometer. Ruten er en tilnærmet rett linje syd-vestover, inn i Texas.


Etter et kvarters tid ender bebyggelsen, veien smalner inn til to filer, og en uendelighet av trær og asfalt blir hovedattraksjonen de neste par timene.

Vi hører på Manna.


Vi smetter av I-30 og inn i vesle Hope. Slik Hope framstod for oss må det være snakk om håpet om å komme seg vekk, ikke en iboende kvalitet, for dette var en riktig shabby liten by.


Et av de bedre stelte husene var dette, intet mindre enn Billiam Clintons barndomshjem. Bill er som kjent fra Arkansas, og Hope kan om ikke annet skryte av å være hans hjemsted. Her er det etablert museum med guiding og multimedia. Vi blir umiddelbart tatt hånd om av en tungt frisert eldre dame som parkerer oss foran en video fra 1989 hvor Bill Clinton snakker om hvor flott Hope er. Deretter viser hun oss souvenirbutikken, og er veldig hypp på å selge Patrick noen håndflettede kurver fra Sør-Afrika. Formodentlig er dette som å komme hjem for Patrick, som jo er afrikaner. Det er like langt fra Rwanda til Sør-Afrika som det er fra Hope til Honduras, men la gå.


Meg og Patrick på en ekte kopi av (selveste) matten Bill hadde i det ovale kontor.

Herligheten er utformet av en Arkansaner med det spenstige navnet Kaki Hockersmith.


Tilbake på veien passerer vi gjennom grensebyen Texarkana, og kjører inn i Texas.

Byen er ganske nøyaktig todelt av grensen mellom Arkansas og Texas, og er derfor Twice as nice.


Texas går under kallenavnet “The Lone Star State”, noe jeg synes er ganske flott.

Pent flagg har de også.


Ikke Dangerfield men Daingerfield.

Her må det være ekstra farlig fare på ferde.


Slik befatter I-30 seg gjennom øst-Texas, mil etter mil med kveg på beite. Texas er kvegland. I dette fredelige landskapet kan USAneren leve i trivsel med sin pickup, sine kyr og hester, men gjør han det? Svaret ligger ikke åpent i dagen. God, ortodoks USAnsk visdom tilsier at penger og forbruk tilsvarer lykke, og USAneren skjemmes ikke over å gi uttrykk for dette.

På TV preker smørglatte Joel Osteen om en Gud som ønsker at du skal tjene masse penger, og som vil belønne deg med større bil, TV og kjøleskap om du bare tjener ham riktig og trofast. I så måte må USAnerne være gode kristne, for både bilene og forbruket er stort, de liker å kjøpe drit, og har kjøpekraften. De virker ikke veldig lykkelige av den grunn. Men mer om det senere,  tilbake til I-30 gjennom Texas.

På radioen synger Hank Williams Jr.


Det finnes over 800 000 politifolk av ymse slag i USA, og de er svært synlige.


Vi kjører over en liten ås, og plutselig brer Dallas seg ut foran oss. Denne utsikten skjuler godt at byen foran oss med sine seks millioner innbyggere er landets fjerde største. Årsaken er enkel, Dallas er enorm. For å være helt korrekt, det er snakk om to byer, Dallas og Fort Worth, som har vokst sammen under navnet Dallas-Fort Worth Metroplex (heretter The Metroplex). Dette har de gjort på det USAnske viset, flatt og vidt.

Det er ikke uten videre gjort å fatte hvor enormt The Metroplex er. De respektive bykjernene er små, som i de fleste USAnske byer, mens omlandet har fått vokse uhemmet i takt med privatbilismen. I areal er The Metroplex over 40% større en New York (som har 18 millioner innbyggere) og dobbelt så stor som LA. Fra øst til vest er The Metroplex 100 kilometer langt og tar over en time å krysse, selv om du kjører i 110 km/h på Interstaten. Padler du kanoen din i en rett linje fra Bodø til Røst har du dekket en tilsvarende avstand. Du vil også ha druknet.


