Reisen hjem: Yosemite – Las Vegas – Hurricane

Standard

Etter tre storartede dager i Yosemite vil jeg til Zion. Ikke det hellige land, altså, men nasjonalparken i Utah. Raskeste vei dit er 900 km lang, og innebærer ti timer kjøring, uten stopp. Den begynner med å krysse Nevada-fjellene (Sierra Nevada) over Tioga Pass, et fjellpass på nærmere 3000 meters høyde. Deretter fortsetter veien gjennom hjertet av Nevada, hvor det er gold ørken og golde fjell som gjelder.

Planen møter dessverre en nok så eksotisk hindring, i at Tioga Pass nå, 31. Mai, fortsatt er vinterstengt. Veien er ikke vesentlig nok til å brøytes, så det ligger fortsatt metervis med snø oppi fjellpasset. Dermed må jeg gå over til en mindre spennende rute gjennom Californias Central Valley, og videre gjennom Las Vegas, en by jeg egentlig ikke har noe behov for å besøke igjen. Fresno, Bakersfield, Boron og Barstow er noen av de utallige små og store byene langs ruten, som glemmes på fem minutter. Da denne ruten er noe lengre enn førstevalget, ser jeg meg nødt til å ta en overnatting i nettopp Las Vegas, for så å ta siste etappe inn i Utah neste dag.


De første par timene kjører jeg mellom skog og åser.


Små og store valg er under oppseiling, så langs veiene i ymse bosetninger utsettes man for mange spennende argumenter.


I Bakersfield sliter man tilsynelatende med orm.


Jeg stanser i Bakersfield for å vaske bilen og handle inn vann, frukt og snop til de neste dagene. Dette gir meg anledning til å plante skoene on the streets of Bakersfield.

Dwight Yoakam and Buck Owens – Streets of Bakersfield

Langs veien mangler det ikke på byer å handle frukt, vann og snop i. Men sangen heter ikke “Streets of Fresno” eller “Streets of Barstow”. Som tenåring så jeg på Country-Svisj på NRK en natt, og da dukket nettop denne sangen opp. Jeg fikk for første gang høre om Bakersfield, som automatisk ble noe eksotisk og spesielt i mitt verdensbilde. Alt som er del av USAnsk popkultur får dette preget, og i enda større grad når det faktisk er som del av en flette fin country-sang som denne. Det at Bakersfield er en gjennomført uinteressant by har ingenting med saken å gjøre.

På grunn av sangen er byen magisk, og jeg kan ikke gjøre annet enn å stoppe og plante bena i asfalten. Det er den samme logikken som gjør det spennende å handle på WalMart og Sears eller å kjøpe fried chicken hos KFC. Objektivt sett er dette tvers gjennom middelmådige aktiviteter. Men er du oppvokst med utallige elendige USAnske komiserier, og har hørt om disse eksotiske kjedene som finnes hinsides Atlanterhavet, da blir de magiske, uansett hvor traurig de i virkeligheten er.


Forbi Bakersfield møtes jeg av en vegg av vindmøller.


Jeg ventet ikke nevneverdig med spenning langs denne ruten. Det fikk jeg heller ikke.


Boron er en fult ut forglemmelig småby uti ørkenen. Navnet er logisk nok, da byen er hjemsted til verdens største boron-gruve.

Sør for veien ligger Edwards Air Force Base, en diger militær flybase som blant annet inneholder verdens lengste rullebane, 7500 meter lang. Basen brukes for det meste til testing av nye militærfly. Chuck Yeager ble det første mennesket til å bryte lydmuren her i Oktober, 1947.

Eller for å si dette med helt andre ord: Det er ikke alltid like spennende å kjøre bil i USA. Det går fort inflasjon i hva som oppfattes som underholdende, og jeg griper med lyst tak i selv det minste som dukker opp langs veien.


De ti bud står skiltet på rekke og rad uti noen busker.


