Motbydelig #2

Standard

Jeg fortsetter min jakt på idiotisk mat og drikke.


Pulled pork – 0.7 liter

Fra min første tur til Memphis rapporterte jeg om en lunch bestående av byens spesialitet, pulled pork. Knappest delikat, men ikke så verst fast food.

Før jeg kjørte videre fra Memphis bestemmte jeg meg for å ordne meg litt middag, og det du ser over ble resultat, uten at jeg helt skjønner hvordan. Menyen var full av lokal terminologi, så jeg bestilte noe som hørtes høvelig ryddig ut. To minutter senere fikk jeg dette kjøttfylte begeret. “Do you need a fork?” spurte damen bak disken. “I suppose…” svarte jeg, med et passe forfjamset ansiktsuttrykk. Hun var generøs og gav meg et par servietter i tillegg. Jeg ville helst ikke bli sett offentlig med denne avskyeligheten, så jeg gikk ut i bilen, satte meg, og gjorde en nærstudie av dagens middag.

Det jeg hadde fått var rett og slett 0.7 liter pulled pork i et isoporbeger. Pulled pork går altså ut på at man griller svin, hvorpå man gir kjøttet en grundig omgang med bank, slik at det går i oppløsning. I sin ubesudlede form, uten noen tilsetninger, smaker det noenlunde som tørr juleribbe, med en sterk bismak av karbon, dette et resultat av grillingen.


Root Beer

For noen år siden syntes man at Vanilla Coke var usmakelige greier i Norge. Så Cola sluttet å selge stoffet. Se nå for deg at de heller fjernet alt som minnet om cola fra drikken, og dumpet oppi en bøtte vaniljesmak i stedet. Vaniljebrus. Det er dette USAnerne kaller Root Beer, og det er riktig usmakelig.

Skyllende rundt i munnen er stoffet søtt og boblete. I det jeg svelger unna, tilkjennegjøres en barsk smak av kjemisk vanilje, samt en ettersmak av et udefinerbart renholdsmiddel. Som grønnsåpe med furuduft, men allikevel ikke. Kulsyren i dette stoffet er noe for seg selv, uten at jeg vet med sikkerhet hva. Vanlig CO² er det neppe. Den ligger liksom og syrer seg i en evighet i munnen. Etter at all annen smak er vekk, er den der fortsatt. Boble boble.


Baconnaise

Det kan synes som om USAnernes hemninger mot generell galskap er noen hakk svakere enn i verden forøvrig, Tyskland ikke medregnet. President Obama fikk sin nåværende jobb fordi han med få ord oppsummerte ett av grunnpilarene i det USAnske, Yes we can! Forlenger du utsagnet til Yes, we can have! blir det mindre elegant, men desto mer presist. USAnerne får det til, og USAnerne får det om de vil ha det. Som regel vil de det. Om tanken kan tenkes, kan du ta deg faen på at det finnes noen (titals) millioner i republikken som synes tanken er god og verdt dollars, bare de får den presentert for seg.

Når et menneske konfronteres med Baconnaise, majones med baconsmak, vil en vanlig reaksjon være “Æsj!” USAneren er oppvokst i et annet univers enn mennesket, og den instinktive reaksjonen er en helt annen. Fordomsfri kan man kanskje si. Baconnaisens rett til en saklig vurdering er like stor som spinatens, og kan ikke uten videre avskrives. Men der spinaten kun kan skilte med lite tiltrekkende egenskaper som fiber, vitaminer og mineraler, kan Baconnaise by på en tung konsentrasjon av to av de tre viktigste næringsstoffene, salt og fett¹. For USAneren er det ikke noe iboende galt med idéen Baconnaise. Bestanddelene bacon og majones er gode, så hvis kombinasjonen er god, og USAneren kan få den, hvorfor la være? Det ligger en ærlig, objektiv logikk i USAnsk forbruk.


Gyldent og forlokkende.


Et interessant trekk ved Baconnaise er at det både er vegetarisk, kosher og halal, så her er det fritt fram for nesten alle.  Jeg benytter anledningen til å lage en enkel vegetarisk lunch, bestående av en vegetarburger med litt isbergsalat, to brød og et fyldig lag Baconnaise.


Nam nam.

Så gjenstår den vanskelige oppgaven med å karakterisere smaken av Baconnaise. Her passer det godt å sitere min gode venn Obelix. Under et besøk i Roma blir Obelix foresatt de lekreste delikatesser romerne har å by på, kandiserte falkenyrer fra ytre Mongolia, og desslike. Verten, en tvilsom men velholden gladiatortrener, spør Obelix hva han synes om maten. Obelix svarer som sant er: “Salt”

Salt er den dominerende smaken i Baconnaise. Meget salt. Når tungen tilvender seg saltet, merkes fort en annen, mer subtil smak; fett. 70% fett faktisk. Hva så med bacon? Hvor er bacon-smaken i det hele? Som tidligere nevnt er Baconnaise vegetar. Det inneholder hverken baconbiter eller bacon-juice. Dermed er det opp til oppfinnerne, eller Bacontrepenørene som de kaller seg, å komme opp med en god erstatning. Svaret er røyk. Ikke tobakksrøyk eller skogbrann må vite, bare en sjenerøs dose av en enkel, generisk røyksmak. Salt, fett og røyk altså.

