Reisen hjem: Hurricane – Durango

Standard

Etter to overveldende dager i Zion tar jeg for alvor fatt på turen hjem. Mellom meg og Little Rock ligger 2500 km med landeveier. Jeg bestemmer meg for å forsøke å dekke avstanden på tre dager.

Alternativet er å henge ut i Colorados Rocky Mountains i noen dager, noe som utvilsomt kunne blitt litt av en opplevelse. Pent og storslagent er det. Imidlertid viser det seg at værforholdene i Colorados fjellområder er uberegnelig, med muligheter for snøstormer, selv nå i starten av Juni. De to ukene jeg har igjen av USA-oppholdet trengs til å kjøre resten av distansen til Little Rock, vaske og selge Herodes, pakke store mengder bagasje og en sykkel, og for øvrig get my shit in order før hjemreisen. Dermed frister det ikke voldsomt å gå seg bort i en snøstorm høyt oppi Rocky Mountains, eller snø inne i et eller annet fjellpass.

Så jeg legger heller opp til et stormløp tilbake til Little Rock. Dagens etappe, de 640 kilometerne fra Hurricane i Utah til Durango i Colorado, blir en lett oppvarming til neste dags maraton.


I grålysningen kjører jeg gjennom Hurricane og tar UT-59 i en lett syd-østlig retning.


Dagens rute går i sikk-sakk over delstatsgrensene, for det meste gjennom Utah i nord og Arizona i sør, men også en liten svipptur gjennom nord-vestre New Mexico. Hvor dette er, vites ikke, men jeg tipper Arizona. Tidståka ligger truende over veien, men jeg kommer meg helskinnet gjennom, uten uønskede tidsreiser i tåka.


Geologien minner mye om den i Zion, bare mye mindre dramatisk. Men jeg klager ikke.


Milevis i forveien reklameres det for en av områdets største turistattraksjoner, Four Corners, det eneste stedet i USA hvor grensene til fire delstater (Utah, Arizona, New Mexico og Colorado) og møtes på ett sted.


Et sted oppi all denne dramatikken ligger Four Corners. Man forstår selvsagt at dette er en turistattraksjon av de sjeldne. Se bare på alt gresset, alle buskene, og alle humpene i terrenget.

Ved avkjørselen til firstatsrøysa står det biler i kø foran en bom, hvor et skilt annonserer at monumentet på selve grensen er stengt. Folk ser riktig så fortvilte ut. Dette registrerer jeg idet jeg suser forbi uten noen som helst planer om å stanse for å oppleve herligheten.


Der det er tørr, ubrukelig ørken, er det som regel også indianerreservater. Eller slik tilfellet er i Nevada, testområder for atomvåpen og desslike.


Passelig stereotyp landeveiskjøring i vestre USA.

Som illustrert av stenformasjonen rett midt i bildet, går dagens rute ikke veldig langt nord for den tidligere besøkte Monument Valley.


Nei takk.


Jeg krysser inn i Colorado, vegetasjonen tar seg kraftig opp, og det begynner å fjelles på horisonten.


Etter å ha sveivet rundt mellom butte fjell og plenty skog, kjører jeg inn i  byen Durango i Colorado. Jeg bor en natt på sofaen til et lesbisk hippie-par som bruker storparten av tiden mens jeg er der til å røyke marihuana og lage batikk-skjorter. Jeg steller i stand pannekaker til middag, og de blir virkelig dypt sjokkert over at jeg ikke bruker bakepulver i røra.

Reisen til havet: Gjennom Monument Valley

Standard

Neste mål etter Santa Fe er Flagstaff i Arizona. Raskeste rute, en noenlunde rett linje, vil ta seks timer. Men på denne turen er veien målet, så jeg, Herodes og Robert Svenske legger ruten i en 11 timer lang nordlig bue, via legendariske Monument Valley.


Vi kaster loss og legger i vei fra Santa Fe. Kåbbåistemningen lar ikke vente på seg.

