Reisen hjem: Wichita – Little Rock

Standard

Siste etappe av min ekspedisjon gjennom den ville vesten gjenstår, 8-9 timer og 800 kilometer gjennom Kansas, Oklahoma, Missouri og Arkansas, tilbake til Little Rock. En lett søndagstur, sammenlignet med den foregående etappen.


Etter å ha gitt Herodes en liter med fersk 5W30 (motorolje), kjører jeg østover, ut av Wichita. Landskapet overrasker ingen, det er Slettene, the Great Plains, og de bare fortsetter.


Independence, Kansas?, spør jeg meg selv. Er ikke det hjembyen til forhenværende president Harry Truman? Der ligger det vel et Presidential Library også? Det kunne jo vært interessant. Jeg funderer på å svinge av og gjøre en visitt til hjembyen til den USAnske president som så å si iverksatte den kalde krigen.

Men ettersom jeg har en lang kjøretur foran meg, og vil komme fram før midnatt, lar jeg være. Det viser seg å være smart, da Harry Truman ikke kom fra Independence, Kansas, men fra Independence, Missouri, som ligger en tre timers kjøretur mot nord-øst.


I Chetopa, en ubetydelig småby uti åkrene i Kansas, heter det lokale idrettslaget Hornets. Grunnet mangel på vertikal geografi, er alle slike småbyer på slettene utstyrt med minst ett vanntårn, for å besørge noenlunde trykk i springen.


Main Street, Chetopa, ser ut som enhver hovedgate i en USAnsk småby. Enkle, kjekke murhus og butikker som er nedlagt etter at det ble bygd en Wal-Mart et eller annet sted i området.


Jeg sveier såvidt innom Oklahoma, som før den ble delstat var kjent som Indian Territory. Området ble av den USAnske regjering satt av som boområder for indianere fordrevet fra områder lengre mot øst. Før navnet Indian Territory, oppgav kart området som The Great American Dessert, på lik linje med mesteparten av det man idag omtaler som the Great Plains. I tiden før man hadde kunstig vanning i stor skala, var dette enorme området en heller marginal halv-ørken. Med andre ord, et utmerket landskap å fordrive indianere til, når disse ble fratatt sine opprinnelige hjemland øst for Mississippi.

Som resultat av fordrivelsene, er Oklahoma i dag hjem til 25% av USAs indianere, med reservater i søkk og kav. Ved ankomst i USA hadde jeg planer om å stikke til Oklahoma for å finne min Månestråle, men akkurat den utfarten ble det aldri noe av.

 

15-20 minutter senere svipper jeg inn i Missouri, som er like ubemerkelsesverdig som sist.


Så er jeg da omsider tilbake i Arkansas.

Buckle up for safety.


Raskeste vei er I-40 østover, direkte til Little Rock, men jeg kjører en liten omvei, en halvtime vestover, for å kjøre gjennom en del av Arkansas jeg ikke har sett før.


Ouachita Mountains er et svært avslappet fjellområde vest i Arkansas, i praksis en hel masse åser og trær.


…og dessuten 839 meter høye Mount Magazine, Arkansas’ høyeste fjell. Til topps kan man kjøre bil, eller campingbil om man vil, og bo komfortabelt på campingplassen der.


Sola står lavt på himmelen i det jeg svinger meg pent og pyntelig gjennom pene, pyntelige skoger sør for Lake Maumelle, rett vest for Little Rock.


Jeg inntar Little Rock fra vest. Det uspektakulære bildet viser avkjørselen til River Ridge, nabolaget jeg bodde i det siste halvåret i Little Rock. Den siste uka i Little Rock bor jeg imidlertid ikke der, ettersom vi fikk leiekontrakten oppsagt av huseier ved utgangen av Mai. Så jeg kjører videre et lite stykke, til en kompis, som jeg skal bo hos siste uka før reisen hjem til Norge.

Det nærmer seg midtsommer, og ildfluene fyker rundt mellom trær og busker og lager korte striper av intenst, gul-grønt lys.


Jeg parkerer Herodes, som har håndtert ekspedisjonen upåklagelig. Jeg stryker Herodes og mumler “Flink bil!”. Hvorvidt Herodes forstår norsk, vites ikke.


