Reisen hjem: Fjellbris og kubæsj

Standard

Etter en natt hos hippies i Durango, syd-vest i Colorado, legger jeg og Herodes ut på det som kanskje blir den lengste solo-etappen i bil jeg noen sinne vil gjennomføre. 1060 km mot øst ligger målet, Wichita i Kansas.


Selv i de lavestliggende områdene av Colorados Rocky Mountains jeg kjører gjennom, ligger over 2000 meter over havnivå. Det hindrer ikke skogveksten, som fortsetter langt opp over fjellsidene.


Jeg stanser ved The Malt Shoppe for å få meg frokost. Bemerk den pseudo-arkaiske endelsen på det velkjente ordet “shop”, altså ordet som i moderne engelsk bruker for “butikk” eller lignende. Ved å slenge på en ekstra -pe på slutten, mener de ansvarlige kremmerne at navnet får en gammel-engelsk schwung, de får et snev av Shakespeare inn i navnet. Dette gjør USAnerne ustanselig, i den tro at de gir deres diner, malingshandel eller lekebutikk et dryss av gammel, velholdt raffinasjon, det antikvitets-fetisjister kaller patina.

Med tanke på at USAnerne er verdensmestre i å rive ned og bygge nytt, og at det aller meste av USAnsk bygningsmasse er under 50 år gammel, blir disse forsøkene på å skape et bilde av historie og tradisjon, der ingen finnes, ganske pinlig.


Jeg bestiller meg en ubemerkelsesverdig frokost og en malted milkshake, en drikk som i smak og konsistens ligner mye på vanlig milkshake.


Ruta veiver rundt mellom fjell og åser.


Utsikt tilbake mot vest (hvor jeg kom fra), på vei over et fjellpass.


På vei over nok et fjellpass dumper jeg borti et lite, smeltende alpinanlegg.


Jeg krysser over den store og nok så flate San Luis-dalen, stappfull av kunstig vannet jordbruk. Fjellene reiser seg igjen, og jeg tar fatt på enda et fjellpass.


På vei ned østsiden av passet, i full fart mot en av turens merkeligste opplevelser.


Jeg svinger litt hit og dit ned fjellsiden, mellom skog, skog og mer skog.

 

Jeg tar til venstre rundt en sving. På høyre og venstre side slutter fjellene.


Foran meg begynner the Great Plains.


Om en ikke har kjennskap til USAs geografi, kan akkurat denne hendelsen virke mindre rystende enn den bør. Så jeg spanderer en liten innføring i de relevante fakta. Over ser du et lite kart over USAs topografi. Om du vil se nærmere, kan du klikke på kartet for å få det fram i full størrelse.

Kort sagt, det østlige USA er flatt og lavt, det vestlige er høyt og kupert. Disse to halvdelene møtes i Colorado, og der med størst mulig kontrast. Gjennom vestre Colorado løper Rocky Mountains, en bunnsolid og høytragende del av den Amerikanske Kordiljera. Kordiljeraen er fellesnavnet på de mange fjellkjedene som sammen strekker seg bortimot uavbrutt langs mesteparten av de Amerikanske kontinenters 14 000 km. I Syd-Amerika er det Andes-fjellene som er sjef, i nord Rocky Mountains og dets lillebrødre.

Kordiljeraen, Amerikas ryggrad, er tykk, men ett sted må den ende. Det er nettopp det fotografiene over viser, for det er nettopp her Rocky Mountains og den Amerikanske Kordiljera ender.

I møte med den geografiske galskap som er den Amerikanske Kordiljera, finnes the Great Plains, en latterlig uendelighet av flatt land som fra offisielt hold strekker seg 800 km østover fra Rocky Mountains. Men som en ser av kartet over, fortsetter flatheten til Mississippi-elven, 1400 kilometer mot øst, og hinsides den, helt ut til kysten.

Her, foran panseret til Herodes, ender fjellene.


Mellom meg og Mississippi-elva ligger 1000-1400 km med dette.


På slettene er sommerværet konsekvent varmt. På vei gjennom en eller annen småby øst i Colorado kan en lokal bank skryte av 100 Fahrenheit, eller knappe 38 Celsius.