Etter den forblåste byen Barstow tar jeg igjen inn på I-15 i østlig retning, som jeg ti dager tidligere hadde krysset motsatt vei, på turen fra Las Vegas til Stillehavet.


Jeg krysser over et fjellpass, og nærmer meg grensen til Nevada. Legg merke til køen i motsatt kjøreretning. Det er mandag og Memorial Day, noen slags fridag som gjør den foregående helgen til en langhelg, med en voldsom utfart av folk i alle retninger. I Yosemite var det tidvis tett med folk, og det samme ser ut til å ha vært situasjonen i Las Vegas. Det er tett trafikk, tidvis saktegående kø, tilsynelatende hele den to filer brede Interstaten fra Las Vegas til Los Angeles.

Jeg suser derimot avgårde i lett trafikk.


Nedi dalen ligger deltatsgrensen mellom California og Nevada. Få meter over grensen dukker de første casinoene opp.


I Las Vegas vil sheriffen gjenvelges.


Det samme gjelder denne villbassen. James vil videreføre sitt opprørske arbeid i styret til Nevada System of Higher Education, som dirigerer ymse universiteter i Nevada. I USA bedriver man direkte valg til mange rare embeder, og det dere ser her er langt fra det mest obskure i så måte.


Det sies at advokater er noe man aldri får nok av. Finnes ikke arbeidsplassene, skaper advokatene nye behov, og får sysselsatt seg. I et land som USA, hvor mer enn 3% av befolkningen enten sitter i fengsel eller er ute på en form for prøveløslatelse, og man saksøker hverandre for alt og ingenting, lever advokatene godt.


Igjen inntar jeg Las Vegas. Her casinoet New York, New York.

Som sist, bor jeg på sofaen til Beau. For anledningen har han to andre couchsurfere på besøk, et par fra England. På kvelden blir jeg med dem og Beau ned til downtown Las Vegas, hvor de første kasinoene lå, og der de noe mindre fancy kasinoene fortsatt ligger. The Strip er det best kjente kasino-området i Las Vegas, en lang aveny av gigantiske dunder-kasinoer fylt med galskap og stygge interiører. I Downtown er skalaen betraktelig mindre, og samtidig langt mer fotgjengervennlig. I det hele tatt et mye triveligere område enn The Strip, som bare var bedrøvelig.


Neste morgen tar jeg fatt på de siste tre timene opp til Hurricane i Utah, og videre til vanvittige Zion National Park.


Opp mot Utah blir klimaet noe mindre goldt, men det er fortsatt nok så tørt.


På turen sneier jeg gjennom nord-vestre Arizona, og passerer småbyen Beaver Dam. Tatt i betraktning at det knapt finnes trær utenfor folks godt vannede hager, er det noe suspekt over et stedsnavn som Beaver Dam i dette området. At det går nevneverdige beverbestander og labber rundt uti ørkenene her er da også heller tvilsomt.


Rød sandstein er det som gjelder sør i Utah.


Jeg suser gjennom Hurricane, byen jeg skal overnatte i, og drar direkte til Zion.

Zion er imidlertid så vanvittig at det fortjener sin egen bloggpost.

Yosemite

Standard

Fra San Francisco legger jeg veien østover. Dermed forlater jeg Stillehavet og beveger meg inn i landet igjen, i retning Little Rock, og senere, to flyturer hjem til Norge.

Reisen hjem begynner med en fire timers kjøretur fra San Francisco til hjertet av Yosemite National Park.


Langs veien har en medborger med for mye fritid benyttet seg flittig av traktoren. Eller gressklipperen.


Jeg krysser Californias kystfjell, og suser inn i den gigantiske Central Valley, en bred, lang og flat dal som strekker seg gode 720 km nordover innenfor Californias kystlinje.

Det tar en time å krysse dalen, som er fullstappet av jordbruk og kirsebæreplukkende meksikanere.


Det er vel en viss ironi over å kalle en bobil for HitchHiker (haiker), all den tid det faktisk er snakk om et rullende hus.


