Reisen hjem: Yosemite – Las Vegas – Hurricane

Standard

Etter tre storartede dager i Yosemite vil jeg til Zion. Ikke det hellige land, altså, men nasjonalparken i Utah. Raskeste vei dit er 900 km lang, og innebærer ti timer kjøring, uten stopp. Den begynner med å krysse Nevada-fjellene (Sierra Nevada) over Tioga Pass, et fjellpass på nærmere 3000 meters høyde. Deretter fortsetter veien gjennom hjertet av Nevada, hvor det er gold ørken og golde fjell som gjelder.

Planen møter dessverre en nok så eksotisk hindring, i at Tioga Pass nå, 31. Mai, fortsatt er vinterstengt. Veien er ikke vesentlig nok til å brøytes, så det ligger fortsatt metervis med snø oppi fjellpasset. Dermed må jeg gå over til en mindre spennende rute gjennom Californias Central Valley, og videre gjennom Las Vegas, en by jeg egentlig ikke har noe behov for å besøke igjen. Fresno, Bakersfield, Boron og Barstow er noen av de utallige små og store byene langs ruten, som glemmes på fem minutter. Da denne ruten er noe lengre enn førstevalget, ser jeg meg nødt til å ta en overnatting i nettopp Las Vegas, for så å ta siste etappe inn i Utah neste dag.


De første par timene kjører jeg mellom skog og åser.


Små og store valg er under oppseiling, så langs veiene i ymse bosetninger utsettes man for mange spennende argumenter.


I Bakersfield sliter man tilsynelatende med orm.


Jeg stanser i Bakersfield for å vaske bilen og handle inn vann, frukt og snop til de neste dagene. Dette gir meg anledning til å plante skoene on the streets of Bakersfield.

Dwight Yoakam and Buck Owens – Streets of Bakersfield

Langs veien mangler det ikke på byer å handle frukt, vann og snop i. Men sangen heter ikke “Streets of Fresno” eller “Streets of Barstow”. Som tenåring så jeg på Country-Svisj på NRK en natt, og da dukket nettop denne sangen opp. Jeg fikk for første gang høre om Bakersfield, som automatisk ble noe eksotisk og spesielt i mitt verdensbilde. Alt som er del av USAnsk popkultur får dette preget, og i enda større grad når det faktisk er som del av en flette fin country-sang som denne. Det at Bakersfield er en gjennomført uinteressant by har ingenting med saken å gjøre.

På grunn av sangen er byen magisk, og jeg kan ikke gjøre annet enn å stoppe og plante bena i asfalten. Det er den samme logikken som gjør det spennende å handle på WalMart og Sears eller å kjøpe fried chicken hos KFC. Objektivt sett er dette tvers gjennom middelmådige aktiviteter. Men er du oppvokst med utallige elendige USAnske komiserier, og har hørt om disse eksotiske kjedene som finnes hinsides Atlanterhavet, da blir de magiske, uansett hvor traurig de i virkeligheten er.


Forbi Bakersfield møtes jeg av en vegg av vindmøller.


Jeg ventet ikke nevneverdig med spenning langs denne ruten. Det fikk jeg heller ikke.


Boron er en fult ut forglemmelig småby uti ørkenen. Navnet er logisk nok, da byen er hjemsted til verdens største boron-gruve.

Sør for veien ligger Edwards Air Force Base, en diger militær flybase som blant annet inneholder verdens lengste rullebane, 7500 meter lang. Basen brukes for det meste til testing av nye militærfly. Chuck Yeager ble det første mennesket til å bryte lydmuren her i Oktober, 1947.

Eller for å si dette med helt andre ord: Det er ikke alltid like spennende å kjøre bil i USA. Det går fort inflasjon i hva som oppfattes som underholdende, og jeg griper med lyst tak i selv det minste som dukker opp langs veien.


De ti bud står skiltet på rekke og rad uti noen busker.


Etter den forblåste byen Barstow tar jeg igjen inn på I-15 i østlig retning, som jeg ti dager tidligere hadde krysset motsatt vei, på turen fra Las Vegas til Stillehavet.


Jeg krysser over et fjellpass, og nærmer meg grensen til Nevada. Legg merke til køen i motsatt kjøreretning. Det er mandag og Memorial Day, noen slags fridag som gjør den foregående helgen til en langhelg, med en voldsom utfart av folk i alle retninger. I Yosemite var det tidvis tett med folk, og det samme ser ut til å ha vært situasjonen i Las Vegas. Det er tett trafikk, tidvis saktegående kø, tilsynelatende hele den to filer brede Interstaten fra Las Vegas til Los Angeles.

Jeg suser derimot avgårde i lett trafikk.


Nedi dalen ligger deltatsgrensen mellom California og Nevada. Få meter over grensen dukker de første casinoene opp.


I Las Vegas vil sheriffen gjenvelges.


