Reisen hjem: Hurricane – Durango

Standard

Etter to overveldende dager i Zion tar jeg for alvor fatt på turen hjem. Mellom meg og Little Rock ligger 2500 km med landeveier. Jeg bestemmer meg for å forsøke å dekke avstanden på tre dager.

Alternativet er å henge ut i Colorados Rocky Mountains i noen dager, noe som utvilsomt kunne blitt litt av en opplevelse. Pent og storslagent er det. Imidlertid viser det seg at værforholdene i Colorados fjellområder er uberegnelig, med muligheter for snøstormer, selv nå i starten av Juni. De to ukene jeg har igjen av USA-oppholdet trengs til å kjøre resten av distansen til Little Rock, vaske og selge Herodes, pakke store mengder bagasje og en sykkel, og for øvrig get my shit in order før hjemreisen. Dermed frister det ikke voldsomt å gå seg bort i en snøstorm høyt oppi Rocky Mountains, eller snø inne i et eller annet fjellpass.

Så jeg legger heller opp til et stormløp tilbake til Little Rock. Dagens etappe, de 640 kilometerne fra Hurricane i Utah til Durango i Colorado, blir en lett oppvarming til neste dags maraton.


I grålysningen kjører jeg gjennom Hurricane og tar UT-59 i en lett syd-østlig retning.


Dagens rute går i sikk-sakk over delstatsgrensene, for det meste gjennom Utah i nord og Arizona i sør, men også en liten svipptur gjennom nord-vestre New Mexico. Hvor dette er, vites ikke, men jeg tipper Arizona. Tidståka ligger truende over veien, men jeg kommer meg helskinnet gjennom, uten uønskede tidsreiser i tåka.


Geologien minner mye om den i Zion, bare mye mindre dramatisk. Men jeg klager ikke.


Milevis i forveien reklameres det for en av områdets største turistattraksjoner, Four Corners, det eneste stedet i USA hvor grensene til fire delstater (Utah, Arizona, New Mexico og Colorado) og møtes på ett sted.


Et sted oppi all denne dramatikken ligger Four Corners. Man forstår selvsagt at dette er en turistattraksjon av de sjeldne. Se bare på alt gresset, alle buskene, og alle humpene i terrenget.

Ved avkjørselen til firstatsrøysa står det biler i kø foran en bom, hvor et skilt annonserer at monumentet på selve grensen er stengt. Folk ser riktig så fortvilte ut. Dette registrerer jeg idet jeg suser forbi uten noen som helst planer om å stanse for å oppleve herligheten.


Der det er tørr, ubrukelig ørken, er det som regel også indianerreservater. Eller slik tilfellet er i Nevada, testområder for atomvåpen og desslike.


Passelig stereotyp landeveiskjøring i vestre USA.

Som illustrert av stenformasjonen rett midt i bildet, går dagens rute ikke veldig langt nord for den tidligere besøkte Monument Valley.


Nei takk.


Jeg krysser inn i Colorado, vegetasjonen tar seg kraftig opp, og det begynner å fjelles på horisonten.


Etter å ha sveivet rundt mellom butte fjell og plenty skog, kjører jeg inn i  byen Durango i Colorado. Jeg bor en natt på sofaen til et lesbisk hippie-par som bruker storparten av tiden mens jeg er der til å røyke marihuana og lage batikk-skjorter. Jeg steller i stand pannekaker til middag, og de blir virkelig dypt sjokkert over at jeg ikke bruker bakepulver i røra.

Reisen hjem: Yosemite – Las Vegas – Hurricane

Standard

Etter tre storartede dager i Yosemite vil jeg til Zion. Ikke det hellige land, altså, men nasjonalparken i Utah. Raskeste vei dit er 900 km lang, og innebærer ti timer kjøring, uten stopp. Den begynner med å krysse Nevada-fjellene (Sierra Nevada) over Tioga Pass, et fjellpass på nærmere 3000 meters høyde. Deretter fortsetter veien gjennom hjertet av Nevada, hvor det er gold ørken og golde fjell som gjelder.

Planen møter dessverre en nok så eksotisk hindring, i at Tioga Pass nå, 31. Mai, fortsatt er vinterstengt. Veien er ikke vesentlig nok til å brøytes, så det ligger fortsatt metervis med snø oppi fjellpasset. Dermed må jeg gå over til en mindre spennende rute gjennom Californias Central Valley, og videre gjennom Las Vegas, en by jeg egentlig ikke har noe behov for å besøke igjen. Fresno, Bakersfield, Boron og Barstow er noen av de utallige små og store byene langs ruten, som glemmes på fem minutter. Da denne ruten er noe lengre enn førstevalget, ser jeg meg nødt til å ta en overnatting i nettopp Las Vegas, for så å ta siste etappe inn i Utah neste dag.


De første par timene kjører jeg mellom skog og åser.


Små og store valg er under oppseiling, så langs veiene i ymse bosetninger utsettes man for mange spennende argumenter.


I Bakersfield sliter man tilsynelatende med orm.


Jeg stanser i Bakersfield for å vaske bilen og handle inn vann, frukt og snop til de neste dagene. Dette gir meg anledning til å plante skoene on the streets of Bakersfield.