Det eneste man får av vertikale opplevelser på veiene her, er menneskeskapte forhøyninger der veien går over en jernbane, eller en annen vei.


Plutselig dukker en gammel kjenning opp, Arkansas-elva. Denne har sitt utspring i Rocky Mountains et stykke vest for byen Colorado Springs. Her, vest i Colorado, er den ikke stort mer enn en voksen bekk mellom noen kratt.


Uten et snev av endring i geografien, kjører jeg inn i Kansas, en lite bemerkelsesverdig delstat.


Huhei.


Jeg fyker forbi feed yards i søkk og kav.


En feed yard er ikke stedet hvor kua kommer for å dø. Derimot er det stedet hvor kua kommer for å få sine siste måltider. Den elegante USAnske fagtermen for disse industriforetakene er CAFO (Concentrated Animal Feeding Operations). Bortimot slakteferdige kveg blir i USA samlet sammen på digre innhegninger hvor de fôres intenst i 3-4 måneder. De kan legge på seg så mye som 200 kilo iløpet av denne tiden, hvorpå de slaktes og blir middag (eller frokost, lunsj, brunsj, dessert eller snacks).

De aller største feed yardene har kapasitet på inntil 150 000 dyr. Det er vel knapt noen overraskelse at når man samler titusenvis av digre kyr og proppforer dem på et lite område, blir det en del bæsj. Om vinden blåser rett (dvs. feil) vei, kan disse anleggene luktes på lang avstand.

Ingalls Feed Yard i Kansas, som du ser et snev av ovenfor, har kapasitet til 36 000 dyr.


Dagens etappe går gjennom Dodge City, en gammel kåbbåi-by berømt for ett eller annet som har med Wyatt Earp å gjøre.


Dodge City er et av Kansas største turistmål, muligens det største. Igjen, det har å gjøre med kåbbåi-greier.

Flott by.

 

Så fortsetter slettene.

Kjøreopplevelsen over slettene kan beskrives ganske enkelt. Flatt land, rette veier og digre åkre, nå og da krydret med en feed yard og alt man kan ønske seg av bæsjlukt fra de fråtsende, dødsdømte kyrne.


Jeg dundrer forbi Donalds Serva-Teria i det sola synker stadig lavere på himmelen.

Elvis Presley – Smorgasbord

Litt utpå kvelden kommer jeg og Herodes fram til Wichita, en tilsynelatende ganske trivelig by midt utpå slettene. Status for dagen er at vi har kjørt en bortimot rett linje mot øst, 1060 kilometer lang, på litt over 13 timer, inkludert en håndfull pauser for mat og bensin. Vi har sett fjellene slutte, og slettene begynne, og vi har snust på uhorvelige mengder kubæsj langs veien.

Yosemite

Standard

Fra San Francisco legger jeg veien østover. Dermed forlater jeg Stillehavet og beveger meg inn i landet igjen, i retning Little Rock, og senere, to flyturer hjem til Norge.

Reisen hjem begynner med en fire timers kjøretur fra San Francisco til hjertet av Yosemite National Park.


Langs veien har en medborger med for mye fritid benyttet seg flittig av traktoren. Eller gressklipperen.


Jeg krysser Californias kystfjell, og suser inn i den gigantiske Central Valley, en bred, lang og flat dal som strekker seg gode 720 km nordover innenfor Californias kystlinje.

Det tar en time å krysse dalen, som er fullstappet av jordbruk og kirsebæreplukkende meksikanere.


Det er vel en viss ironi over å kalle en bobil for HitchHiker (haiker), all den tid det faktisk er snakk om et rullende hus.


Det flate jordbruket i Central Valley går over i lett bølgete beiteland, før Yosemites fjell reiser seg på horisonten.


Mariposa er siste småby på veien inn i Yosemite National Park.


Det fjeller seg etterhvert skikkelig til, med snø på toppene.

Det er fortsatt tidlig på dagen, så jeg velger meg en av et utal stier i nasjonalparken, og legger ut på en kort dagstur opp fjellsidene i Yosemite-dalen.