 

¹ Sukker er det tredje.

Motbydelig #1

Standard

Jeg fniser som ei småjente når jeg går rundt på Supermarkedene her. Utvalget av idioti i selv en vanlig butikk er slående. Idiotisk som jeg er må jeg selvsagt prøvekjøre det jeg kommer over. I dag tar jeg en kik på næringsmidler som utmerker seg med en innlysende eller skjult motbydelighet. Det er mer der dette kommer fra.


Fig Newtons

Først ut er Fig Newtons. Dette er et eldgammelt varemerke i USA-land, og ser du mye USAnske sitcoms er dette noe det refereres til med jevne mellomrom, gjerne lett nedlatende. I boka “The life and times of the Thunderbolt Kid”  omtaler Bill Bryson Fig Newtons som “the only truly dreadful cookie ever made“. Så jeg kjøpte en boks.

Pakken er fylt med en remse knøttsmå kjekser med åpne ender, hvor man får fritt innsyn til fikenfyllet. De er ikke stort større enn en Smørbukk, men en del tykkere. Kjeksskorpa er utpreget tørr, mens fyllet kan beskrives som smaken og teksturen av most rosin med fin grus. Bryson tar hardt i, dreadful er de ikke. Rivende middelmådig høres mer riktig ut. Iblandet fin grus.

 

Easy Cheese

Kraft Easy Cheese med en liten cheddar-orkidé på tuten.

Jeg innser at disse to bildene ikke helt yter Easy Cheese rettferdighet, den delikate lille osteblomsten antyder at det her er snakk om nettopp det, noe delikat. Jeg kan ikke understreke hvor feil det er. Jeg har fortsatt til gode å se noe som helst her borte som kan beskrives som delikat. Om det ikke er åpenbart, det er her snakk om cheddar-ost på sprayboks. Foruten den vanlige Cheddar-varianten som er avbildet her finnes det en “Sharp Cheddar”, “American Cheddar”, og naturligvis, “Cheddar’n'Bacon”.

Smaken er utpreget industriell. Det er snakk om fabrikk-ost av en gjennomarbeidet standard. Har du vært borti USAnske “Singles”, altså individuelt pakkede, kvadratiske skiver “ost” ment for bruk på burgere, da vet du helt fundamentalt hvordan dette smaker. Forskjellen, utover det åpenbare, at den sprøytes ut av en boks, er at den er langt saltere, den er særegent klissete og viktigst av alt, den har i seg et klart trekk av CO2 (kullsyre), som i en hvilken som helst brusboks. Kraft bruker visstnok ikke drivgass i disse boksene,men smaken av kullsyre er umiskjennelig.

 

Jelly Belly Pudding Snacks Very Cherry

De er relativt uskyldige på utsiden…

…men inni finner man en gugge av en farge du knapt kan tenke deg. Jeg er ikke sikker på om kameraet og de rådende lysforholdene har klart å representere denne særegne rødfargen, den er virkelig ikke som noen annen jeg har sett. Er det maling? Er det feilprodusert jordbærsaus? Nei, det er Jelly Belly Very Cherry Pudding.

Jelly Bellys er et velkjent USAnsk snopmerke. Hovedproduktet deres er små geledrops i utallige bisarre smaksvarianter. Ganske morsomme egentlig. Dette eksperimentet er derimot ikke morsomt. Denne smaksvarianten kalles “Very Cherry”, så jeg forestilte meg noe surt med den umiskjennelige smaken av kirsebær. Det jeg kjente i munnen, var som fargen øynene mine oppfattet, helt ulikt alt annet jeg har vært borti. Jeg hadde aldri trodd at så stor ondskap kunne ligge nedfelt i en så liten pakke, som en fjott stolte jeg på geometrien.

Stoffet var av en svært tyktflytende konsistens. Surt var det definitivt ikke. Som ananasen vil denne substansen lure deg til å tro at det er noe fruktpreget, men hva får du? Noe ufyselig, noe udefinerbart ekkelt. Litt søtt, men bare litt. Kirsebærsmaken har nok rømt for lenge siden. Dette røde slimet legger seg som en tykk, kreftframkallende hinne rundt tungen din,  som kjennes som om den holder på å kveles. Det sprer seg rundt i munnen, alt får en intens men samtidig matt rødfarge. Du kan ikke bevege deg utendørs på noen timer, leppene dine blir idiotisk røde. Jeg har virkelig ikke ord for å beskrive smaken, den må, men bør ikke oppleves.

 

the only truly dreadful
cookie ever made