Iowa City, Iowa

Standard

Etter en døll ekspedisjon på kryss og tvers av Missouri dagen før, har jeg forhåpninger til at den vesle universitetsbyen Iowa City skal innfri. Det gjør den da også.

Men først kan det jo være greit å forklare hvorfor jeg overhode vil bruke tid på å sose rundt oppi Iowa, en delstat de fleste USAnere kun forbinder med uendelige åkre og transportetapper på øst-vest-aksen over Interstate 80. Veldig få kunne begripe hva det var som trakk meg i den retningen under spring break.

Svaret liggr i en film og en bok. Filmen, “Dumb & Dumber” fra 1994, er en dustete klassiker av en USAnsk komedie med Jim Carrey og Jeff Daniels som to idioter på roadtrip fra Providence på østkysten, til den kaksete skibyen Aspen i Colorado, hvor den skjønne Lauren Holly holder hus. Som liten valp gjorde denne filmen et voldsomt inntrykk på meg, blant annet fordi jeg fikk se en politimann drikke tiss. Roadtripen til de to tåpene er et av de første, og sterkeste inntrykk jeg har av USA. Uendelige landeveier mellom fjell og uendelige åkre, supplert med klassiske truckstops, slitne moteller og flanell-kledde medborgere. Eksotisk! Selv om Iowa ikke var nevnt i filmen, gikk ruten gjennom nettop den type landskap man finner her – evige strekninger med maisåkre dyrket oppå en lett bølgete geografi.

Boken heter “The Lost Continent” og er skrevet av Bill Bryson. Bryson er født og oppvokst i Des Moines, Iowas nåværende hovedstad. Bryson innleder boka med å slenge litt skit om hjembyen:

I come from Des Moines. Somebody had to.

When you come from Des Moines you either accept the fact without question and settle down with a local girl named Bobbi and get a job at the Firestone factory and live there for ever and ever, or you spend your adolescence moaning at length about what a dump it is and how you can’t wait to get out, and then you settle down with a local girl and get a job at the Firestone factory and live there for ever and ever.

Hardly anyone ever leaves. This is because Des Moines is the most powerful hypnotic known to man. Outside town there is a big sign that says WELCOME TO DES MOINES. THIS IS WHAT DEATH IS LIKE. There isn’t really. I just made that up.

Så det er vel ingen overraskelse at jeg ville dit. Men snøværet dagen før ville det annerledes, så jeg hopet rett til mål nr. 2 på turen, den forhenværende hovedstaden Iowa City. I samme boka framstår Iowa City som en liten, trivelig og livlig universitetsby, selv om Bryson beklager seg over at studentene nåtildags (dvs. i 1985, når boka ble skrevet) ikke bryr seg nevneverdig om å røyke marijuana lengre. “They’re getting an education.” utbryter en vantro kompis av Bryson i boka.

Iallefall, oppe blant maisåkrene finnes en liten trivelig universitetsby, og da jeg fra før viste at universitetsbyer i USA er blant de triveligste byene, virket Iowa City som et godt utgangspunkt for trivsel og maiskiking.


På morgenen drar jeg ned til sentrum av Iowa City, som for en USAnsk by å være, er usedvanlig full av butikker, restauranter og mennesker. Alt ser velholdt og trivelig ut. Været er upåklagelig – Kald, tørr luft, under en skrikende blå himmel.


Den forhenværende Iowa State Capitol, fra den gang Iowa City var delstatshovedstad.


Mellom hyllene på John’s, noe så sjeldent som et familieeid supermarked, det USAnerne gjerne kaller en “Mom and Pop”. Mom and Pop er nå henholdsvis 86 og 90 år gamle og har overlatt driften til sønnen. Den middelaldrende kassadama som fortalt meg dette, hvisket til meg at hun var bekymret for butikkens framtid. Hun mente sønnen holdt på å gjøre den om til en spritsjappe (de hadde et helt ellevilt utvalg i øl), og hun trodde ikke han forstod hvor unik den gamle butikken var.


Jeg tar min lunch på Bluebird Diner – Corned beef and hashed vegetables. Utmerket!


I en av to supre bruktbokhandler i Iowa City møter jeg en bruktbokkatt.


