Reisen hjem: Wichita – Little Rock

Standard

Siste etappe av min ekspedisjon gjennom den ville vesten gjenstår, 8-9 timer og 800 kilometer gjennom Kansas, Oklahoma, Missouri og Arkansas, tilbake til Little Rock. En lett søndagstur, sammenlignet med den foregående etappen.


Etter å ha gitt Herodes en liter med fersk 5W30 (motorolje), kjører jeg østover, ut av Wichita. Landskapet overrasker ingen, det er Slettene, the Great Plains, og de bare fortsetter.


Independence, Kansas?, spør jeg meg selv. Er ikke det hjembyen til forhenværende president Harry Truman? Der ligger det vel et Presidential Library også? Det kunne jo vært interessant. Jeg funderer på å svinge av og gjøre en visitt til hjembyen til den USAnske president som så å si iverksatte den kalde krigen.

Men ettersom jeg har en lang kjøretur foran meg, og vil komme fram før midnatt, lar jeg være. Det viser seg å være smart, da Harry Truman ikke kom fra Independence, Kansas, men fra Independence, Missouri, som ligger en tre timers kjøretur mot nord-øst.


I Chetopa, en ubetydelig småby uti åkrene i Kansas, heter det lokale idrettslaget Hornets. Grunnet mangel på vertikal geografi, er alle slike småbyer på slettene utstyrt med minst ett vanntårn, for å besørge noenlunde trykk i springen.


Main Street, Chetopa, ser ut som enhver hovedgate i en USAnsk småby. Enkle, kjekke murhus og butikker som er nedlagt etter at det ble bygd en Wal-Mart et eller annet sted i området.


Jeg sveier såvidt innom Oklahoma, som før den ble delstat var kjent som Indian Territory. Området ble av den USAnske regjering satt av som boområder for indianere fordrevet fra områder lengre mot øst. Før navnet Indian Territory, oppgav kart området som The Great American Dessert, på lik linje med mesteparten av det man idag omtaler som the Great Plains. I tiden før man hadde kunstig vanning i stor skala, var dette enorme området en heller marginal halv-ørken. Med andre ord, et utmerket landskap å fordrive indianere til, når disse ble fratatt sine opprinnelige hjemland øst for Mississippi.

Som resultat av fordrivelsene, er Oklahoma i dag hjem til 25% av USAs indianere, med reservater i søkk og kav. Ved ankomst i USA hadde jeg planer om å stikke til Oklahoma for å finne min Månestråle, men akkurat den utfarten ble det aldri noe av.

 

15-20 minutter senere svipper jeg inn i Missouri, som er like ubemerkelsesverdig som sist.


Så er jeg da omsider tilbake i Arkansas.

Buckle up for safety.


Raskeste vei er I-40 østover, direkte til Little Rock, men jeg kjører en liten omvei, en halvtime vestover, for å kjøre gjennom en del av Arkansas jeg ikke har sett før.


Ouachita Mountains er et svært avslappet fjellområde vest i Arkansas, i praksis en hel masse åser og trær.


…og dessuten 839 meter høye Mount Magazine, Arkansas’ høyeste fjell. Til topps kan man kjøre bil, eller campingbil om man vil, og bo komfortabelt på campingplassen der.


Sola står lavt på himmelen i det jeg svinger meg pent og pyntelig gjennom pene, pyntelige skoger sør for Lake Maumelle, rett vest for Little Rock.


Jeg inntar Little Rock fra vest. Det uspektakulære bildet viser avkjørselen til River Ridge, nabolaget jeg bodde i det siste halvåret i Little Rock. Den siste uka i Little Rock bor jeg imidlertid ikke der, ettersom vi fikk leiekontrakten oppsagt av huseier ved utgangen av Mai. Så jeg kjører videre et lite stykke, til en kompis, som jeg skal bo hos siste uka før reisen hjem til Norge.

Det nærmer seg midtsommer, og ildfluene fyker rundt mellom trær og busker og lager korte striper av intenst, gul-grønt lys.


Jeg parkerer Herodes, som har håndtert ekspedisjonen upåklagelig. Jeg stryker Herodes og mumler “Flink bil!”. Hvorvidt Herodes forstår norsk, vites ikke.