Det flate jordbruket i Central Valley går over i lett bølgete beiteland, før Yosemites fjell reiser seg på horisonten.


Mariposa er siste småby på veien inn i Yosemite National Park.


Det fjeller seg etterhvert skikkelig til, med snø på toppene.

Det er fortsatt tidlig på dagen, så jeg velger meg en av et utal stier i nasjonalparken, og legger ut på en kort dagstur opp fjellsidene i Yosemite-dalen.


Langs stien treffer jeg et nysgjerrig og menneskevant ekorn. Bildet er tatt med et vidvinkelobjektiv, med kameraet holdt rundt 30 cm fra ekornet.

Hei ekorn.


Dagens sti passerer forbi to fossefall. Det første av de to er Vernal Falls


Vernal Falls sett fra toppen.


Deretter Nevada Falls.


Som i Grand Canyon, er det ingenting å utsette på ingeniørarbeidet når det gjelder veiene i nasjonalparkene. Man leker ikke sti i USA.


Nevada Falls fra siden.


Merced-elven på toppen av Nevada Falls, i det den renner mot stupet.


Etter posten fra Grand Canyon beklaget mamma seg over at jeg ikke hadde lagt ut bevis for at jeg faktisk var med på opplegget, så værsågod, LarsMigrant poserende på kanten av stupet, på toppen av Nevada Falls.

Opp til toppen av Nevada Falls er det drøye 5 km å gå, samt 600 høydemeter.


Ned mot bunnen av dalen går jeg en annen rute enn turen opp. Den innledes med at den ellers utmerkede veien lar seg dusje i generøse mengder smeltevann.


LarsMigrant er forberedt på alt, og fisker opp en regnponcho fra ryggsekken.


Fra høyre til venstre ser man Nevada Falls, Sentinel Dome og Half Dome. Det merkelig formede fjellet Half Dome er et av Yosemites aller best kjente landemerker, noe som ikke framgår så godt av akkurat dette bildet, tatt fra en vinkel som skjuler dets karakteristiske form.


“Stien” ned mot bunnen av dalen er delvis asfaltert.

Uten noe om og men når jeg ned igjen, hopper i bilen og kjører et stykke ut av dalen, til hostelet Yosemite Bug, hvor jeg bor helt akseptabelt for $25 natta.


Neste dag går jeg løs på en mer utfordrende tur, opp til toppen av Upper Yosemite Falls. Ved starten advares det om knallharde forhold.


97 meter høye Lower Yosemite Falls. Dagens rute går opp forbi dette, og deretter opp og forbi storebror lengre opp, Upper Yosemite Falls.


…og vips så er jeg på toppen. Yosemite Creek renner ut mot det øverste fossefallet. Ruten opp til toppen av Upper Yosemite Falls er finfin, men de virkelige fotogene situasjonene finnes på toppen.

Jeg ler godt når jeg får se USAnere langs ymse elver og bekker i Yosemite som pumper og styrer med vannfiltrene sine for å “rense” drikkevann. På ren rutine advarer USAnske parkmyndigheter mot å drikke noe som helst vann som ikke enten er kjøpt på flaske, eller filtrert gjennom godkjente vannfiltre.

Så er også USAnerne notorisk paranoide når det gjelder renhet i mat og drikke. Alt av melk brukt til osteproduksjon pasteuriseres, for USAnerne liker ikke liv og røre i osten sin. Dette er til mine tre franske samboere i Little Rocks store fortvilelse. En gjennomsnittlig fransk ost jo helst skal være såpass høyt utviklet at den kan spasere rundt for egen hånd, og få innvilget statsborgerskap om den selv ønsker det. Samme gjelder forsåvidt for øl i USA. Alt vannet pasteuriseres, noe som er litt av bakgrunnen for at alminnelig USAnsk øl smaker ingenting som helst.