Triptelleren på bil-GPSen kan opplyse om at jeg har kjørt 6938.9 miles (11 167 kilometer). Total kjøretid er 109 timer, altså 4 ½ døgn ren kjøring på en tre uker lang kjøretur. Gjennomsnittshastigheten for hele turen var 63.2 mph (101.7 km/t), mens høyeste hastighet overhode var 85.3 mph (137.2 km/t), sannsynligvis et sted i New Mexico, hvor den lovlige topphastigheten på Interstatene er 75 mph (120 km/t).

 

Klikk på bildet for en større utgave.

Etter 11 167 kilometer kjørt i USA, har jeg ikke dekt over mer enn et brukbart hjørne av syd-vestre USA og Midtvesten. 11 av 50 delstater er besøkt.

Største opplevelse på turen? Å nå Stillehavet for første gang rett syd for Los Angeles, med ryggen strittende av gåsehud, er med på topplisten. Akkurat den opplevelsen var nok imidlertid mer et resultat av et knippe særegne LarsMigrant-fetisjer, enn noe alment.

Det å runde en sving i Colorado, for så å innse at Rocky Mountains helt enkelt sluttet, og the Great Plains begynte, var som Siv Jensen ville uttrykt det, dypt rystende. Helt fantastisk.

Både Grand Canyon og Yosemite er feiende flotte, gigantiske opplevelser, men skal jeg nevne ett sted på denne turen jeg vil tilbake til, er det Zion National Park i Utah. Grand Canyon er mye større, og Yosemite høyere, men geologien i Zion er så vanvittig steil, så ubegripelig fargelagt, så tettpakket og i det hele tatt utenomjordlig, at jeg fortsatt ikke helt begriper stedet. Det er sinnssykt og ufattelig vakkert.

Selv om USA har over gjennomsnittlig mye vanvittighet og storslagenhet, er det langt mellom det interessante. Mesteparten av USA, kan for en turist kategoriseres som tomrom. Parkeringsplasser, åkre, skoger, grustak, indianerreservater (også kjent som ørken), beiteland, et ceterea.

Men faen så stas det er å kjøre rundt i!

Reisen hjem: Fjellbris og kubæsj

Standard

Etter en natt hos hippies i Durango, syd-vest i Colorado, legger jeg og Herodes ut på det som kanskje blir den lengste solo-etappen i bil jeg noen sinne vil gjennomføre. 1060 km mot øst ligger målet, Wichita i Kansas.


Selv i de lavestliggende områdene av Colorados Rocky Mountains jeg kjører gjennom, ligger over 2000 meter over havnivå. Det hindrer ikke skogveksten, som fortsetter langt opp over fjellsidene.


Jeg stanser ved The Malt Shoppe for å få meg frokost. Bemerk den pseudo-arkaiske endelsen på det velkjente ordet “shop”, altså ordet som i moderne engelsk bruker for “butikk” eller lignende. Ved å slenge på en ekstra -pe på slutten, mener de ansvarlige kremmerne at navnet får en gammel-engelsk schwung, de får et snev av Shakespeare inn i navnet. Dette gjør USAnerne ustanselig, i den tro at de gir deres diner, malingshandel eller lekebutikk et dryss av gammel, velholdt raffinasjon, det antikvitets-fetisjister kaller patina.

Med tanke på at USAnerne er verdensmestre i å rive ned og bygge nytt, og at det aller meste av USAnsk bygningsmasse er under 50 år gammel, blir disse forsøkene på å skape et bilde av historie og tradisjon, der ingen finnes, ganske pinlig.


Jeg bestiller meg en ubemerkelsesverdig frokost og en malted milkshake, en drikk som i smak og konsistens ligner mye på vanlig milkshake.


Ruta veiver rundt mellom fjell og åser.


Utsikt tilbake mot vest (hvor jeg kom fra), på vei over et fjellpass.


På vei over nok et fjellpass dumper jeg borti et lite, smeltende alpinanlegg.


Jeg krysser over den store og nok så flate San Luis-dalen, stappfull av kunstig vannet jordbruk. Fjellene reiser seg igjen, og jeg tar fatt på enda et fjellpass.


På vei ned østsiden av passet, i full fart mot en av turens merkeligste opplevelser.


Jeg svinger litt hit og dit ned fjellsiden, mellom skog, skog og mer skog.

