Reisen til havet: Las Vegas

Standard

På fem dager har jeg kjørt 3000 km, og det er på tide å få en bilmekaniker til å bytte gir- og motoroljen på Herodes, samt sjekke at alt er i orden. Hos en bilmekaniker i Flagstaff blir det konstatert at bremseklossene på forhjulene er helt nedslitte. Med andre ord har forbremsene en god stund bestått av metall som gnir mot metall, knapt en ideell situasjon. Jeg merket ingenting.

Bremserotorene har blitt skadet, og jeg må ut med $550 for å få skiftet ut begge rotorene, samt få på plass nye bremseklosser. Surt, men med mange tusen kilometer vei igjen, er det kjekt med bremser som ikke plutselig gjør opprør mot meg.


Etter at Herodes er fikset og friskmeldt, fyller vi bensin og dundrer i vei mot Las Vegas.

 

Med polariserte solbriller til $15 fra Wal-Mart ser jeg ALT.

 

Vi beveger oss inn mot det som i USA kalles the Great Basin, et geografisk område som dekker hele Nevada, samt deler av California, Utah og Oregon. Områdets karakteristiske trekk er tørre fjell, og enda tørrere ørkener. Før Europeerne kom hit, var dette en av de minst folkerike regionene i Nord-Amerika. Slik fortsatte det lenge.

Utover 1940-tallet begynte imidlertid Las Vegas å vokse fram til det byen er i dag – verdens hittil verste latterliggjøring av naturkrefter og geografi.

 

Tørr vei mellom tørre fjell og ørken.

 

 

Veien går over Hoover Dam, som er jævlig skuffende. En liten fjert av ei demning, hypet hinsides av USAnsk popkultur.

 

Lake Mead er det kunstige reservoaret dannet av demningen.

Vi krysser over noen fjell, og når inn til Las Vegas tidlig på kvelden.

 

Eieren av denne mopsen heter Beau. Vi bor hos ham.

Vi tar en dusj, og hopper på en buss inn til byen for å bli med på noe festligheter som en svensk Couchsurfer-kontakt av Robert skal igang med. Kommunikasjonen er imidlertid skrantende, så etter å ha rotet rundt på The Strip og i nabolaget uten å finne festen, går vi tilbake til busstoppet og venter på en buss tilbake. Forsøket på å oppleve festlige Las Vegas går i dass.

Vi strekker oss ut på henholdsvis sofa og oppblåsbar madrass i stua, og sovner inn til lyden av en snøftende mops. Herregud for noen merkelige dyr.

 

Veien gjennom nabolaget vi bor i er til enhver tid tilnærmet tom, men likevel er den anlagt med totalt fem filer.

 

Neste dag besøker vi Discount Firearms, en kombinert våpenbutikk og skytebane. Nevada er en av få delstater i USA som tillater privat eierskap av helautomatiske våpen.

 

I butikken får man også leid ymse rifler og maskingevær til prøveskyting på skytebanen.

 

Jeg smeller til med en god gammeldags Thompson Model 1928, bedre kjent som Tommy Gun.

Etter skytingen går jeg til kassa for å betale. Fyren i kassa er tilsynelatende en alminnelig, høflig USAner, med alt av de vanlige høflighetsfrasene. Han spør om jeg og Robert har tenkt oss opp til Area 51, som ligger lenger nord i Nevada. Det har vi ikke. Han spør oss om vi vet hva det er som virkelig foregår der oppe. Det vet vi ikke, så han forteller oss sannheten.

Et sted i Bibelen (jeg tipper Johannes’ åpenbaring) står det at Satan kom til Jorden og tok seg menneskekvinner som maker, og avlet djevelavkom, eller noe i den dur. Det er Satans avkom man holder skjult på Area 51, ikke romvesener. Vi må ikke la oss lure til å tro på hva som helst, bedyrer mannen i kassa.

 

Neste stopp er buffeten hos casinoet Wynn Las Vegas. Til $35 per hode er det visstnok en av de dyrere i byen, og skal servere gode greier.

Her er første fat…

 

…annet fat…

 

…og tredje fat. En fyr ved nabobordet refser meg for å ha valgt pizza på en buffet. Dette vitner helt korrekt om lite buffet-rutine fra min side.

Det var forøvrig den trasigste, seigeste pizzaen jeg noensinne har vært borti. Men maten for øvrig var tipp topp.

 

Best av alt var imidlertid dessertene.