Jeg finner også denne herlige propagandaboken til fordel for det Sør-Afrikanske bantustanet Transkei, her omtalt som en republikk. Det som følger blir en anelse akademisk, så om du driter i Apartheid og Sør-Afrikansk historie, kan du pent hoppe til neste bilde. Etterpå noen ord om hva Transkei faktisk var for noe, men først, fra bokens forord, noen ord fra dets statsminister, den ærverdige høvding K. D. Matanzima (nevø av Mandela):

As a soveriegn nation, Transkei now leaves the Republic of South Africa. However, Transkei is inseperably bound by geography, history and economics to the other parts and peoples of South Africa, for better or for worse. We are determined that it shall be for better: and this is a fit occasion to outline the philosophy that will guide our new nation.

We believe that the worth of all men, as human beings, must be recognized: but that all men are not equal and deserve different rewards, each according to his capacity, effort and contribution and society.

Already Transkei has given all Black people of South Africa a new dignity by blazing the trailn, in the manner we have, to sovereign nationhood. Violence debases human dignity: and strife, brute force, intimidation and terrorism have too often been the means, on this and other continents, for the entry of states into the community of independent nations. Instead, by choosing together with the Republican Government the path of peaceful negotiation, Transkei has enhanced the status and reputation of our own people and of Black men everywhere. It will be our endeavour, by the example we set as a stable, responsible and just nation, to go on doing so.

Transkei will be a democratic State, the essential principles and practices of democracy being deep-rooted in our own traditional institutions. Before Marx, before Magna Carta, these principles were operating in African society. We totally oppose the Marxist doctrine in politics and economics, and align ourselves with the democratic countries of the world.

Så hva er nå egentlig alt dette? I Sør Afrika under Apartheid, ble det opprettet en rekke såkalte “Bantustans”, områder som av regjeringen bestemte at skulle være forbeholdt svarte Sør-Afrikanere. Her skulle de i teorien leve og trives, atskilt fra de hvite, som hadde sine egne områder. Litt av problemet var at Bantustanene var uforoldsmessig små, og gjerne kontrollerte den dårligste jorden, mens den hvite minoriteten hadde mye mer, og rikere jord. Men det var jo en kjekk løsning for de hvite makthaverne som ville ha mest mulig for seg og sine, og særlig kjekt var det når de fikk med seg svarte kollaboratører som Matanzima i Transkei.

Første avsnitt refererer til Transkeirepublikkens såkalte selvstendighetserklæring i 1976. Transkei ble det første “selvstendige” Bantustanet, og ble av Sør-Afrikanerne brukt som eksempel på den rasemessige likestillingen de angivelig kjempet for. Det var imidlertid ikke mye til selvstendighet. Arbeidere som trengtes i de hvite byene, eller i Sør-Afrikas gruver og industri, fikk tillatelse til å reise ut av Bantustanene. Når de var arbeidsløse hadde de å komme seg tilbake til de fattigslige “hjemlandene” sine, og gjøre ingenting som helst. Andre avsnitt er en skjønnmalende, skjult referanse til motivasjonen bak Apartheid-politikken. Alle mennesker har verdi, men er ikke likeverdige.

Tredje og fjerde avsnitt er spark mot de organisasjoner i Sør-Afrika som kjempet mot Apartheid. Vold og opptøyer slik som for eksempel ANC (Mandelas parti) og SACP (South-African Communist Party) drev med, holdt Matanzima og Transkei seg for gode for, de holdt kjeft og tok imot det de måtte få.


“The Haunted Bookshop” i Iowa City kombinerer bruktbokhandel med platebutikk. Når gubben til høyre i bildet fikk greie på at jeg var norsk, begynte han å name-droppe norske jazzere i søkk og kav, men jeg hadde knapt hørt om noen av dem.


Litt av utvalget.


Etter å ha inspisert sentrum av Iowa City, smetter jeg i bilen og kjører ut for å kike på maisåkrene. Her dundrer jeg vestover på US-218, en pinne rett linje mellom kvadratiske åkerlapper.

Jeg skrur litt på radioen, og plutselig starter en av sangene fra soundtracket til “Dumb & Dumber”. Jeg jubler og vrir meg i bilsetet, og ute blant maisåkrene sitter den plutselig som skutt, den følelsen av hvordan jeg som liten valp trodde USA ville være.

The Cowsills – The Rain, The Park & Other Things


Gårdene er digre og velstående, og jordbruket er tilsynelatende uendelig. Det er mars, så marken ligger brakk og brun.

