14 timer gjennom Gokk, USA (Chicago til Little Rock)

Standard

Etter en knapp uke i Chicago, legger jeg ruten sydover. I-55 gjennom Illinois og over Mississippi-elven til St. Louis, og deretter US-67 gjennom Missouri og det østlige hjørnet av Ozark Mountains ned til Little Rock. Google Maps beregner kjøretiden uten stopp til 11 timer og 43 minutter.


Rundt 30 sekunder etter start i Chicago møter jeg et hinder. SWAT (Special Weapons And Tactics), en spesialtrent politienhet, har rykket ut og sperret av krysset jeg skal gjennom. Om det gjelder gisseltagning, bankran eller crimes against hipsterdom får jeg ikke greie på. Jeg snur bilen og lar GPSen finne en ny rute sydover.


West North Avenue i Chicago. USAnerne kan dette med rette gater.


I-55 sydover gjennom Illinois er en lite inspirerende opplevelse. Det er mildt sagt flatt.


Etter omtrent 1½ time svinger jeg av I-55 for å få meg en tidlig lunch i småbyen Dwight.


Frokosten tas på That 50′s place Restaurant.


Jeg er radikal og bestiller dessert, kirsebærpai med krem, før hovedretten. Å spise pai på diners underveis er en av de store små gleder ved å ferdes langs veiene i USA.


Lunchen består av en hoagie (en slags baguett med ost, løk og et digert avlangt kjøttstykke) og ferske, hjemmelagede chips.

Jeg spiser opp og styrer ut på I-55 igjen.


En stund senere ser jeg et skilt som lyder “Grain Elevator Museum”. Det sier mye om spenningsnivået under kjøring gjennom midtre Illinois at jeg faktisk svinger av veien for å sjekke dette ut. Begeistringen lar vente på seg i det jeg når målet.


På vei ut mot I-55 igjen ruller jeg forbi dette. Ikke spør hva som er poenget, jeg har ingen anelse.


Jeg nærmer meg St. Louis, og landskapet blir som dere ser voldsomt og dramatisk (sammenlignet med lengre nord). Jeg hyler i begeistring over denne unnabakken.


Frozen custard hadde jeg hørt nevnt nå og da som en St. Louis-spesialitet. Fordi jeg vet dette forvirrer nordmenn, vil jeg påpeke at custard er omtrent det samme som vaniljekrem, mens mustard er noe ganske annet, sennep. Lett å ta feil av, men nå er det altså oppklart. Frozen custard skal da i teorien være frossen vaniljekrem.


I praksis ligner dette mest på norsk soft-is, om enn noe mindre søt. Manglende sukker i selve isen kompenseres for ved å dynge på med karamellsaus, pekan-nøtter og ei feit fin coctail-kirsebær.


Herculaneum er på UNESCOs liste over verdensarvsteder, etter at byen i år 79 ble dekket av lavastrømmer fra vulkanen Vesuv, på lik linje med blant andre Pompeii.

Men det er i Italia. Herculaneum her i Missouri har visstnok en del fine trær. Jeg stanser ikke, men dundrer heller sydover.


I Harviell sør i Missouri utsettes jeg for et nådeløst dilemma. Først passerer jeg “Call of the Wild”, en diger kombinasjon av casino og strippebule, midt uti ingensteds. Noen få meter videre passerer jeg dette gamle traktorskuret, hvor JP’s Restaurant lover storslagne matopplevelser.


Etter mer enn ett sekund med harde indre rivninger, velger jeg JP’s, og deres buffet.

Jeg plukker meg corn bread, hush puppies (friterte baller av maismelrøre), popcorn shrimp (friterte reker), fritert kylling, hvite bønner, potetstappe og brune bønner. Jeg kårer corn bread til kveldens vinner, mens de brune bønnene bør ta et oppgjør med seg selv.


Et snikende forsøk på å dokumentere interiøret hos JP’s, preget av masse dall i taket og på veggene. Detter er virkelig midt uti Gokk, og jeg har sett en og annen USAnsk film om akkurat Gokk og de som bor der. Derfor vet jeg at om man stikker seg synlig ut som en utenfra, er det en enkel sak å bli hagledrept av en innfødt, partert og fritert som “popcorn shrimp” i neste dags buffet. Så jeg snikfotograferer.