Triptelleren på bil-GPSen kan opplyse om at jeg har kjørt 6938.9 miles (11 167 kilometer). Total kjøretid er 109 timer, altså 4 ½ døgn ren kjøring på en tre uker lang kjøretur. Gjennomsnittshastigheten for hele turen var 63.2 mph (101.7 km/t), mens høyeste hastighet overhode var 85.3 mph (137.2 km/t), sannsynligvis et sted i New Mexico, hvor den lovlige topphastigheten på Interstatene er 75 mph (120 km/t).

 

Klikk på bildet for en større utgave.

Etter 11 167 kilometer kjørt i USA, har jeg ikke dekt over mer enn et brukbart hjørne av syd-vestre USA og Midtvesten. 11 av 50 delstater er besøkt.

Største opplevelse på turen? Å nå Stillehavet for første gang rett syd for Los Angeles, med ryggen strittende av gåsehud, er med på topplisten. Akkurat den opplevelsen var nok imidlertid mer et resultat av et knippe særegne LarsMigrant-fetisjer, enn noe alment.

Det å runde en sving i Colorado, for så å innse at Rocky Mountains helt enkelt sluttet, og the Great Plains begynte, var som Siv Jensen ville uttrykt det, dypt rystende. Helt fantastisk.

Både Grand Canyon og Yosemite er feiende flotte, gigantiske opplevelser, men skal jeg nevne ett sted på denne turen jeg vil tilbake til, er det Zion National Park i Utah. Grand Canyon er mye større, og Yosemite høyere, men geologien i Zion er så vanvittig steil, så ubegripelig fargelagt, så tettpakket og i det hele tatt utenomjordlig, at jeg fortsatt ikke helt begriper stedet. Det er sinnssykt og ufattelig vakkert.

Selv om USA har over gjennomsnittlig mye vanvittighet og storslagenhet, er det langt mellom det interessante. Mesteparten av USA, kan for en turist kategoriseres som tomrom. Parkeringsplasser, åkre, skoger, grustak, indianerreservater (også kjent som ørken), beiteland, et ceterea.

Men faen så stas det er å kjøre rundt i!

Reisen hjem: Fjellbris og kubæsj

Standard

Etter en natt hos hippies i Durango, syd-vest i Colorado, legger jeg og Herodes ut på det som kanskje blir den lengste solo-etappen i bil jeg noen sinne vil gjennomføre. 1060 km mot øst ligger målet, Wichita i Kansas.


Selv i de lavestliggende områdene av Colorados Rocky Mountains jeg kjører gjennom, ligger over 2000 meter over havnivå. Det hindrer ikke skogveksten, som fortsetter langt opp over fjellsidene.


Jeg stanser ved The Malt Shoppe for å få meg frokost. Bemerk den pseudo-arkaiske endelsen på det velkjente ordet “shop”, altså ordet som i moderne engelsk bruker for “butikk” eller lignende. Ved å slenge på en ekstra -pe på slutten, mener de ansvarlige kremmerne at navnet får en gammel-engelsk schwung, de får et snev av Shakespeare inn i navnet. Dette gjør USAnerne ustanselig, i den tro at de gir deres diner, malingshandel eller lekebutikk et dryss av gammel, velholdt raffinasjon, det antikvitets-fetisjister kaller patina.

Med tanke på at USAnerne er verdensmestre i å rive ned og bygge nytt, og at det aller meste av USAnsk bygningsmasse er under 50 år gammel, blir disse forsøkene på å skape et bilde av historie og tradisjon, der ingen finnes, ganske pinlig.


Jeg bestiller meg en ubemerkelsesverdig frokost og en malted milkshake, en drikk som i smak og konsistens ligner mye på vanlig milkshake.


Ruta veiver rundt mellom fjell og åser.


Utsikt tilbake mot vest (hvor jeg kom fra), på vei over et fjellpass.


På vei over nok et fjellpass dumper jeg borti et lite, smeltende alpinanlegg.


Jeg krysser over den store og nok så flate San Luis-dalen, stappfull av kunstig vannet jordbruk. Fjellene reiser seg igjen, og jeg tar fatt på enda et fjellpass.


På vei ned østsiden av passet, i full fart mot en av turens merkeligste opplevelser.


