Zion

Standard

Som reggae-fantast har jeg hørt ett og annet om Zion. Nøyaktig hva reggae-folket synger om, er ofte litt tvetydig. Det kan være det samme Zion som jøder og kristenfolk snakker om, Jerusalem og det hellige land. Eller det kan være det svarte hjemlandet i Afrika som rastafariene skal vende tilbake til når Marcus Garvey og hans rederi (Black Star Line) gjenoppstår for å frakte eksil-afrikanerne hjem til Zion, hvor keiser Haile Selassie I kommer ut av okklusjon for å herske over den nye verden, paradis på jord.

Men det er en helt annen historie. Det reggae-folket aldri synger om, er Zion National Park i syd-vestre Utah. Det er imidlertid et feiende flott Zion.


Utah State Route 9 er veien til Zion.

Damian Marley – Road to Zion


Jeg parkerer rett syd for parken, betaler noen titalls dollar for inngangsbillett, og tar en gratis buss til dagens utvalgte sti, de 7 kilometerne og 640 høydemeterne opp til et utsiktspunkt med det ukarakteristisk kjedelige navnet Observation Point.

Upåklagelig veistandard opp fjellsiden.


Et stykke oppi lia begynner utsikten å avsløre litt av den geologiske galskapen som bor i Zion.


Veien vrir seg inn forbi til dels stupbratte fjellsider, gjennom trange fjellsprekker.


Det er ikke fritt for at man har lekt seg litt med dynamitt for å lage disse stiene.


Zion har et nok så kaotisk preg over seg. Trærne ser ut som de er spydd utover landskapet med stor kraft og spredning, der de vokser hulter til bulter i sprekker og på bratte fjellsider.


På veit ut mot Observation Point får jeg en kjekk utsikt over til andre siden av Zion Canyon. Området på andre siden er planlagt som mål for morgendagens utfart.


Fra Observation Point er det helt OK utsikt over Zion Canyon. Det poseres. Som den rutinerte ørkenreven jeg er, har jeg ordnet meg caps med et kåbbåitørkle stappet under ($7 på Wal-Mart) for å holde det sterke sollyset ute av fjeset og nakken. Det trengs.

Jeg kommer i prat med en tysk grafiker som har tenkt å få med seg solnedgangen fra toppen. Det høres ut som en god idé, så vi henger ut og diskuterer utenrikspolitikk i noen timer.

Jeg nevner ikke krigen.


Ettermiddagsutsikt sydover fra Observation Point. Bildet er riktignok tatt med ekstrem vidvinkel, men bildet yter på ingen måte rettferdighet til den vanvittige utsikten oppe på kanten av Zion Canyon, 640 meter over bunnen av kløfta.

Den hvite, noenlunde rektangulære formasjonen til venstre går under navnet the Great White Throne.


Gjeve blomster.


Tyskern har større kamera enn meg.


Vi konkluderer med at det muligens vil bli litt i mørkeste laget å gå ned stien forbi stupbratte raviner etter solnedgang, og legger i vei nedover mens det fortsatt er dagslys.

De siste ti minuttene går vi til lyset av en liten lommelykt jeg har i sekken, og rekker kveldens siste buss ut av parken, ned til bilene. Jeg kjører ut til nærmeste by, Hurricane, og tilbringer natten på en diger oppblåsbar madrass.


Neste dag er jeg tidlig oppe og kjører opp til Zion for en til ekspedisjon. På veien står to stykk goble-goble og gjør det slike gjør, gobler.


Virgin River, elva som renner gjennom bunnen av Zion Canyon.


Kladdeisen i venstre halvdel av bildet er dagens første mål. Toppen, Angel’s Landing, befinner seg 457 stupbratte meter over bunnen av canyonen, og skal etter sigende innebære en nok så underholdende fjelltur for å nå.


Det er riktignok bratt på siden av vein, men når den er så bred og velbygd som her, er det liten grunn til å være nervøs.

Som tidligere nevnt, i USAnske nasjonalparker leker man ikke vei!


Litt av fjellsiden til Angel’s Landing.