 

Jeg tar til venstre rundt en sving. På høyre og venstre side slutter fjellene.


Foran meg begynner the Great Plains.


Om en ikke har kjennskap til USAs geografi, kan akkurat denne hendelsen virke mindre rystende enn den bør. Så jeg spanderer en liten innføring i de relevante fakta. Over ser du et lite kart over USAs topografi. Om du vil se nærmere, kan du klikke på kartet for å få det fram i full størrelse.

Kort sagt, det østlige USA er flatt og lavt, det vestlige er høyt og kupert. Disse to halvdelene møtes i Colorado, og der med størst mulig kontrast. Gjennom vestre Colorado løper Rocky Mountains, en bunnsolid og høytragende del av den Amerikanske Kordiljera. Kordiljeraen er fellesnavnet på de mange fjellkjedene som sammen strekker seg bortimot uavbrutt langs mesteparten av de Amerikanske kontinenters 14 000 km. I Syd-Amerika er det Andes-fjellene som er sjef, i nord Rocky Mountains og dets lillebrødre.

Kordiljeraen, Amerikas ryggrad, er tykk, men ett sted må den ende. Det er nettopp det fotografiene over viser, for det er nettopp her Rocky Mountains og den Amerikanske Kordiljera ender.

I møte med den geografiske galskap som er den Amerikanske Kordiljera, finnes the Great Plains, en latterlig uendelighet av flatt land som fra offisielt hold strekker seg 800 km østover fra Rocky Mountains. Men som en ser av kartet over, fortsetter flatheten til Mississippi-elven, 1400 kilometer mot øst, og hinsides den, helt ut til kysten.

Her, foran panseret til Herodes, ender fjellene.


Mellom meg og Mississippi-elva ligger 1000-1400 km med dette.


På slettene er sommerværet konsekvent varmt. På vei gjennom en eller annen småby øst i Colorado kan en lokal bank skryte av 100 Fahrenheit, eller knappe 38 Celsius.


Det eneste man får av vertikale opplevelser på veiene her, er menneskeskapte forhøyninger der veien går over en jernbane, eller en annen vei.


Plutselig dukker en gammel kjenning opp, Arkansas-elva. Denne har sitt utspring i Rocky Mountains et stykke vest for byen Colorado Springs. Her, vest i Colorado, er den ikke stort mer enn en voksen bekk mellom noen kratt.


Uten et snev av endring i geografien, kjører jeg inn i Kansas, en lite bemerkelsesverdig delstat.


Huhei.


Jeg fyker forbi feed yards i søkk og kav.


En feed yard er ikke stedet hvor kua kommer for å dø. Derimot er det stedet hvor kua kommer for å få sine siste måltider. Den elegante USAnske fagtermen for disse industriforetakene er CAFO (Concentrated Animal Feeding Operations). Bortimot slakteferdige kveg blir i USA samlet sammen på digre innhegninger hvor de fôres intenst i 3-4 måneder. De kan legge på seg så mye som 200 kilo iløpet av denne tiden, hvorpå de slaktes og blir middag (eller frokost, lunsj, brunsj, dessert eller snacks).

De aller største feed yardene har kapasitet på inntil 150 000 dyr. Det er vel knapt noen overraskelse at når man samler titusenvis av digre kyr og proppforer dem på et lite område, blir det en del bæsj. Om vinden blåser rett (dvs. feil) vei, kan disse anleggene luktes på lang avstand.

Ingalls Feed Yard i Kansas, som du ser et snev av ovenfor, har kapasitet til 36 000 dyr.


Dagens etappe går gjennom Dodge City, en gammel kåbbåi-by berømt for ett eller annet som har med Wyatt Earp å gjøre.


Dodge City er et av Kansas største turistmål, muligens det største. Igjen, det har å gjøre med kåbbåi-greier.

Flott by.

 

Så fortsetter slettene.

Kjøreopplevelsen over slettene kan beskrives ganske enkelt. Flatt land, rette veier og digre åkre, nå og da krydret med en feed yard og alt man kan ønske seg av bæsjlukt fra de fråtsende, dødsdømte kyrne.


Jeg dundrer forbi Donalds Serva-Teria i det sola synker stadig lavere på himmelen.