Jeg svinger litt hit og dit ned fjellsiden, mellom skog, skog og mer skog.

 

Jeg tar til venstre rundt en sving. På høyre og venstre side slutter fjellene.


Foran meg begynner the Great Plains.


Om en ikke har kjennskap til USAs geografi, kan akkurat denne hendelsen virke mindre rystende enn den bør. Så jeg spanderer en liten innføring i de relevante fakta. Over ser du et lite kart over USAs topografi. Om du vil se nærmere, kan du klikke på kartet for å få det fram i full størrelse.

Kort sagt, det østlige USA er flatt og lavt, det vestlige er høyt og kupert. Disse to halvdelene møtes i Colorado, og der med størst mulig kontrast. Gjennom vestre Colorado løper Rocky Mountains, en bunnsolid og høytragende del av den Amerikanske Kordiljera. Kordiljeraen er fellesnavnet på de mange fjellkjedene som sammen strekker seg bortimot uavbrutt langs mesteparten av de Amerikanske kontinenters 14 000 km. I Syd-Amerika er det Andes-fjellene som er sjef, i nord Rocky Mountains og dets lillebrødre.

Kordiljeraen, Amerikas ryggrad, er tykk, men ett sted må den ende. Det er nettopp det fotografiene over viser, for det er nettopp her Rocky Mountains og den Amerikanske Kordiljera ender.

I møte med den geografiske galskap som er den Amerikanske Kordiljera, finnes the Great Plains, en latterlig uendelighet av flatt land som fra offisielt hold strekker seg 800 km østover fra Rocky Mountains. Men som en ser av kartet over, fortsetter flatheten til Mississippi-elven, 1400 kilometer mot øst, og hinsides den, helt ut til kysten.

Her, foran panseret til Herodes, ender fjellene.


Mellom meg og Mississippi-elva ligger 1000-1400 km med dette.


På slettene er sommerværet konsekvent varmt. På vei gjennom en eller annen småby øst i Colorado kan en lokal bank skryte av 100 Fahrenheit, eller knappe 38 Celsius.


Det eneste man får av vertikale opplevelser på veiene her, er menneskeskapte forhøyninger der veien går over en jernbane, eller en annen vei.


Plutselig dukker en gammel kjenning opp, Arkansas-elva. Denne har sitt utspring i Rocky Mountains et stykke vest for byen Colorado Springs. Her, vest i Colorado, er den ikke stort mer enn en voksen bekk mellom noen kratt.


Uten et snev av endring i geografien, kjører jeg inn i Kansas, en lite bemerkelsesverdig delstat.


Huhei.


Jeg fyker forbi feed yards i søkk og kav.


En feed yard er ikke stedet hvor kua kommer for å dø. Derimot er det stedet hvor kua kommer for å få sine siste måltider. Den elegante USAnske fagtermen for disse industriforetakene er CAFO (Concentrated Animal Feeding Operations). Bortimot slakteferdige kveg blir i USA samlet sammen på digre innhegninger hvor de fôres intenst i 3-4 måneder. De kan legge på seg så mye som 200 kilo iløpet av denne tiden, hvorpå de slaktes og blir middag (eller frokost, lunsj, brunsj, dessert eller snacks).

De aller største feed yardene har kapasitet på inntil 150 000 dyr. Det er vel knapt noen overraskelse at når man samler titusenvis av digre kyr og proppforer dem på et lite område, blir det en del bæsj. Om vinden blåser rett (dvs. feil) vei, kan disse anleggene luktes på lang avstand.

Ingalls Feed Yard i Kansas, som du ser et snev av ovenfor, har kapasitet til 36 000 dyr.


Dagens etappe går gjennom Dodge City, en gammel kåbbåi-by berømt for ett eller annet som har med Wyatt Earp å gjøre.


Dodge City er et av Kansas største turistmål, muligens det største. Igjen, det har å gjøre med kåbbåi-greier.

Flott by.

 

Så fortsetter slettene.

Kjøreopplevelsen over slettene kan beskrives ganske enkelt. Flatt land, rette veier og digre åkre, nå og da krydret med en feed yard og alt man kan ønske seg av bæsjlukt fra de fråtsende, dødsdømte kyrne.


Jeg dundrer forbi Donalds Serva-Teria i det sola synker stadig lavere på himmelen.