Planen var å presse ned en andrerunde med dessert, men jeg skjønte fort at slaget var tapt. For første gang siden jeg var seks år gammel, kjenner jeg at jeg er så mett at jeg kunne kastet opp, og konkluderer med at buffet-besøket i Las Vegas er gjennomført med stil.

 

Vi tasser ut i kasinoet, som er innredet i samme stil som de nyere Hurtigrutene, bare dobbelt så glorete.

 

Dass-detalj fra Wynn Las Vegas.

 

Gatene i Las Vegas bærer preg av at byen er planlagt for en bilgal kultur. Det er så å si umulig å finne gater med færre en to filer hver vei. Nærmere sentrum går det mest i 3-4 filer hver vei, og som dere ser over, fylles de lett.

På kvelden drikker vi litt billig hvitvin hjemme hos Beau, hvorpå vi stikker ned til en bar og møter Beau og noen venner for å delta på en quiz. Quizen er over når vi kommer frem, men vennene er hyggelige.

Robert Svenske, som er ute på en årelang reise, har mer tid enn meg, og blir igjen i Las Vegas for å gjøre et nytt forsøk på å finne liv og røre. Han gjenoppretter kontakt med svensken vi ikke lyktes i å møte dagen før, som sammen med noen andre planlegger en kjøretur opp til British Columbia i Canada, som uansett er Roberts neste mål på reisen.

Neste morgen takker vi hverandre for selskapet, hvorpå jeg og Herodes tar fatt på siste etappe av reisen til havet.

Motbydelig #2

Standard

Jeg fortsetter min jakt på idiotisk mat og drikke.


Pulled pork – 0.7 liter

Fra min første tur til Memphis rapporterte jeg om en lunch bestående av byens spesialitet, pulled pork. Knappest delikat, men ikke så verst fast food.

Før jeg kjørte videre fra Memphis bestemmte jeg meg for å ordne meg litt middag, og det du ser over ble resultat, uten at jeg helt skjønner hvordan. Menyen var full av lokal terminologi, så jeg bestilte noe som hørtes høvelig ryddig ut. To minutter senere fikk jeg dette kjøttfylte begeret. “Do you need a fork?” spurte damen bak disken. “I suppose…” svarte jeg, med et passe forfjamset ansiktsuttrykk. Hun var generøs og gav meg et par servietter i tillegg. Jeg ville helst ikke bli sett offentlig med denne avskyeligheten, så jeg gikk ut i bilen, satte meg, og gjorde en nærstudie av dagens middag.

Det jeg hadde fått var rett og slett 0.7 liter pulled pork i et isoporbeger. Pulled pork går altså ut på at man griller svin, hvorpå man gir kjøttet en grundig omgang med bank, slik at det går i oppløsning. I sin ubesudlede form, uten noen tilsetninger, smaker det noenlunde som tørr juleribbe, med en sterk bismak av karbon, dette et resultat av grillingen.


Root Beer

For noen år siden syntes man at Vanilla Coke var usmakelige greier i Norge. Så Cola sluttet å selge stoffet. Se nå for deg at de heller fjernet alt som minnet om cola fra drikken, og dumpet oppi en bøtte vaniljesmak i stedet. Vaniljebrus. Det er dette USAnerne kaller Root Beer, og det er riktig usmakelig.

Skyllende rundt i munnen er stoffet søtt og boblete. I det jeg svelger unna, tilkjennegjøres en barsk smak av kjemisk vanilje, samt en ettersmak av et udefinerbart renholdsmiddel. Som grønnsåpe med furuduft, men allikevel ikke. Kulsyren i dette stoffet er noe for seg selv, uten at jeg vet med sikkerhet hva. Vanlig CO² er det neppe. Den ligger liksom og syrer seg i en evighet i munnen. Etter at all annen smak er vekk, er den der fortsatt. Boble boble.


Baconnaise

Det kan synes som om USAnernes hemninger mot generell galskap er noen hakk svakere enn i verden forøvrig, Tyskland ikke medregnet. President Obama fikk sin nåværende jobb fordi han med få ord oppsummerte ett av grunnpilarene i det USAnske, Yes we can! Forlenger du utsagnet til Yes, we can have! blir det mindre elegant, men desto mer presist. USAnerne får det til, og USAnerne får det om de vil ha det. Som regel vil de det. Om tanken kan tenkes, kan du ta deg faen på at det finnes noen (titals) millioner i republikken som synes tanken er god og verdt dollars, bare de får den presentert for seg.