Elvis Presley – Smorgasbord

Litt utpå kvelden kommer jeg og Herodes fram til Wichita, en tilsynelatende ganske trivelig by midt utpå slettene. Status for dagen er at vi har kjørt en bortimot rett linje mot øst, 1060 kilometer lang, på litt over 13 timer, inkludert en håndfull pauser for mat og bensin. Vi har sett fjellene slutte, og slettene begynne, og vi har snust på uhorvelige mengder kubæsj langs veien.

Chicago, Illinois

Standard

Etter å ha avsluttet oppholdet i Iowa med tanking av bensin og en fartsbot, svinger jeg ut på veien igjen, og med et lite 76-dollarsglis utbryter jeg “Jajaja Lars, trafikkførrbryter!” til ingen som helst. Over Mississippi går veien inn i Illinois. Jeg vender av I-80, og følger en lang rekke US highways i en tilnærmet rett linje gjennom nordre Illinois flate jordbruksland. Hva gjelder underholdning og trivsel under kjøring, er disse veiene langt å foretrekke framfor Interstatene. Trafikkmengden er mye mindre, landskapet mer interessent og kjederestaurantene (McDonalds, Taco Bell, KFC, all den driten) er erstattet med relativt trivelige diners av den gode gamle typen. Å komme seg av en Interstate, for eksempel for å fotografere en ku, innebærer nøye planlegging. På US highways er det stort sett bare å svinge av om du ser noe interessant.


Som for eksempel en gammel tanks med struttende løp midt i midten av ingenting. Slike finner man her og der i USA, som regel monumenter over den aktuelle bygdas falne i ymse USAnske kriger.


Landskapet i nordre Illinois er omtrent som i Iowa, bare flatere. Gårdene er like store, og ser omtrent like velstående ut.


På vei gjennom sentrum av Somonauk, en småby som foruten “Rambo’s Bar & Grill” her til venstre, er fullkomment glembar.


Du skal bra langt uti gokk i USA før midtstripene på veien forsvinner.


En times kjøring fra sentrum av Chicago skifter landskapet brått fra maisåker til anonyme forsteder. Jeg svinger inn på en tungt traffikert I-88 og dundrer inn mot sentrum.


Plutselig er jeg i Chicago. Den svarte staken i midten er Sears Tower, den vestlige halvkules høyeste bygning.

Jeg finner fram til Wicker Park, nabolaget hvor jeg skal bo de neste dagene. Verten min, Ryan, er på jobb, men har ordnet det slik at jeg får parkert på parkeringsplassen han har, men selv ikke bruker. Bilen parkeres, nødvendig utstyr til et utfall mot downtown Chicago pakkes i sekken, og jeg legger i vei, lykkelig over å ha taklet kjøring i Chicago, en virkelig storby, uten bulking eller uaktsomt drap.


Noen forfrosne duer er første attraksjon.


Boligblokk i sentrum av Chicago hvor de nedre etasjene er en spiral av parkeringsplasser, etterfulgt av leiligheter lenger opp.

Etter en innledende inspeksjon av “The Loop”, sentrum av Chicago, stikker jeg ut til Wicker Park igjen og møter Ryan som nå er kommet hjem. Ryan, som er i øvre halvdel av tjueårene, samt dama og ei venninne, tar meg med ut på kvelden. Første stopp er en bråkete pub med en tegneseriequiz. Vi gjør det ikke noe videre. Vi fortsetter til et voldsverk av en nattklubb hvor det foregår et slags digert rave-kalas. Annenhver kvinne er mann, og annenhver mann er homo.

Under en pause fra ravinga, fyrer nevnte venninne opp en spliff i nattklubbens bakgård, noe som blir oppdaget av en vakt, og vi blir høflig bedt om å forlate stedet. Idet vi forlater kalaset, stanser en sort BMW utenfor og slipper ut en olmt utseende mann kledt i rød joggebukse og boblevest. Lenket til hånden bærer han en koffert av den typen du kun ser i filmer om narkosmuglere og Olsenbanden, og går med raske, bestemte skritt inn. Klokken er 2 om morgenen, og festens utallige narkotikamisbrukere ser ut til å få en ny forsyning.