Jeg overlever og kjører videre. Det blir mørkt. Vel inne i Arkansas begynner selveste syndefloden, akkompagnert av uante mengder lyn og torden. Jeg ser meg nødt til å sakke farten drastisk for overhode å kunne se noe gjennom ruta. Slikt vær har jeg opplevd tidligere i Arkansas, og det har det med å følge tornadoer med på lasset. Radiosendingene er erstattet av nødvarslingsysstemet som rapporterer om at en “Tornado watch” er utstedt. Problemet er bare at stemmen ramser opp navn på stedene meldingen gjelder for, men jeg har ikke peiling på hva som er hvor. Ettersom det er bekmørkt ser jeg heller ikke det av tornadoer som eventuelt måtte romstere rundt meg.

Bensinmåleren begynner å bli farlig lav, og jeg er nervøs for å gå tom for bensin midt utpå et jorde med en tornado i hælene. Heldigvis dukker småbyen Pocahontas og dens bensinstasjon opp, så jeg får tanket opp og spurt om tornado-meldingene gjelder her i nabolaget. Som er tilfelle med de fleste i lavtlønnede yrker i USA, har ikke dama på bensinstasjonen nevneverdig peiling på noe som helst, så jeg blir ikke stort klokere. Jeg går ut til bilen igjen, og regnværet har løyet kraftig, noe jeg tar som et godt tegn, og kjører videre.

Drøye to timer senere nærmer jeg meg Little Rock. Det er uti kveldinga, natt til søndag, og jeg er så heldig å kjøre inn i byen midt i den verste promilletiden. Siden man holder seg for gode for kollektivtrafikk såvel som gangavstand til noe som helst i USA, er alle som skal på byen ute og fyllekjører akkurat nå. Den siste halvtimen opp til huset blir hårete, men jeg overlever. 14 timer etter avgang fra Chicago er jeg hjemme.

Avslutningsvis et kart over hele ruten for spring break-turen. Jeg har lagt bak meg 2900 kilometer på åtte dager, med totalt 30 timer ren kjøring. Turens topphastighet var ifølge GPSen rett under 138 km/h. I Iowa fikk jeg mitt livs første fartsbot, på $76.

Chicago, Illinois

Standard

Etter å ha avsluttet oppholdet i Iowa med tanking av bensin og en fartsbot, svinger jeg ut på veien igjen, og med et lite 76-dollarsglis utbryter jeg “Jajaja Lars, trafikkførrbryter!” til ingen som helst. Over Mississippi går veien inn i Illinois. Jeg vender av I-80, og følger en lang rekke US highways i en tilnærmet rett linje gjennom nordre Illinois flate jordbruksland. Hva gjelder underholdning og trivsel under kjøring, er disse veiene langt å foretrekke framfor Interstatene. Trafikkmengden er mye mindre, landskapet mer interessent og kjederestaurantene (McDonalds, Taco Bell, KFC, all den driten) er erstattet med relativt trivelige diners av den gode gamle typen. Å komme seg av en Interstate, for eksempel for å fotografere en ku, innebærer nøye planlegging. På US highways er det stort sett bare å svinge av om du ser noe interessant.


Som for eksempel en gammel tanks med struttende løp midt i midten av ingenting. Slike finner man her og der i USA, som regel monumenter over den aktuelle bygdas falne i ymse USAnske kriger.


Landskapet i nordre Illinois er omtrent som i Iowa, bare flatere. Gårdene er like store, og ser omtrent like velstående ut.


På vei gjennom sentrum av Somonauk, en småby som foruten “Rambo’s Bar & Grill” her til venstre, er fullkomment glembar.


Du skal bra langt uti gokk i USA før midtstripene på veien forsvinner.


En times kjøring fra sentrum av Chicago skifter landskapet brått fra maisåker til anonyme forsteder. Jeg svinger inn på en tungt traffikert I-88 og dundrer inn mot sentrum.


Plutselig er jeg i Chicago. Den svarte staken i midten er Sears Tower, den vestlige halvkules høyeste bygning.

Jeg finner fram til Wicker Park, nabolaget hvor jeg skal bo de neste dagene. Verten min, Ryan, er på jobb, men har ordnet det slik at jeg får parkert på parkeringsplassen han har, men selv ikke bruker. Bilen parkeres, nødvendig utstyr til et utfall mot downtown Chicago pakkes i sekken, og jeg legger i vei, lykkelig over å ha taklet kjøring i Chicago, en virkelig storby, uten bulking eller uaktsomt drap.


Noen forfrosne duer er første attraksjon.


Boligblokk i sentrum av Chicago hvor de nedre etasjene er en spiral av parkeringsplasser, etterfulgt av leiligheter lenger opp.

