Reisen hjem: Wichita – Little Rock

Standard

Siste etappe av min ekspedisjon gjennom den ville vesten gjenstår, 8-9 timer og 800 kilometer gjennom Kansas, Oklahoma, Missouri og Arkansas, tilbake til Little Rock. En lett søndagstur, sammenlignet med den foregående etappen.


Etter å ha gitt Herodes en liter med fersk 5W30 (motorolje), kjører jeg østover, ut av Wichita. Landskapet overrasker ingen, det er Slettene, the Great Plains, og de bare fortsetter.


Independence, Kansas?, spør jeg meg selv. Er ikke det hjembyen til forhenværende president Harry Truman? Der ligger det vel et Presidential Library også? Det kunne jo vært interessant. Jeg funderer på å svinge av og gjøre en visitt til hjembyen til den USAnske president som så å si iverksatte den kalde krigen.

Men ettersom jeg har en lang kjøretur foran meg, og vil komme fram før midnatt, lar jeg være. Det viser seg å være smart, da Harry Truman ikke kom fra Independence, Kansas, men fra Independence, Missouri, som ligger en tre timers kjøretur mot nord-øst.


I Chetopa, en ubetydelig småby uti åkrene i Kansas, heter det lokale idrettslaget Hornets. Grunnet mangel på vertikal geografi, er alle slike småbyer på slettene utstyrt med minst ett vanntårn, for å besørge noenlunde trykk i springen.


Main Street, Chetopa, ser ut som enhver hovedgate i en USAnsk småby. Enkle, kjekke murhus og butikker som er nedlagt etter at det ble bygd en Wal-Mart et eller annet sted i området.


Jeg sveier såvidt innom Oklahoma, som før den ble delstat var kjent som Indian Territory. Området ble av den USAnske regjering satt av som boområder for indianere fordrevet fra områder lengre mot øst. Før navnet Indian Territory, oppgav kart området som The Great American Dessert, på lik linje med mesteparten av det man idag omtaler som the Great Plains. I tiden før man hadde kunstig vanning i stor skala, var dette enorme området en heller marginal halv-ørken. Med andre ord, et utmerket landskap å fordrive indianere til, når disse ble fratatt sine opprinnelige hjemland øst for Mississippi.

Som resultat av fordrivelsene, er Oklahoma i dag hjem til 25% av USAs indianere, med reservater i søkk og kav. Ved ankomst i USA hadde jeg planer om å stikke til Oklahoma for å finne min Månestråle, men akkurat den utfarten ble det aldri noe av.

 

15-20 minutter senere svipper jeg inn i Missouri, som er like ubemerkelsesverdig som sist.


Så er jeg da omsider tilbake i Arkansas.

Buckle up for safety.


Raskeste vei er I-40 østover, direkte til Little Rock, men jeg kjører en liten omvei, en halvtime vestover, for å kjøre gjennom en del av Arkansas jeg ikke har sett før.


Ouachita Mountains er et svært avslappet fjellområde vest i Arkansas, i praksis en hel masse åser og trær.


…og dessuten 839 meter høye Mount Magazine, Arkansas’ høyeste fjell. Til topps kan man kjøre bil, eller campingbil om man vil, og bo komfortabelt på campingplassen der.


Sola står lavt på himmelen i det jeg svinger meg pent og pyntelig gjennom pene, pyntelige skoger sør for Lake Maumelle, rett vest for Little Rock.


Jeg inntar Little Rock fra vest. Det uspektakulære bildet viser avkjørselen til River Ridge, nabolaget jeg bodde i det siste halvåret i Little Rock. Den siste uka i Little Rock bor jeg imidlertid ikke der, ettersom vi fikk leiekontrakten oppsagt av huseier ved utgangen av Mai. Så jeg kjører videre et lite stykke, til en kompis, som jeg skal bo hos siste uka før reisen hjem til Norge.

Det nærmer seg midtsommer, og ildfluene fyker rundt mellom trær og busker og lager korte striper av intenst, gul-grønt lys.