I Yosemite er det imidlertid ikke store mengder sykdomsfylte beitekyr, eller osende industriannlegg, så smeltevannet i elvene oppi fjellsiden drikkes lett uten noe mer om og men.


Som for eksempel her. Til venstre tårner tidligere nevnte Half Dome 1444 meter over Yosemite-dalen. Half Dome er en diger halvkuppel av glattskurt granitt, med et 600 meters loddrett stup på den ene siden. I bakgrunnen ligger Sierra Nevada-fjellene og koser seg i snøen.


Bortimot samme bilde, denne gang med LarsMigrant som bevis.

Veien opp til dette utsiktspunktet, Yosemite Point, er 7.5 km lang, med 890 høydemeter.


Oppå kanten av Yosemite-dalen ligger det fortsatt gode flekker med snø i slutten av mai.


Store snøflak ligger passelig til i skråningen til at jeg med litt tilfart får til å gli noen titals meter nedover. En kortvarig, men deilig erstatning for alle skiturene jeg har gått glipp av iløpet av året i USA.


På vei ned mot dalbunnen kravler jeg meg fram til en finfin utsikt mot 436 meter høye Upper Yosemite Falls. Half Dome tårner i bakgrunnen mot høyre.


Neste dag kjører jeg en annen rute i dalen. Langs veien stopper jeg ved Tunnel View, hvor utsikten videre opp dalen er upåklagelig.

Den nesten loddrette fjellsiden på venstresiden er El Capitan, som sammen med Half Dome er Yosemites mest kjente landemerke. Fjellveggen på El Capitan måler 910 meter.


Opp til utgangspunktet for dagens tur, går veien høyt opp i fjellet, langs brøytede veier. Stemning!


Veien ender ved Glacier Point, som byr på en spinnvill utsikt over mye av Yosemite-dalen. Half Dome rager høyest, litt til høyre i bildet.


En tydeligere illustrasjon av Half Domes glattskurte granittkuppel. Fjellformasjonen er visstnok inspirasjonen bak logoen til firmaet North Face.

Den uten sammenligning mest utfordrende (offisielle) fjellturen man kan begi seg ut på i Yosemite, er en topptur på Half Dome. Skikkelige villbasser kan klatre opp fjellveggen til venstre, mens den offisielle stien går opp den glattskurte fjellsiden rett fram på dette bildet. Her er det skutt en dobbel kabelgang inn i fjellsiden som turgåere bruker som håndtak på veien opp. Som bildet viser, er også de avrundede sidene av fjellet mer enn bratte nok, så man må holde godt tak, og trekke hardt med armene for å komme opp, for så å ha styrke nok i armene for turen ned igjen. Gode 32 km tur/retur er denne ruten, med 1444 vanskelige høydemeter.

Ettersom kabelgangen opp fjellsiden har begrenset med plass, er det innført  adgangsbegrensning på akkurat denne ruten, som innebærer at en må forhåndsbestille seg “plass” i kabelen mange måneder på forhånd. Dette oppdaget jeg alt for sent, så det blir ingen Half Dome-tur på meg denne gangen. Mulig det er like greit.


Fra parkeringen ved Glacier Point følger jeg denne stien, i det den traverserer seg ned gjennom fjellsiden mot elva helt til venstre.


Illilouette Creek er det laveste punktet på dagens rute.

Etter en rast ved elven, labber jeg videre opp på andre siden av elvedalen.


Snarvei til sopp?


Neida, bare nok en rabiat utsikt over Yosemite-dalen. Half Dome, nok en gang, til høyre.

Jeg går et stykke videre langs stien mot Half Dome, før jeg snur og går tilbake til bilen.


På vei opp mot bilen får jeg en pen utsikt mot Half Dome og de to fossefallene Vernal og Nevada Falls, som jeg gikk forbi første dagen i Yosemite.

Dramatiske fossefall, pene furuskoger, merkelige Half Dome, snødekte Sierra Nevada og under mitt besøk, en komisk blå himmel – Yosemite byr på en aldeles forskrudd kombinasjon av naturpornografiske elementer. Etter 10 måneder i geologisk tilbakestående Little Rock, er Yosemite som et 10 000 volts støt rett i øyeeplet. På en bra måte.