Det samme gjelder denne villbassen. James vil videreføre sitt opprørske arbeid i styret til Nevada System of Higher Education, som dirigerer ymse universiteter i Nevada. I USA bedriver man direkte valg til mange rare embeder, og det dere ser her er langt fra det mest obskure i så måte.


Det sies at advokater er noe man aldri får nok av. Finnes ikke arbeidsplassene, skaper advokatene nye behov, og får sysselsatt seg. I et land som USA, hvor mer enn 3% av befolkningen enten sitter i fengsel eller er ute på en form for prøveløslatelse, og man saksøker hverandre for alt og ingenting, lever advokatene godt.


Igjen inntar jeg Las Vegas. Her casinoet New York, New York.

Som sist, bor jeg på sofaen til Beau. For anledningen har han to andre couchsurfere på besøk, et par fra England. På kvelden blir jeg med dem og Beau ned til downtown Las Vegas, hvor de første kasinoene lå, og der de noe mindre fancy kasinoene fortsatt ligger. The Strip er det best kjente kasino-området i Las Vegas, en lang aveny av gigantiske dunder-kasinoer fylt med galskap og stygge interiører. I Downtown er skalaen betraktelig mindre, og samtidig langt mer fotgjengervennlig. I det hele tatt et mye triveligere område enn The Strip, som bare var bedrøvelig.


Neste morgen tar jeg fatt på de siste tre timene opp til Hurricane i Utah, og videre til vanvittige Zion National Park.


Opp mot Utah blir klimaet noe mindre goldt, men det er fortsatt nok så tørt.


På turen sneier jeg gjennom nord-vestre Arizona, og passerer småbyen Beaver Dam. Tatt i betraktning at det knapt finnes trær utenfor folks godt vannede hager, er det noe suspekt over et stedsnavn som Beaver Dam i dette området. At det går nevneverdige beverbestander og labber rundt uti ørkenene her er da også heller tvilsomt.


Rød sandstein er det som gjelder sør i Utah.


Jeg suser gjennom Hurricane, byen jeg skal overnatte i, og drar direkte til Zion.

Zion er imidlertid så vanvittig at det fortjener sin egen bloggpost.

16 timer i Missouri

Standard

En anelse forsinket kommer denne dokumentasjonen av min Spring Break-ekspedisjon sist Mars. Jeg hadde blitt kjent med svært få studenter på dette tidspunktet, og mine samboere hadde ikke ferie, så det var helt og holdent opp til meg selv hvor jeg skulle tilbringe den ni dager lange ferien. Jeg valgte å følge min naturlige trekning, det vil si, mot nord.

Etter siste forelesning kjører jeg de tre timene opp til Fayetteville i nord-østre Arkansas, og tilbringer natten der. Klokka 07.00 står jeg opp med en plan om kjøre til Iowas hovedstad, Des Moines, som også er hjembyen til en av mine favorittforfattere, Bill Bryson. Men nei. Mellom meg og Iowa, ligger Missouri, og nordre Missouri er i ferd med å la seg kollektivt nedsnø.

Fri for piggdekk og ABS-bremser, er jeg nødt til å skrinlegge Des Moines. Uten alt for mange alternativer, finner jeg ut at det heller får bli St. Louis, “The Gateway City”, en 6-7 timers kjøretur mot nordøst, gjennom deler av Missouri som ikke snør ned. Jeg fyrer av en håndfull sofasurfe-søknader til folk i St. Louis, og kjører av sted.


Det regner hele veien.

16 Horsepower – Wayfaring Stranger

På en bygdevei på grensen mellom Arkansas og Missouri dumper jeg borti en kristenfundamentalistisk propagandakanal hvor en dame som utgir seg for å ha vært innehaver av en abortklinikk, forteller at hun ble sponset av “the abortion industry” for å gå inn i USAnske skoler og lære opp 10-12 år gamle jenter i å ha sex, i den hensikt at de skulle bli gravide og abortere 5-7 ganger innen de fylte 18. “Wow. That’s really satanic.” tilføyer en av radioprogrammets verter noe uinspirert. Utfra abortdamas påstander, er det snakk om en vidtrekkende konspirasjon, på tvers av USA.


Et av de mer underlige utslagene av USAnernes tolkning av begrepet demokrati, er direktevalg av et utall lokale embetsmenn, deriblant statsadvokater, sheriffer og dommere. Dette gir en del underlige utslag, i det disse må samle inn penger til egen valgkamp, samt være ekstra påpasselige med å opptre publikumsvennlig rundt valg-tider. Å være “tough on crime” er populært i USA, og det kan dermed være lurt for en sittende dommer å ta ekstra hardt i når dom skal felles.

Herrin her er en republikansk dommer. Elefantlogoene på plakaten tilhører det republikanske parti, ofte omtalt som GOP (the Grand Old Party).


Rett utenfor den parkeringsplasspregede byen Springfield, inntar jeg Interstate 44 mot nord-øst, på tvers av Missouri.


Heldigvis skorter det ikke på attraksjonene.