Etter en innledende inspeksjon av “The Loop”, sentrum av Chicago, stikker jeg ut til Wicker Park igjen og møter Ryan som nå er kommet hjem. Ryan, som er i øvre halvdel av tjueårene, samt dama og ei venninne, tar meg med ut på kvelden. Første stopp er en bråkete pub med en tegneseriequiz. Vi gjør det ikke noe videre. Vi fortsetter til et voldsverk av en nattklubb hvor det foregår et slags digert rave-kalas. Annenhver kvinne er mann, og annenhver mann er homo.

Under en pause fra ravinga, fyrer nevnte venninne opp en spliff i nattklubbens bakgård, noe som blir oppdaget av en vakt, og vi blir høflig bedt om å forlate stedet. Idet vi forlater kalaset, stanser en sort BMW utenfor og slipper ut en olmt utseende mann kledt i rød joggebukse og boblevest. Lenket til hånden bærer han en koffert av den typen du kun ser i filmer om narkosmuglere og Olsenbanden, og går med raske, bestemte skritt inn. Klokken er 2 om morgenen, og festens utallige narkotikamisbrukere ser ut til å få en ny forsyning.

Neste morgen spiser jeg en rolig frokost sammen med Ryan og dama – En utmerket frokost-burrito hos Café con Leche rett borti veien. Deretter legger jeg ivei mot sentrum.


The Chicago L (eller bare “The L”) er kallenavnet på byens sporveisystem. Navnet har det fått fordi en god del av systemet er elevated, det går på spor hevet over bakkenivå, i motsetting til det vanligere opplegget med undergrunnsbaner. Bildet over er fra nærmeste L-stasjon i nabolaget av Chicago hvor jeg bor.

The L er opphav til kallenavnet på sentrum av Chicago, “The Loop”. Her går ymse spor av The L i en stor loop over gatenivå, og er derfor en meget synlig, og hørbar avgrensning.


Rett øst for The Loop, vendt mot Lake Michigan, ligger Grant Park, et rektangel av grøntarealer, statuer, en helg haug med togspor, the Art Institute of Chicago, og denne for øyeblikket tomme fontenen som visstnok er svære greier når den er i drift. Men det er mars, det er kaldt, og fontenen ligger brakk.


En uanselig aveny skiller Grant Park fra vestbredden av Lake Michigan.


Chicago ligger i det sydvestre hjørnet av Lake Michigan som henger i hop med Lake Huron i nord-øst. Michigan-Huron er verdens nest største innsjø, med et areal noe større enn Nord-Norge. Via kanaler er Michigan-Huron knyttet sammen med de øvrige tre av Nord-Amerikas “Great Lakes”, Lake Superior, Erie og Ontario, og lengst øst, via Saint Lawrence-kanalene, Altanterhavet.

I egenskap av å ha en viss fetisj for geografi, blir jeg stående noen minutter og kike, før jeg tasser videre sydover langs Lake Michigan, og ut på den kunstige halvøya Northerly Island.


Fra nordspissen av Northerly Island får jeg den mest spektakulære by-utsikten jeg har opplevd i mitt liv. Mellom en upåklagelig blå himmel, og en stille, grønnskimrende Lake Michigan, ligger Chicagos skyline og er vanvittig.

Om skalaen her er vanskelig å få grep på, kan det være greit å få dette i perspektiv. Den høyeste skyskraperen til venstre er Sears Tower (formelt kalt Willis Tower siden 2003). Fram til Petronas Towers i Kuala Lumpur ble ferdigstilt i 1998, var dette verdens høyeste bygning. Med sine 442 meter er det fortsatt høyest på den vestlige halvkule.

Jeg blir sittende en god time og stirrer på galskapen, og drikker litt appelsinjuice. Jeg mumler noen fraser til meg selv nå og da. “Fyfan. Det e faen ikke freskt. Jævla tullinga. Herregud ka bra. Fyfan.”


Et til, ubesudlet bilde av Lake Michigan, bare fordi den er så vanvittig.


En liten, skitten strand ligger mellom meg og det som en gang var den (i visse miljøer) legendariske Meigs Field, en liten flyplass. I Microsoft Flight Simulator, en flysimulator som noen millioner mennesker har brukt usunt mye tid på, var Meigs Field standard-flyplassen. Det vil si, når man startet spillet, var det alltid her man startet. Selv har jeg gjort et ukjent antall hundre take-offs herfra.

Derfor var det ikke bare innfødte som kranglet mot når borgermester Richard M. Daley, andre ledd i det korrupte Daley-dynastiet som styrer Chicago, foreslo å stenge Meigs Field i 1994. I 2003 var Daley lei av å krangle, og en natt i mars sendte han inn bulldosere for å rive opp rullebanen, uten å si fra til noen som helst på forhånd. Slik gikk det, og Meigs Field er nå omgjort til Northerly Island Park.