San Francisco

Standard

1 ½ times kjøring opp kysten fra Santa Cruz ligger San Francisco Bay. Det mest spennende som skjer langs veien er at jeg blir fotografert av en Google Street View-bil på vei gjennom Santa Cruz.


Vel fremme i Berkeley, rett over bukta fra San Francisco by, parkerer jeg bilen og tasser opp på campusen til University of California, Berkeley, ett av verdens ti beste universiteter. Hit sender blant andre NTNU hopetall av sosiologi-studenter på utveksling.

Tårnet over, Sather Tower, har fått navnet sitt fra den norske bankmannen Peder Sæther og hans kone Jane, som betalte for herligheten.


Amoeba Music rett sør for Berkeley’s campus, er en helt tipp topp kjempesuper platebutikk.


Utvalget av vest-Afrikansk musikk er upåklagelig.


Avdelingen for norsk musikk er noe mindre. Her USA-utgaven av Bukkene Bruses album “Den fagraste rosa” fra 2001.


Jeg elsker rundkjøringer, så når jeg en sjelden gang møter på en i USA, som her i Berkeley, blir jeg såpass opprømt at det hele må dokumenteres.

California er det eneste stedet jeg kan husket å ha sett slike i USA. Med tanke på at USAnere flest ikke er vant med rundkjøringer, og ikke har peiling på hvordan disse skal håndteres, blir jeg nok så nervøs hver gang jeg selv skal gjennom en slik.

 

Neste dag tar jeg BART (Bay Area Rapid Transit) fra Berkeley til sentrum av San Francisco, og begynner å gå vestover gjennom byen på en 16 kilometers spasertur. Etter en stund forviller jeg meg inn i Nihonmachi, eller Japantown som det heter på engelsk.

Jeg går inn i en tilfeldig dagligvarebutikk, hvor utvalget av sushi i bento-bokser er upåklagelig.


Det samme gjelder utvalget av sake. Sake er supert.


Som hovedrett i dagens lunch, velger jeg meg en pakke med fem nigiri-biter. Laks, bleksprut, kreps, tunfisk og noe ukjent hvitt noe.


Det skylles ned med grønn te.


Dessuten en liten pakke med onigiri (sushi-ris pakket inn i alger), fylt med det som ser ut til å være hermetisk tunfisk.


Spam musubi består av en stor kladd med stekt spam, bundet sammen med alger til en større kladd med lett soyasaus-dynket sushi-ris. Det må jo prøves. Visstnok voldsomt populært på Hawaii.


Til dessert blir det en liten grønn mochi, en kake av ris eller hvete, fylt med søte, moste røde bønner.


I San Francisco ønsker man ikke krabbe-dumping i kloakksystemet.


Været i San Francisco er under mitt korte besøk omtrent som i Trondheim – hyppig og brått skiftende. Under en av mange regnbyger tar jeg en liten rast under en balkong, og får dokumentert at gatene i San Francisco er omtrent så bratte som man har blitt fortalt.


Etter å ha trampet gjennom det fullstendig uinteressante Haight-Ashbury-nabolaget, begir jeg meg opp i høyden. Utsikten fra Corona Heights er fin. Her sees sentrum av byen, som jeg har kommet gående fra.


Sør for Corona Heights ligger homo-byen San Franciscos best kjente homo-nabolag, Castro.


Selv i San Francisco, som er bygd på noe utfordrende geologi, har USAnerne lyktes i å få i stand upåklagelig rette gater.


Fine hus, fine farger.


Jeg går ned gjennom Castro for å kike på homoene.

Castro ser i dag ut til å være fylt av velkledde, velstelte og velstående homoer i 40-50-årene.


Hva er te-dans? Hvem eller hva er gus?