Når et menneske konfronteres med Baconnaise, majones med baconsmak, vil en vanlig reaksjon være “Æsj!” USAneren er oppvokst i et annet univers enn mennesket, og den instinktive reaksjonen er en helt annen. Fordomsfri kan man kanskje si. Baconnaisens rett til en saklig vurdering er like stor som spinatens, og kan ikke uten videre avskrives. Men der spinaten kun kan skilte med lite tiltrekkende egenskaper som fiber, vitaminer og mineraler, kan Baconnaise by på en tung konsentrasjon av to av de tre viktigste næringsstoffene, salt og fett¹. For USAneren er det ikke noe iboende galt med idéen Baconnaise. Bestanddelene bacon og majones er gode, så hvis kombinasjonen er god, og USAneren kan få den, hvorfor la være? Det ligger en ærlig, objektiv logikk i USAnsk forbruk.


Gyldent og forlokkende.


Et interessant trekk ved Baconnaise er at det både er vegetarisk, kosher og halal, så her er det fritt fram for nesten alle.  Jeg benytter anledningen til å lage en enkel vegetarisk lunch, bestående av en vegetarburger med litt isbergsalat, to brød og et fyldig lag Baconnaise.


Nam nam.

Så gjenstår den vanskelige oppgaven med å karakterisere smaken av Baconnaise. Her passer det godt å sitere min gode venn Obelix. Under et besøk i Roma blir Obelix foresatt de lekreste delikatesser romerne har å by på, kandiserte falkenyrer fra ytre Mongolia, og desslike. Verten, en tvilsom men velholden gladiatortrener, spør Obelix hva han synes om maten. Obelix svarer som sant er: “Salt”

Salt er den dominerende smaken i Baconnaise. Meget salt. Når tungen tilvender seg saltet, merkes fort en annen, mer subtil smak; fett. 70% fett faktisk. Hva så med bacon? Hvor er bacon-smaken i det hele? Som tidligere nevnt er Baconnaise vegetar. Det inneholder hverken baconbiter eller bacon-juice. Dermed er det opp til oppfinnerne, eller Bacontrepenørene som de kaller seg, å komme opp med en god erstatning. Svaret er røyk. Ikke tobakksrøyk eller skogbrann må vite, bare en sjenerøs dose av en enkel, generisk røyksmak. Salt, fett og røyk altså.

 

¹ Sukker er det tredje.

Dallas-Fort Worth, Texas

Standard

Fredag formiddag la jeg og min Rwandiske samboer Patrick ut på en roadtrip mot vest, denne gangen for å finne ut om Dallas var mer livlig en komatøse Memphis.


Vi fyller tanken med 83-oktan, bagasjerommet med vannflasker og legger Corollaen godt til rette på Interstate 30 West, hvor vi skal oppholde oss over nærmere 500 kilometer. Ruten er en tilnærmet rett linje syd-vestover, inn i Texas.


Etter et kvarters tid ender bebyggelsen, veien smalner inn til to filer, og en uendelighet av trær og asfalt blir hovedattraksjonen de neste par timene.

Vi hører på Manna.


Vi smetter av I-30 og inn i vesle Hope. Slik Hope framstod for oss må det være snakk om håpet om å komme seg vekk, ikke en iboende kvalitet, for dette var en riktig shabby liten by.


Et av de bedre stelte husene var dette, intet mindre enn Billiam Clintons barndomshjem. Bill er som kjent fra Arkansas, og Hope kan om ikke annet skryte av å være hans hjemsted. Her er det etablert museum med guiding og multimedia. Vi blir umiddelbart tatt hånd om av en tungt frisert eldre dame som parkerer oss foran en video fra 1989 hvor Bill Clinton snakker om hvor flott Hope er. Deretter viser hun oss souvenirbutikken, og er veldig hypp på å selge Patrick noen håndflettede kurver fra Sør-Afrika. Formodentlig er dette som å komme hjem for Patrick, som jo er afrikaner. Det er like langt fra Rwanda til Sør-Afrika som det er fra Hope til Honduras, men la gå.


Meg og Patrick på en ekte kopi av (selveste) matten Bill hadde i det ovale kontor.

Herligheten er utformet av en Arkansaner med det spenstige navnet Kaki Hockersmith.


Tilbake på veien passerer vi gjennom grensebyen Texarkana, og kjører inn i Texas.