Etter kjøreturen drar jeg sammen med mine to trivelige husverter, Liz og Amanda, ned til sentrum, spiser utmerket indisk mat på restauranten “Masala” og ser Mel Brooks-filmen “The history of the world – Part 1″. Til tider morsom, til enhver tid tåpelig.


Etter filmen drar vi tilbake til huset, spretter flaska med kirsebær-lambic her til venstre, spiser sjokolade-cookies og spiller brettspil, mens C-SPAN viser helsereform-debatten live fra Kongressalen i Washington. På overtid vinner Demokratene, og det blir reform på Obama og vennene hans.

Bildet ovenfor viser forøvrig de ymse ølvariantene jeg kjøpte på John’s (se lengre opp). Jeg ble nok så opprømt over å finne tak i Nøgne Ø her oppe i ingensteds, så jeg kjøper en flaske med hjem til Little Rock. Helt til høyre en 40-ounce flaske (1.2 liter) med min favoritt blant USAnske billigøl, Pabst Blue Ribbon. 40-ounce-flasker er, som murer-flasker her i Norge, forbeholdt garvede fylliker. Det er virkelig underholdende å se hvor langt kjeften på noenlunde fine USAnske borgere åpner seg i sjokk, når du dukker opp på festen deres med et par 40-ouncere.

Etter at Obamas helsereform (“Obamacare”) er vedtatt, er vi alle noenlunde enige om at dette er en bra ting, og hopper i køya.


Neste morgen er tiden inne for neste etappe av min spring break-ekspedisjon. Jeg får klemt av et kjapt bilde av en av mine to verter, Liz, utenfor huset, og hopper i bilen.

Såpass langt nord i lendet er det minusgrader om nettene i mars, men ikke værre enn at når jeg har startet bilen og kjørt på med varmluft i 10-15 minutter, lar isen på ruta seg børste vekk. Ikke akkurat skitur forbi Gråkallen eller Tverrbrennstua, men det er nå iallefall trivelig kaldt!


Nedi sentrum av Iowa City ligger “Hamburg Inn”, en diner som i USA er sånn halvveis berømt takket være “the Iowa Coffee Bean Caucus”, en høyst uoffisiell avstemningform hvor kunder får utdelt en kaffebønne som de så putter i en av flere glasskrukker. Hver krukke representerer en kandidat i ett eller annet aktuelt valg. Det har etterhvert blitt tradisjon at USAnske presidentkandidater stikker innom her og avlegger sin stemme. På grunn av kompliserte omstendigheter i det USAnske valgsystemet, er valgkampen i nettop Iowa uforholdsmessig viktig tidlig i denne prosessen, så kandidatene bruker uforholdsmessig mye tid, og spar ut uforholdsmessig mye valgflesk i Iowa, deriblant her på Hamburg Inn. Ronald Reagan har vært her, det samme har Bill Clinton og Barack Obama. Fans av serien “The West Wing” (“Presidenten”) husker kanskje en episode hvor presidentkandidat Santos er innom nettop her for å slippe ei bønne.


Jeg spiser en god gammeldags frokost før kjøreturen mot øst. Pannekaker, hashed browns, eggerøre, noe svineri, og en enorm porsjon milkshake.

I dag er det ikke presidentvalgkamp. Foruten en servitør som kan alle USAs stater på rams, er lokalet fylt til randen av et par middelaldrende menn som diskuterer helsereform (dagens snakkis), og en lett flagrete dame i 30-årene med en avis. Vi kommer i prat, og hun spør hva jeg gjør i Iowa City. “It’s part of my Spring Break road trip. I liked the sound of being surrounded by corn, and also, I like the name Iowa. And it seems like a sweet little town.” svarer jeg. “Well on the south side of town, there are black kids who are on a curfew because they’re black”. Hun har sikkert rett, men det vet jeg ingenting om, og drar samtalen inn på neste destinasjon for min del, Chicago. Hun er ellevilt begeistret over Chicago, og legger ut om alt det supre man kan ta seg til.

Men jeg syns fortsatt Iowa City virker som en trivelig by.


Fortsatt strålende vær i Iowa City i det jeg legger i vei.


