New Orleans, Louisiana

Standard

I kveldinga den 12. Januar lander vi i Little Rock. Neste morgen anskaffes nye bakdekk til bilen (det ene bakdekket hadde på uforklarlig vis punktert mens jeg var hjemme i Norge), og ordner oss en tung USAnsk frokost på den lokale burgerbaren Cheeburger Cheeburger.


Milkshake må til.


Løkringer.


Og burger.


Deretter bygger vi opp et robust lager av kjøresnacks. Særlig beef jerkey (tørket kjøtt) er obligatorisk under langkjøring i USA.  Åtte timer til New Orleans.


Willie Nelson – On the road again

Vi tar veien fatt, mot syd, mot sump, flomskader og dekadanse.

Ruten går skrått inn mot Mississippi-elven, og jo nærmere elven vi kommer, jo flatere blir landskapet.


USAs geografi er preget av to store fjellkjeder, Appalachians i øst, og en klynge fjellkjeder i vest, hvorav Rocky Mountains er best kjent. Området mellom er peise flatt flatt. Unntaket er hovedsaklig nordlige og vestre Arkansas, hvor det finnes åser og lave fjell. Innbyggerne mellom fjellene setter imidlertid like høy pris på godt vanntrykk i ledningene som oss andre, noe som resulterer i vanntårn i søkk og kav. Her et vanntårn tilhørende den uvesentlige småbyen Tamo i Arkansas.


Midt i ingensteds i syd-østlige Arkansas ser vi et skilt med blant ordet “Amish”. Vi stanser. Det er et slags amish-utsalg, handlende i amish-ost, amish-snop, amis-stol og amish-syltetøy.

Delstaten Pennsylvania er “Amish Country”, men delvis fordi dette har blitt et så voldsomt populært turistmål, har mange amish flyttet annensteds, som hit.


Handelsmannen er etter hva jeg kan forstå amish light. Det har ikke hindret ham i å få 12 unger.


Reisefølget poserende foran en amish-kjerre.


I det vi forlater Arkansas begynner det å bli mørkt, og fotolyset svinner. Vi får oss en sen middag på en klassisk truck stop (“Country Junction” i Wesson, Mississippi), hvor ryktet sprer seg som ild i tørt gress om de tre nordmennene som nettopp kom inn døren. Nordmenn er formodentlig ikke tungt representert i Wesson til daglig.

Noe før midnatt nærmer vi oss New Orleans, og jeg kan fyre opp en spesielt velegnet sang på bilstereoen.

The International Tusslers Society – Satan’s favourite son


Straks er vi framme. Her bor vi, hos sofasurferen Vince.


Overnattingsstedet ser fra utsiden ut som et forvokst skur. Blant de som har peiling på denslags, kalles hus som dette “Shotgun Shacks”. Navnet kommer av at det skal være uproblematisk å skyte tvers gjennom huset med hagle, takket være manglen på interne vegger til å stoppe blyet.


Vi bor i Tremé-området, et av byens eldste, med gangavstand til andre nusselige områder, blant annet det smått berømte French Quarter. Vi tasser gjennom Tremé og French Quarter, og kiker på hus.


Fleur-de-lis, Tremé.


Hus, French Quarter.


Hus, French Quarter.


Hus, French Quarter.


Mint Julep, en erketypisk sydstatsdrink. Bourbon, mintblader, sukker, is og vann. Ikke så verst, men heller ikke mer enn det.


Jambalaya til middag. Namnam creole-mat.


Neste dag er vi ute og trør igjen. Her i Marigny, et av nabodistriktene til French Quarter.

New Orleans er en i USAnsk sammenheng eldgammel by, grunnlagt av franskmenn i 1718. Foruten å ha vært franskeid i to perioder, har byen også vært kontrollert av Spania, og siden 1803, USA. Alle tre har satt sitt særpreg på byen. Det samme gjaldt byens store befolkning av Afrikanske slaver, og etterhvert, frigitte slaver, for ikke å glemme Acadierne. De er bedre kjent som Cajuns, og er etterkommerne av franske bosettere fra det som i dag er Canadas østkyst. Disse ramsalte fiskerne ble tvangsflyttet hit av britene rundt midten av 1750-tallet, og arvtagerne finnes nå i søkk og kav i New Orleans og søndre Louisiana.

New Orleans er en saus, en saus med mye rart i. Det er mye forfall og råttent i sausen. Men det er en fin saus, og den smaker godt. Under sausen ligger en sydende, varm smørje av sump, døde aligatorer og levende begravde vampyrer.


Flere hus i Marigny.


I New Orleans sparer man ikke på kruttet.


I tilfelle du skulle gjøre den grove tabbe å tro at det er permanent.


The Teamsters! Hvor ble det av Jimmy Hoffa?


Elvebåten Creole Queen på Mississippi-elven ved New Orleans.

I 1803 ble the Louisiana Purchase underskrevet av Frankrike og USA i New Orleans. Foruten New Orleans i seg selv, solgte Napoleon I et enormt franskeid område vest for Mississippi til USA. Dette utgjør i dag 23% av USAs areal.


Middag på Café Pontalba.