Byen er ganske nøyaktig todelt av grensen mellom Arkansas og Texas, og er derfor Twice as nice.


Texas går under kallenavnet “The Lone Star State”, noe jeg synes er ganske flott.

Pent flagg har de også.


Ikke Dangerfield men Daingerfield.

Her må det være ekstra farlig fare på ferde.


Slik befatter I-30 seg gjennom øst-Texas, mil etter mil med kveg på beite. Texas er kvegland. I dette fredelige landskapet kan USAneren leve i trivsel med sin pickup, sine kyr og hester, men gjør han det? Svaret ligger ikke åpent i dagen. God, ortodoks USAnsk visdom tilsier at penger og forbruk tilsvarer lykke, og USAneren skjemmes ikke over å gi uttrykk for dette.

På TV preker smørglatte Joel Osteen om en Gud som ønsker at du skal tjene masse penger, og som vil belønne deg med større bil, TV og kjøleskap om du bare tjener ham riktig og trofast. I så måte må USAnerne være gode kristne, for både bilene og forbruket er stort, de liker å kjøpe drit, og har kjøpekraften. De virker ikke veldig lykkelige av den grunn. Men mer om det senere,  tilbake til I-30 gjennom Texas.

På radioen synger Hank Williams Jr.


Det finnes over 800 000 politifolk av ymse slag i USA, og de er svært synlige.


Vi kjører over en liten ås, og plutselig brer Dallas seg ut foran oss. Denne utsikten skjuler godt at byen foran oss med sine seks millioner innbyggere er landets fjerde største. Årsaken er enkel, Dallas er enorm. For å være helt korrekt, det er snakk om to byer, Dallas og Fort Worth, som har vokst sammen under navnet Dallas-Fort Worth Metroplex (heretter The Metroplex). Dette har de gjort på det USAnske viset, flatt og vidt.

Det er ikke uten videre gjort å fatte hvor enormt The Metroplex er. De respektive bykjernene er små, som i de fleste USAnske byer, mens omlandet har fått vokse uhemmet i takt med privatbilismen. I areal er The Metroplex over 40% større en New York (som har 18 millioner innbyggere) og dobbelt så stor som LA. Fra øst til vest er The Metroplex 100 kilometer langt og tar over en time å krysse, selv om du kjører i 110 km/h på Interstaten. Padler du kanoen din i en rett linje fra Bodø til Røst har du dekket en tilsvarende avstand. Du vil også ha druknet.


Med 5-6 millioner bilister må det noen heftige trafikkmaskiner til for å vedlikeholde flyten. Dette rotete bildet er et forsøk på å illustrere den største i Dallas, High Five. Den har fem nivåer og på toppen kjører vi 37 meter over bakkenivå.

Bilistene i Dallas er uvant rabiate, sammenlignet med Little Rock eller Memphis. Det er ikke snakk om italienske tilstander, de fleste oppfører seg høflig, som de fleste USAnske bilister gjør. Men rett som det er kommer en tulling som har sett Italia på TV susende i 160 km/t i en diger pickup, i sikk-sakk over toppen av High Five.


På vei mot Fort Worth har vi gleden av å kjøre gjennom President George Bush (den eldre) Bomstasjon. Herrene Bush & Bush bor begge i Texas, den eldre i Houston, den yngre i Crawford, en times kjøretur syd for Dallas.


Fort Worth Stockyards var et av USAs viktigste sentre for handel i husdyr. I 2009 er det hele omgjort til en slags fornøyelsespark i god Disneyland-stil, med mye plastjugl og drit man kan kjøpe, men slående lite substans, tatt i betraktning at stedet faktisk har en viss historie å vise til. Det genuint historiske ser ut til å ha blitt revet ned til fordel for Disneyaktig tøv, som en “Stockyard Labyrinth” hvor man får betale for å gå inn i en labyrint bygget i imitasjons-tre. Her kan USAneren i noen minutter sette seg inn i livet til en framtidig hamburger i det den drives rundt i en labyrint av ganger og lagerrom.


En herre med bart kommer ridende på et beist.


Herren rir opp på fortauet for å skremme barn og voksne. De gjenkjenner beistet umiddelbart for det det er, middag, og viker ikke en tomme.


Kåbbåi.


Armadillo-racing. Et fjasete men festlig tiltak hvor to frivillige får gå på kne i en binge og blåse hver sin Armadillo på halen, for å få den til å løpe.