Elvis Presley – Smorgasbord

Litt utpå kvelden kommer jeg og Herodes fram til Wichita, en tilsynelatende ganske trivelig by midt utpå slettene. Status for dagen er at vi har kjørt en bortimot rett linje mot øst, 1060 kilometer lang, på litt over 13 timer, inkludert en håndfull pauser for mat og bensin. Vi har sett fjellene slutte, og slettene begynne, og vi har snust på uhorvelige mengder kubæsj langs veien.

Reisen til havet: Las Vegas

Standard

På fem dager har jeg kjørt 3000 km, og det er på tide å få en bilmekaniker til å bytte gir- og motoroljen på Herodes, samt sjekke at alt er i orden. Hos en bilmekaniker i Flagstaff blir det konstatert at bremseklossene på forhjulene er helt nedslitte. Med andre ord har forbremsene en god stund bestått av metall som gnir mot metall, knapt en ideell situasjon. Jeg merket ingenting.

Bremserotorene har blitt skadet, og jeg må ut med $550 for å få skiftet ut begge rotorene, samt få på plass nye bremseklosser. Surt, men med mange tusen kilometer vei igjen, er det kjekt med bremser som ikke plutselig gjør opprør mot meg.


Etter at Herodes er fikset og friskmeldt, fyller vi bensin og dundrer i vei mot Las Vegas.

 

Med polariserte solbriller til $15 fra Wal-Mart ser jeg ALT.

 

Vi beveger oss inn mot det som i USA kalles the Great Basin, et geografisk område som dekker hele Nevada, samt deler av California, Utah og Oregon. Områdets karakteristiske trekk er tørre fjell, og enda tørrere ørkener. Før Europeerne kom hit, var dette en av de minst folkerike regionene i Nord-Amerika. Slik fortsatte det lenge.

Utover 1940-tallet begynte imidlertid Las Vegas å vokse fram til det byen er i dag – verdens hittil verste latterliggjøring av naturkrefter og geografi.

 

Tørr vei mellom tørre fjell og ørken.

 

 

Veien går over Hoover Dam, som er jævlig skuffende. En liten fjert av ei demning, hypet hinsides av USAnsk popkultur.

 

Lake Mead er det kunstige reservoaret dannet av demningen.

Vi krysser over noen fjell, og når inn til Las Vegas tidlig på kvelden.

 

Eieren av denne mopsen heter Beau. Vi bor hos ham.

Vi tar en dusj, og hopper på en buss inn til byen for å bli med på noe festligheter som en svensk Couchsurfer-kontakt av Robert skal igang med. Kommunikasjonen er imidlertid skrantende, så etter å ha rotet rundt på The Strip og i nabolaget uten å finne festen, går vi tilbake til busstoppet og venter på en buss tilbake. Forsøket på å oppleve festlige Las Vegas går i dass.

Vi strekker oss ut på henholdsvis sofa og oppblåsbar madrass i stua, og sovner inn til lyden av en snøftende mops. Herregud for noen merkelige dyr.

 

Veien gjennom nabolaget vi bor i er til enhver tid tilnærmet tom, men likevel er den anlagt med totalt fem filer.

 

Neste dag besøker vi Discount Firearms, en kombinert våpenbutikk og skytebane. Nevada er en av få delstater i USA som tillater privat eierskap av helautomatiske våpen.

 

I butikken får man også leid ymse rifler og maskingevær til prøveskyting på skytebanen.

 

Jeg smeller til med en god gammeldags Thompson Model 1928, bedre kjent som Tommy Gun.

Etter skytingen går jeg til kassa for å betale. Fyren i kassa er tilsynelatende en alminnelig, høflig USAner, med alt av de vanlige høflighetsfrasene. Han spør om jeg og Robert har tenkt oss opp til Area 51, som ligger lenger nord i Nevada. Det har vi ikke. Han spør oss om vi vet hva det er som virkelig foregår der oppe. Det vet vi ikke, så han forteller oss sannheten.

Et sted i Bibelen (jeg tipper Johannes’ åpenbaring) står det at Satan kom til Jorden og tok seg menneskekvinner som maker, og avlet djevelavkom, eller noe i den dur. Det er Satans avkom man holder skjult på Area 51, ikke romvesener. Vi må ikke la oss lure til å tro på hva som helst, bedyrer mannen i kassa.