Neste morgen spiser jeg en rolig frokost sammen med Ryan og dama – En utmerket frokost-burrito hos Café con Leche rett borti veien. Deretter legger jeg ivei mot sentrum.


The Chicago L (eller bare “The L”) er kallenavnet på byens sporveisystem. Navnet har det fått fordi en god del av systemet er elevated, det går på spor hevet over bakkenivå, i motsetting til det vanligere opplegget med undergrunnsbaner. Bildet over er fra nærmeste L-stasjon i nabolaget av Chicago hvor jeg bor.

The L er opphav til kallenavnet på sentrum av Chicago, “The Loop”. Her går ymse spor av The L i en stor loop over gatenivå, og er derfor en meget synlig, og hørbar avgrensning.


Rett øst for The Loop, vendt mot Lake Michigan, ligger Grant Park, et rektangel av grøntarealer, statuer, en helg haug med togspor, the Art Institute of Chicago, og denne for øyeblikket tomme fontenen som visstnok er svære greier når den er i drift. Men det er mars, det er kaldt, og fontenen ligger brakk.


En uanselig aveny skiller Grant Park fra vestbredden av Lake Michigan.


Chicago ligger i det sydvestre hjørnet av Lake Michigan som henger i hop med Lake Huron i nord-øst. Michigan-Huron er verdens nest største innsjø, med et areal noe større enn Nord-Norge. Via kanaler er Michigan-Huron knyttet sammen med de øvrige tre av Nord-Amerikas “Great Lakes”, Lake Superior, Erie og Ontario, og lengst øst, via Saint Lawrence-kanalene, Altanterhavet.

I egenskap av å ha en viss fetisj for geografi, blir jeg stående noen minutter og kike, før jeg tasser videre sydover langs Lake Michigan, og ut på den kunstige halvøya Northerly Island.


Fra nordspissen av Northerly Island får jeg den mest spektakulære by-utsikten jeg har opplevd i mitt liv. Mellom en upåklagelig blå himmel, og en stille, grønnskimrende Lake Michigan, ligger Chicagos skyline og er vanvittig.

Om skalaen her er vanskelig å få grep på, kan det være greit å få dette i perspektiv. Den høyeste skyskraperen til venstre er Sears Tower (formelt kalt Willis Tower siden 2003). Fram til Petronas Towers i Kuala Lumpur ble ferdigstilt i 1998, var dette verdens høyeste bygning. Med sine 442 meter er det fortsatt høyest på den vestlige halvkule.

Jeg blir sittende en god time og stirrer på galskapen, og drikker litt appelsinjuice. Jeg mumler noen fraser til meg selv nå og da. “Fyfan. Det e faen ikke freskt. Jævla tullinga. Herregud ka bra. Fyfan.”


Et til, ubesudlet bilde av Lake Michigan, bare fordi den er så vanvittig.


En liten, skitten strand ligger mellom meg og det som en gang var den (i visse miljøer) legendariske Meigs Field, en liten flyplass. I Microsoft Flight Simulator, en flysimulator som noen millioner mennesker har brukt usunt mye tid på, var Meigs Field standard-flyplassen. Det vil si, når man startet spillet, var det alltid her man startet. Selv har jeg gjort et ukjent antall hundre take-offs herfra.

Derfor var det ikke bare innfødte som kranglet mot når borgermester Richard M. Daley, andre ledd i det korrupte Daley-dynastiet som styrer Chicago, foreslo å stenge Meigs Field i 1994. I 2003 var Daley lei av å krangle, og en natt i mars sendte han inn bulldosere for å rive opp rullebanen, uten å si fra til noen som helst på forhånd. Slik gikk det, og Meigs Field er nå omgjort til Northerly Island Park.

En anelse melankolsk rusler jeg sydover langs gangstiene som nå ligger der hvor rulle- og taksebaner før lå.


Ettersom den opprinnelige USAnske prærien ikke har plass til prærie lengre, har man besluttet å omgjøre den kunstige Northerly Island til en ørliten prærie, med gress og blomster, men ingen bøfler eller indianere.


Utsikt fra sydenden av Northerly Island, over det som var rullebanen.


Chicagos skyline sett fra samme sted. Den store avrundede greia et stykke foran Sears Tower er Soldier Field, hjemmestadion til NFL-laget Chicago Bears.