Med 5-6 millioner bilister må det noen heftige trafikkmaskiner til for å vedlikeholde flyten. Dette rotete bildet er et forsøk på å illustrere den største i Dallas, High Five. Den har fem nivåer og på toppen kjører vi 37 meter over bakkenivå.

Bilistene i Dallas er uvant rabiate, sammenlignet med Little Rock eller Memphis. Det er ikke snakk om italienske tilstander, de fleste oppfører seg høflig, som de fleste USAnske bilister gjør. Men rett som det er kommer en tulling som har sett Italia på TV susende i 160 km/t i en diger pickup, i sikk-sakk over toppen av High Five.


På vei mot Fort Worth har vi gleden av å kjøre gjennom President George Bush (den eldre) Bomstasjon. Herrene Bush & Bush bor begge i Texas, den eldre i Houston, den yngre i Crawford, en times kjøretur syd for Dallas.


Fort Worth Stockyards var et av USAs viktigste sentre for handel i husdyr. I 2009 er det hele omgjort til en slags fornøyelsespark i god Disneyland-stil, med mye plastjugl og drit man kan kjøpe, men slående lite substans, tatt i betraktning at stedet faktisk har en viss historie å vise til. Det genuint historiske ser ut til å ha blitt revet ned til fordel for Disneyaktig tøv, som en “Stockyard Labyrinth” hvor man får betale for å gå inn i en labyrint bygget i imitasjons-tre. Her kan USAneren i noen minutter sette seg inn i livet til en framtidig hamburger i det den drives rundt i en labyrint av ganger og lagerrom.


En herre med bart kommer ridende på et beist.


Herren rir opp på fortauet for å skremme barn og voksne. De gjenkjenner beistet umiddelbart for det det er, middag, og viker ikke en tomme.


Kåbbåi.


Armadillo-racing. Et fjasete men festlig tiltak hvor to frivillige får gå på kne i en binge og blåse hver sin Armadillo på halen, for å få den til å løpe.


USAnerne elsker det.


Hovedfokuset i The Stockyards er salg av overpriset skrot. Her et utvalg av hesteskokunst.


For å få ta dette bildet betaler jeg med glede $20 i gebyr.


Til vanlig ville jeg tatt dette som en spøk, men på dette stedet tviler jeg ikke et øyeblikk på at man mener alvor.


Til salgs i en av suvenirbutikkene. Harry, Abe, Franklin, Jimmy, John, Billiam, Woodrow og Lyndon koser seg med kortspill, og ler av en av Lincolns mange vittige anekdoter. Maleren har gjort lurt i å male ham med ryggen til, stygg som han var.

Kom gjerne med lærde forslag til hva det kan være Lyndon og Woodrow diskuterer.


Litt tilfeldig forfall i Fort Worth. USAnerne har en noe tyrkisk tilnærming til nybygg. Det er få ting de liker så godt som å bygge nytt, men de bygger i veiknakket kvalitet og gidder ikke vedlikeholde byggene. Om tomten ligger i et verdifult nabolag vil man rive ned og bygge nytt, ellers får det stå og forfalle, gjerne med ymse boms og knarkmisbrukere innimellom.


Et skilt langs veien gjør uhørte påstander. Lenger nedi veien hevder et liknende skilt at man i henhold til bibelen ikke skal diskriminere kvinner.


Downtown Dallas.


John F. Kennedy Memorial. Dallas var altså byen hvor han ble skutt i 1963, noen kvartaler fra denne klossen.


Kennedy-entusiaster kjenner igjen det nærmeste murbygget som the Texas School Book Depository. Fra sjette etasje, det vil si nest øverst, i vinduet lengst til høyre, skal Lee Harvey Oswald ha skutt Kennedy, og truffet ham over det hvite krysset på asfalten. Dette ifølge den offisielle versjonen som få tror på.