 

Neste stopp er buffeten hos casinoet Wynn Las Vegas. Til $35 per hode er det visstnok en av de dyrere i byen, og skal servere gode greier.

Her er første fat…

 

…annet fat…

 

…og tredje fat. En fyr ved nabobordet refser meg for å ha valgt pizza på en buffet. Dette vitner helt korrekt om lite buffet-rutine fra min side.

Det var forøvrig den trasigste, seigeste pizzaen jeg noensinne har vært borti. Men maten for øvrig var tipp topp.

 

Best av alt var imidlertid dessertene.

Planen var å presse ned en andrerunde med dessert, men jeg skjønte fort at slaget var tapt. For første gang siden jeg var seks år gammel, kjenner jeg at jeg er så mett at jeg kunne kastet opp, og konkluderer med at buffet-besøket i Las Vegas er gjennomført med stil.

 

Vi tasser ut i kasinoet, som er innredet i samme stil som de nyere Hurtigrutene, bare dobbelt så glorete.

 

Dass-detalj fra Wynn Las Vegas.

 

Gatene i Las Vegas bærer preg av at byen er planlagt for en bilgal kultur. Det er så å si umulig å finne gater med færre en to filer hver vei. Nærmere sentrum går det mest i 3-4 filer hver vei, og som dere ser over, fylles de lett.

På kvelden drikker vi litt billig hvitvin hjemme hos Beau, hvorpå vi stikker ned til en bar og møter Beau og noen venner for å delta på en quiz. Quizen er over når vi kommer frem, men vennene er hyggelige.

Robert Svenske, som er ute på en årelang reise, har mer tid enn meg, og blir igjen i Las Vegas for å gjøre et nytt forsøk på å finne liv og røre. Han gjenoppretter kontakt med svensken vi ikke lyktes i å møte dagen før, som sammen med noen andre planlegger en kjøretur opp til British Columbia i Canada, som uansett er Roberts neste mål på reisen.

Neste morgen takker vi hverandre for selskapet, hvorpå jeg og Herodes tar fatt på siste etappe av reisen til havet.

Reisen til havet: Gjennom Monument Valley

Standard

Neste mål etter Santa Fe er Flagstaff i Arizona. Raskeste rute, en noenlunde rett linje, vil ta seks timer. Men på denne turen er veien målet, så jeg, Herodes og Robert Svenske legger ruten i en 11 timer lang nordlig bue, via legendariske Monument Valley.


Vi kaster loss og legger i vei fra Santa Fe. Kåbbåistemningen lar ikke vente på seg.

Bruker du Spotify, kan denne posten med fordel leses til lyden av Rune Berekvams utmerkede spilleliste med alt-country.


To timer fra Santa Fe stopper vi i småbyen Cuba, og spiser på kaféen som naturlig nok heter Cuban Café.


Vi får umiddelbart servert ferske, hjemmelagede tortilla-chips (som er peise godt), og menyen. Siden dette er riktig del av USA for meksikansk mat, satser på en breakfast burrito. På menyen kan man velge mellom en hel og en halv burrito. Jeg synes en halv høres litt smått ut, men vet at USAnske porsjoner gjerne er ganske store, så jeg satser på at det holder. En halv breakfast burrito bestilles, samt kirsebærpai til dessert.


Den “halve” burritoen du ser i forgrunnen, er på størrelse med underarmen min. Under et ytre av uhorvelige mengder smeltet ost og tomatsaus, ligger en tykksak av en burrito, utelukkende fylt med kjøtt og ost. Hadde det skadet å stappe litt løk inni faenskapet? Om man tar størrelsen på denne saken i betraktning, er det interessant å tenke på hvordan en full brekfast burrito utarter seg.

 

Kirsebærpaien er atskillig mer moderat i omfang, heldigvis.


Stor, åpen, blå himmel i New Mexico.


I Farmington, New Mexico stopper vi for å fylle bensin. Jeg går inn for å betale, og får øye på denne herligheten ved kassa. Dette stykket med Super GIGA Beef Jerkey er til forveksling likt tapet, men det er altså snakk om tørket kjøtt. USAnerne er ville etter beef jerkey når de er ute og kjører, og det forstår jeg godt, for det er digg.


