Motbydelig #2

Standard

Jeg fortsetter min jakt på idiotisk mat og drikke.


Pulled pork – 0.7 liter

Fra min første tur til Memphis rapporterte jeg om en lunch bestående av byens spesialitet, pulled pork. Knappest delikat, men ikke så verst fast food.

Før jeg kjørte videre fra Memphis bestemmte jeg meg for å ordne meg litt middag, og det du ser over ble resultat, uten at jeg helt skjønner hvordan. Menyen var full av lokal terminologi, så jeg bestilte noe som hørtes høvelig ryddig ut. To minutter senere fikk jeg dette kjøttfylte begeret. “Do you need a fork?” spurte damen bak disken. “I suppose…” svarte jeg, med et passe forfjamset ansiktsuttrykk. Hun var generøs og gav meg et par servietter i tillegg. Jeg ville helst ikke bli sett offentlig med denne avskyeligheten, så jeg gikk ut i bilen, satte meg, og gjorde en nærstudie av dagens middag.

Det jeg hadde fått var rett og slett 0.7 liter pulled pork i et isoporbeger. Pulled pork går altså ut på at man griller svin, hvorpå man gir kjøttet en grundig omgang med bank, slik at det går i oppløsning. I sin ubesudlede form, uten noen tilsetninger, smaker det noenlunde som tørr juleribbe, med en sterk bismak av karbon, dette et resultat av grillingen.


Root Beer

For noen år siden syntes man at Vanilla Coke var usmakelige greier i Norge. Så Cola sluttet å selge stoffet. Se nå for deg at de heller fjernet alt som minnet om cola fra drikken, og dumpet oppi en bøtte vaniljesmak i stedet. Vaniljebrus. Det er dette USAnerne kaller Root Beer, og det er riktig usmakelig.

Skyllende rundt i munnen er stoffet søtt og boblete. I det jeg svelger unna, tilkjennegjøres en barsk smak av kjemisk vanilje, samt en ettersmak av et udefinerbart renholdsmiddel. Som grønnsåpe med furuduft, men allikevel ikke. Kulsyren i dette stoffet er noe for seg selv, uten at jeg vet med sikkerhet hva. Vanlig CO² er det neppe. Den ligger liksom og syrer seg i en evighet i munnen. Etter at all annen smak er vekk, er den der fortsatt. Boble boble.


Baconnaise

Det kan synes som om USAnernes hemninger mot generell galskap er noen hakk svakere enn i verden forøvrig, Tyskland ikke medregnet. President Obama fikk sin nåværende jobb fordi han med få ord oppsummerte ett av grunnpilarene i det USAnske, Yes we can! Forlenger du utsagnet til Yes, we can have! blir det mindre elegant, men desto mer presist. USAnerne får det til, og USAnerne får det om de vil ha det. Som regel vil de det. Om tanken kan tenkes, kan du ta deg faen på at det finnes noen (titals) millioner i republikken som synes tanken er god og verdt dollars, bare de får den presentert for seg.

Når et menneske konfronteres med Baconnaise, majones med baconsmak, vil en vanlig reaksjon være “Æsj!” USAneren er oppvokst i et annet univers enn mennesket, og den instinktive reaksjonen er en helt annen. Fordomsfri kan man kanskje si. Baconnaisens rett til en saklig vurdering er like stor som spinatens, og kan ikke uten videre avskrives. Men der spinaten kun kan skilte med lite tiltrekkende egenskaper som fiber, vitaminer og mineraler, kan Baconnaise by på en tung konsentrasjon av to av de tre viktigste næringsstoffene, salt og fett¹. For USAneren er det ikke noe iboende galt med idéen Baconnaise. Bestanddelene bacon og majones er gode, så hvis kombinasjonen er god, og USAneren kan få den, hvorfor la være? Det ligger en ærlig, objektiv logikk i USAnsk forbruk.


Gyldent og forlokkende.


Et interessant trekk ved Baconnaise er at det både er vegetarisk, kosher og halal, så her er det fritt fram for nesten alle.  Jeg benytter anledningen til å lage en enkel vegetarisk lunch, bestående av en vegetarburger med litt isbergsalat, to brød og et fyldig lag Baconnaise.


Nam nam.