Fra sentrum av Dallas kjørte vi til NorthPark Center, et voldsverk av et kjøpesenter på 185 000 kvadratmeter. Inne på en av dass hadde en USAner vært tidseffektiv og pakket ut sin nye mobiltelefon mens han defekerte. Tid er penger, og tid spart er lykke tjent.

Kjøpesenteret, som ligger i en bedre del av byen, var tett befolket av fjortisjenter som gjorde nettopp det man lærer at fjortissjenter gjør her borte, henger ut. Her kunne jeg beklaget meg over at det må være et miserabelt liv disse USAnske fjortissene lever (noe det er), men jeg tror ikke dankdriving på Shell, Hunstadsenteret eller Ola-Kiosken er nevneverdi mer høyverdig.


Cecil Rhodes var til stede.


Det var også David Constantine Brooks.


Her bodde vi de to nettene vi tilbrakte i The Metroplex. Grunnen til at det ikke ligner så veldig på et hotell er at det ikke er det. Vi Couchsurfet.

Couchsurfing går kort og godt ut på at man finner fram til folk som har en ledig seng, en ledig sofa eller et ledig gulv via Couchsurfing.org, og overnatter der. Det er helt gratis og avhenger kun av om eieren sier ja til å ta deg inn. Man kan gjøre dette for å spare penger, eller for å få kontakt med innfødte. Vi gjorde det av begge grunnene, og det funket som faen.

Et par dager før avreise la jeg ut en beskjed på Couchsurfer.org om at jeg var på jakt etter et to senger/sofaer i Dallas. Collin var den første som svarte, og etter å ha sjekket ut profilen hans for åpenbare tegn på øksemorderskhet, snakket jeg med ham på telefonen og fikk avtalt det hele. Vi ankommer Dallas fredag kveld og får hvert vårt soverom med stor seng og eget do og bad.


Collin og Christie, våre supre verter. Noen venner av dem dukker opp, og vi henger ut en stund før vi drar i vei til en Japansk restaurant og tømmer to magnumflasker med kald sake, 24 god. Collin er veldig opptatt av å understreke at familien Bush egentlig er fra Massachusetts. “Bush only got a Texas accent once he started campaigning for the presidency”, fastslår han om Junior. Vi drøfter muligheten for å dra til huset hans og kaste sko mot det. “My father would have liked you” sier jeg til Collin.

Det er en brokete forsamling. Fire japanere, to israelere, en fransk basker, en nordmann, en rwander og to USAnere. To doktorgrader i nanoteknologi og en i strengteori (kvantefysikk). Collin spør om jeg er religiøs. Jeg svarer som sant er at jeg er agnostiker, hvorpå han uten hell forsøker å få meg til å bli ateist i stedet. “You would have liked my parents” svarer jeg. Udi, en israelesk agnostiker bryter inn og hevder at Collins ateisme ikke holder mål, logisk sett, noe jeg stemmer i om.  Senere gjør jeg og Udi en avtale om at Israel skal slutte å sende forstyrrede ambassadører til Norge. Det er en strålende aften.

Men lørdag kveld vil ikke uten videre la seg slå av sin forgjenger. I et land hvor 80 av 300 millioner innbyggere regner seg som av delvis tysk avstamning, er Texas tyskest av alle. Uten å ha planlagt det er vi til stede samme dag som USAs største Oktoberfest går av stabelen i nettopp Dallas. Selvsagt blir vi med. Tusenvis av Texanere samler seg på et messeområde blant øl-, pølse- og kebab-boder. Her og der er det satt opp scener hvor en ustanselig strøm av hurra-polka dundres ut. Av ukjent grunn har man tradisjon å danse fugledansen her. Synet av 3-400 fulle, fugledansende tysk-USAnere er komisk og forferdelig, og jeg håper jeg kan glemme.

Uten Couchsurfer hadde vi trolig endt opp dankdrivende på hotellet begge kveldene, og turens høydepunkt ville vært Armadillo racing i Fort Worth.