I en bio-dynamisk og øko-balansert matbutikk i Castro kjøper jeg en flaske ingefærøl. Jeg lar meg leske. Hurra!



Jeg tramper ned mot syd-øst, inn i spanjakk-nabolaget The Mission. Her det gamle våpenlagret San Francisco Armory, som siden 2006 har vært eid og brukt av et produksjonsselskap for ymse fetisj-porno.


Som i Tromsø har man i San Francisco lyktes med stilige kombinasjoner av ny og gammel arkitektur.


Mer av det samme.

Jeg går tilbake ned til sentrum av byen og tar BART tilbake til Berkeley. Neste dag begynner kjøreturen tilbake mot Little Rock. Hadde jeg hatt mer tid på denne turen, hadde jeg gjerne tilbrakt noen dager til i San Francisco, som virker som en artig by. I denne omgang får det imidlertid holde med en lang spasertur gjennom deler av byen.

Big Sur

Standard

Fra Santa Barbara kjører jeg nordover langs kysten, på det som angivelig skal være en av USAs mest pittoreske veier, CA-1 gjennom Big Sur.

 

Veien nordover ligger mellom Santa Lucia-fjellene og havet.


Vinranker.


Jeg stanser i en eller annen by langs veien for å handle litt, og får meg en Wonka-sjokolade. Dessverre ingen gullbillet i pakken denne gangen, så det blir ikke noe av møtet med Willy Wonka.


Morro Bay.


På en strand ligger det en hel masse sjøløver og drar seg i formiddagssolen.


Etter drøye to timers kjøring når jeg sydenden av Big Sur, en kystregion hvor fjellene stuper bratt ned i havet. På 30-tallet bygget fangearbeidere en vei langs kysten her, California State Route 1 (CA-1), som del av president Roosevelts New Deal.

Veien gjennom Big Sur slynger seg i bråe svinger langs fjellsidene, noe USAnerne har svært vanskelig for å takle, vant som de er med brede, rette og oversiktlige veier. Trafikken flyter svært sakte, og jeg er tilsynelatende eneste sjåfør på veien som har kjørt på en svingete vei før.


Jeg stopper hyppig for å kike på havet…


…og kysten. Fint i Big Sur.

Irlenderne i The Thrills syns ikke jeg skal dra tilbake til Big Sur ved en senere anledning, men det området tar seg såpass godt ut at en retur ikke kan avvises kategorisk.

The Thrills – Big Sur


Min venn Hilde stod på et busstopp sist vinter. Det snødde. Ei gammel røy beklaget seg over Norge og at hun ikke så noe som helst i dette været. I California derimot, var alt så meget klarere. Det viser seg at den gamle røya ikke var fullstendig på bærtur.


Ute av Big Sur roer geologien seg noen hakk, og skifter til rolig beite- og jordbruksland.


Jeg når Santa Cruz, som visstnok skal være en gjev plass. Slik byen framstår i slutten av Mai, er den utpreget søvnig, med et snev av forfall. Byen er blant annet kjent som et surfested, noe som kan stemme godt med den utpreget bomsete befolkningen.


Californias kystområder sliter dessverre med samme plage som kyst-Norge, måsenes tyranni.


Stranda i Santa Cruz. Det regner.

 

Det kan til forveksling ligne på en skog, men dette er faktisk campusen til University of California Santa Cruz. Universitetet, og dets studentboliger ligger oppi åsene over Santa Cruz, innstappet i en tykk skog av gigantiske redwood-trær. Jeg bor et par netter hos en gjeng trivelige studenter ved UCSC. De får en pannekakemiddag som takk, og synes det er topp.