 

Refrigerator Canyon, en liten ravine med velsignet skygge.


Stien snor seg opp fjellsiden. Man leker ikke sti.


Jeg når opp til utgangspunktet for siste del av ruten til Angel’s Landing. Den smale fjellryggen som strekker seg fra høyre mot venstre opp mot toppen er veien opp.


Mange deler av den bratte stien til toppen er ikke mer enn drøye meteren brede, med noen hundre meters i fritt fall på sidene. På de mest utsatte områdene er det derfor satt opp solide kjettingganger til håndfeste.


Angel’s Landing. Ingen engler å se, men en hel del folk.


Utsikt mot syd.


Utsikt mot nord.


Toppen er full av frekke jordekorn som lever fett på snacks fra turister. Er man redd for jordekorn, er det best å holde seg unna Angel’s Landing, for disse krabber uten blygsel opp på folk som ligger og slapper av på toppen. Med 4-500 meter høye, og nesten loddrette fjellvegger på sidene kan det bli litt meget.

 


Et til bilde mot nord, som tydelig viser hvor bratte fjellsidene er. Den smale fjellryggen stien går på, kan sees til venstre.

Jeg klatrer ned fra Angel’s Landing, og siden dagen såvidt har begynt, og jeg har en del vann igjen i ryggsekken, tasser jeg videre nordover, langs West Rim Trail.


Flotte greier.

Geologien som utgjør Zion er de midtre lagene av det man her kaller The Grand Staircase, en stor region av sandstensformasjoner i Arizona og Utah. De nederste lagene av sandsten er de man kan se i Grand Canyon. Nordover hever landet seg, og nye, høyere liggende lag av sandsten er det som så dramatisk er avdekket av millioner av år med elvers erosjon her i Zion. De øverste “stegene” i trappa kan sees ikke langt unna, i en annen nasjonalpark, Bryce Canyon. Etter den opprinnelige planen skulle også Bryce Canyon besøkes, men det ble det dessverre ikke tid til.

Etter dagens geologi-foredrag sømmer det seg med litt mer Zion-musikk.

Kiddus-I – Graduation in Zion


Det er midt på dagen og temperaturen vaker rundt 40 celsius under en skyfri himmel.


Jeg har beveget meg bort fra canyonen, og landskapet er ikke like rabiat, men allikevel fullstendig uvirkelig.


Jeg har hørt rykter om en hvileplass med en kostbar vannkilde et godt stykke opp West Rim Trail. “Den er sikkert rett rundt neste sving” tenker jeg, og svinger meg fram mellom trær og sandsten. Etter å ha gått i underkant av ti kilometer opp West Rim Trail begynner jeg imidlertid å gå tom for vann.

Det er fortsatt rundt 40 grader varmt og skyfri himmel, så den drøye halvliteren med vann jeg har igjen er i minste laget for den nesten ti kilometer lange tilbaketuren. Jeg har lyst å peise på videre, og forhåpentligvis finne vannkilden, men bestemmer meg til slutt for å snu, og tasser nedover igjen.


Foruten sandsten, er Zion også søkkrik på små, kvikke gekkoer.


Små blomster og digre klipper.


Første del av West Rim Trail der den snor seg opp mot stien til Angel’s Landing.

Jeg tasser ned det siste stykket til veien, og er overordentlig tørst, men det holdt.

Yosemite

Standard

Fra San Francisco legger jeg veien østover. Dermed forlater jeg Stillehavet og beveger meg inn i landet igjen, i retning Little Rock, og senere, to flyturer hjem til Norge.

Reisen hjem begynner med en fire timers kjøretur fra San Francisco til hjertet av Yosemite National Park.


Langs veien har en medborger med for mye fritid benyttet seg flittig av traktoren. Eller gressklipperen.


Jeg krysser Californias kystfjell, og suser inn i den gigantiske Central Valley, en bred, lang og flat dal som strekker seg gode 720 km nordover innenfor Californias kystlinje.

Det tar en time å krysse dalen, som er fullstappet av jordbruk og kirsebæreplukkende meksikanere.