Jeg tar I-80 mot øst. I-80 strekker seg fra hele veien fra New York ved Atlanterhavet til San Francisco ved Stillehavet. Jeg skal kun følge den i noen timer til Mississippi-elven, hvor jeg svinger over på ymse bygdeveier som til slutt skal føre meg inn til Chicago. Jeg kunne selvsagt fulgt I-80 nesten hele veien til Chicago, men det å kjøre på Interstates er virkelig drepende kjedelig.


…og slik ser Mississippi-floden ut rett nord for Davenport, Iowa. Hinsides elva ligger Illinois. Her har jeg svinget av I-80 for å ta et bilde av denne store, men bedagelige elven, og for å fylle opp bensintanken i Iowa før jeg krysser inn i Illinois, hvor bensinen er dyrere.

Jeg følger skiltene til nærmeste bensinstasjon, og kjører på en bred og fin highway opp langs elvebredden. Fra en sone hvor fartsgrensen er 45 mph (72 kmh) kjører jeg inn i en fartsgrense på 35 mph (56) uten helt å merke skiltingen. Jeg er mest opptatt med å speide etter bensinstasjonen. Få sekunder senere ser jeg den, og svinger inn. Idet jeg skrur av motoren inne ved bensinpumpa, hører jeg lyden av en politisirene. I villrede kiker jeg meg til høyre, venstre og framover, uten å se noe relevant. Men i speilet ser jeg en svart Dodge Mustang GT parkere bak meg, med det som umiskjennelig er en politimann bak rattet.

Han kommer bort til vinduet og forteller meg at han målte meg til 49 mph (78 kmh) i en 35-sone, og lurer på om jeg har noen forklaring. Jeg svarer at jeg nettop kom av Interstaten etter flere timer med kontinuerlig kjøring i 70 mph, og er litt fartsblind, men at det forsåvidt ikke er noen god unskyldning. Han tar en rask kik på meg, og sier at egentlig skulle en overskridelse på mer enn 10 mph ført til at jeg ble rapportert til forsikringsselskapet mitt, med medfølgende heving av premien. Men som han sier, “You look like a nice guy, you’re not here to cause trouble, so we’re gonna keep this off your record”. Jeg mistenker at det er kodespråk for “You’re not a negro drug dealer, here to sell crack to our kids”.

Iallefall får jeg utskrevet en bot på $76 fra sheriff-kontoret i La Claire, Iowa, og ønskes lykke til på turen videre.

Pinnacle Mountain

Standard

Pinnacle Mountain er det nærmeste man kommer et fjell her i nabolaget. Pinnacle er 308 meter høy, mens høydeforskjellen fra bunn til topp av fjellet er 228 meter. Her skal jeg egentlig fnyse av at man kaller dette for et fjell og komme med en slørvete bemerkning om å dra til Norge for å se EKTE fjell, men Pinnacle er nå såpass bratt og dramatisk i landskapet at jeg syns det er helt greit å kalle det et fjell. Uansett har USA fjell på godt over 6000 meter, så nasjonalistiske, fjell-romantiske utsagn fra Norge kan med fordel tones ned.

Forøvrig vil jeg advare dendrofobe lesere om at dette innlegget inneholder mye skog og løvverk.


Pinnacle i høstdrakt.


Mange trivelige stier opp og rundt Pinnacle.


Her og der har parkvokterne satt opp gode råd.

 

Plutselig blir det bratt og steinete.


Keiserlige bær.


Så bratt er det på østruten opp fjellet. En gjennomsnittlig steinur er ikke veldig gøy å klatre i, men her

er steinene såpass store, og passelig formet at de ligger støtt nesten uansett, så det blir fin, moderat klatring av det.


Midt i steinura har et medmenneske nytt en middelhavslunsj.


Lille Tusenbein ute på tur.


Utsikt mot syd-øst. Arkansas-elva driver ned mot Little Rock i morgendisen.


Toppen.


Et par andre Pinnacles i retning nord-vest. Øst for Little Rock er det peise flatt i Arkansas-deltaet. Mot vest, som her, finner man et ca. 300 kilometer langt område med små fjell og åser, Ouachita Mountains, før landskapet igjen flater ut i Oklahoma og Texas.


Lake Maumelle og demningen, et av Pulaski fylkes sju underverker, iallefall i følge min egen kåring.


Jeg går over fjellet og ned på andre siden, der jeg treffer på en sti som går rundt fjellet tilbake til startpunktet.


Lyn-drept tre.


Så fine.


Skog.