Fra trekledte fjellskråninger ved Santa Fe kjører vi inn i enorme, åpne landskap som er så tørre og utpinte at de kunne vært indianerreservater. Og det er nettopp det de er.

Før denne turen tenkte jeg at selv om indianerne her i USA hadde blitt utsatt for en monumental mengde dritt, så hadde de da i det minste sine reservater, de hadde enda litt land som var deres. Men idet jeg kjører gjennom nettopp disse reservatene, og ser hva slags bedritent og ubrukelig land disse ligger på, innser jeg at heller ikke reservatene kan være store trøsten.


Shiprock, en stenformasjon i nord-vestre New Mexico, er synlig fra milevis avgårde. Navnet har den fått da den visstnok skal ligne på et skip. Tja.

Navajo-indianerne som eier landet den ligger på, kaller den Tsé Bitʼaʼí, som betyr “Sten med vinger”


Mer vei.


Mer reservat.


Veien svinger seg opp og ned over ymse badlands, og nå og da rundt en tørr, øde fjellformasjon.


På en bensinstasjon i Navajo-landsbyen Mexican Hat helt nedi det syd-østlige hjørnet av Utah, stopper vi for å handle inn prospektkort. Jeg prøver også denne delikatessen og oppnår lykke.


Langs mye av ruten ser vi stusselige, forblåste salgsboder for Navajo-håndtverk, som tilsynelatende er eneste inntektskilde på reservatene her. Dette er tydeligvis ikke turistsesongen, for bodene er alle tomme.


Monument Valley er jo nok så stilig, og det er plenty med kåbbåistemning, men det var ikke riktig så storslagent som jeg hadde ventet.


Vi stanser for å fotografere noen monumenter.


Jeg får i samme slengen tatt et nærbilde av veien, som om jeg ikke tar mer enn nok veibilder fra før.


Herodes og Robert Svenske.


Midt nedi Monument Valley har de innfødte gjort det riktig så koselig, med brakker, kraner og pickups tilfeldig strødd utover landskapet.


Monument Valley viser oss fingeren.


To tårn.


Et bilde tatt utelukkende for å påpeke at Tuba City finnes, et sted i Arizona.


En type skilt man finner mange av i indianer-reservater, men ikke så mye ellers. Bakgrunnen er at alkoholisme er et mye større problem her enn generelt i USA, og det er ikke vanskelig å forstå når man ser de øde og ubrukelige områdene som reservatene ligger på. Ingen byer, intet jordbruk, ingen industri, ingenting å ta seg til.


Lynda Lovejoy vil bli president for Navajoene.


Etter Monument Valley, dabber landskapet av og går fra å være stusselig, men storslagent, til å bare være stusselig. Det mørkner, og vi når fram til Flagstaff etter mørkets frambrudd.

Tsé Bitʼaʼí

Reisen til havet: Lubbock til Santa Fe

Standard

Etter 17. Mai-feiring (den 15. Mai) i Lubbock, fortsetter reisen gjennom nord-vestre Texas og inn i New Mexico, til Santa Fe.

Avgang på morgenen fra en anonym boliggate i en mildt shabby del av Lubbock.

Første stopp er en Starbucks nedi byen hvor jeg gjennomfører et par timer med videointervjuer over Skype med potensielle nye samboere i Trondheim. Å søke etter boende i Trondheim, mens man farter rundt i USA, er ingen ideell situasjon, men det ordner seg godt allikevel.

Førsteinntrykket Lubbock hadde gitt meg var flatt, tørt og kjedelig. Etterhvert som morgenen strider frem, renner det inn folk på min alder, i søkk og kav. Ikke at et par timer på Starbucks er det beste grunnlag for å bedømme denslags, men det kan se ut til at byen muligens er et helt OK sted å være student. Såfremt man ikke plages av den totale mangelen på vertikal geografi.

Med intervjuene overstått, går jeg ut av kaféen. Jeg ser bilen min på parkeringsplassen, og en tanke slår meg plutselig. “Heisann, du sku jo hadd et navn du… Herodes! Herodes e navnet ditt!”. Jeg går bort til Herodes, stryker ham over lakken og gir ham beskjed om at fra nå av heter han Herodes.