Det er vel en viss ironi over å kalle en bobil for HitchHiker (haiker), all den tid det faktisk er snakk om et rullende hus.


Det flate jordbruket i Central Valley går over i lett bølgete beiteland, før Yosemites fjell reiser seg på horisonten.


Mariposa er siste småby på veien inn i Yosemite National Park.


Det fjeller seg etterhvert skikkelig til, med snø på toppene.

Det er fortsatt tidlig på dagen, så jeg velger meg en av et utal stier i nasjonalparken, og legger ut på en kort dagstur opp fjellsidene i Yosemite-dalen.


Langs stien treffer jeg et nysgjerrig og menneskevant ekorn. Bildet er tatt med et vidvinkelobjektiv, med kameraet holdt rundt 30 cm fra ekornet.

Hei ekorn.


Dagens sti passerer forbi to fossefall. Det første av de to er Vernal Falls


Vernal Falls sett fra toppen.


Deretter Nevada Falls.


Som i Grand Canyon, er det ingenting å utsette på ingeniørarbeidet når det gjelder veiene i nasjonalparkene. Man leker ikke sti i USA.


Nevada Falls fra siden.


Merced-elven på toppen av Nevada Falls, i det den renner mot stupet.


Etter posten fra Grand Canyon beklaget mamma seg over at jeg ikke hadde lagt ut bevis for at jeg faktisk var med på opplegget, så værsågod, LarsMigrant poserende på kanten av stupet, på toppen av Nevada Falls.

Opp til toppen av Nevada Falls er det drøye 5 km å gå, samt 600 høydemeter.


Ned mot bunnen av dalen går jeg en annen rute enn turen opp. Den innledes med at den ellers utmerkede veien lar seg dusje i generøse mengder smeltevann.


LarsMigrant er forberedt på alt, og fisker opp en regnponcho fra ryggsekken.


Fra høyre til venstre ser man Nevada Falls, Sentinel Dome og Half Dome. Det merkelig formede fjellet Half Dome er et av Yosemites aller best kjente landemerker, noe som ikke framgår så godt av akkurat dette bildet, tatt fra en vinkel som skjuler dets karakteristiske form.


“Stien” ned mot bunnen av dalen er delvis asfaltert.

Uten noe om og men når jeg ned igjen, hopper i bilen og kjører et stykke ut av dalen, til hostelet Yosemite Bug, hvor jeg bor helt akseptabelt for $25 natta.


Neste dag går jeg løs på en mer utfordrende tur, opp til toppen av Upper Yosemite Falls. Ved starten advares det om knallharde forhold.


97 meter høye Lower Yosemite Falls. Dagens rute går opp forbi dette, og deretter opp og forbi storebror lengre opp, Upper Yosemite Falls.


…og vips så er jeg på toppen. Yosemite Creek renner ut mot det øverste fossefallet. Ruten opp til toppen av Upper Yosemite Falls er finfin, men de virkelige fotogene situasjonene finnes på toppen.

Jeg ler godt når jeg får se USAnere langs ymse elver og bekker i Yosemite som pumper og styrer med vannfiltrene sine for å “rense” drikkevann. På ren rutine advarer USAnske parkmyndigheter mot å drikke noe som helst vann som ikke enten er kjøpt på flaske, eller filtrert gjennom godkjente vannfiltre.

Så er også USAnerne notorisk paranoide når det gjelder renhet i mat og drikke. Alt av melk brukt til osteproduksjon pasteuriseres, for USAnerne liker ikke liv og røre i osten sin. Dette er til mine tre franske samboere i Little Rocks store fortvilelse. En gjennomsnittlig fransk ost jo helst skal være såpass høyt utviklet at den kan spasere rundt for egen hånd, og få innvilget statsborgerskap om den selv ønsker det. Samme gjelder forsåvidt for øl i USA. Alt vannet pasteuriseres, noe som er litt av bakgrunnen for at alminnelig USAnsk øl smaker ingenting som helst.

I Yosemite er det imidlertid ikke store mengder sykdomsfylte beitekyr, eller osende industriannlegg, så smeltevannet i elvene oppi fjellsiden drikkes lett uten noe mer om og men.