Langs stien treffer jeg et nysgjerrig og menneskevant ekorn. Bildet er tatt med et vidvinkelobjektiv, med kameraet holdt rundt 30 cm fra ekornet.

Hei ekorn.


Dagens sti passerer forbi to fossefall. Det første av de to er Vernal Falls


Vernal Falls sett fra toppen.


Deretter Nevada Falls.


Som i Grand Canyon, er det ingenting å utsette på ingeniørarbeidet når det gjelder veiene i nasjonalparkene. Man leker ikke sti i USA.


Nevada Falls fra siden.


Merced-elven på toppen av Nevada Falls, i det den renner mot stupet.


Etter posten fra Grand Canyon beklaget mamma seg over at jeg ikke hadde lagt ut bevis for at jeg faktisk var med på opplegget, så værsågod, LarsMigrant poserende på kanten av stupet, på toppen av Nevada Falls.

Opp til toppen av Nevada Falls er det drøye 5 km å gå, samt 600 høydemeter.


Ned mot bunnen av dalen går jeg en annen rute enn turen opp. Den innledes med at den ellers utmerkede veien lar seg dusje i generøse mengder smeltevann.


LarsMigrant er forberedt på alt, og fisker opp en regnponcho fra ryggsekken.


Fra høyre til venstre ser man Nevada Falls, Sentinel Dome og Half Dome. Det merkelig formede fjellet Half Dome er et av Yosemites aller best kjente landemerker, noe som ikke framgår så godt av akkurat dette bildet, tatt fra en vinkel som skjuler dets karakteristiske form.


“Stien” ned mot bunnen av dalen er delvis asfaltert.

Uten noe om og men når jeg ned igjen, hopper i bilen og kjører et stykke ut av dalen, til hostelet Yosemite Bug, hvor jeg bor helt akseptabelt for $25 natta.


Neste dag går jeg løs på en mer utfordrende tur, opp til toppen av Upper Yosemite Falls. Ved starten advares det om knallharde forhold.


97 meter høye Lower Yosemite Falls. Dagens rute går opp forbi dette, og deretter opp og forbi storebror lengre opp, Upper Yosemite Falls.


…og vips så er jeg på toppen. Yosemite Creek renner ut mot det øverste fossefallet. Ruten opp til toppen av Upper Yosemite Falls er finfin, men de virkelige fotogene situasjonene finnes på toppen.

Jeg ler godt når jeg får se USAnere langs ymse elver og bekker i Yosemite som pumper og styrer med vannfiltrene sine for å “rense” drikkevann. På ren rutine advarer USAnske parkmyndigheter mot å drikke noe som helst vann som ikke enten er kjøpt på flaske, eller filtrert gjennom godkjente vannfiltre.

Så er også USAnerne notorisk paranoide når det gjelder renhet i mat og drikke. Alt av melk brukt til osteproduksjon pasteuriseres, for USAnerne liker ikke liv og røre i osten sin. Dette er til mine tre franske samboere i Little Rocks store fortvilelse. En gjennomsnittlig fransk ost jo helst skal være såpass høyt utviklet at den kan spasere rundt for egen hånd, og få innvilget statsborgerskap om den selv ønsker det. Samme gjelder forsåvidt for øl i USA. Alt vannet pasteuriseres, noe som er litt av bakgrunnen for at alminnelig USAnsk øl smaker ingenting som helst.

I Yosemite er det imidlertid ikke store mengder sykdomsfylte beitekyr, eller osende industriannlegg, så smeltevannet i elvene oppi fjellsiden drikkes lett uten noe mer om og men.


Som for eksempel her. Til venstre tårner tidligere nevnte Half Dome 1444 meter over Yosemite-dalen. Half Dome er en diger halvkuppel av glattskurt granitt, med et 600 meters loddrett stup på den ene siden. I bakgrunnen ligger Sierra Nevada-fjellene og koser seg i snøen.


Bortimot samme bilde, denne gang med LarsMigrant som bevis.