Arkansas

Standard

 

“There were these two fellars standin’ on a bridge, a-goin’ to the bathroom.

One fellar said, “The water’s cold” and the other fellar said, “The water’s deep”.

I believe one fella come from Arkansas. Get it?”

- Karl Childers,  “Sling Blade” (1996)

Det finnes 50 delstater i USA (46 for å være pinlig korrekt, Kentucky, Massachusetts, Pennsylvania og Virginia omtaler seg seg alle som Commonwealths). Av disse er det uten tvil ingen som er så Arkansaske som Arkansas. Nærmeste utfordrer er Kansas som ikke ikke ligger veldig langt unna, hva gjelder bokstavkombinasjon, men grenser aldeles ikke mot Mississippi-eleven, og ligger utvilsomt i midt-vesten. Arkansas, derimot, vinner Arkansas-konkurransen. Skulle det være noen tvil er det i grunn bare å lese delstatens flagg. Arkansas. Gratulerer.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne saken, så ta det for det det er, en løst sammensatt haug med fakta og trivia om Arkansas.

Godt forankret i geografien hinsides Mississippi, grenser Arkansas til fem stater samt et Commonwealth. Oklahoma og  Texas i vest,  Louisiana mot syd,  Mississippi og Kentucky i øst og Missouri mot nord. Staten ligger i skjæringspunktet mellom Midt-Vesten og Sørstatene (eller Dixieland), men regnes for det meste som en sørstat. Arkansas ligger midt i USAs bibelbelte (og tornadobelte) og har en stolt historie som slavestat fram til borgerkrigen, der den deltok på de konføderertes side. På østgrensen ligger Mississippi-elven, verdens fjerde lengste, og vrir seg bedagelig mot syd, i et flatt landskap av den typen som store elver trives i. Når elva føler seg skøyersk kan den finne på å flomme over og spise nabolaget, noe den i 1927 gjorde med, etter USAnske forhold, uovertruffen heftighet. 70 000 km2. ble fuktet, et område på størrelse med Nordland og Trøndelag.

I nord-vest er det et slags fjellandskap, eventuelt en hel haug med åser. De er ikke så forferdelig høye, men USAnerne kaller det fjell, Ozark og Ouachita Mountains, hvorav Ozarks er de mest robuste. Mellom de to fjellområdene siger den respektable Arkansas-elva, og fortsetter gjennom hjertet av staten, deriblant gjennom Little Rock, hovedstaden, som ligger midt oppi det hele. Det ser generelt ut til å være mye bra hydrologi i Arkansas, så jeg satser på å få gjennomført noen elve- og innsjøekspedisjoner på en av de mindre elvene i Ozark-fjellene.

I syd-vestre Arkansas finnes et jævlig freskt fenomen. Diamanter. Diamanter på en ring er kanskje ikke det spenstigste i verden, men muligheten til å bedrive diamantgraving i en ekte, fungerende, offentlig tilgjengelig diamantgruve, som en hvilken som helst vill vest-pioner, se det er ganske freskt i mitt univers. I Murfreesboro ligger verdens eneste offentlig eide, fritt tilgjengelige diamantgruve, Crater of Diamonds State Park, hvor hvem som helst kan betale $7 i innslipp, og deretter rote rundt etter diamanter hele dagen.

Diamanter trives best langt nedi jorda og kommer kun unntaksvis til overflaten når en lavastrøm blåses gjennom et lag med diamanter, og rasker disse med seg opp mot overflaten. Dermed dannes vertikale søyler av diamantfylt gugg som strekker seg fra overflaten og langt ned i jordskorpen. Toppen på en slik søyle finnes i Murfreesboro. “Gruven” her består av et par store åkre som parkens ansatte nå og da pløyer opp, hvorpå de besøkende kan rote rundt i geografien etter de nusselige små stenene. I snitt finner besøkende 2-3 diamanter daglig.

Ellers er det verdt å nevne er Wal-Mart, som med sine 2 millioner kvisete ansatte uten problemer topper listen over bedrifter med flest ansatte i verden. Hovedkvarteret deres ligger i Bentonville i nord-vestre Arkansas. Bill Clinton er forøvrig født og oppvokst i småbyen Hope i Arkansas. Byens offisielle motto er “A slice of the good life”, så de er åpenbart glad i kake. Freskere er det imidlertid at Johnny Cash kom herfra. Han ble født i Kingsland, en drøy times kjøring sør for Little Rock, men vokste opp i Dyess i det nord-østre hjørnet av delstaten, rett oppi høgget for Memphis.