Som for eksempel her. Til venstre tårner tidligere nevnte Half Dome 1444 meter over Yosemite-dalen. Half Dome er en diger halvkuppel av glattskurt granitt, med et 600 meters loddrett stup på den ene siden. I bakgrunnen ligger Sierra Nevada-fjellene og koser seg i snøen.


Bortimot samme bilde, denne gang med LarsMigrant som bevis.

Veien opp til dette utsiktspunktet, Yosemite Point, er 7.5 km lang, med 890 høydemeter.


Oppå kanten av Yosemite-dalen ligger det fortsatt gode flekker med snø i slutten av mai.


Store snøflak ligger passelig til i skråningen til at jeg med litt tilfart får til å gli noen titals meter nedover. En kortvarig, men deilig erstatning for alle skiturene jeg har gått glipp av iløpet av året i USA.


På vei ned mot dalbunnen kravler jeg meg fram til en finfin utsikt mot 436 meter høye Upper Yosemite Falls. Half Dome tårner i bakgrunnen mot høyre.


Neste dag kjører jeg en annen rute i dalen. Langs veien stopper jeg ved Tunnel View, hvor utsikten videre opp dalen er upåklagelig.

Den nesten loddrette fjellsiden på venstresiden er El Capitan, som sammen med Half Dome er Yosemites mest kjente landemerke. Fjellveggen på El Capitan måler 910 meter.


Opp til utgangspunktet for dagens tur, går veien høyt opp i fjellet, langs brøytede veier. Stemning!


Veien ender ved Glacier Point, som byr på en spinnvill utsikt over mye av Yosemite-dalen. Half Dome rager høyest, litt til høyre i bildet.


En tydeligere illustrasjon av Half Domes glattskurte granittkuppel. Fjellformasjonen er visstnok inspirasjonen bak logoen til firmaet North Face.

Den uten sammenligning mest utfordrende (offisielle) fjellturen man kan begi seg ut på i Yosemite, er en topptur på Half Dome. Skikkelige villbasser kan klatre opp fjellveggen til venstre, mens den offisielle stien går opp den glattskurte fjellsiden rett fram på dette bildet. Her er det skutt en dobbel kabelgang inn i fjellsiden som turgåere bruker som håndtak på veien opp. Som bildet viser, er også de avrundede sidene av fjellet mer enn bratte nok, så man må holde godt tak, og trekke hardt med armene for å komme opp, for så å ha styrke nok i armene for turen ned igjen. Gode 32 km tur/retur er denne ruten, med 1444 vanskelige høydemeter.

Ettersom kabelgangen opp fjellsiden har begrenset med plass, er det innført  adgangsbegrensning på akkurat denne ruten, som innebærer at en må forhåndsbestille seg “plass” i kabelen mange måneder på forhånd. Dette oppdaget jeg alt for sent, så det blir ingen Half Dome-tur på meg denne gangen. Mulig det er like greit.


Fra parkeringen ved Glacier Point følger jeg denne stien, i det den traverserer seg ned gjennom fjellsiden mot elva helt til venstre.


Illilouette Creek er det laveste punktet på dagens rute.

Etter en rast ved elven, labber jeg videre opp på andre siden av elvedalen.


Snarvei til sopp?


Neida, bare nok en rabiat utsikt over Yosemite-dalen. Half Dome, nok en gang, til høyre.

Jeg går et stykke videre langs stien mot Half Dome, før jeg snur og går tilbake til bilen.


På vei opp mot bilen får jeg en pen utsikt mot Half Dome og de to fossefallene Vernal og Nevada Falls, som jeg gikk forbi første dagen i Yosemite.

Dramatiske fossefall, pene furuskoger, merkelige Half Dome, snødekte Sierra Nevada og under mitt besøk, en komisk blå himmel – Yosemite byr på en aldeles forskrudd kombinasjon av naturpornografiske elementer. Etter 10 måneder i geologisk tilbakestående Little Rock, er Yosemite som et 10 000 volts støt rett i øyeeplet. På en bra måte.