Jeg parkerer Herodes, som har håndtert ekspedisjonen upåklagelig. Jeg stryker Herodes og mumler “Flink bil!”. Hvorvidt Herodes forstår norsk, vites ikke.


Triptelleren på bil-GPSen kan opplyse om at jeg har kjørt 6938.9 miles (11 167 kilometer). Total kjøretid er 109 timer, altså 4 ½ døgn ren kjøring på en tre uker lang kjøretur. Gjennomsnittshastigheten for hele turen var 63.2 mph (101.7 km/t), mens høyeste hastighet overhode var 85.3 mph (137.2 km/t), sannsynligvis et sted i New Mexico, hvor den lovlige topphastigheten på Interstatene er 75 mph (120 km/t).

 

Klikk på bildet for en større utgave.

Etter 11 167 kilometer kjørt i USA, har jeg ikke dekt over mer enn et brukbart hjørne av syd-vestre USA og Midtvesten. 11 av 50 delstater er besøkt.

Største opplevelse på turen? Å nå Stillehavet for første gang rett syd for Los Angeles, med ryggen strittende av gåsehud, er med på topplisten. Akkurat den opplevelsen var nok imidlertid mer et resultat av et knippe særegne LarsMigrant-fetisjer, enn noe alment.

Det å runde en sving i Colorado, for så å innse at Rocky Mountains helt enkelt sluttet, og the Great Plains begynte, var som Siv Jensen ville uttrykt det, dypt rystende. Helt fantastisk.

Både Grand Canyon og Yosemite er feiende flotte, gigantiske opplevelser, men skal jeg nevne ett sted på denne turen jeg vil tilbake til, er det Zion National Park i Utah. Grand Canyon er mye større, og Yosemite høyere, men geologien i Zion er så vanvittig steil, så ubegripelig fargelagt, så tettpakket og i det hele tatt utenomjordlig, at jeg fortsatt ikke helt begriper stedet. Det er sinnssykt og ufattelig vakkert.

Selv om USA har over gjennomsnittlig mye vanvittighet og storslagenhet, er det langt mellom det interessante. Mesteparten av USA, kan for en turist kategoriseres som tomrom. Parkeringsplasser, åkre, skoger, grustak, indianerreservater (også kjent som ørken), beiteland, et ceterea.

Men faen så stas det er å kjøre rundt i!

Tull og døde indianere

Standard

Sist torsdag hadde jeg kun én forelesning på morgenen, så jeg kjørte en tur for å kike meg rundt i området syd for Little Rock.


Første stopp er Toltec Mounds State Park. Som navnet antyder er det mye hauger der.

Toltec Mounds er en arkeologisk utgravning, bestående av store og små hauger, rester etter en indianerkultur som hengte ut her før i tiden.

 

En parkvokterske demonstrerer en atlatl, et spydkasterinstrument man mener de forhenværende indianerne her brukte. Det er god futt i disse sakene, den nåværende rekorden i moderne atlatl-spydkasting er visstnok nærmere 260 meter.

 

Mer haug. Navnet Toltec Mounds kommer av at en eller annen bonde, som eide området på siste halvdel av 1800-tallet, var overbevist om at dette måtte være bygd av toltekerne, en legendarisk indianerkultur i Mexico. Bonden tok feil.

Arkeologene som holder til i nabolaget har gravd litt rundt i haugene, og kommet fram til at de to største, som denne, er fylt av søppel, eller stuffing som USAnerne kaller det. For omtrent tusen år siden hengte indianerne ut her, kiket på månen og avholdt etegilder. Matrestene slengte de i hauger, slik at vi i dag kan se på disse med ærefrykt, undres over hva slags mystisk visdom som lå bak disse, og tenke med sorg over alt vi i vesten har tapt på veien.


Også her er veiene peise rette.


En må for guds skyld ikke trampe på de sarte søppelhaugene med store, klumpete menneskeføtter.


…der får kun gressklipperne kjøre.