Bruker du Spotify, kan denne posten med fordel leses til lyden av Rune Berekvams utmerkede spilleliste med alt-country.


To timer fra Santa Fe stopper vi i småbyen Cuba, og spiser på kaféen som naturlig nok heter Cuban Café.


Vi får umiddelbart servert ferske, hjemmelagede tortilla-chips (som er peise godt), og menyen. Siden dette er riktig del av USA for meksikansk mat, satser på en breakfast burrito. På menyen kan man velge mellom en hel og en halv burrito. Jeg synes en halv høres litt smått ut, men vet at USAnske porsjoner gjerne er ganske store, så jeg satser på at det holder. En halv breakfast burrito bestilles, samt kirsebærpai til dessert.


Den “halve” burritoen du ser i forgrunnen, er på størrelse med underarmen min. Under et ytre av uhorvelige mengder smeltet ost og tomatsaus, ligger en tykksak av en burrito, utelukkende fylt med kjøtt og ost. Hadde det skadet å stappe litt løk inni faenskapet? Om man tar størrelsen på denne saken i betraktning, er det interessant å tenke på hvordan en full brekfast burrito utarter seg.

 

Kirsebærpaien er atskillig mer moderat i omfang, heldigvis.


Stor, åpen, blå himmel i New Mexico.


I Farmington, New Mexico stopper vi for å fylle bensin. Jeg går inn for å betale, og får øye på denne herligheten ved kassa. Dette stykket med Super GIGA Beef Jerkey er til forveksling likt tapet, men det er altså snakk om tørket kjøtt. USAnerne er ville etter beef jerkey når de er ute og kjører, og det forstår jeg godt, for det er digg.


Fra trekledte fjellskråninger ved Santa Fe kjører vi inn i enorme, åpne landskap som er så tørre og utpinte at de kunne vært indianerreservater. Og det er nettopp det de er.

Før denne turen tenkte jeg at selv om indianerne her i USA hadde blitt utsatt for en monumental mengde dritt, så hadde de da i det minste sine reservater, de hadde enda litt land som var deres. Men idet jeg kjører gjennom nettopp disse reservatene, og ser hva slags bedritent og ubrukelig land disse ligger på, innser jeg at heller ikke reservatene kan være store trøsten.


Shiprock, en stenformasjon i nord-vestre New Mexico, er synlig fra milevis avgårde. Navnet har den fått da den visstnok skal ligne på et skip. Tja.

Navajo-indianerne som eier landet den ligger på, kaller den Tsé Bitʼaʼí, som betyr “Sten med vinger”


Mer vei.


Mer reservat.


Veien svinger seg opp og ned over ymse badlands, og nå og da rundt en tørr, øde fjellformasjon.


På en bensinstasjon i Navajo-landsbyen Mexican Hat helt nedi det syd-østlige hjørnet av Utah, stopper vi for å handle inn prospektkort. Jeg prøver også denne delikatessen og oppnår lykke.


Langs mye av ruten ser vi stusselige, forblåste salgsboder for Navajo-håndtverk, som tilsynelatende er eneste inntektskilde på reservatene her. Dette er tydeligvis ikke turistsesongen, for bodene er alle tomme.


Monument Valley er jo nok så stilig, og det er plenty med kåbbåistemning, men det var ikke riktig så storslagent som jeg hadde ventet.


Vi stanser for å fotografere noen monumenter.


Jeg får i samme slengen tatt et nærbilde av veien, som om jeg ikke tar mer enn nok veibilder fra før.


Herodes og Robert Svenske.


Midt nedi Monument Valley har de innfødte gjort det riktig så koselig, med brakker, kraner og pickups tilfeldig strødd utover landskapet.


Monument Valley viser oss fingeren.


To tårn.


Et bilde tatt utelukkende for å påpeke at Tuba City finnes, et sted i Arizona.


