Stillehavet

Standard

Den opprinnelige planen for siste del av reisen til havet, fra Las Vegas til Los Angeles, er en ni timers rute gjennom Death Valley. En hel masse ørken. Etter mange dager uti ymse ørken i New Mexico, Arizona og Nevada, er jeg dritt lei stoffet, og vil til noe bedre. Mest av alt vil jeg til havet.

Så jeg tar raskeste rute, fire timer langs I-15.


CBS serverer et budskap fra Johannes’ åpenbaring på vei ut av Las Vegas.


I-15 til Los Angeles er noe av det tørreste og bedrøveligste jeg har vært borti.


California er et sted man er opplært til å føle visse forventninger av. På tide med litt Kurtis Blow.

Kurtis Blow – Way out west


En fjellkjede må nå og da krysses. Herodes er ingen klatrebil, men han takler oppgaven helt greit.


Det er en gørr kjedelig kjøretur gjennom ørken og skrap.


En turistattraksjon av rang suser forbi, komplett med poserende turister.


Et par krimnakker på vei vestover.


Rett innfor Los Angeles ligger det fjell i søkk og kav. De høyeste har ennå snø på toppene, selv i slutten av Mai. Så fullstendig usivilisert kan ikke LA være!


Naturligvis dukker det opp ei rosa boble i utkanten av LA.


Eight o’clock. Tonight. At the Warehouse. In Pasadena!


Jeg kjører inn i Orange County, en diger konsentrasjon av tildels søkkrike forsteder fylt med tre millioner mennesker, rett sør for Los Angeles. I Brea, en av “byene” i Orange County, møter jeg opp hjemme hos Ioana, en rumensk mattelærer, som har datteren hjemme på ferie fra ett eller annet universitet på østkysten.

Etter litt hilsing og et par glass vann, kjører jeg ned til havet.


De første 22 årene av mitt liv har jeg levd ved havet. Så flyttet jeg til Little Rock for et år, over 500 km fra nærmeste kystlinje. Jeg hater måser, og blir ikke oppfrisket av lukten av råtten tang, men jeg liker havet, og i Little Rock savnet jeg det. Det føles bare unaturlig å ikke ha det i nærheten. Så jeg savner havet.

I tillegg har jeg en fetisj for geografi. Jeg liker kart. Jeg liker navnene på kartene. Jeg liker det de representerer. Med et sterkt havsavn, og en geografi-fetisj om bord, er det bare å vente at mitt første møte med planetens største hav blir en opplevelse.

Så når jeg havet. Frysningene bølger gjennom kroppen igjen og igjen idet jeg ser Stillehavet. Jeg parkerer bilen og går bort opp på fortauet, og ser utover. Mens velstående og velfriserte mennesker jogger forbi, står jeg der svett og sliten etter mange dager på veien, med et digert glis bredd utover trynet. Endelig framme.


Jeg går ned på den nusselige stranden Corona del Mar i Orange County.


Det vasses, jeg gliser, og alt er idyll. Selv ikke måsene som flakser og skriker rundt hodet mitt klarer jeg å framdrive noen uvilje mot.


Ka vi sku gjort uten havet?


Snedig stenformasjon rett utfor stranda.


Jeg promenerer et lite stykke nordover langs fortauene, og får utsikt over Newport Beach i ettermiddagssola. Dette er visstnok viktige greier i en eller annen såpeserie.


Før jeg nådde kysten, så jeg for meg at hele LA bare var en bråkete uendelighet av støv, bensinstasjoner og stappa motorveier. Vel nede ved kysten skjønner jeg at det er mer enn som så. Joda, trafikk og møkk mangler ikke, men helt nede ved kysten, der hvor kaksene bor i sine fjonge hus, er det meste supert. Sjøluften er frisk, været er helt passelig, og grønn kystvegetasjon og gyldne strender blandes med en blå himmel og et blått hav som sammen strekker seg 10 000 kilometer til Australia. Har du penger nok til å bo her, finnes det grunnlag for trivsel.

Våken og glad kjører jeg tilbake til Brea, tar en dusj, og får servert middag.