USAnerne elsker det.


Hovedfokuset i The Stockyards er salg av overpriset skrot. Her et utvalg av hesteskokunst.


For å få ta dette bildet betaler jeg med glede $20 i gebyr.


Til vanlig ville jeg tatt dette som en spøk, men på dette stedet tviler jeg ikke et øyeblikk på at man mener alvor.


Til salgs i en av suvenirbutikkene. Harry, Abe, Franklin, Jimmy, John, Billiam, Woodrow og Lyndon koser seg med kortspill, og ler av en av Lincolns mange vittige anekdoter. Maleren har gjort lurt i å male ham med ryggen til, stygg som han var.

Kom gjerne med lærde forslag til hva det kan være Lyndon og Woodrow diskuterer.


Litt tilfeldig forfall i Fort Worth. USAnerne har en noe tyrkisk tilnærming til nybygg. Det er få ting de liker så godt som å bygge nytt, men de bygger i veiknakket kvalitet og gidder ikke vedlikeholde byggene. Om tomten ligger i et verdifult nabolag vil man rive ned og bygge nytt, ellers får det stå og forfalle, gjerne med ymse boms og knarkmisbrukere innimellom.


Et skilt langs veien gjør uhørte påstander. Lenger nedi veien hevder et liknende skilt at man i henhold til bibelen ikke skal diskriminere kvinner.


Downtown Dallas.


John F. Kennedy Memorial. Dallas var altså byen hvor han ble skutt i 1963, noen kvartaler fra denne klossen.


Kennedy-entusiaster kjenner igjen det nærmeste murbygget som the Texas School Book Depository. Fra sjette etasje, det vil si nest øverst, i vinduet lengst til høyre, skal Lee Harvey Oswald ha skutt Kennedy, og truffet ham over det hvite krysset på asfalten. Dette ifølge den offisielle versjonen som få tror på.


Fra sentrum av Dallas kjørte vi til NorthPark Center, et voldsverk av et kjøpesenter på 185 000 kvadratmeter. Inne på en av dass hadde en USAner vært tidseffektiv og pakket ut sin nye mobiltelefon mens han defekerte. Tid er penger, og tid spart er lykke tjent.

Kjøpesenteret, som ligger i en bedre del av byen, var tett befolket av fjortisjenter som gjorde nettopp det man lærer at fjortissjenter gjør her borte, henger ut. Her kunne jeg beklaget meg over at det må være et miserabelt liv disse USAnske fjortissene lever (noe det er), men jeg tror ikke dankdriving på Shell, Hunstadsenteret eller Ola-Kiosken er nevneverdi mer høyverdig.


Cecil Rhodes var til stede.


Det var også David Constantine Brooks.


Her bodde vi de to nettene vi tilbrakte i The Metroplex. Grunnen til at det ikke ligner så veldig på et hotell er at det ikke er det. Vi Couchsurfet.

Couchsurfing går kort og godt ut på at man finner fram til folk som har en ledig seng, en ledig sofa eller et ledig gulv via Couchsurfing.org, og overnatter der. Det er helt gratis og avhenger kun av om eieren sier ja til å ta deg inn. Man kan gjøre dette for å spare penger, eller for å få kontakt med innfødte. Vi gjorde det av begge grunnene, og det funket som faen.

Et par dager før avreise la jeg ut en beskjed på Couchsurfer.org om at jeg var på jakt etter et to senger/sofaer i Dallas. Collin var den første som svarte, og etter å ha sjekket ut profilen hans for åpenbare tegn på øksemorderskhet, snakket jeg med ham på telefonen og fikk avtalt det hele. Vi ankommer Dallas fredag kveld og får hvert vårt soverom med stor seng og eget do og bad.


Collin og Christie, våre supre verter. Noen venner av dem dukker opp, og vi henger ut en stund før vi drar i vei til en Japansk restaurant og tømmer to magnumflasker med kald sake, 24 god. Collin er veldig opptatt av å understreke at familien Bush egentlig er fra Massachusetts. “Bush only got a Texas accent once he started campaigning for the presidency”, fastslår han om Junior. Vi drøfter muligheten for å dra til huset hans og kaste sko mot det. “My father would have liked you” sier jeg til Collin.