Denne vesle haugen er en likhaug, men det er ikke snakk om en gravhaug med en stor høvding og gull og stas. Som med de andre haugene her er den et resultat av gradvis opphopning. Hadde man en dauing, så slengte man den på haugen, og spadde kanhende på litt jord. Etterhvert ble haugen høyere, og nå bor det tre flotte trær på den.


På vestkanten av feltet ligger en liten, sumpete innsjø, eller bayou, som de innfødte kaller det. Disse finnes det tjukt av i sørstatene, særlig i elvedalene til de store elvene. Denne var en del av Arkansas-elva for noen tusen år siden, men slik elver gjør, skiftet den løp, og ligger nå nærmere 10 kilometer mot vest.

Almene stereotyper tilsier at disse bayouene fylt av morderiske bontjuver, heksedoktorer og alligatorer. Om du skulle forville deg inn i en, vil ingen i ettertid vite hvor du ble av, eller hva som skjedde. En skeivøyd innfødt raner og dreper deg, mater deg til favorittalligatoren sin, og intet mer blir sagt om den saken.

I hodet snurrer Jerry Reed i gang en trudelutt om Amos Moses. JAH! Her kjem han Aaamos!

 

I denne bayouen bor mange små, skvetne skallemenn.

 

En dau armadillo ligger nedi vannkanten og koser seg.


En flue bryner seg på en Skittle.


En gjennomsnittlig utsikt i the Arkansas Delta, hvor Toltec Mounds ligger. Disse områdene er preget av at de store elvene har buktet seg fram og tilbake opp gjennom årtusenene, og flatet ut nabolaget. I dag er det hovedsaklig digre åkre og kraftledninger man ser her.


Bøffelsnacks. Ikke så verst.


Jeg kjører videre sørover fra Toltec Mounds, og fyker plutselig forbi betydelige mengder bomull. Ingen slaver i sikte.


Midt oppi alt jordbruket finner jeg England.


This Is England.


Langs veien er en gjeng fengslede krimnakker, ikke slaver, satt i sving med å rydde opp.


Jeg svinger vestover, tilbake til vest-siden av Arkansas-elva, og kjører inn i noe som ligner på midt-Sverige. Her er det mange trær.


Sheridan, en småby midt oppi all denne skogen, har nettop arrangert Timberfest, forståelig nok.


Dette skal ifølge Jeremy Clarkson og Top Gear-gjengen ikke eksistere i USA, svingete veier. Riktignok motbeviser dette påstanden, men det er et  sjeldent syn. Som regel går veiene ganske rett fram, med såvidt merkbare svinger her og der. Ute på landeveiene må du nå og da bremse voldsomt for å ikke kjøre inn i en låve, i det den pinne rette veien du har fulgt langs kanten av en diger åker plutselig brekker seg inn i en brå 90 graders sving. Jordbruket er i stor grad rektangulært her, så det blir gjerne rett frem, eller brå 90-gradere.


He he.


Tulls 358 innbyggere er gamle og synger.


Dette er det mest spennende jeg finner i Tull, en halvdau brannstasjon.


Vel gjennom Tull føltes det igjen som å være i Sverige, nå noe lengre nord, sånn omtrent et sted mellom Tärnaby og Storuman. Det er en uvanlig og trivelig opplevelse å støte borti åser, skog og relativt trange, snirklete veier. Det å ha noen som helst utsikt uten å være i et fly er en sjeldenhet her, så dette var stas.


Toltec Mounds er en arkeologisk utgravning, bestående av store og små hauger, rester etter en indianerkultur som hengte ut her før i tiden.

Memphis, Tennessee

Standard

I dag kjørte jeg en tur til Memphis, ikke i Egypt, men i nabostaten Tennessee.


Turen startet i Little Rock og fulgte raskeste vei til Memphis, 140 miles (225 kilometer) langs I-40 (I = Interstate), unnagjort på to timer. Returen gikk et stykke sørover på øst-siden av Mississippi-elva, gjennom staten Mississippi, så tilbake over elva inn i Arkansas ved Helena, og videre derfra langs ymse landeveier nord-vestover til I-40, og så hjem. Opprinnelig var planen å unngå I-40 overhode på turen hjem, men til slutt ble jeg så lei av jordbruk at jeg la ruta litt nordover og inn på I-40 igjen for siste biten hjem.