Omtrent samme utsikt i Flight Sim 4 (utgitt i 1989), den første utgaven jeg fikk prøvd meg på.


Det gamle terminalbygget, og noe rødt gress.


Et prangende leilighetsbygg innenfor Northerly Island.


“Cloud Gate”, et 100 tonn tungt kunstverk av stålelementer med et ytre av børstet stål, blir på folkemunne kalt “The Bean”.


Chicago har muséer og lignende av mange slag. Fields Museum of Natural History huser ymse utstoppede dyr, dinosaurskjeletter og relikvier fra gammeltiden. Her litt fresk indianerstemning på en gammel malt dyrehud. Jeg tar bildet fordi det minner om noe jeg har sett i “Asterix oppdager Amerika”.


Sears Tower og en parkeringsplass.


Jeg bruker uforholdsmessig tid på å prøve å få kjøpt et ukespass til The L. Hver L-stasjon har billettautomater, men de vil ikke selge meg noe slikt, så jeg trasker rundt om byen til de få stedene som etter ryktene skal selge slike. Heller ikke her på LaSalle Street Station lykkes jeg, men jeg får i det minste et helt OK foto av en perrong og noen lokaltog.


En ny dag opprenner, og på vei ned til denne menneskeskapte canyonen i The Loop, møtes jeg av en sur vind fra Lake Michigan som kan gi enhver Bodøværing akkutt hjemlengsel. Kallenavnet “The Windy City” er høyst beskrivende for Chicago.

I enden av gata her ligger Chicago Board of Trade-bygget, hjem til en av USAs viktigste børser for salg av råvarer. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes dette er meget interessant. Det samme gjør folk som er interessert i handel i hvete, soyabønner og gull, for å nevne noen.

På toppen av bygget finnes en stilig art deco-statue av Ceres, gudinnen for jordbruk i romersk mytologi. Det er den lille stilken dere ser på toppen av bygget. Er den ikke fin?


En liten demonstrasjon. Nøyaktig hvem det er som tar jobbene, vites ikke.


Richard J. Daley Center, oppkalt etter en lenge sittende borgermester, har en snok utformet av Pablo Picasso stilt opp foran seg. Bygget skal vistnok være et av Chicagos arkitektoniske høydepunkter, uten at jeg helt kan begripe hvorfor. Den Daley det her er snakk om var han far til den Daley som herpet Meigs Field i 2003.


Ved Chicago-elven rett nord for The Loop ligger The Chicago Merchandise Mart, et voldsverk av en handelsplass for ferdigvarer.

Brutal og fin.


En av dagene i Chicago slår jeg meg sammen med en russisk Couchsurfer, Anastasia, for litt felles utforskning. Hun la ut en melding på Couchsurfers Chicago-gruppe om at hun var på besøk i byen og lette etter noen å labbe rundt med, så da hev jeg meg på.

Sammen stikker vi til John Hancock Center, en 344 meter høy skyskraper med super utsikt. Til høyre ser du Sears Tower, mens den høye blå saken nærmere midten er Trump Tower Chicago, den vestlige halvkules nest høyeste byggning (etter Sears Tower). Til venstre sees Lake Michigan, med Northerly Island stikkende ut et lite stykke ned langs kysten.

Jeg har tidligere tilbrakt i underkant av en uke i New York City. NYC er voldsom og imponerende på sine vis, men jeg fikk aldri følelsen av å være i en USAnsk storby. Det føltes mer som en veldig stor og høyreist utgave av ymse vest-Europeiske hovedsteder, hvor innbyggerne snakket USAnsk og mislikte skatt.

Chicago derimot, føles som et tvers gjennom USAnsk påfunn. Når det utover siste del av 1800-tallet ble bygget jernbaner i søkk og kav i USA, ble Chicago et knutepunkt for transport mellom det gigantiske, framvoksende jordbruket på det store slettene i syd og vest, og storindustrien i øst. Kveg og svin, foret opp på slettene, ble sendt med tog til slakteriene i Chicago, hvor de så ble slaktet og sluttproduktene kjørt videre østover for salg, dit de fleste USAnere bodde (og fortsatt bor). Fylt opp av alskens immigranter, vokste byen raskt, og rakk å bli stor før privatbilismen var for godt etablert. Heller enn å ese ut til sidene, slik for eksempel Dallas senere gjorde, bygget man i Chicago skyskrapere i søkk og kav, for å spare på dyrebare tomter. Resultatet ble nok så stilig.