Det er en brokete forsamling. Fire japanere, to israelere, en fransk basker, en nordmann, en rwander og to USAnere. To doktorgrader i nanoteknologi og en i strengteori (kvantefysikk). Collin spør om jeg er religiøs. Jeg svarer som sant er at jeg er agnostiker, hvorpå han uten hell forsøker å få meg til å bli ateist i stedet. “You would have liked my parents” svarer jeg. Udi, en israelesk agnostiker bryter inn og hevder at Collins ateisme ikke holder mål, logisk sett, noe jeg stemmer i om.  Senere gjør jeg og Udi en avtale om at Israel skal slutte å sende forstyrrede ambassadører til Norge. Det er en strålende aften.

Men lørdag kveld vil ikke uten videre la seg slå av sin forgjenger. I et land hvor 80 av 300 millioner innbyggere regner seg som av delvis tysk avstamning, er Texas tyskest av alle. Uten å ha planlagt det er vi til stede samme dag som USAs største Oktoberfest går av stabelen i nettopp Dallas. Selvsagt blir vi med. Tusenvis av Texanere samler seg på et messeområde blant øl-, pølse- og kebab-boder. Her og der er det satt opp scener hvor en ustanselig strøm av hurra-polka dundres ut. Av ukjent grunn har man tradisjon å danse fugledansen her. Synet av 3-400 fulle, fugledansende tysk-USAnere er komisk og forferdelig, og jeg håper jeg kan glemme.

Uten Couchsurfer hadde vi trolig endt opp dankdrivende på hotellet begge kveldene, og turens høydepunkt ville vært Armadillo racing i Fort Worth.


Søndag morgen passerer vi igjen gjennom High Five og tar fatt på nye 500 kilometer på I-30, denne gangen østover, tilbake til Little Rock.

Brad Paisley synger optimistisk på FM 99.5 (THE WOLF).


En bensinstasjon øst for Dallas selger kald snus med kamelsmak.


En annen bensinstasjon liker ikke tarvelig musikk.


En malplassert Voortrekker dundrer østover, formodentlig lastet med 50 førsteklasses kaffere til nærmeste diamantgruve.

Søndag formiddag kjører vi igjen inn i Little Rock. Ifølge turtelleren har vi kjørt 754 miles, eller 1213 kilometer. Det har gått med 90 liter 83-oktan, som kostet 350 kroner.

Kroger

Standard

Det lokalet supermarkedet heter Kroger og ligger to kilometer fra hybelen. Det er helt normalt stort.


Nabobutikken heter Dollar Tree. Jeg har ikke vært innom, men jeg tror den er full av skrot til $1.


Omtrent halvparten av brusavdelingen.


Campbell suppe-på-boks-hyllen.


Lønnesirup-hyllen, med et par rader pannekakemiks nederst.


Dasspapir.


Iskrem-fryseren.



Grøntfôr.


Stemningsraport

Standard

På tide med en første stemningsrapport fra Little Rock. Før ankomst hadde jeg en hel del fordommer og forventninger om hvordan USA og Little Rock ville være.


Voksen pick-up med glorete felger. Langt fra det største som triller rundt her.


De har stort sett blitt bekreftet. På veiene her ruller det rundt biler på størrelse med slagskip. Veiene de kjører på er umåtelig brede og fortsetter rett fram i det uendelige. Langs veiene ligger de i søkk og kav, de forventede butikkjedene og fast-food-bulene i uendelige remser; Wal-Mart, Best Buy, Taco Bell, Subway, Radio Shack. Ofte har en klynge av disse gått sammen og anlagt en avsindig svær parkeringsplass, og bygd butikkene rundt ytterkantene av denne, slik at parkeringen havner i sentrum. Parkeringsplassene er forsåvidt digre uansett, iallefall ser de ut til å alltid være overdimensjonerte. Å ferdes på disse butikkene i USA er en såpass morsom affære at det fortjener dedikert dekning, så mer om det senere.

University Drive mot syd…


…og mot nord.


Bildet under er tatt fra rommet mitt i fjerde etasje, og viser en av tre parkeringsplasser anlagt i forbindelse med hybelbygget jeg bor i. Dette er ganske normalt belegg, på det verste har det vel vært ytterligere 7-8 biler parkert her. Det er under ingen omstendigheter snakk om å ikke ha nok parkeringsplasser, hverken her eller andre steder.