En anelse melankolsk rusler jeg sydover langs gangstiene som nå ligger der hvor rulle- og taksebaner før lå.


Ettersom den opprinnelige USAnske prærien ikke har plass til prærie lengre, har man besluttet å omgjøre den kunstige Northerly Island til en ørliten prærie, med gress og blomster, men ingen bøfler eller indianere.


Utsikt fra sydenden av Northerly Island, over det som var rullebanen.


Chicagos skyline sett fra samme sted. Den store avrundede greia et stykke foran Sears Tower er Soldier Field, hjemmestadion til NFL-laget Chicago Bears.


Omtrent samme utsikt i Flight Sim 4 (utgitt i 1989), den første utgaven jeg fikk prøvd meg på.


Det gamle terminalbygget, og noe rødt gress.


Et prangende leilighetsbygg innenfor Northerly Island.


“Cloud Gate”, et 100 tonn tungt kunstverk av stålelementer med et ytre av børstet stål, blir på folkemunne kalt “The Bean”.


Chicago har muséer og lignende av mange slag. Fields Museum of Natural History huser ymse utstoppede dyr, dinosaurskjeletter og relikvier fra gammeltiden. Her litt fresk indianerstemning på en gammel malt dyrehud. Jeg tar bildet fordi det minner om noe jeg har sett i “Asterix oppdager Amerika”.


Sears Tower og en parkeringsplass.


Jeg bruker uforholdsmessig tid på å prøve å få kjøpt et ukespass til The L. Hver L-stasjon har billettautomater, men de vil ikke selge meg noe slikt, så jeg trasker rundt om byen til de få stedene som etter ryktene skal selge slike. Heller ikke her på LaSalle Street Station lykkes jeg, men jeg får i det minste et helt OK foto av en perrong og noen lokaltog.


En ny dag opprenner, og på vei ned til denne menneskeskapte canyonen i The Loop, møtes jeg av en sur vind fra Lake Michigan som kan gi enhver Bodøværing akkutt hjemlengsel. Kallenavnet “The Windy City” er høyst beskrivende for Chicago.

I enden av gata her ligger Chicago Board of Trade-bygget, hjem til en av USAs viktigste børser for salg av råvarer. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes dette er meget interessant. Det samme gjør folk som er interessert i handel i hvete, soyabønner og gull, for å nevne noen.

På toppen av bygget finnes en stilig art deco-statue av Ceres, gudinnen for jordbruk i romersk mytologi. Det er den lille stilken dere ser på toppen av bygget. Er den ikke fin?


En liten demonstrasjon. Nøyaktig hvem det er som tar jobbene, vites ikke.


Richard J. Daley Center, oppkalt etter en lenge sittende borgermester, har en snok utformet av Pablo Picasso stilt opp foran seg. Bygget skal vistnok være et av Chicagos arkitektoniske høydepunkter, uten at jeg helt kan begripe hvorfor. Den Daley det her er snakk om var han far til den Daley som herpet Meigs Field i 2003.


Ved Chicago-elven rett nord for The Loop ligger The Chicago Merchandise Mart, et voldsverk av en handelsplass for ferdigvarer.

Brutal og fin.


En av dagene i Chicago slår jeg meg sammen med en russisk Couchsurfer, Anastasia, for litt felles utforskning. Hun la ut en melding på Couchsurfers Chicago-gruppe om at hun var på besøk i byen og lette etter noen å labbe rundt med, så da hev jeg meg på.

Sammen stikker vi til John Hancock Center, en 344 meter høy skyskraper med super utsikt. Til høyre ser du Sears Tower, mens den høye blå saken nærmere midten er Trump Tower Chicago, den vestlige halvkules nest høyeste byggning (etter Sears Tower). Til venstre sees Lake Michigan, med Northerly Island stikkende ut et lite stykke ned langs kysten.

Jeg har tidligere tilbrakt i underkant av en uke i New York City. NYC er voldsom og imponerende på sine vis, men jeg fikk aldri følelsen av å være i en USAnsk storby. Det føltes mer som en veldig stor og høyreist utgave av ymse vest-Europeiske hovedsteder, hvor innbyggerne snakket USAnsk og mislikte skatt.