UCSC ble grunnlagt i 1965, og har hele veien vært et raddis-universitet, fylt av aktivister og cannabis-røykere. Det er da også en nokså uproblematisk aktivitet i California, hvor lovverket nedprioriterer røykingen, selv om det er ulovlig. Samtidig gjør klimaet det mulig å dyrke stoffet i hagen. USAnere er generelt glade i cannabis, og i California ligger alt til rette for utstrakt bruk. 2. November er det folkeavstemning i California om et lovforslag som i praksis vil legalisere cannabis-bruk, og meningsmålingene i forkant av valget er omtrent delt på midten. Bruk er ulovlig på føderalt nivå over hele USA, men delstatene har nok av makt og muligheter til å omgå slike lover.

Richard Nixon Presidential Library og veien til Santa Barbara

Standard

Etter havet, er mitt hovedmål i Orange County et besøk til Richard Nixons presidentbibliotek, bygd i Yorba Linda, som var jordbruksland den gang Nixon ble født her.


Mye stygt kan sies om Nixon, og det blir det da også gjerne. Han var nå uansett en av de mest interessante presidentene USA har hatt.


Eventyret begynner.


På 50-tallet, mens Nixon var vise-president for Eisenhower, var det lite stygt over ordet “Dick”.


I sitt siste år som president, besøkte Nixon McDonalds for første gang, og lot seg fornøye.


En snasen sang fra 1960, året John F. Kennedy slo Nixon i et presidentvalg med massevis av juks og snusk på begge sider.

N is for a name that stands for loyalty
I integrity that he holds dear
X is for the cross roads of our destiny
O is for his open mind so clear
N is for this nation he’ll keep prosperous
Put them all together, he’s the man we trust.
Our courageous son, the world’s respect you’ve won.


Nixon’s the one!


Som enhver USAnsk president etter krigen, måtte Nixon sørge for en høvelig stabilitet i Midtøsten, iallefall der hvor oljeproduksjonen foregikk. Den fjonge flasken er en gave Nixon fikk fra Kong Fahd av Saudi Arabia, med olje fra landets første brønn.


Så var det hele over. Til tross for at Watergate-rabalderet allerede hadde brutt løs, ble Nixon gjenvalgt med stor margin i 1972. Men Watergate-saken ble bare værre, og Nixon var ikke den beste til å håndtere denne type motgang, så til slutt, under trussel om riksrett, gikk han av.

Deretter satt han i gang med omfattende skrivevirksomhet om seg selv og årene president. Som Winston Churchill, ville han forme historiefortellingen om seg selv, ved å selv skrive historien.


Her ligger de, Buddy og Dick Nixon, begravet i bibliotekets hage.


The house his father built.

Frank Nixon, Richards far, bygde selv huset som Nixon ble født i i 1913.


Deler av biblioteksbygningen og hagen blir i dag brukt til et bryllup. Barna er ikke kule nok til å få gå med solbriller.


Army One, helikopteret som fløy Nixon vekk fra det Hvite Hus etter hans avgang.

Jeg burde vel ha forutsett det, men bibliotekets museum-del hadde ikke så alt for mye saftig Nixon-morro. Museet prøver seg på en lavmælt hyllest til en av USAs mest kontroversielle presidenter, men uten mye av rusket som gjør Nixon gøyal.


Jeg putrer tilbake gjennom Orange County til Brea, og lager pannekakemiddag til min vert Ioana, hennes datter og en annen Couchsurfer som bor der. På kvelden blir jeg invitert med mor og datter i bursdagsfest hos en eller annen bekjent i et rikmannshus oppi åsene. Gratis mat og drikke. Hurra.


Neste dag kjører jeg nordover. Her et gløtt av downtown Los Angeles, fra motorveien.


Trafikken jeg opplever i LA-området er robust, men ikke overveldende.


Plutselig er jeg på Santa Monica Beach.


Dessverre ser jeg ingenting til Pacific Blue.


Så jeg dundrer videre nordover til Santa Barbara.


Der treffer jeg denne hyggelige mannen, med-DJ Christian Quart fra NTNU, på utveksling ved UC Santa Barbara.