Jeg er glad i min Herodes.


Slik er landskapet i og rundt Lubbock. Upåklagelig flate, kvadratiske åkre med rød jord, inn i evigheten.

Mac Davis – Lubbock, Texas in my rear view mirror


Sånn går nu dagan.


Et stykke uti ingensteds stopper jeg og får meg frokost på en diner med det merkelige navnet Dixie’s “Too”.

Legg merke til bilene lengst til høyre. De står i kø foran drive-in-luka. I de deler av USA jeg har ferdes i, finnes det knapt den diner/restaurant som ikke har drive-in. USAnerne har en noe annerledes kultur for dette med å spise ute en hva man har tradisjon for i Europa. Der det å spise ute for de fleste europeere først og fremst er en sosial greie, er det spisingen som er det viktigste for USAnerne. Det har vel noe å gjøre med at det å spise ute er så billig i USA, mens man i Europa gjerne betaler så mye for maten, at man forventer å få sitte ved et bord på et fremmed sted og løse verdensproblemer i timesvis etter fôringen.


Interiøret.


Frokosten. Pannekake, toast, sausage patties, hashed browns og eggerøre.


Et stykke videre kjører jeg gjennom den skjønne småbyen Sudan.


Kjempestemning i Sudan.


Jeg krysser delstatsgrensen inn i New Mexico, angivelig fortryllelsens land.


Fortryllende.


Magisk.


Sydvestre New Mexico er jevnt over stort og tomt. Langs veien min ligger det jernbanespor der det regelmessig passerer uendelige to-etasjers godstog.


Det skjer ikke så jævlig mye i prærielandskapet, men det er nok så tiltalende.

Kåbbåistemningen strømmer på for fullt.


Etter litt over fire timer med trivselspreget kjøring på US-84, svinger jeg noe motvillig inn på en gammel kjenning, I-40.


Fra et 77 km langt rettstrekke på I-40.


Heldigvis finnes det spennende muligheter for shopping langs Interstatene.


Etter en drøy time på I-40 svinger jeg nordover i retning Santa Fe.


Idet jeg nærmer meg byen, åpenbarer fjellkeden Sangre de Christo (Jesu blod) seg, og lokker med snø.


Jeg møter Robert, en svensk couchsurfer. Bildet over er fra en liten spasertur oppe i åsene rundt Santa Fe rett etter min ankomst i byen.

De seks ukene fram til vårt møte har Robert brukt i Memphis, Nashville, Chattanooga og Denver. Nå hiver han seg med meg og Herodes på ferden mot vest.


Deretter stikker vi ned i selve Santa Fe. Byen er en av de eldste byene i Nord-Amerika (av Europeeisk opphav, vel å merke) og ble grunnlagt for litt over 400 år siden av spanjoler. Hele byen er bygget i adobe, et slags leiremateriale de innfødte indianerne i regionen har brukt til sine hus i tusenvis av år. I 1912 fikk et eller annet geni gjennomslag for at alt av nybygg i byen skulle bygges i dette materialet, og i den særegne, tradisjonelle stilen man gjerne bygger med dette materialet. Resultatet er at Santa Fe i 2010 ser ut som en hvilken som helst episode av Zorro. Med biler.

De fleste USAnske byer er en inspirasjonsløs hop av blikk, plast og papp – Kun de billigste byggematerialer er gode nok. Men i Santa Fe finnes en særpreget byggestil, og man har holdt hardt på denne. De lokale lovene som krever dette, innskrenker individets rett til å bygge så stygt det bare vil, men ukarakterisk for USAnere, har de som bor her valgt å godta dette. Normalt sett vil en hvilken som helst lov eller forordning i USA kunne framstilles som en innskrenkning av USAnerens friheter, og de skal man virkelig ikke kødde med.

Den “jordnære” arkitekturen her er nok en av årsaken til at Santa Fe tiltrekker seg et vidt spekter av hippies, yuppies og annet rart. Det er godt med flagrende gevanter i gatene, og folk på alt for dyre sykler, med Cammelback på ryggen.

 

Vittig.


En helt middels middag i Santa Fe, og så til køys.