John Hancock center sett fra bunnen.


Neste stopp er Art Institute of Chicago, som vistnok er fremragende greier innen sin klasse. Kun Metropolitan Museum of Arts (The Met) i New York er større i USA.

Bildet viser et utsnitt fra en diger illuminert bibel fra Etiopia. Ingen lager så freske illuminerte bibler som Etiopierne.


Her litt klanvirksomhet.


Anastasia, min couchsurfende kumpan for dagen.


Som i New York, dumper jeg borti et maleri av en av den lille håndfull kunstnere jeg bryr meg om, Giorgio de Chirico. Også her med et trivelig lite damptog som tøffer forbi.


En liten utgave av Ceres-statuen som finnes på toppen av Chicago Board of Trade. Superduper.


Kvinne i rødt fotograferer “Nighthawks” av Edward Hopper.


Konsentrerte medborgere fotograferer og studerer “American Gothic” av Grant Wood.

Mens vi labber rundt blant alskens verdensberømte og mindre kjente storverker, konkluderer jeg en tankerekke som hadde vært i sving helt siden noen tilsvarende museumsbesøk i New York i Januar. Jeg gir egentlig en relativt stor faen i det aller meste av malerier, skulpturer og lignende som er å finne i kunstmuseer og gallerier. For all del, jeg forstår at andre kan ha store opplevelser på slike steder, men for det aller meste har jeg kun likegyldighet å oppdrive.

Hvis jeg vil ha oppleve noe som gjør inntrykk, får jeg det ved å reke gatelangs i Chicago, ved å kjøre rundt mellom maisåkrene i Iowa, eller ved å spise kirsebærpai på en diner, og kike på folkene i lokalet. For å si det veldig enkelt, foretrekker jeg virkeligheten. For meg blir det jeg finner på museer som regel bare en flat og merkelig gjenskapelse av noe fra virkeligheten (det være seg en medborger, en traktor, en sinnstemning, eller annet) i et veldig klinisk miljø.

Inne på Art Institute of Chicago innser jeg at jeg mye heller vil være utenfor. Ute er en stor og vanvittig verden jeg vil se nærmere på, full av mais, bensinstasjoner, verdenshav, søppeldynger, grevlinger, hvalfangere og andre medborgere.


Min vert, Ryan, og dama hans (hvis navn jeg har glemt), flaksende på gulvet hjemme hos Ryan. I hans høyre hånd sees en noe uklar pose Toro Rømmegrøt, en liten takk fra meg for supert vertskap.

Det er dette man ofte kaller en rømmegrøtgave.

Bildet er tatt sent på natt, rett etter retur fra bursdagsfeiringen til en felles venn av de to. De fleste øvrige feirende kan ikke helt begripe hvem jeg er eller hvorfor jeg er i bursdagsselskapet til noen jeg ikke kjenner, så det blir tidvis litt kleint.

Siste dag i Chicago tilbringer jeg spaserende rundt i nabolaget rundt Wicker Park. Det viser seg å være et hipster-Mecca. Tettheten av fjonge bruktbutikker langs Milwaukee Avenue gjennom Wicker Park-nabolaget er trolig den høyeste i det midtre USA, det samme gjelder volumet av Converse All-Stars. Jeg går inn i en skobutikk der. Fyren bak kassa kiker på meg under en tungt frisert sveis, og ser at jeg går rundt i et par helt vanlige joggesko. “Are you looking for some running shoes or something?” spør han med dårlig skjult forakt. “We don’t take kindly to your types ’round here” kunne han like godt ha sagt.

Litt nedi veien finner jeg Belmont Army Surplus Store, en slags hipster-skate-army-store. Jeg får meg en ny grønn jakke med masse store lommer, da min gamle grønne jakka med masse store lommer er er blitt fillete og jævlig. Stor suksess.

Jeg kjøper lunch hos Sultan’s Market, en kafeteria i nabolaget som selger enorme mengder fantastisk midtøst-mat, spiser hjemme hos Ryan, og hviler ut før den påfølgende dags ti-timers kjøretur tilbake til Little Rock.