Søndag morgen passerer vi igjen gjennom High Five og tar fatt på nye 500 kilometer på I-30, denne gangen østover, tilbake til Little Rock.

Brad Paisley synger optimistisk på FM 99.5 (THE WOLF).


En bensinstasjon øst for Dallas selger kald snus med kamelsmak.


En annen bensinstasjon liker ikke tarvelig musikk.


En malplassert Voortrekker dundrer østover, formodentlig lastet med 50 førsteklasses kaffere til nærmeste diamantgruve.

Søndag formiddag kjører vi igjen inn i Little Rock. Ifølge turtelleren har vi kjørt 754 miles, eller 1213 kilometer. Det har gått med 90 liter 83-oktan, som kostet 350 kroner.

Memphis, Tennessee

Standard

I dag kjørte jeg en tur til Memphis, ikke i Egypt, men i nabostaten Tennessee.


Turen startet i Little Rock og fulgte raskeste vei til Memphis, 140 miles (225 kilometer) langs I-40 (I = Interstate), unnagjort på to timer. Returen gikk et stykke sørover på øst-siden av Mississippi-elva, gjennom staten Mississippi, så tilbake over elva inn i Arkansas ved Helena, og videre derfra langs ymse landeveier nord-vestover til I-40, og så hjem. Opprinnelig var planen å unngå I-40 overhode på turen hjem, men til slutt ble jeg så lei av jordbruk at jeg la ruta litt nordover og inn på I-40 igjen for siste biten hjem.


Grått og overskyet i Little Rock i det jeg passerer gjennom sentrum. Rundt 25 celsius.


I-40 fra Little Rock til Memphis går gjennom et området kalt “the Arkansas delta”, et peise flatt landskap langs den østlige bredden av Mississippi-elva, i Arkansas. Veldig kjekk geografi å bygge motorvei gjennom, det var mye som det du ser her, avsindig lange rette strekninger med trær eller jordbruk på flankene.


…men litt porno langs veien kan knapt unngås.


I motsatt rettning gikk en uendelig strøm semitrailere mot Little Rock. Av en eller annen grunn var lastebiltrafikken vestover tyngre på I-40 enn østover.

I-40 var, slik jeg antar er status for de fleste Interstates, full av disse beistene, og de har opparbeidet seg et slags herredømme på disse veiene. For å vise oss småttiser hvem som egentlig har kontrollen, liker semitrailerne å ligge side om side nå og da, slik at ingen andre slipper forbi. Etter å ha kjørt slik en stund, vil en av de to legge seg foran den andre, og slippe bilistene forbi. Det kan da for ordens skyld nevnes at biler har lov til å kjøre i 70 miles per hour, mens lastebilene er begrenset til 65, derfor oppstår det i blant små vogntog av biler bak trailere som tøffer seg.

Som nevnt er det peise flatt hele veien. Det eneste unntaket er et søvndyssende geologisk fenomen kalt Crowley’s ridge, en høflig hump i terrenget som strekker seg sørover gjennom mye av the Arkansas Delta, og bidrar med et snev av vertikal stemning før du er tilbake på flata igjen.


Brua fra Arkansas, over Misssissippi-elva til Memphis. Ikke heidundrende spennende, men siden det er stas å kjøre over Mississippi for første gang, fortjente dette et kjapt bilde.


Beale Street i Memphis skulle visstnok være storslagne greier. Realiteten var fattige to kvartaler med blues-buler og turistjugl. Det sies imidlertid at det er livlig her på kveldstid. Som du ser var det ikke direkte folksomt på Beale Street, men dette var faktisk det mest livlige området jeg kom over.


I en park i sentrum stod en dame med høytaler og sang meget intenst om Jesus. Rundt om kring gikk gamle hippies og veivet med flagg. Forøvrig var parken full av boms som ikke gjorde en flue fortred.


Pent, pyntelig og dødt som i grava i Memphis sentrum på en lørdags formiddag. Det var virkelig slående lite liv her, en tynn og spredt blanding av dankdrivende boms, og turister som ikke skjønte noe som helst.