Veien opp til dette utsiktspunktet, Yosemite Point, er 7.5 km lang, med 890 høydemeter.


Oppå kanten av Yosemite-dalen ligger det fortsatt gode flekker med snø i slutten av mai.


Store snøflak ligger passelig til i skråningen til at jeg med litt tilfart får til å gli noen titals meter nedover. En kortvarig, men deilig erstatning for alle skiturene jeg har gått glipp av iløpet av året i USA.


På vei ned mot dalbunnen kravler jeg meg fram til en finfin utsikt mot 436 meter høye Upper Yosemite Falls. Half Dome tårner i bakgrunnen mot høyre.


Neste dag kjører jeg en annen rute i dalen. Langs veien stopper jeg ved Tunnel View, hvor utsikten videre opp dalen er upåklagelig.

Den nesten loddrette fjellsiden på venstresiden er El Capitan, som sammen med Half Dome er Yosemites mest kjente landemerke. Fjellveggen på El Capitan måler 910 meter.


Opp til utgangspunktet for dagens tur, går veien høyt opp i fjellet, langs brøytede veier. Stemning!


Veien ender ved Glacier Point, som byr på en spinnvill utsikt over mye av Yosemite-dalen. Half Dome rager høyest, litt til høyre i bildet.


En tydeligere illustrasjon av Half Domes glattskurte granittkuppel. Fjellformasjonen er visstnok inspirasjonen bak logoen til firmaet North Face.

Den uten sammenligning mest utfordrende (offisielle) fjellturen man kan begi seg ut på i Yosemite, er en topptur på Half Dome. Skikkelige villbasser kan klatre opp fjellveggen til venstre, mens den offisielle stien går opp den glattskurte fjellsiden rett fram på dette bildet. Her er det skutt en dobbel kabelgang inn i fjellsiden som turgåere bruker som håndtak på veien opp. Som bildet viser, er også de avrundede sidene av fjellet mer enn bratte nok, så man må holde godt tak, og trekke hardt med armene for å komme opp, for så å ha styrke nok i armene for turen ned igjen. Gode 32 km tur/retur er denne ruten, med 1444 vanskelige høydemeter.

Ettersom kabelgangen opp fjellsiden har begrenset med plass, er det innført  adgangsbegrensning på akkurat denne ruten, som innebærer at en må forhåndsbestille seg “plass” i kabelen mange måneder på forhånd. Dette oppdaget jeg alt for sent, så det blir ingen Half Dome-tur på meg denne gangen. Mulig det er like greit.


Fra parkeringen ved Glacier Point følger jeg denne stien, i det den traverserer seg ned gjennom fjellsiden mot elva helt til venstre.


Illilouette Creek er det laveste punktet på dagens rute.

Etter en rast ved elven, labber jeg videre opp på andre siden av elvedalen.


Snarvei til sopp?


Neida, bare nok en rabiat utsikt over Yosemite-dalen. Half Dome, nok en gang, til høyre.

Jeg går et stykke videre langs stien mot Half Dome, før jeg snur og går tilbake til bilen.


På vei opp mot bilen får jeg en pen utsikt mot Half Dome og de to fossefallene Vernal og Nevada Falls, som jeg gikk forbi første dagen i Yosemite.

Dramatiske fossefall, pene furuskoger, merkelige Half Dome, snødekte Sierra Nevada og under mitt besøk, en komisk blå himmel – Yosemite byr på en aldeles forskrudd kombinasjon av naturpornografiske elementer. Etter 10 måneder i geologisk tilbakestående Little Rock, er Yosemite som et 10 000 volts støt rett i øyeeplet. På en bra måte.

Fayetteville, Arkansas

Standard

Fredag morgen sist uke fant jeg ut at jeg ville ut på tur. Jeg sjekket litt rundt, og oppdaget at noen Couchsurfere arrangerte en sammenkomst i Fayetteville i nord-vestre Arkansas, så etter forelesning smatt jeg ut på en tre timers kjøretur, nærmere bestemt på Interstates 430, 40 og 540.


I-430 mot nord over Arkansas-elva ved Little Rock.