Dwight Yoakam and Buck Owens – Streets of Bakersfield

Langs veien mangler det ikke på byer å handle frukt, vann og snop i. Men sangen heter ikke “Streets of Fresno” eller “Streets of Barstow”. Som tenåring så jeg på Country-Svisj på NRK en natt, og da dukket nettop denne sangen opp. Jeg fikk for første gang høre om Bakersfield, som automatisk ble noe eksotisk og spesielt i mitt verdensbilde. Alt som er del av USAnsk popkultur får dette preget, og i enda større grad når det faktisk er som del av en flette fin country-sang som denne. Det at Bakersfield er en gjennomført uinteressant by har ingenting med saken å gjøre.

På grunn av sangen er byen magisk, og jeg kan ikke gjøre annet enn å stoppe og plante bena i asfalten. Det er den samme logikken som gjør det spennende å handle på WalMart og Sears eller å kjøpe fried chicken hos KFC. Objektivt sett er dette tvers gjennom middelmådige aktiviteter. Men er du oppvokst med utallige elendige USAnske komiserier, og har hørt om disse eksotiske kjedene som finnes hinsides Atlanterhavet, da blir de magiske, uansett hvor traurig de i virkeligheten er.


Forbi Bakersfield møtes jeg av en vegg av vindmøller.


Jeg ventet ikke nevneverdig med spenning langs denne ruten. Det fikk jeg heller ikke.


Boron er en fult ut forglemmelig småby uti ørkenen. Navnet er logisk nok, da byen er hjemsted til verdens største boron-gruve.

Sør for veien ligger Edwards Air Force Base, en diger militær flybase som blant annet inneholder verdens lengste rullebane, 7500 meter lang. Basen brukes for det meste til testing av nye militærfly. Chuck Yeager ble det første mennesket til å bryte lydmuren her i Oktober, 1947.

Eller for å si dette med helt andre ord: Det er ikke alltid like spennende å kjøre bil i USA. Det går fort inflasjon i hva som oppfattes som underholdende, og jeg griper med lyst tak i selv det minste som dukker opp langs veien.


De ti bud står skiltet på rekke og rad uti noen busker.


Etter den forblåste byen Barstow tar jeg igjen inn på I-15 i østlig retning, som jeg ti dager tidligere hadde krysset motsatt vei, på turen fra Las Vegas til Stillehavet.


Jeg krysser over et fjellpass, og nærmer meg grensen til Nevada. Legg merke til køen i motsatt kjøreretning. Det er mandag og Memorial Day, noen slags fridag som gjør den foregående helgen til en langhelg, med en voldsom utfart av folk i alle retninger. I Yosemite var det tidvis tett med folk, og det samme ser ut til å ha vært situasjonen i Las Vegas. Det er tett trafikk, tidvis saktegående kø, tilsynelatende hele den to filer brede Interstaten fra Las Vegas til Los Angeles.

Jeg suser derimot avgårde i lett trafikk.


Nedi dalen ligger deltatsgrensen mellom California og Nevada. Få meter over grensen dukker de første casinoene opp.


I Las Vegas vil sheriffen gjenvelges.


Det samme gjelder denne villbassen. James vil videreføre sitt opprørske arbeid i styret til Nevada System of Higher Education, som dirigerer ymse universiteter i Nevada. I USA bedriver man direkte valg til mange rare embeder, og det dere ser her er langt fra det mest obskure i så måte.


Det sies at advokater er noe man aldri får nok av. Finnes ikke arbeidsplassene, skaper advokatene nye behov, og får sysselsatt seg. I et land som USA, hvor mer enn 3% av befolkningen enten sitter i fengsel eller er ute på en form for prøveløslatelse, og man saksøker hverandre for alt og ingenting, lever advokatene godt.


Igjen inntar jeg Las Vegas. Her casinoet New York, New York.

Som sist, bor jeg på sofaen til Beau. For anledningen har han to andre couchsurfere på besøk, et par fra England. På kvelden blir jeg med dem og Beau ned til downtown Las Vegas, hvor de første kasinoene lå, og der de noe mindre fancy kasinoene fortsatt ligger. The Strip er det best kjente kasino-området i Las Vegas, en lang aveny av gigantiske dunder-kasinoer fylt med galskap og stygge interiører. I Downtown er skalaen betraktelig mindre, og samtidig langt mer fotgjengervennlig. I det hele tatt et mye triveligere område enn The Strip, som bare var bedrøvelig.


Neste morgen tar jeg fatt på de siste tre timene opp til Hurricane i Utah, og videre til vanvittige Zion National Park.


Opp mot Utah blir klimaet noe mindre goldt, men det er fortsatt nok så tørt.


På turen sneier jeg gjennom nord-vestre Arizona, og passerer småbyen Beaver Dam. Tatt i betraktning at det knapt finnes trær utenfor folks godt vannede hager, er det noe suspekt over et stedsnavn som Beaver Dam i dette området. At det går nevneverdige beverbestander og labber rundt uti ørkenene her er da også heller tvilsomt.


Rød sandstein er det som gjelder sør i Utah.


Jeg suser gjennom Hurricane, byen jeg skal overnatte i, og drar direkte til Zion.

Zion er imidlertid så vanvittig at det fortjener sin egen bloggpost.