Motbydelig #2

Standard

Jeg fortsetter min jakt på idiotisk mat og drikke.


Pulled pork – 0.7 liter

Fra min første tur til Memphis rapporterte jeg om en lunch bestående av byens spesialitet, pulled pork. Knappest delikat, men ikke så verst fast food.

Før jeg kjørte videre fra Memphis bestemmte jeg meg for å ordne meg litt middag, og det du ser over ble resultat, uten at jeg helt skjønner hvordan. Menyen var full av lokal terminologi, så jeg bestilte noe som hørtes høvelig ryddig ut. To minutter senere fikk jeg dette kjøttfylte begeret. “Do you need a fork?” spurte damen bak disken. “I suppose…” svarte jeg, med et passe forfjamset ansiktsuttrykk. Hun var generøs og gav meg et par servietter i tillegg. Jeg ville helst ikke bli sett offentlig med denne avskyeligheten, så jeg gikk ut i bilen, satte meg, og gjorde en nærstudie av dagens middag.

Det jeg hadde fått var rett og slett 0.7 liter pulled pork i et isoporbeger. Pulled pork går altså ut på at man griller svin, hvorpå man gir kjøttet en grundig omgang med bank, slik at det går i oppløsning. I sin ubesudlede form, uten noen tilsetninger, smaker det noenlunde som tørr juleribbe, med en sterk bismak av karbon, dette et resultat av grillingen.


Root Beer

For noen år siden syntes man at Vanilla Coke var usmakelige greier i Norge. Så Cola sluttet å selge stoffet. Se nå for deg at de heller fjernet alt som minnet om cola fra drikken, og dumpet oppi en bøtte vaniljesmak i stedet. Vaniljebrus. Det er dette USAnerne kaller Root Beer, og det er riktig usmakelig.

Skyllende rundt i munnen er stoffet søtt og boblete. I det jeg svelger unna, tilkjennegjøres en barsk smak av kjemisk vanilje, samt en ettersmak av et udefinerbart renholdsmiddel. Som grønnsåpe med furuduft, men allikevel ikke. Kulsyren i dette stoffet er noe for seg selv, uten at jeg vet med sikkerhet hva. Vanlig CO² er det neppe. Den ligger liksom og syrer seg i en evighet i munnen. Etter at all annen smak er vekk, er den der fortsatt. Boble boble.


Baconnaise

Det kan synes som om USAnernes hemninger mot generell galskap er noen hakk svakere enn i verden forøvrig, Tyskland ikke medregnet. President Obama fikk sin nåværende jobb fordi han med få ord oppsummerte ett av grunnpilarene i det USAnske, Yes we can! Forlenger du utsagnet til Yes, we can have! blir det mindre elegant, men desto mer presist. USAnerne får det til, og USAnerne får det om de vil ha det. Som regel vil de det. Om tanken kan tenkes, kan du ta deg faen på at det finnes noen (titals) millioner i republikken som synes tanken er god og verdt dollars, bare de får den presentert for seg.

Når et menneske konfronteres med Baconnaise, majones med baconsmak, vil en vanlig reaksjon være “Æsj!” USAneren er oppvokst i et annet univers enn mennesket, og den instinktive reaksjonen er en helt annen. Fordomsfri kan man kanskje si. Baconnaisens rett til en saklig vurdering er like stor som spinatens, og kan ikke uten videre avskrives. Men der spinaten kun kan skilte med lite tiltrekkende egenskaper som fiber, vitaminer og mineraler, kan Baconnaise by på en tung konsentrasjon av to av de tre viktigste næringsstoffene, salt og fett¹. For USAneren er det ikke noe iboende galt med idéen Baconnaise. Bestanddelene bacon og majones er gode, så hvis kombinasjonen er god, og USAneren kan få den, hvorfor la være? Det ligger en ærlig, objektiv logikk i USAnsk forbruk.


Gyldent og forlokkende.


Et interessant trekk ved Baconnaise er at det både er vegetarisk, kosher og halal, så her er det fritt fram for nesten alle.  Jeg benytter anledningen til å lage en enkel vegetarisk lunch, bestående av en vegetarburger med litt isbergsalat, to brød og et fyldig lag Baconnaise.


Nam nam.

Så gjenstår den vanskelige oppgaven med å karakterisere smaken av Baconnaise. Her passer det godt å sitere min gode venn Obelix. Under et besøk i Roma blir Obelix foresatt de lekreste delikatesser romerne har å by på, kandiserte falkenyrer fra ytre Mongolia, og desslike. Verten, en tvilsom men velholden gladiatortrener, spør Obelix hva han synes om maten. Obelix svarer som sant er: “Salt”

Salt er den dominerende smaken i Baconnaise. Meget salt. Når tungen tilvender seg saltet, merkes fort en annen, mer subtil smak; fett. 70% fett faktisk. Hva så med bacon? Hvor er bacon-smaken i det hele? Som tidligere nevnt er Baconnaise vegetar. Det inneholder hverken baconbiter eller bacon-juice. Dermed er det opp til oppfinnerne, eller Bacontrepenørene som de kaller seg, å komme opp med en god erstatning. Svaret er røyk. Ikke tobakksrøyk eller skogbrann må vite, bare en sjenerøs dose av en enkel, generisk røyksmak. Salt, fett og røyk altså.

 

¹ Sukker er det tredje.

I frityrens rike: Arkansas State Fair

Standard

Arkansas State Fair holder på denne uken. Ifølge innfødte skal dette være stor stas. Særlig skal utvalget av frityrvarer være bra. Som en utilstrekkelig kompensasjon for folkehelsa, starter jeg dagen med en 27 miles lang sykkeltur langs Arkansas-elva, hvorpå jeg hiver meg inn i frityrens infarktbefengte  hjerte.