En type skilt man finner mange av i indianer-reservater, men ikke så mye ellers. Bakgrunnen er at alkoholisme er et mye større problem her enn generelt i USA, og det er ikke vanskelig å forstå når man ser de øde og ubrukelige områdene som reservatene ligger på. Ingen byer, intet jordbruk, ingen industri, ingenting å ta seg til.


Lynda Lovejoy vil bli president for Navajoene.


Etter Monument Valley, dabber landskapet av og går fra å være stusselig, men storslagent, til å bare være stusselig. Det mørkner, og vi når fram til Flagstaff etter mørkets frambrudd.

Tsé Bitʼaʼí

Tull og døde indianere

Standard

Sist torsdag hadde jeg kun én forelesning på morgenen, så jeg kjørte en tur for å kike meg rundt i området syd for Little Rock.


Første stopp er Toltec Mounds State Park. Som navnet antyder er det mye hauger der.

Toltec Mounds er en arkeologisk utgravning, bestående av store og små hauger, rester etter en indianerkultur som hengte ut her før i tiden.

 

En parkvokterske demonstrerer en atlatl, et spydkasterinstrument man mener de forhenværende indianerne her brukte. Det er god futt i disse sakene, den nåværende rekorden i moderne atlatl-spydkasting er visstnok nærmere 260 meter.

 

Mer haug. Navnet Toltec Mounds kommer av at en eller annen bonde, som eide området på siste halvdel av 1800-tallet, var overbevist om at dette måtte være bygd av toltekerne, en legendarisk indianerkultur i Mexico. Bonden tok feil.

Arkeologene som holder til i nabolaget har gravd litt rundt i haugene, og kommet fram til at de to største, som denne, er fylt av søppel, eller stuffing som USAnerne kaller det. For omtrent tusen år siden hengte indianerne ut her, kiket på månen og avholdt etegilder. Matrestene slengte de i hauger, slik at vi i dag kan se på disse med ærefrykt, undres over hva slags mystisk visdom som lå bak disse, og tenke med sorg over alt vi i vesten har tapt på veien.


Også her er veiene peise rette.


En må for guds skyld ikke trampe på de sarte søppelhaugene med store, klumpete menneskeføtter.


…der får kun gressklipperne kjøre.


Denne vesle haugen er en likhaug, men det er ikke snakk om en gravhaug med en stor høvding og gull og stas. Som med de andre haugene her er den et resultat av gradvis opphopning. Hadde man en dauing, så slengte man den på haugen, og spadde kanhende på litt jord. Etterhvert ble haugen høyere, og nå bor det tre flotte trær på den.


På vestkanten av feltet ligger en liten, sumpete innsjø, eller bayou, som de innfødte kaller det. Disse finnes det tjukt av i sørstatene, særlig i elvedalene til de store elvene. Denne var en del av Arkansas-elva for noen tusen år siden, men slik elver gjør, skiftet den løp, og ligger nå nærmere 10 kilometer mot vest.

Almene stereotyper tilsier at disse bayouene fylt av morderiske bontjuver, heksedoktorer og alligatorer. Om du skulle forville deg inn i en, vil ingen i ettertid vite hvor du ble av, eller hva som skjedde. En skeivøyd innfødt raner og dreper deg, mater deg til favorittalligatoren sin, og intet mer blir sagt om den saken.

I hodet snurrer Jerry Reed i gang en trudelutt om Amos Moses. JAH! Her kjem han Aaamos!

 

I denne bayouen bor mange små, skvetne skallemenn.

 

En dau armadillo ligger nedi vannkanten og koser seg.


En flue bryner seg på en Skittle.


En gjennomsnittlig utsikt i the Arkansas Delta, hvor Toltec Mounds ligger. Disse områdene er preget av at de store elvene har buktet seg fram og tilbake opp gjennom årtusenene, og flatet ut nabolaget. I dag er det hovedsaklig digre åkre og kraftledninger man ser her.