Obligatorisk foto av bred og rett USAnsk motorvei. I-40 mot vest.


Jeg svinger nordover fra I-40, inn på I-540, som sprenger seg vei gjennom Ozark-fjellene. Et stykke oppigjennom gjør jeg mitt første møte med en tunnel i USA. Bobby Hopper Tunnel er nesten 500 meter lang, og etter alt å dømme en aldri så liten attraksjon for de innfødte. USAnerne ser ut til å foretrekke å legge motorveiene over fjellene, eller sprenge seg en kløft, heller enn å bygge tunnel. Nå skal det i sannheten sies at det her knapt er snakk om Rocky Mountains, Ozark-fjellene er mest som fyldige åser. Men pent er det, selv om jeg ikke har noen bra bilder derfra å peke til.


Huset jeg surfer i.


Løvete nabolag.


Første kvelden avholdes det en liten sammenkomst for de oppmøtte. Godt spenn i alder her, fra 1 år til godt oppi 60-årene.


Dickson Street er Fayettevilles utelivssentrum. Fayettevilles Sjøgata med andre ord. Uten sjøen.

I motsetting til Little Rock, kan man gå utendørs på kveldstid i Fayetteville uten å være nevneverdig bekymret for å bli ranet eller kjørt ned. Selv om Little Rock er tre ganger så stor, har Fayetteville et fullstendig overlegent uteliv, og siden man ikke er nødt til å fyllekjøre eller ta taxi for å komme seg hjem, fortoner det hele seg ganske forlokkende.


Lørdag kveld blir det arrangert en slags Halloween-fest med utkledning og det som hører til. Mina her vinner prisen for festens mest tidsaktuelle, og samtidig mest obskure utkledning. Neseprotesen skal forestille et falkenebb, som henspeiler på det engelske ordet Falcon, navnet på den lille guttevalpen i Colorado som visstnok hadde vært ute på flytur i en sølvfarget, hjemmebygget ballong iløpet av den foregående uken.


Johny Saksehånd, kjernekaren jeg bor hos i Fayetteville.


Dagen derpå poserer Johny med naboens hund.


En tilfeldig gate i Fayetteville søndag morgen. Rene, pene mennesker tasser rundt i gatene på vei til en av de mange kirkene. Fayetteville ble gjort til det byen er i dag av hippiene som slo seg ned her 70- og 80-tallet. Da det i tillegg er en universitetsby, er befolkningen uvanlig liberal her. Allikevel, enten USANeren er konservativ eller liberal, rasehater eller hippie, han tror på Skriftenes gud, i en eller annen form.

Spørsmålet blir da heller om USAneren er Baptist, Sunni, Evangelist, Katolikk, Kollektivist, Menonitt, Mormoner, Metodist, eller hva det skal være. Listen er uendelig lang, med alskens uvesentlige variasjoner, og de er representert i søkk og kav, noen med små skur uti bushen, andre med søylebefengte palasser i byen. Selv Fayetteville, som har få kirker sammenlignet med andre byer i Arkansas, har sannsynligvis flere kirker enn hele Nordland fylke.


Siden hoved-Halloween inntreffer førstkommende helg, er det full sving på Halloween-butikkene rundt om.


Jøde – $34.99


Pinlig – $29.99

 

Obama og Obama-mama. Ingen Nixon-maske å få tak i, dessverre.


Parykk-rommet.


Noen kvinne-kostymer.


Utenfor har en stakkar blitt hyret inn som levende skilt, her utkledd som klovn. Minstelønna i Arkansas er 36 kroner timen, noe som tilsvarer rundt 3 kg kjøttdeig på supermarkedet.


L.


Jeg kjører en tur og tar en titt på vesle Lake Fayetteville.


Der er det fint.


Sentrum av Fayetteville er usedvanlig trivelig. Dette her er da for ordens skyld ikke sentrum, heller litt gjennomsnittlig USAnsk byområde, for det meste veier, parkeringsplasser og veltrimmet gress.