Grand Canyon

Standard

For de fleste mennesker i verden er det kun én grunn til å dra til Flagstaff. 1 ½ mot nord ligger Grand Canyon, som angivelig skal være et av de svært få turistmålene i verden som ikke skuffer når du ser det med egne øyne.


I Flagstaff bor vi to netter bak dette gjerdet, hos Dan (Danimal blant venner). Dan er en sånn fyr som lever og snakker i CAPS LOCK. Og det er kult. Dan er bra.


Vi kjører nordover mot Grand Canyon. Flagstaff ligger ved foten av det 3500 meter høye fjellet Humphreys Peak, som de innfødte omtaler som Snowbowl. Området rundt fjellet og byen er preget av fjell og åser med tykk furuskog.


Veien fortsetter ut på en bred, forblåst slette med gress og busker.


Vi når fram til Grand Canyon, og tar en titt nedover stien vi skal følge inn i canyonen.


Den samme delen av stien sett nedenfra. USAnerne liker gode veier, også i nasjonalparkene. Derfor har man her i Grand Canyon National Park sprengt ut brede, fine veier ned langs de stupbratte klippeveggene som utgjør Grand Canyon.

Ikke dermed sagt at veien ned ikke føles noe luftig. Sliter du med noe særlig høydeskrekk, vil turen ned stoppe allerede her.


Stien vi følger heter South Kaibab Trail.



Gjev utsikt et lite stykke ned stien. Nede til venstre sees stiens fortsettelse lengre ned i canyonen.


Så bratt er veggene på den øvre canyonen, men det har altså ikke hindret utsprengning av brede stier ned langs klippeveggene.


Robert Svenske poserer.


Nå og da møter vi US Park Rangers med et følge av esler på vei opp eller ned stien. Disse brukes til å frakte vann og forsyninger til parkvoter som jobber i forskjellige deler av canyonen.


Noen fjonge blomster er det alltids fukt nok til.


Utsikten ved Skeleton Point, 5 kilometer og drøye 600 høydemeter nedi Grand Canyon. Stien fortsetter ned til bunnen, hvor det ligger en campingplass ved Colorado-elva, som så vidt kan skimtes i bildet. Den opprinnelige planen var å gå ned dit, og overnatte i telt der, men det viste seg at man måtte søke om teltplass tre måneder i forveien, for i det hele tatt å ha sjanse til å få plass.

Alt av råd jeg kunne finne om Grand Canyon, frarådet sterkt å forsøke å nå ned til bunnen, og opp igjen på samme dag. Hovedårsaken er at varmen angivelig er beinhard, og at man derfor blir fort sliten, og må bære med alt vannet man trenger selv. De offisielle rådene hva gjelder drikke, går ut på at man trenger en liter vann per time. For å være på den sikre siden, måtte vi i så fall ha bært med 10-12 liter vann hver, for en dagstur til bunnen og tilbake.

Disse rådene tror jeg mest er til for å skremme fullstendig uegnede personer fra å prøve seg på turer de ikke er skapt for, under spesielt harde værforhold. Utallige millioner mennesker besøker Grand Canyon hvert år, og det vil selvsagt være en del komplette idioter blant dem, som ikke forstår egne begrensninger.

I vårt tilfelle, er begge i høvelig god form. Det er 18. Mai og været er ikke i nærheten av å være så varmt som det kan bli utpå sommeren. Solen skinner, og det er nok så varmt, men neppe mer enn 25 grader. Det skulle nok gått bra å fullføre hele turen til bunnen og tilbake for vår del, men vi har “bare” ti liter vann på deling med oss.


Så vi snur, og går opp igjen.


Man kan virkelig ikke klage på utsikten i Grand Canyon.


Problemet er vel heller at hele greia er så stor at det er vanskelig å fatte hva det faktisk er man ser.


Vi når opp til kanten av canyonen, etter å ha brukt fire timer på turen ned til Skeleton Point og tilbake. Vi kjører tilbake til Flagstaff. Fjellet med snø på horisonten er Snowbowl.