Grått og overskyet i Little Rock i det jeg passerer gjennom sentrum. Rundt 25 celsius.


I-40 fra Little Rock til Memphis går gjennom et området kalt “the Arkansas delta”, et peise flatt landskap langs den østlige bredden av Mississippi-elva, i Arkansas. Veldig kjekk geografi å bygge motorvei gjennom, det var mye som det du ser her, avsindig lange rette strekninger med trær eller jordbruk på flankene.


…men litt porno langs veien kan knapt unngås.


I motsatt rettning gikk en uendelig strøm semitrailere mot Little Rock. Av en eller annen grunn var lastebiltrafikken vestover tyngre på I-40 enn østover.

I-40 var, slik jeg antar er status for de fleste Interstates, full av disse beistene, og de har opparbeidet seg et slags herredømme på disse veiene. For å vise oss småttiser hvem som egentlig har kontrollen, liker semitrailerne å ligge side om side nå og da, slik at ingen andre slipper forbi. Etter å ha kjørt slik en stund, vil en av de to legge seg foran den andre, og slippe bilistene forbi. Det kan da for ordens skyld nevnes at biler har lov til å kjøre i 70 miles per hour, mens lastebilene er begrenset til 65, derfor oppstår det i blant små vogntog av biler bak trailere som tøffer seg.

Som nevnt er det peise flatt hele veien. Det eneste unntaket er et søvndyssende geologisk fenomen kalt Crowley’s ridge, en høflig hump i terrenget som strekker seg sørover gjennom mye av the Arkansas Delta, og bidrar med et snev av vertikal stemning før du er tilbake på flata igjen.


Brua fra Arkansas, over Misssissippi-elva til Memphis. Ikke heidundrende spennende, men siden det er stas å kjøre over Mississippi for første gang, fortjente dette et kjapt bilde.


Beale Street i Memphis skulle visstnok være storslagne greier. Realiteten var fattige to kvartaler med blues-buler og turistjugl. Det sies imidlertid at det er livlig her på kveldstid. Som du ser var det ikke direkte folksomt på Beale Street, men dette var faktisk det mest livlige området jeg kom over.


I en park i sentrum stod en dame med høytaler og sang meget intenst om Jesus. Rundt om kring gikk gamle hippies og veivet med flagg. Forøvrig var parken full av boms som ikke gjorde en flue fortred.


Pent, pyntelig og dødt som i grava i Memphis sentrum på en lørdags formiddag. Det var virkelig slående lite liv her, en tynn og spredt blanding av dankdrivende boms, og turister som ikke skjønte noe som helst.


Guvernøren i Tennessee het Phil Bredesen, viste det seg.


En liten park dedikert til de Konfødererte Staters første og siste president, Jefferson Davis. Davis bodde i Memphis i noen år etter borgerkrigen og bedrev forsikringsvirksomhet.


Charles Carpenter vil bli ordfører. Hans radikale idé er å rive ned hele driten og bygge Memphis opp på nytt, A new beginning. Folk liker tanken, men fordi Carpenter er uklar på om alle vil få utdelt gratis telt mens det hele står på, er mange skeptiske.


Dagens lunsj ble en lokal spesialitet, pulled pork sandwich. Det ser kanskje ut som en burger, men mellom brødene finner man en haug såkalt pulled pork, som i praksis er svinekjøtt som er gitt en grundig omgang bank, og deretter revet i biter. Sluttresultatet er en hel masse kjøttfliser, som så glaseres med barbecue-saus. Ikke så verst dette altså, soleklart bedre enn en burger.

Dagens middag var et snodig fenomen, og vil bli dekt i neste utgave av Motbydelig-spalten.


Nærbilde av kjøtt.


Ikke hvilken som helst ketchup, Fancy ketchup. Ganske god faktisk.