Hernando de Soto, en spansk drittfyr, stakk innom Arkansas i 1542 for å dø. Et tiår tidligere hadde de Soto fått smaken på dreping og raning når han hengte ut med Francisco Pizarro i Peru og knekte Inca-imperiet. Rabaldret gjorde ham søkkrik og berømt, men de Soto hadde ikke fått nok. I 1539 vendte han tilbake til Amerika, denne gang til Florida, med noe over 600 menn. De neste fire årene herjet de tulling gjennom store deler av dagens sørstater. Gull ble det lite av, men det var heldigvis plenty innfødte å ta livet av, så det er ikke fritt for at noen tusen (eller titusen) strøk med i forbifarta. Men som sagt, i 1542 var de Soto og banden i Arkansas, hvor han fikk feber og døde rett vest for Mississippi. USAnerne takket de Soto post-mortem for innsatsen ved å oppkalle et bilmerke etter ham.

Lykkelige USAnere i en blodrød DeSoto, 1953-modell.

Arkansas’ økonomi er den 30. største i USA, og er omtrent på størelse med Pakistans, ifølge dette festlige kartet. I en konkurranse om å bygge den største menneskehaugen ville Pakistan vunnet klart med sine knappe 180 millioner innbyggere, mot Arkansas’ 2.8 millioner. Og selv om Arkansas omtales som “the Natural State”, kan delstaten ikke konkurrere med Pakistan hva gjelder fjell. Der Arkansas’ Mount Magazine topper 839 meter, slår Pakistan til med 5 av verdens 14 fjell over 8000 meter, deriblant K2, nest høyest av de 14. Her må det imidlertid bemerkes at det ikke er mulig å kjøre bil til toppen av K2, noe det naturligvis er tilrettelagt for på Mount Magazine. For å oppsummere, Pakistan vinner hva gjelder menneskehaug og høyeste fjell, mens Arkansas er rikest og er bedre tilrettelagt for latsabber og rullestolbrukere.

Rett sør for Little Rock ligger småbyen Tull. Stort mer vet jeg ikke om Tull, men en fyldig rapport kommer så snart jeg får undersøkt saken nøyere.

Gopia

Standard

Et sted ute i skogen i Bodø kommune ligger indianerlandet Gopia. Gopia har ingen høvding, men noen få mennesker bor der, midt mellom elg og geografien.

Klikk på bildene for å se større versjoner.

Muhammed Indianer i en klarning på en

høyde indianerne kaller Big Lodge.


 

Muhammed


 

Dagens indianergenerasjon har levd i Gopia siden sommeren 2008.


 

Gjerdet rundt Big Lodge har ingen praktisk funksjon, ifølge Muhammed. De fleste dyr går under, elgen går over. Reinsdyr finnes av og til i nabolaget, men indianerne i Gopia har ikke sett noen.


Rustskrap, halvt skjult blandt bregner.

- No nazi-graveutstyr fra gammeltia, ifølge Muhammed.


 

Huset Muhammed Indianer bor i heter Shelter, og er varmt som en badstu på vinteren.

- Æ bygde huset av Europalla også kjørte æ på med mer og mer isolasjon, så nu må æ kun fyr veldig lite førr at det ska bli varmt.


 

Shelter har vedfyring, to inngangsdører og tre små etasjer.


 

Tynn, lav løvskog, slik det finnes mye av i Gopia og Bodø. Kanskje var dette sauebeite for 50 år siden?


 

Rett i nærheten ligger huset Freja Indianer bor i. Freja er i Sverige akkurat nå. I mellomtiden bor Tarjei Indianer her. Huset heter Kjærligheten.


 

Kjøkken og litt annet rart ved Kjærligheten.

Vann hentes fra en elv litt nedi dalsiden.


 

Stier snirkler seg overalt gjennom Gopia, opp og ned dalsider.

Indianerne har planet potet og litt annet her og der,

og plukker bær og annet i skogen.


 

Stiene dannes fort ifølge Muhammed, man trenger ikke gå

mer enn tre-fire ganger samme sted før det merkes, men nye

stier tas fort tilbake av skogen, om den ikke blir brukt videre.