Reisen til havet: Little Rock – Dallas – Lubbock

Standard

11. Mai avla jeg min siste eksamen på bachelornivå, en enkel sak i faget “Ethics and Society” på UALR. Deretter brukte jeg et par dager på å flytte tingene mine over i garasjen til en bekjent, før jeg den 14. Mai tok fatt på min siste, og lengste reise i USA.

Den 12. Juni hadde jeg flybillett fra Little Rock og hjem til Norge, og påfølgende dag utløp visumet mitt. Med andre ord hadde jeg en knapp måned disponibel, og bestemte meg for å bruke tre uker på en dundertur vestover til Stillehavet.


Etter et siste ærend på UALRs campus, setter jeg meg inn i bilen, og legger ut på I-40 mot Dallas.

Det staselige bygget til venstre, til forveksling likt et parkeringshus, er hovedbygget for historiefag på UALR.


USAnere stoler ikke på hverandre. Politikerne er i verdensklasse når det gjelder å mane fram folkets frykt mot sine politiske motstandere. Man er ikke “skeptisk” til, eller “dypt rystet” over sine motstandere, man anklager dem bent fram for tyranni.


Etter fem timer er jeg fremme i Dallas for tredje gang, og som de forrige to gangene bor jeg hos de supre couchsurferne Collin og Christi.

På kvelden blir jeg med dem og en vennegjeng på en merkelig nigeriansk restaurant og spiser fufu, en ball av stivelse som etter norske forhold best kan sammenlignes med en komle. Med saus.


Jeg slutter aldri å fascineres av motorveiene i Dallas.


Jeg kjører vestover gjennom Dallas, og ut på den texanske bygda. Neste stopp er Lubbock, nord-vest i Texas.


Kveg finnes det en del av i Texas.


Mesteparten av den seks timers kjøreturen til Lubbock går gjennom en blanding av beiteland og lett skog. Ruten følger US-180 til Snyder, og US-84 resten av veien.


Nå og da en liten, anonym by.


Jo lengre vest jeg kommer, jo rettere blir veiene.


Som dere ser.


De siste par timene får landskapet et snev av kåbbåi-stemning over seg.


Så når jeg Lubbock, den flateste byen jeg noensinne har vært i, midt oppi det flateste landskapet jeg noensinne har vært i.

Bildet skjuler nok så godt at byen har rundt 200 000 innbyggere.


Flatheten har gjort det enkelt å dele opp landskapet i åkerlapper. Slik ser det ut fra satellitt. En diger flik av nord-vestre Texas ser for det meste slik ut, med jamnstore kvadrater side om side, atskilt av pinne rette grusveier, kun brukt av jordbruksmaskineriet som driver de enorme åkrene.


Jeg bor hos Rory, en jusstudent som har mer fancy pickup enn hus

Ettersom 17. Mai er på en mandag, dvs. en arbeidsdag, blir det vanskelig for arbeidende norsk-USAnerne å feire dagen på rett dag. I dag er det 15. Mai og lørdag, som passer meget bedre. Etter litt søking på nett i forkant, har jeg funnet fram til en liten 17 Mai-feiring arrangert av the Norwegian Society of Texas, Vestlandet Chapter, i et privathjem i Lubbock. Jeg ordner meg en invitasjon, og etter lit avslapping hos Rory, tar jeg på meg min peneste bekledning (denim og flanell) og drar til feiring.

Jeg ventet at dette kom til å bli en sær opplevelse, og det ble det da selvsagt også. Det overveldende flertallet av oppmøte (40-50 stykker) er steingamle norsk-USAnere med en fortid som professorer og liknende på Texas Tech, det største universitetet i Lubbock. Som de fleste USAnere er de smilende, hyggelige folk, og tvers gjennom USAnske. Det mimres om bestemors norske vafler, og de fleste beklager seg over at de lot være å lære seg norsk av sine foreldre/besteforeldre når de hadde muligheten.

Foruten meg er det også tre norskfødte nordmenn tilstede, deriblant en evangelistpastor som har bodd 11 år i USA, men bruker all sin tid på å beklage seg over at Kristin Halvorsen er finansminister i Norge. “Kristin Halvorsen! Som finansminister! Altså, ho er jo kommunist! Hah!” utbryter han, med mye spøtt i røsten.