Selveste Mississippi-elva, verdens fjerde lengste. I 29. Mai 1997 la smørsangeren Jeff Buckley (“Hallelujah”) ut på en liten svømmetur her, hvorpå han druknet.


Downtown Memphis sett fra elvebredden.


Michael Davis forsøker å skjule en kvise med venstrehånda, men lurer ingen.


Fra parkeringsplassen til ei fastfood-bule. Her er det ikke nok å jage vekk døgeniktene, her skal det arresteres og fengsles.


Tilbake på veien observerer jeg dette foran meg mens jeg venter på grønt lys i et kryss. Ikke godt å si hva Bæsjemamma måtte betale for dette stilige skiltet.

Jeg skrur på radioen og hører to solister (duister?) og et kor av glade mennesker veksle på å synge en hurra-sang om en sint Gud ( “Whaaaaa’, he’s angry! ANGRY! Angry! ANGRY! Angry! ANGRY!“)

Turen sørover gjennom staten Mississippi gikk gjennom det såkalte Mississippi Delta, et område som var nøyaktlig like flatt som det tidligere nevnte Arkansas Delta på vestsiden av elva. Mellom småbyen Tunica og en høyresving i retning Helena, Arkansas, kjørte jeg på et nesten 30 km langt rettstrekke, langs US Highway 61. Hadde jeg fortsatt videre langs denne veien ville den ha strukket seg rett fram i ytterligere 20 kilometer.


Halvparten av et digert kasino, Isle of Capri, på vestbredden av Mississippi, i staten med samme navn. Brua i bakgrunnen går over til Arkansas, der gambling formodentlig ikke er tillat.


Broa tilbake over Mississippi til Arkansas skulle vise seg å føre inn i et riktig så øde landskap.


Etter å ha forsert Helena og byens 15 000 innbyggere, var det lite annet enn jordbruk, jordbruk og atter jordbruk å finne. Litt skog og en hel del roadkill langs veien krydret kjøringen, men for det meste var det gigantiske åkre med tilsvarende gigantisk jordbruksmaskineri som underholdt på denne delen av turen.

Forøvrig regnet det i søkk og kav på hjemturen gjennom the Arkansas Delta. Det ser ikke ut til å være mulig å få til en enkel, lavintensitets regnskur her, skal det først regne, så kommer det hamrende ned så mye at man gjerne må stoppe bilen fordi vindusviskerne ikke evner å få unna vannet.

Mens jeg kjørte inn i Little Rock satt en autoritær gubbe i et radiostudio (Brother Whooper eller Brother Wanker tror jeg han het) og fortalte meg hvor fælt jeg har det uten håp og Jesus.

Toyota Corolla CE, 2004-modell

Standard

Jeg har kjøpt meg bil. Det er snakk om en Toyota Corolla 2004-modell med automatgir, i en lett gylden lakkering. Selgeren, Vietnam-veteranen Jerry, hadde i utgangspunktet lagt bilen ut for salg for $6900 for noen måneder siden, uten å få til noe salg. Siden hadde prisen sunket noen hakk til $6200. Jeg prutet den ned til $5950, ca. 36 000 kroner. “You’re killin’ me here” sa Jerry. Men han overlevde fint.

Bilen er prøvekjørt på landevei og motorvei, undersøkt av Toyota-mekaniker og generelt nøye inspisert. Det eneste som var å utsette var litt rusk i kjøleveska, bremseskiver som må byttes etter hvert, samt noen ørsmå bungler i karosseriet her og der. Kelley Blue Book anslår en bil i tilsvarende stand til å være verdt $6800, så om det ikke plutselig dukker opp noen katastrofale feil med bilen var det et godt kjøp.

Dashboard og paneler er gjort i en luksuriøs kombinasjon av lys brun og beige plast, dette i fullkommen harmoni med de ergonomisk utmerkede setene, trukket i rik og slitesterk plysj.

 

Toyota har ikke glemt passasjerene i baksetet. Også her finner man de samme lekre plast- og plysjdetaljene.