Jeg tar en kik på University of Arkansas’ storvokste campus, her representert ved Old Main, det gamle hovedbygget. Da U of A hører til samme system som UALR, og Fayetteville er en umåtelig fresk liten storby (rundt 70 000 innbyggere), undersøker jeg for tiden om det er mulig for meg å ta andresemesteret her.


Tusenvis av navn i betongen spredt utover campus, formodentlig forhenværende studenter.


Een hoond in de foontein.


I tilfelle en fullkommen idiot, som kan lese, skulle prøve å sove i fontenen, har man satt opp en håndfull slike advarsler.


Fayettevilles høvelig store sønn, James Fulbright. Fulbright var en demokrat fra Arkansas som var senator for staten i 30 år. Han er kjent ( i visse kretser) for støttet opp under opprettelsen av FN og diverse annen internasjonal fintføling, deriblant et betydelig stipend-program for utvekslingsstudier, oppkalt etter ham selv.


Søndag formiddag er det “Trailer Trash Luncheon” midt uti skogen. John fra Texas, den grå-hårede karen lengst til venstre i bildet, har stellet til en voldsom servering av fôr og vin til de mange Couchsurferne. John har bodd i Dallas i noen år, men er lei av byen og holder nå på å flytte hit, ut i gokk.


Bill fra Arkansas. Alltid en røverhistorie på lur.

 


Mirna fra Libanon og Nastasya fra Russland.



Bob fra Jacksonville spiller gitar og synger rolig om Gud. I sin tid var han og bandet hans nær ved å gi ut plate, men så ble mesteparten av bandet sendt til Vietnam. En ble drept, mens en annen ble alkoholiker, så det gikk heller dårlig med det bandet.


Tara fra Oklahoma, som tok initiativ til og planla hele denne supre sammenkomsten i Fayetteville. Hun registrerte seg som Couchsurfer i skepsis, for å sjekke hvem det var datteren reiste rundt og bodde hos. Etter å ha prøvd det selv kom hun fram til at dette var storartet, og gjorde Couchsurfing til en hobby.


Zak og Jaime fra Missouri.


Mett og glad legger jeg ut på veien hjem. Denne gangen kjører jeg en lang omvei gjennom Ozark-fjellene, som rett og slett er voldsomt trivelige. Veiene er, i motsettning til Interstatene, nesten tomme for trafikk, mens landskapet er mye mer interessant.


Veldig, veldig trivelig.

På vei over en åskam dumper radioen borti en infam meksikansk radiokanal som for øyeblikket spiller den tåpeligste hip-hopen jeg noensinne har hørt. Deretter følger en stødig strøm av meksikansk hurra-fjott-polka med klare tyske inspirasjoner. Når meksikanere i Texas møtte tyske innvandrere, og hørte deres polka, konkluderte de “Ja, dette er noe av det tøffeste vi noensinne har hørt!”. Jeg tuller ikke. Syntesen av tysk polka og ymse meksikanske elementer kalles Banda. Det er ikke bra, men hispanics ser ut til å digge det. At sangerne forsøker å tøffe seg ved å synge om kriminalitet og sex til denne musikken gjør ikke saken bedre. Det er som å være på tivoli, ispedd terror og helvetes inferno.

Mellom hver sang hyler en meksikaner med bart (“AYAYAYAYAYAAAAA!”), etterfulgt av noen energiske godord om Coca-Cola eller vaskepulver. Alt ropes. Det er vist slik man gjør radio i Mexico , horror-polka og skrikende menn med bart.


På vei gjennom fjellene kjører jeg gjennom husklynger med underlige navn – Ozone, Red Star, Oark, London.

Etter å ha hørt på den idiotiske meksikanske radiokanalen i en time, setter jeg på en CD jeg kjøpte natta før, et album av bluegrass-bandet Cletus got shot som jeg var på konsert med i Fayetteville. Gøy.


Etter en hyggelig tur gjennom fjellene begynner det å bli kveld. Jeg vender tilbake til Interstatens monotone grå, og følger I-40 østover. Det er 1 1/2 time igjen til Little Rock, så jeg gasser Toyotaen opp i 115 km/h, krabber i baksetet, og sover resten av turen, mens Cletus got shot synger om punkens død.