Chicago derimot, føles som et tvers gjennom USAnsk påfunn. Når det utover siste del av 1800-tallet ble bygget jernbaner i søkk og kav i USA, ble Chicago et knutepunkt for transport mellom det gigantiske, framvoksende jordbruket på det store slettene i syd og vest, og storindustrien i øst. Kveg og svin, foret opp på slettene, ble sendt med tog til slakteriene i Chicago, hvor de så ble slaktet og sluttproduktene kjørt videre østover for salg, dit de fleste USAnere bodde (og fortsatt bor). Fylt opp av alskens immigranter, vokste byen raskt, og rakk å bli stor før privatbilismen var for godt etablert. Heller enn å ese ut til sidene, slik for eksempel Dallas senere gjorde, bygget man i Chicago skyskrapere i søkk og kav, for å spare på dyrebare tomter. Resultatet ble nok så stilig.


John Hancock center sett fra bunnen.


Neste stopp er Art Institute of Chicago, som vistnok er fremragende greier innen sin klasse. Kun Metropolitan Museum of Arts (The Met) i New York er større i USA.

Bildet viser et utsnitt fra en diger illuminert bibel fra Etiopia. Ingen lager så freske illuminerte bibler som Etiopierne.


Her litt klanvirksomhet.


Anastasia, min couchsurfende kumpan for dagen.


Som i New York, dumper jeg borti et maleri av en av den lille håndfull kunstnere jeg bryr meg om, Giorgio de Chirico. Også her med et trivelig lite damptog som tøffer forbi.


En liten utgave av Ceres-statuen som finnes på toppen av Chicago Board of Trade. Superduper.


Kvinne i rødt fotograferer “Nighthawks” av Edward Hopper.


Konsentrerte medborgere fotograferer og studerer “American Gothic” av Grant Wood.

Mens vi labber rundt blant alskens verdensberømte og mindre kjente storverker, konkluderer jeg en tankerekke som hadde vært i sving helt siden noen tilsvarende museumsbesøk i New York i Januar. Jeg gir egentlig en relativt stor faen i det aller meste av malerier, skulpturer og lignende som er å finne i kunstmuseer og gallerier. For all del, jeg forstår at andre kan ha store opplevelser på slike steder, men for det aller meste har jeg kun likegyldighet å oppdrive.

Hvis jeg vil ha oppleve noe som gjør inntrykk, får jeg det ved å reke gatelangs i Chicago, ved å kjøre rundt mellom maisåkrene i Iowa, eller ved å spise kirsebærpai på en diner, og kike på folkene i lokalet. For å si det veldig enkelt, foretrekker jeg virkeligheten. For meg blir det jeg finner på museer som regel bare en flat og merkelig gjenskapelse av noe fra virkeligheten (det være seg en medborger, en traktor, en sinnstemning, eller annet) i et veldig klinisk miljø.

Inne på Art Institute of Chicago innser jeg at jeg mye heller vil være utenfor. Ute er en stor og vanvittig verden jeg vil se nærmere på, full av mais, bensinstasjoner, verdenshav, søppeldynger, grevlinger, hvalfangere og andre medborgere.


Min vert, Ryan, og dama hans (hvis navn jeg har glemt), flaksende på gulvet hjemme hos Ryan. I hans høyre hånd sees en noe uklar pose Toro Rømmegrøt, en liten takk fra meg for supert vertskap.

Det er dette man ofte kaller en rømmegrøtgave.

Bildet er tatt sent på natt, rett etter retur fra bursdagsfeiringen til en felles venn av de to. De fleste øvrige feirende kan ikke helt begripe hvem jeg er eller hvorfor jeg er i bursdagsselskapet til noen jeg ikke kjenner, så det blir tidvis litt kleint.

Siste dag i Chicago tilbringer jeg spaserende rundt i nabolaget rundt Wicker Park. Det viser seg å være et hipster-Mecca. Tettheten av fjonge bruktbutikker langs Milwaukee Avenue gjennom Wicker Park-nabolaget er trolig den høyeste i det midtre USA, det samme gjelder volumet av Converse All-Stars. Jeg går inn i en skobutikk der. Fyren bak kassa kiker på meg under en tungt frisert sveis, og ser at jeg går rundt i et par helt vanlige joggesko. “Are you looking for some running shoes or something?” spør han med dårlig skjult forakt. “We don’t take kindly to your types ’round here” kunne han like godt ha sagt.

Litt nedi veien finner jeg Belmont Army Surplus Store, en slags hipster-skate-army-store. Jeg får meg en ny grønn jakke med masse store lommer, da min gamle grønne jakka med masse store lommer er er blitt fillete og jævlig. Stor suksess.

Jeg kjøper lunch hos Sultan’s Market, en kafeteria i nabolaget som selger enorme mengder fantastisk midtøst-mat, spiser hjemme hos Ryan, og hviler ut før den påfølgende dags ti-timers kjøretur tilbake til Little Rock.