Typisk USAnsk parkeringsplass – stor, med masse ledig plass


Ellers kan det nevnes at det har vært ubegripelig varmt her de siste dagene. Riktignok har gradstokken ikke gått stort høyere enn 33 celsius, men i kombinasjon med en luftfuktighet av en annen verden, godt over 90%, føles det som å gå rundt inntullet i en klam skinnhanske. Kanskje ikke så rart, tatt i betrakning at Little Rock ligger på samme breddegrad som Beirut og Kabul. Men der 33 grader og 94% luftfuktighet ville lagt Norge langflat i en nær komatøs tilstand, skaper ikke dette nevneverdige problemer for USAnerne her i sørstatene. Grunnen til det kalles aircondition. I Norge er det for det meste biler og kjølelagre som har det. Her er det tilsynelatende installert overalt, så et gjennomsnittsmenneske her trenger kun å utsette seg for varmen og klammheten de sekundene det tar å gå fra bilen og inn døren til nærmeste butikk, kontor eller bolig. Jeg har til nå kun funnet ett eneste sted uten aircondition, trappeoppgangen i hybelbygget her. Dette selvsagt fordi ingen forventes å bruke trappa, skal man opp eller ned bruker man heisen, som har en kapasitet på 3000 kg og er på størelse med en vanlig norsk studenthybel. I heisen er det selvsagt aircondition.

Heisen er da også et av stedene hvor man skjønner at USAneren er langt mindre skremt av ukjente enn nordmannen. Rett som det er setter en av mine medpassasjerer i gang en samtale om været, heisen eller noe annet uvesentlig, og vips, så er man kjent med et nytt medmenneske. Dette skjer overalt, med folk man står i kø med, eller sikkerhetsvakta på supermarkedet som ser på deg mens du pakker varer i ryggsekken. Jeg har skjønt at jeg må slutte å gå rundt med ørepropper plugget i hodet til enhver tid, for rett som det er står noen og snakker til meg uten at jeg får det med meg. Dette var forsåvidt som forventet, men fortsatt en veldig trivelig erfaring å gjøre. At nordmenn er mer innesluttet enn gjennomsnittet er knapt noen nyhet.

Jeg bor som nevnt i fjerde etasje, i et hybelbygg på campus som går under navnet North Hall. Rommet mitt er på ingen måte digert, men det er heller ingen mangel på plass for min del. Jeg har ei passe svær seng, som er stablet oppå et halvmeter høyt stålstillas. Det gir riktignok plenty lagerrom under senga, men det ser faen ikke ut. Dessuten er man i fare for å utvikle høydeskrekk i det man våkner opp, rugende høyt over gulvet. Forøvrig har jeg et digert klesskap hvor jeg kunne hengt opp mine 50 dresser, for øyeblikket henger det to jakker og et håndkle der. I det hele tatt har jeg nok rom. Hybelen er del av en fire-manns leilighet, utstyrt med diger vaskemaskin, diger tørketrommel, diger oppvaskmaskin, diger stekovn, diger mikrobølgovn, to TV-apparater og to bad.

Som sagt har jeg tre samboere. Patrick er en gladgutt fra Rwanda, Corey en innfødt, stillferdig journaliststudent, og Thomas, en heller usosial type som hevder han er allergisk mot grønnsaker. Han ernærer seg tilsynelatende på en blanding av popcorn og kjøtt. UALR har en spesiell greie med Rwandiske utvekslingsstudenter, så det dukker stadig vekk opp en nye Rwandaboys i leiligheten for å spise maten Patrick til stadighet koker på, for å spørre om folk i Norge liker sånn musikk (når jeg hører på en Thomax-mix eller noe tilfeldig reggae) eller se tegnefilmer. Trivelige folk iallefall.

For å oppsummere, høy trivselsfaktor i Little Rock så langt. USA er jævla funny og nå begynner været sånn smått å bli kjøligere. Jeg avslutter med et bilde som muligens vil få en dedikert Futurama-nerd til å gå i taket av lykke. Nøkkelordet er Olde Fortran. For ikke-nerder er ikke dette noe annet enn en 0.7 liters boks med Olde English 800-øl, i underkant av 6 volumprosent, helt OK vare. Brygget av fagorganiserte arbeidere i Milwaukee, Wisconsin, og har ikke en dritt å gjøre med England.

Olde Fortran anyone?

 

PS: Til de av dere som venter på postkort, jeg sliter med å finne noen som selger passelige kort herfra. Little Rock er ikke noe utpreget turistmål, så postkort selges ikke på hvert gatehjørne. Så snart jeg blir litt mer mobil skal jeg nok klare å finne noe freskt.