Guvernøren i Tennessee het Phil Bredesen, viste det seg.


En liten park dedikert til de Konfødererte Staters første og siste president, Jefferson Davis. Davis bodde i Memphis i noen år etter borgerkrigen og bedrev forsikringsvirksomhet.


Charles Carpenter vil bli ordfører. Hans radikale idé er å rive ned hele driten og bygge Memphis opp på nytt, A new beginning. Folk liker tanken, men fordi Carpenter er uklar på om alle vil få utdelt gratis telt mens det hele står på, er mange skeptiske.


Dagens lunsj ble en lokal spesialitet, pulled pork sandwich. Det ser kanskje ut som en burger, men mellom brødene finner man en haug såkalt pulled pork, som i praksis er svinekjøtt som er gitt en grundig omgang bank, og deretter revet i biter. Sluttresultatet er en hel masse kjøttfliser, som så glaseres med barbecue-saus. Ikke så verst dette altså, soleklart bedre enn en burger.

Dagens middag var et snodig fenomen, og vil bli dekt i neste utgave av Motbydelig-spalten.


Nærbilde av kjøtt.


Ikke hvilken som helst ketchup, Fancy ketchup. Ganske god faktisk.


Selveste Mississippi-elva, verdens fjerde lengste. I 29. Mai 1997 la smørsangeren Jeff Buckley (“Hallelujah”) ut på en liten svømmetur her, hvorpå han druknet.


Downtown Memphis sett fra elvebredden.


Michael Davis forsøker å skjule en kvise med venstrehånda, men lurer ingen.


Fra parkeringsplassen til ei fastfood-bule. Her er det ikke nok å jage vekk døgeniktene, her skal det arresteres og fengsles.


Tilbake på veien observerer jeg dette foran meg mens jeg venter på grønt lys i et kryss. Ikke godt å si hva Bæsjemamma måtte betale for dette stilige skiltet.

Jeg skrur på radioen og hører to solister (duister?) og et kor av glade mennesker veksle på å synge en hurra-sang om en sint Gud ( “Whaaaaa’, he’s angry! ANGRY! Angry! ANGRY! Angry! ANGRY!“)

Turen sørover gjennom staten Mississippi gikk gjennom det såkalte Mississippi Delta, et område som var nøyaktlig like flatt som det tidligere nevnte Arkansas Delta på vestsiden av elva. Mellom småbyen Tunica og en høyresving i retning Helena, Arkansas, kjørte jeg på et nesten 30 km langt rettstrekke, langs US Highway 61. Hadde jeg fortsatt videre langs denne veien ville den ha strukket seg rett fram i ytterligere 20 kilometer.


Halvparten av et digert kasino, Isle of Capri, på vestbredden av Mississippi, i staten med samme navn. Brua i bakgrunnen går over til Arkansas, der gambling formodentlig ikke er tillat.


Broa tilbake over Mississippi til Arkansas skulle vise seg å føre inn i et riktig så øde landskap.


Etter å ha forsert Helena og byens 15 000 innbyggere, var det lite annet enn jordbruk, jordbruk og atter jordbruk å finne. Litt skog og en hel del roadkill langs veien krydret kjøringen, men for det meste var det gigantiske åkre med tilsvarende gigantisk jordbruksmaskineri som underholdt på denne delen av turen.

Forøvrig regnet det i søkk og kav på hjemturen gjennom the Arkansas Delta. Det ser ikke ut til å være mulig å få til en enkel, lavintensitets regnskur her, skal det først regne, så kommer det hamrende ned så mye at man gjerne må stoppe bilen fordi vindusviskerne ikke evner å få unna vannet.

Mens jeg kjørte inn i Little Rock satt en autoritær gubbe i et radiostudio (Brother Whooper eller Brother Wanker tror jeg han het) og fortalte meg hvor fælt jeg har det uten håp og Jesus.