Grand Canyon

Standard

For de fleste mennesker i verden er det kun én grunn til å dra til Flagstaff. 1 ½ mot nord ligger Grand Canyon, som angivelig skal være et av de svært få turistmålene i verden som ikke skuffer når du ser det med egne øyne.


I Flagstaff bor vi to netter bak dette gjerdet, hos Dan (Danimal blant venner). Dan er en sånn fyr som lever og snakker i CAPS LOCK. Og det er kult. Dan er bra.


Vi kjører nordover mot Grand Canyon. Flagstaff ligger ved foten av det 3500 meter høye fjellet Humphreys Peak, som de innfødte omtaler som Snowbowl. Området rundt fjellet og byen er preget av fjell og åser med tykk furuskog.


Veien fortsetter ut på en bred, forblåst slette med gress og busker.


Vi når fram til Grand Canyon, og tar en titt nedover stien vi skal følge inn i canyonen.


Den samme delen av stien sett nedenfra. USAnerne liker gode veier, også i nasjonalparkene. Derfor har man her i Grand Canyon National Park sprengt ut brede, fine veier ned langs de stupbratte klippeveggene som utgjør Grand Canyon.

Ikke dermed sagt at veien ned ikke føles noe luftig. Sliter du med noe særlig høydeskrekk, vil turen ned stoppe allerede her.


Stien vi følger heter South Kaibab Trail.



Gjev utsikt et lite stykke ned stien. Nede til venstre sees stiens fortsettelse lengre ned i canyonen.


Så bratt er veggene på den øvre canyonen, men det har altså ikke hindret utsprengning av brede stier ned langs klippeveggene.


Robert Svenske poserer.


Nå og da møter vi US Park Rangers med et følge av esler på vei opp eller ned stien. Disse brukes til å frakte vann og forsyninger til parkvoter som jobber i forskjellige deler av canyonen.


Noen fjonge blomster er det alltids fukt nok til.


Utsikten ved Skeleton Point, 5 kilometer og drøye 600 høydemeter nedi Grand Canyon. Stien fortsetter ned til bunnen, hvor det ligger en campingplass ved Colorado-elva, som så vidt kan skimtes i bildet. Den opprinnelige planen var å gå ned dit, og overnatte i telt der, men det viste seg at man måtte søke om teltplass tre måneder i forveien, for i det hele tatt å ha sjanse til å få plass.

Alt av råd jeg kunne finne om Grand Canyon, frarådet sterkt å forsøke å nå ned til bunnen, og opp igjen på samme dag. Hovedårsaken er at varmen angivelig er beinhard, og at man derfor blir fort sliten, og må bære med alt vannet man trenger selv. De offisielle rådene hva gjelder drikke, går ut på at man trenger en liter vann per time. For å være på den sikre siden, måtte vi i så fall ha bært med 10-12 liter vann hver, for en dagstur til bunnen og tilbake.

Disse rådene tror jeg mest er til for å skremme fullstendig uegnede personer fra å prøve seg på turer de ikke er skapt for, under spesielt harde værforhold. Utallige millioner mennesker besøker Grand Canyon hvert år, og det vil selvsagt være en del komplette idioter blant dem, som ikke forstår egne begrensninger.

I vårt tilfelle, er begge i høvelig god form. Det er 18. Mai og været er ikke i nærheten av å være så varmt som det kan bli utpå sommeren. Solen skinner, og det er nok så varmt, men neppe mer enn 25 grader. Det skulle nok gått bra å fullføre hele turen til bunnen og tilbake for vår del, men vi har “bare” ti liter vann på deling med oss.


Så vi snur, og går opp igjen.


Man kan virkelig ikke klage på utsikten i Grand Canyon.


Problemet er vel heller at hele greia er så stor at det er vanskelig å fatte hva det faktisk er man ser.


Vi når opp til kanten av canyonen, etter å ha brukt fire timer på turen ned til Skeleton Point og tilbake. Vi kjører tilbake til Flagstaff. Fjellet med snø på horisonten er Snowbowl.