Dallas, Texas (andre runde)

Standard

Siste stopp på USA-turen med Amund og Tormod er Dallas. Når jeg først hadde dem med til denne delen av verden, var det ikke aktuelt å omgå Dallas. Tullingbyen Dallas. Seks millioner mennesker i byområdet Dallas-Fort Worth fordelt utover et område på rundt 100 km fra øst til vest, og nesten like mye fra nord til sør. Byen er enorm, fylt av motorveier med sinnssyke interchanges, og forøvrig det meste man kan kjøpe for penger.


En glassete sak viser oss fingeren.

Som enhver USAnsk by av noen størrelse har Dallas et sentrum bestående av beskjedne skyskrapere, men i forhold til byen forøvrig er det ørlite, og nesten tomt for folk. Foruten boms og hotellbeboere, finnes det knapt folk i sentrum av typiske USAnske byer nå til dags. Sentrum er hoteller, konferansesentre og kontorer. Fastboende forekommer knapt.


Vi kjører nordover gjennom High Five interchange, i skjæringen mellom North Central Expressway og Lyndon B. Johnson Freeway (I-635). High Five består av 37 separate brukonstruksjoner som vever seg over hverandre i fem nivåer, opp til 37 meters høyde. Herligheten ble bygget mellom 2002 og 2005, og kostet da tilsvarende 1.5 milliarder norske kroner.


På vei ut av High Five.


Vi stikker ut på en diger outlet mall i en rik del (region er nok et bedre ord) av Dallas. Amund poserer programfestet foran Converse-butikken.

I en eller annen butikk står jeg og Tormod og prater om noe helt uvesentlig, muligens parkeringsplasser. Litt foran oss står et par klassiske kjøpesenterjenter og kiker på en stabel bukser. En av dem bøyer seg frem for å plukke opp en. Jeg og Tormod skravler videre. Hun snur seg brått og ser på oss.

- Did you say something about my butt?

- No, we were just speaking Norwegian.

- You were saying something about my butt.

- No, we were talking about parking lots.

- Say something more in Norwegian.

Så vi prater videre om parkeringsplasser, eller hva det nå var. Hun ser på venninnen.

- They’re talking about my butt.

Jeg og Tormod innser at vi ikke har noe valg, så vi begynner å snakke om rumpa hennes.


En relativt sprek, demonfordrivende skjorte Tormod kjøpte i New York.


Bad Brains-tøfler.

 


Et svært uklart forsøk på å illustrere det at jeg fikk tak i en CD med Richard Nixon’s beste taler, og ble lykkelig.

Vi kjører ned til sentrum av Dallas og besøker Sixth Floor Museum, anlagt i 6. etasje av Texas School Book Depository, hvor Lee Harvey Oswald holdt til i det han angivelig skjøt John F. Kennedy den 22. November 1963. Bilde av bygget og stedet hvor Kennedy ble truffet kan ses i forrige rapport fra Dallas.

Et utmerket museum for øvrig, ikke kun fordi de solgte meg CDen med Nixon-taler.


Vi besøker Galleria, et av Dallas’ større kjøpesentre. Foruten en isbane i midten, inneholder Galleria over 200 butikker, restauranter og hoteller, fordelt utover 158 kvadratkilometer gulvflate.


Tormod finner en blå ape. Vi må lokke ham vekk med snop.

Tormod altså, ikke apen.

Apen er av plast.


Rent bortsett fra at Galleria er digert og har en skøytebane, minner det mye om et hvilket som helst annet kjøpesenter. Kjedebutikkene er de samme som man finner overalt, dassene er nesten umulig å finne, og det er alltid små formasjoner av mall brats ved rulletrappene.

 

Vi stikker. Amund blir hevet i baksetet.


Halvparten av en innvandrerbutikk av general asiatisk karakter, den største jeg har sett av sorten.

Vi handler sake og rare, myke ting laget av ris.


På vei inn på en motorvei konfronteres vi med Heidegger, og fylles med angst.

Bare synd at bilen ikke er dekorert med en diger bumper sticker med teksten “DO YOU FEEL THROWN, PUNK?”

 

Siste dag i Dallas lunsjer vi i dette skuret, etter anbefaling fra Collin, vår Couchsurfer-vert som jeg kjenner fra forrige besøk. Skuret er ikke brannsikkert, så det brenner delvis ned nå og da.


Et helt sentralt element av BBQ i USA er at kjøttet skal røykes i en evighet før det serveres. I skuret får man kun røkt en viss mengde kjøtt i døgnet, så da er det bare å stenge når det er tomt.


Colin skrøt av at løkringene skulle være veldig store. Det stemte.


En beef brisket sandwich. God.


Til drikke velger Tormod en jævlig, rød gugge. Jeg husker ikke hva dette het, eller smakte, men det var søtt, jævlig og hadde en farge som ikke lignet på noe som helst.

En flytende motsats til Jelly Belly Very Cherry?

PS: Tormod opplyser i ettertid at stoffet heter “Big Red”. Det er en såkalt “Cream Soda”, og smaken beskrives som “bubble gum”.


Amund blir kompis med en gammel skurk som er frekk i kjeften.


BBQ-saus servert på Corona-flasker. Classy.

 

Utpå ettermiddagen legger vi oss på I-30 East, tilbake til Little Rock. Her ett av utallige flagg vi passerer på veien.

Vi hører på Nixon.

Senator Richard M. Nixon – Checkers speech (1952)

Bakgrunnshistorien er at Nixon, senere president, i 1952 var visepresidentkandidat sammen med Dwight D. Eisenhower. Anklagelser om økonomisk snusk dukket opp midt i valgkampen, og Eisenhower vurderte å kvitte seg med Nixon. Da gikk “Tricky Dick” live på riksdekkende TV med denne talen. Det ble en kjempesuksess, og Nixon og Eisenhower vant valget samme år.