“Gift Store” kan vel i praksis oversettes som souvernir-butikk, og innholdet er i gjennomsnitt 40% tåpeligere i USA enn hva jeg opplever rundt i Europa. Hva gjelder dette konkrete tilfellet, vil jeg si at utvalget er mer ubegripelig enn tåpelig. Her avdelingen for rustikke skilt.


I låste skap finnes kostbare varer.


Om den faktisk er verdens største, vet jeg nå ikke helt, men dimensjonene er brukbare.


Avdelingen for John Deere-souvenirer.

I verdens største souvenir-butikk kjøper jeg tre postkort til 25 cent stykket, før jeg vender tilbake til I-44.


Noen timer senere stanser jeg på en av Anglo-Iranian Oil Companys (nå kjent som British Petroleum) bensinstasjoner, før jeg av mangel på alternativer inntar en riktig bedriten lunch hos Kentucky Fried Chicken.


Rundt sju timer og 550 km etter avgang fra Fayetteville, siger jeg sånn smått inn i St. Louis.



Sentrum av St. Louis ser ut som hvilken som helst USAnsk storby. Høyhus fylt av banker, forsikringsselskaper og hoteller, pinne rette, brede veier, og en og annen stadion. Mangelen på restauranter, utesteder og butikker er slående. Enda mer slående er vel mangelen på innbyggere, rett og slett fordi folk sjeldent bor i sentrum av byer i USA.

Jeg finner nærmeste Starbucks og får logget på Internet, hvor det viser seg at veiene nord i Missouri nå er snøfrie, og at jeg har fått postivt svar fra et par sofasurfere i Iowa City (i Iowa, tro det eller ei). Iowa City er uansett byen jeg la opp til som neste stopp på turen, etter den nå avlyste visitten til Des Moines. Mens jeg prøver å få tak i dem per telefon for sjekke om jeg kan komme med en gang, kjører jeg ned i sentrum av St. Louis for å inspirere the Gateway Arch.


Sånn ser den ut. Du har helt sikkert sett den før. Jeg føler ikke noe spesielt behov for å bli værende i St. Louis, så når jeg får tak i folkene i Iowa City, hopper jeg i bilen og fyrer avgårde. På vei ut av St. Louis’ bykjerne får jeg glimt av noen av de mest forfallne nabolagene jeg har sett, langt verre enn Katrina-områdene i New Orleans. Vi snakker krigssonekvaliteter, vi snakker Fallujah, 2004, men ikke riktig så ille som Dresden 1945. Jeg er ikke veldig hypp på å bli knivranet og napalmdrept, så jeg stopper ikke for å fotografere. Derfor ingen bilder.


Første bit av den normalt 4 1/2 timer lange turen til Iowa City er grei skuring. Jeg krysser Missouri-elva for første gang i mitt liv og opplever en viss geografisk tilfredsstillelse. Etterhvert faller temperaturen og ligger og vaker rundt frysepunktet. Det regner, men regnet går over i et lett snødryss, som så blir tyngre. Snøen hoper seg ikke opp, den smelter på veien, men jeg sakker ned farten. Siste timen opp mot delstatsgrensen mot Iowa begynner snøen samle seg på veien i et tynt, tørt slør. Men som USAnske veier flest, er denne bred, rett og relativt jevn, så jeg overlever.

Et jævla pes er det uansett, ikke den avslappende kjøringen jeg er blitt vant til.

Jeg krysser Des Moines-elva, og kommer inn i Iowa. Veiforholdene blir raskt og nærmest mirakuløst bedre. Snøfallet stanser, og snart er veien forran meg helt tør. Klokken 22.03 parkerer jeg utfor et lite hus nær sentrum av Iowa City, tilhørende Liz og Amanda, to sofasurfere. Jeg får tildelt eget rom med dobbeltseng. Etter 16 timer i farta, hvorav 11 timer med ren kjøretid, er jeg meget fornøyd med å være i en dobbelseng i Iowa.

Neste dag setter jeg meg ned og forsøker å gjøre noen notater om hva jeg husker fra kjøreturen gjennom Missouri, men det er ingenting å huske. Bortsett fra en diger tåpelig souvenirbutikk og the Gateway Arch i St. Louis, var det absolutt ingen ting som gjorde inntrykk. Veier, regn, trær, gress – Missouri.

På en bygdevei på grensen mellom Arkansas og Missouri dumper jeg borti en kristenfundamentalistisk propagandakanal


















hvor en dame som utgir seg for å være innehaver (eller tidligere innehaver) av en abortklinikk, forteller at hun

ble sponset av “the abortion industry” for å gå inn i USAnske skoler og lære opp 10-12 år gamle jenter i å ha sex,

i den hensikt at de skulle bli gravide og abortere 5-7 ganger innen de fylte 18. “Wow. That’s really satanic.”

tilføyer en av radiprogrammets verter noe uinspirert. Han høres ut til å slite med en tett nese. Utfra abortdamas

påstander, er det snakk om en vidtrekkende konspirasjon, på tvers av USA.