Så gjenstår den vanskelige oppgaven med å karakterisere smaken av Baconnaise. Her passer det godt å sitere min gode venn Obelix. Under et besøk i Roma blir Obelix foresatt de lekreste delikatesser romerne har å by på, kandiserte falkenyrer fra ytre Mongolia, og desslike. Verten, en tvilsom men velholden gladiatortrener, spør Obelix hva han synes om maten. Obelix svarer som sant er: “Salt”

Salt er den dominerende smaken i Baconnaise. Meget salt. Når tungen tilvender seg saltet, merkes fort en annen, mer subtil smak; fett. 70% fett faktisk. Hva så med bacon? Hvor er bacon-smaken i det hele? Som tidligere nevnt er Baconnaise vegetar. Det inneholder hverken baconbiter eller bacon-juice. Dermed er det opp til oppfinnerne, eller Bacontrepenørene som de kaller seg, å komme opp med en god erstatning. Svaret er røyk. Ikke tobakksrøyk eller skogbrann må vite, bare en sjenerøs dose av en enkel, generisk røyksmak. Salt, fett og røyk altså.

 

¹ Sukker er det tredje.

Motbydelig #1

Standard

Jeg fniser som ei småjente mens jeg går rundt på supermarkedene her. Utvalget av idioti i selv en vanlig butikk er slående. Idiotisk som jeg er tester jeg det jeg kommer over. Det er mer der dette kommer fra.

Fig Newtons

Først ut er Fig Newtons. Et gammelt, veletablert varemerke du kanhende har hørt referanser til i amerikanske TV-serier, gjerne lett nedlatende. I boka “The life and times of the Thunderbolt Kid”  omtaler Bill Bryson Fig Newtons som “the only truly dreadful cookie ever made“. Jeg kjøpte en eske.

Pakken er fylt med en remse knøttsmå kjekser med åpne ender som gir innsyn til fikenfyllet. Kjeksskorpa er utpreget tørr, mens fyllet kan beskrives som smaken og teksturen av most rosin med fin grus. Bryson tar hardt i, dreadful er de ikke. Rivende middelmådig er mer riktig. Ispedd fin grus.

Easy Cheese

Kraft Easy Cheese med en liten cheddar-orkidé på tuten.

Bildene yter ikke Easy Cheese rettferdighet. Den delikate osteblomsten antyder at det her er snakk om nettopp det, noe delikat. Jeg kan ikke understreke nok hvor feil det er. Om det ikke er åpenbart   dette er cheddar-ost på sprayboks. Foruten den vanlige Cheddar-varianten som er avbildet her finnes også “Sharp Cheddar”, “American Cheddar”, og naturligvis, “Cheddar’n'Bacon”.

Smaken er utpreget industriell. Fabrikk-ost. Har du vært borti amerikanske “Singles”, altså individuelt pakkede, kvadratiske skiver “ost” ment for bruk på burgere vet du fundamentalt hvordan dette smaker. Forskjellen, utover det faktum at sprayosten kommer på sprayboks, er at den er langt saltere, bemerkelsesverdig klissete og viktigst av alt, har en tydelig smak av kullsyre. Litt som brus altså. Kraft hevder de ikke brukerdrivgass i disse boksene, men smaken av kullsyre er intet mindre til stede..

Jelly Belly Pudding Snacks Very Cherry

En uskyldig utseende porsjonspakning.

Innholdet er alt annet enn uskyldig. Bildet gir ikke fullt ut inntrykk av denne særegne rødfargen, den er ikke som noen annen jeg har sett. Er det maling? Er det mislykket jordbærsaus? Nei, det er Jelly Belly Very Cherry Pudding.

Jelly Bellys er et velkjent amerikansk snopmerke. Deres hovedprodukt er små geledrops i utallige bisarre smaksvarianter. Ganske morsomme. Dette pudding-eksperimentet er ikke morsomt. Smaksvarianten kalles “Very Cherry”. Jeg forestilte meg noe surt med smak av kirsebær. Den faktiske smaken harmonerte med stoffets utseende. Ikke bra. Pandoras porsjonspakke, fylt med ondskap.

Det røde slimet legger seg som en kvelende tykk og trolig kreftframkallende hinne rundt tungen. Guffet sprer seg gjennom munnen, alt får en intens men samtidig matt rødfarge. Leppene blir idiotisk røde. Smaken er ubeskrivelig ikke sur, bare litt søt, blottet for en kirsebærsmak som må vist sitt eget beste og rømt for lenge siden. Den nysgjerrige må oppleve for å forstå, men bør ikke.

the only truly dreadful
cookie ever made