Bøffelsnacks. Ikke så verst.


Jeg kjører videre sørover fra Toltec Mounds, og fyker plutselig forbi betydelige mengder bomull. Ingen slaver i sikte.


Midt oppi alt jordbruket finner jeg England.


This Is England.


Langs veien er en gjeng fengslede krimnakker, ikke slaver, satt i sving med å rydde opp.


Jeg svinger vestover, tilbake til vest-siden av Arkansas-elva, og kjører inn i noe som ligner på midt-Sverige. Her er det mange trær.


Sheridan, en småby midt oppi all denne skogen, har nettop arrangert Timberfest, forståelig nok.


Dette skal ifølge Jeremy Clarkson og Top Gear-gjengen ikke eksistere i USA, svingete veier. Riktignok motbeviser dette påstanden, men det er et  sjeldent syn. Som regel går veiene ganske rett fram, med såvidt merkbare svinger her og der. Ute på landeveiene må du nå og da bremse voldsomt for å ikke kjøre inn i en låve, i det den pinne rette veien du har fulgt langs kanten av en diger åker plutselig brekker seg inn i en brå 90 graders sving. Jordbruket er i stor grad rektangulært her, så det blir gjerne rett frem, eller brå 90-gradere.


He he.


Tulls 358 innbyggere er gamle og synger.


Dette er det mest spennende jeg finner i Tull, en halvdau brannstasjon.


Vel gjennom Tull føltes det igjen som å være i Sverige, nå noe lengre nord, sånn omtrent et sted mellom Tärnaby og Storuman. Det er en uvanlig og trivelig opplevelse å støte borti åser, skog og relativt trange, snirklete veier. Det å ha noen som helst utsikt uten å være i et fly er en sjeldenhet her, så dette var stas.


Toltec Mounds er en arkeologisk utgravning, bestående av store og små hauger, rester etter en indianerkultur som hengte ut her før i tiden.

Gopia

Standard

Et sted ute i skogen i Bodø kommune ligger indianerlandet Gopia. Gopia har ingen høvding, men noen få mennesker bor der, midt mellom elg og geografien.

Klikk på bildene for å se større versjoner.

Muhammed Indianer i en klarning på en

høyde indianerne kaller Big Lodge.


 

Muhammed


 

Dagens indianergenerasjon har levd i Gopia siden sommeren 2008.


 

Gjerdet rundt Big Lodge har ingen praktisk funksjon, ifølge Muhammed. De fleste dyr går under, elgen går over. Reinsdyr finnes av og til i nabolaget, men indianerne i Gopia har ikke sett noen.


Rustskrap, halvt skjult blandt bregner.

- No nazi-graveutstyr fra gammeltia, ifølge Muhammed.


 

Huset Muhammed Indianer bor i heter Shelter, og er varmt som en badstu på vinteren.

- Æ bygde huset av Europalla også kjørte æ på med mer og mer isolasjon, så nu må æ kun fyr veldig lite førr at det ska bli varmt.


 

Shelter har vedfyring, to inngangsdører og tre små etasjer.


 

Tynn, lav løvskog, slik det finnes mye av i Gopia og Bodø. Kanskje var dette sauebeite for 50 år siden?


 

Rett i nærheten ligger huset Freja Indianer bor i. Freja er i Sverige akkurat nå. I mellomtiden bor Tarjei Indianer her. Huset heter Kjærligheten.


 

Kjøkken og litt annet rart ved Kjærligheten.

Vann hentes fra en elv litt nedi dalsiden.


 

Stier snirkler seg overalt gjennom Gopia, opp og ned dalsider.

Indianerne har planet potet og litt annet her og der,

og plukker bær og annet i skogen.


 

Stiene dannes fort ifølge Muhammed, man trenger ikke gå

mer enn tre-fire ganger samme sted før det merkes, men nye

stier tas fort tilbake av skogen, om den ikke blir brukt videre.