I en stor hall på messeområdet selges det nips, krydder og redneck-stash. Forøvrig deles det ut gratis bibler, og propaganderes mot abort. Ingen møsbrømlefse å finne.


Demokrater.


Jeg tar selvkritikk. Her bør jeg selvsagt vært mer nysgjerrig og satt meg inn i storfekjøttets hemmelighet, men jeg går dessverre rett forbi.


Tornado shelters. Little Rock ligger midt i “Tornado Alley”, en stripe med spesielt heftig tornado-aktivitet.


Lange pølser.


Twinkies er en slags kremfylt småkake. Zingers kjenner jeg ikke til, men det høres ut som et synonym for jøder. Friterte jøder? Ikke utenkelig, dette er tross alt gammelt Ku Klux Klan-territorium.


Arkansas State Fair kan i praksis beskrives som en forvokst versjon av de ambulerende tivoli som putrer rundt i Norge sommerstid. Tilbudet av kjøtt og frityr er imidlertid en anelse større.


Fritert cola må til. Dette hadde jeg hørt rykter om, og gledet meg stort til å prøve ut.


Deep Fried Coca-Cola i praksis. Krem og lure-kirsebær på toppen, cola-dressing (det vil si cola) i bunnen.


Selve frityren. Jeg så for meg at fritert cola ville bestå av et fettete skall av frityrstoff, fylt med flytende, varm cola, men sannheten er mindre spektakulær. Man har her blandet cola inn i en slags tykk, søt røre, og fritert dette. Det smaker ikke veldig mye cola, men er til gjengjeld umåtelig søtt og fett.


Det er da heller ikke snakk om å få kjøpe et lite beger, man må pent kjøpe noe mer man sized, på størelse med en liten bøtte. Et på alle måter ufyselig produkt.


Baconburgere der baconen er dyppet i sjokolade. Jeg lar dette forbli uprøvd.


Friterte sjokolader er en gammel klassiker. Tatere selger de også, men det avsløres ikke hvorvidt de friteres eller grilles før servering.


Søvnig mann med mye kjøtt.


What’s a Hot Beef Sundae?

Golden Mashed potatoes covered with a generous portion of our roasted and seasoned to perfection Top Round Beef. Then aged cheddar cheese, more golden mashed potatoes smothered with our special beef gravy, more aged cheddar cheese, a slice of buttered toast and a cherry tomato on top.

A delightful satisfying meal that you will crave time after time, year after year.

ENJOY ONE RIGHT NOW!


Mer kjøtt.


Her er det sannsynligvis snakk om småkakedeig. Rå småkakedeig finnes i et rikholdig utvalg i frysediskene her til lands, og nytes gjerne som snop uten mer fra eller til. På Arkansas State Fair er man mer raffinerte.


Funnel Cakes er laget av samme type røre som den friterte colaen, og regnes som en av de virkelige klassikerne på State Fairs rundt om i landet. De dekkes med melis, og eventuelt også en topping med mer substans, som her, syltetøy og sjokolade. Jeg prøvde en slik under Oktoberfest i Dallas, og kan enkelt beskrive det som søtt og fett. Stort mer trenger man ikke.


Tivoli-attraksjoner på middels nivå.


Noe man ikke finner på tivoli i Norge er kåringer av flotteste husdyr.

I dag er det de stiligste grisene som skal kåres.


Flotte svin.


Man sliter tydeligvis med elleville svinefans som lager spetakkel blant dyrene.


På arenaen hvor dyrene skal bedømmes ser en liten jente spørrende på sin far, og lurer på om hun slår svinene på passelig vis.


Det gjør hun.


Selveste Arkansas-bygget. Det tok meg to måneder, men endelig fant jeg det.


Enda mer kjøtt, denne gang i form av kalkun-lår. Ifølge en medstudent er sjarmen med disse ikke utelukkende at man får et stort stykke kjøtt, men også at dette på grunn av sin betydelige størrelse og form kan brukes som slagvåpen.


Jeg kjøper en corn dog, nok en USAnsk klassiker. Pølse i brød har jeg til gode å se, det er corn dogs som gjelder for sørstats-USAnerne. Disse lages ved at man trer en pølse på en pinne, dypper dette i en søt, maisbasert røre, og friterer det hele. Et overlegent produkt jamfør pølse i brød, men vanskeligere i bruk for den som har behov for mye tilbehør, som stekt eller rå løk, rekesalat, og så videre.


På en mellomstor scene synger Jake Owen, en heller middelmådig rocke-country-type. Han har imidlertid halv-langt, litt skittent hår, og er dermed kjekk, så det er tettpakket med unge jenter foran scenen. Jeg har en tilbøyelighet til country, og ser sjokkerende mye av konserten, sjokkerende ettersom dette er fullkomment intetsigende musikk, framført av en artist hvis sceneshow hovedsaklig går ut på å være kjekk, samt rusle litt rundt på scenen og snakke pent om Arkansas.

Jeg kan vel ikke si annet enn at dette opplegget skuffet, etter alt jeg hadde hørt på forhånd. Arkansas har tross alt 3.5 millioner innbyggere og en økonomi på størrelse med Pakistans, så jeg ventet mer enn et forvokst tivoli med masse frityr.

Fritert smør, den hellige frityr-gralen jeg hadde hørt så mye om, lot seg da heller ikke finne. Jeg vet med sikkerhet at denne nyvinningen ble solgt her i fjor, så jeg undres hvorfor det ikke var å finne i år. Kanhende er fritert smør for tullete, selv for USAnere, men tanken om at USAnerne har nådd en grense de ikke vil krysse virker for meg tvilsom. Uansett, jakten på fritert smør vil fortsette, jeg har fortsatt åtte måneder til rådighet i jakten.