Stillehavet

Standard

Den opprinnelige planen for siste del av reisen til havet, fra Las Vegas til Los Angeles, er en ni timers rute gjennom Death Valley. En hel masse ørken. Etter mange dager uti ymse ørken i New Mexico, Arizona og Nevada, er jeg dritt lei stoffet, og vil til noe bedre. Mest av alt vil jeg til havet.

Så jeg tar raskeste rute, fire timer langs I-15.


CBS serverer et budskap fra Johannes’ åpenbaring på vei ut av Las Vegas.


I-15 til Los Angeles er noe av det tørreste og bedrøveligste jeg har vært borti.


California er et sted man er opplært til å føle visse forventninger av. På tide med litt Kurtis Blow.

Kurtis Blow – Way out west


En fjellkjede må nå og da krysses. Herodes er ingen klatrebil, men han takler oppgaven helt greit.


Det er en gørr kjedelig kjøretur gjennom ørken og skrap.


En turistattraksjon av rang suser forbi, komplett med poserende turister.


Et par krimnakker på vei vestover.


Rett innfor Los Angeles ligger det fjell i søkk og kav. De høyeste har ennå snø på toppene, selv i slutten av Mai. Så fullstendig usivilisert kan ikke LA være!


Naturligvis dukker det opp ei rosa boble i utkanten av LA.


Eight o’clock. Tonight. At the Warehouse. In Pasadena!


Jeg kjører inn i Orange County, en diger konsentrasjon av tildels søkkrike forsteder fylt med tre millioner mennesker, rett sør for Los Angeles. I Brea, en av “byene” i Orange County, møter jeg opp hjemme hos Ioana, en rumensk mattelærer, som har datteren hjemme på ferie fra ett eller annet universitet på østkysten.

Etter litt hilsing og et par glass vann, kjører jeg ned til havet.


De første 22 årene av mitt liv har jeg levd ved havet. Så flyttet jeg til Little Rock for et år, over 500 km fra nærmeste kystlinje. Jeg hater måser, og blir ikke oppfrisket av lukten av råtten tang, men jeg liker havet, og i Little Rock savnet jeg det. Det føles bare unaturlig å ikke ha det i nærheten. Så jeg savner havet.

I tillegg har jeg en fetisj for geografi. Jeg liker kart. Jeg liker navnene på kartene. Jeg liker det de representerer. Med et sterkt havsavn, og en geografi-fetisj om bord, er det bare å vente at mitt første møte med planetens største hav blir en opplevelse.

Så når jeg havet. Frysningene bølger gjennom kroppen igjen og igjen idet jeg ser Stillehavet. Jeg parkerer bilen og går bort opp på fortauet, og ser utover. Mens velstående og velfriserte mennesker jogger forbi, står jeg der svett og sliten etter mange dager på veien, med et digert glis bredd utover trynet. Endelig framme.


Jeg går ned på den nusselige stranden Corona del Mar i Orange County.


Det vasses, jeg gliser, og alt er idyll. Selv ikke måsene som flakser og skriker rundt hodet mitt klarer jeg å framdrive noen uvilje mot.


Ka vi sku gjort uten havet?


Snedig stenformasjon rett utfor stranda.


Jeg promenerer et lite stykke nordover langs fortauene, og får utsikt over Newport Beach i ettermiddagssola. Dette er visstnok viktige greier i en eller annen såpeserie.


Før jeg nådde kysten, så jeg for meg at hele LA bare var en bråkete uendelighet av støv, bensinstasjoner og stappa motorveier. Vel nede ved kysten skjønner jeg at det er mer enn som så. Joda, trafikk og møkk mangler ikke, men helt nede ved kysten, der hvor kaksene bor i sine fjonge hus, er det meste supert. Sjøluften er frisk, været er helt passelig, og grønn kystvegetasjon og gyldne strender blandes med en blå himmel og et blått hav som sammen strekker seg 10 000 kilometer til Australia. Har du penger nok til å bo her, finnes det grunnlag for trivsel.

Våken og glad kjører jeg tilbake til Brea, tar en dusj, og får servert middag.