Til forrett: Blackened aligator


Til hovedrett: Crawfish Etouffé

Iløpet av oppholdet i søndre Louisiana blir vi stadig mer oppkavet over matstellet her, og kårer enstemmig Cajun/Creol-kjøkkenet til det beste vi har kommet over. Vi skulle gjerne ha spist i området i et par uker til, men fra de dagene vi var der, anbefales blackened aligator (krydret og grillet alligator), Gumbo, Jambalaya, Crawfish Etouffé (alle varianter over konseptet grønsaker, ris og sjømat i digg saus), Boudin (pølse fylt med kjøtt og krydret ris) og pralines (små sjokolade-og-nøtte-klatter). Kjempemessig!

Uti kveldinga drar vi på byen med Vince. Vi trasker gjennom Bourbon Street, som over hele USA er kjent som festgaten uten sidestykke i USA. Bourbon Street framtrer omtrent slik jeg ser for meg tilsvarende turistfyllerier i Europa (Ibiza o.l.). Siden Vince besitter insiderpeiling, går vi videre til Frenchman Street, som ifølge ham er området hvor de innfødte foretrekker å henge. Det skal være live-jazzing på gang, ikke overraskende i New Orleans, en by som legger krav på å være sjangerens opphavssted.

Som en innbitt jazzhater er jeg skeptisk. Opp gjennom årene har jeg hørt mer enn sunt er på P2, og har da ofte blitt belemret med det snobbete rælet som P2 liker å presentere som jazz. Du vet, den slappe taffelmusikken som rødvinsnippende, middelaldrende menn i baskerlue sitter på konsert og lytter til, mens de nikker lett på hodet. Dette akkompagnert av kommentarer fra P2s jazzsnobber, menn av samme kaliber, som legger ut om hvor overlegen jazz er alle andre sjangre, at jazz er all musikks opphav, at Sokrates’ aktiviteter i antikkens Hellas nærmest var som jazz å regne.

Til min store glede, viser det seg at P2s tolkning av jazz ikke har noe som helst til felles med det som bedrives i New Orleans. Jazz, New Orleans-style, har trøkk. Jazz, New Orleans-style, er dansemusikk. Det er vanskelig å la være. Tormod, en svært habil breaker, får stemninga i kroppen, og vrenger av seg noen ville manøvre på parketten under en konsert, til allmenn applaus.


Verten vår, Vince, kommer opprinnelig fra Brooklyn i New York, men har bodd i New Orleans i seks år, og har latt seg adoptere av byen. Han har sansen. Det har vi også.

Siste dag, før avgang i retning Austin, guider Vince oss på en to timers kjøretur gjennom New Orleans, deriblant områdene som ble rammet av Katrina.


Superdome, til høyre, er hjemmebanen til New Orleans Saints, som noen uker senere vant sin første Super Bowl noen sinne. Til venstre, Central Business District. Åpenbare eksempler på byens USAnske innflytelse.


Ikke veldig langt fra sentrum er vi inne i det utstrakte sumplandet som omringer Mississippi-elven nær dens møte med Mexicogolfen. Vi nærmer oss områdene som ble hardest rammet av Katrina.


Fra Lower Ninth Ward, en bydel som ble berømt for skadene Katrina påførte den. Det meste er forlatt og forfallent.


Spraymalte symboler ved døren melder om hva letemannskapene fant i huset etter Katrina. En del innfødte omtaler disse som Katrina-kors.

Dette huset ble gjennomsøkt 21. September (9/21), klokken 12:22. Ingen døde eller overlevende ble funnet (derav tallet 0). FL1 er koden for det søkelaget som var innom.





Den nå gjenreiste diken som skal holde Mississippi-elven ute av New Orleans, på et av stedene der den brast i 2005.


For noen år siden skal området ha sett ut som en krigssone. Nå ser det stort sett bare tomt og forfallent ut. Veldig få hus er gjenreist eller restaurert, og veldig få mennesker har flyttet tilbake.


Vi kjører gjennom en klynge snodige nybygg. Brad Pitt har satt i gang en stiftelse som bedriver nybygging av hus i de verst rammede områdene, i det som etter sigende skal være moderne tolkninger av tradisjonell arkitektur i New Orleans.


Etter omvisningen forlater vi New Orleans. Vi kjører gjennom tåke på motorveier bygget på stylter over sumplandskapet. Det er vann over alt, og fastland nesten ingensteds. Det føles som å kjøre over et skogskledd hav.


Da alt er større i USA, må nødvendigvis også bobilene være det. Da de er på størrelse med fullvoksne busser, er det ofte upraktisk å kjøre dem noe annet sted enn på motorveiene. Derfor er det normalt å ha en mindre bil hengende på slep, som kan brukes til å utforske området når huset er parkert.

Det uvanlige med dette tilfellet er at tilhengerbilen bare er en skrøpelig liten Nissan Maxima. Normen er en velvokst SUV eller truck. Et par ganger har jeg sett Hummere på slep bak disse bobussene.

Et sted uti sumplandet stanser vi ved småbyen Breaux Bridge og spiser mer super cajun-mat i et stort skur, den smått berømte restauranten Mulates.


Lyset svinner, og i baksetet dupper yngstemann av.

Vi voksne i forsetet får se Houston, i det vi kjører gjennom byen sent på kvelden. Den fortoner seg omtrent som forventet, et timelangt skrekkvelde av bensinstasjoner, kjedehoteller og fast food-steder.

/Salif