Dallas, Texas (andre runde)

Standard

Siste stopp på USA-turen med Amund og Tormod er Dallas. Når jeg først hadde dem med til denne delen av verden, var det ikke aktuelt å omgå Dallas. Tullingbyen Dallas. Seks millioner mennesker i byområdet Dallas-Fort Worth fordelt utover et område på rundt 100 km fra øst til vest, og nesten like mye fra nord til sør. Byen er enorm, fylt av motorveier med sinnssyke interchanges, og forøvrig det meste man kan kjøpe for penger.


En glassete sak viser oss fingeren.

Som enhver USAnsk by av noen størrelse har Dallas et sentrum bestående av beskjedne skyskrapere, men i forhold til byen forøvrig er det ørlite, og nesten tomt for folk. Foruten boms og hotellbeboere, finnes det knapt folk i sentrum av typiske USAnske byer nå til dags. Sentrum er hoteller, konferansesentre og kontorer. Fastboende forekommer knapt.


Vi kjører nordover gjennom High Five interchange, i skjæringen mellom North Central Expressway og Lyndon B. Johnson Freeway (I-635). High Five består av 37 separate brukonstruksjoner som vever seg over hverandre i fem nivåer, opp til 37 meters høyde. Herligheten ble bygget mellom 2002 og 2005, og kostet da tilsvarende 1.5 milliarder norske kroner.


På vei ut av High Five.


Vi stikker ut på en diger outlet mall i en rik del (region er nok et bedre ord) av Dallas. Amund poserer programfestet foran Converse-butikken.

I en eller annen butikk står jeg og Tormod og prater om noe helt uvesentlig, muligens parkeringsplasser. Litt foran oss står et par klassiske kjøpesenterjenter og kiker på en stabel bukser. En av dem bøyer seg frem for å plukke opp en. Jeg og Tormod skravler videre. Hun snur seg brått og ser på oss.

- Did you say something about my butt?

- No, we were just speaking Norwegian.

- You were saying something about my butt.

- No, we were talking about parking lots.

- Say something more in Norwegian.

Så vi prater videre om parkeringsplasser, eller hva det nå var. Hun ser på venninnen.

- They’re talking about my butt.

Jeg og Tormod innser at vi ikke har noe valg, så vi begynner å snakke om rumpa hennes.


En relativt sprek, demonfordrivende skjorte Tormod kjøpte i New York.


Bad Brains-tøfler.

 


Et svært uklart forsøk på å illustrere det at jeg fikk tak i en CD med Richard Nixon’s beste taler, og ble lykkelig.

Vi kjører ned til sentrum av Dallas og besøker Sixth Floor Museum, anlagt i 6. etasje av Texas School Book Depository, hvor Lee Harvey Oswald holdt til i det han angivelig skjøt John F. Kennedy den 22. November 1963. Bilde av bygget og stedet hvor Kennedy ble truffet kan ses i forrige rapport fra Dallas.

Et utmerket museum for øvrig, ikke kun fordi de solgte meg CDen med Nixon-taler.


Vi besøker Galleria, et av Dallas’ større kjøpesentre. Foruten en isbane i midten, inneholder Galleria over 200 butikker, restauranter og hoteller, fordelt utover 158 kvadratkilometer gulvflate.


Tormod finner en blå ape. Vi må lokke ham vekk med snop.

Tormod altså, ikke apen.

Apen er av plast.


Rent bortsett fra at Galleria er digert og har en skøytebane, minner det mye om et hvilket som helst annet kjøpesenter. Kjedebutikkene er de samme som man finner overalt, dassene er nesten umulig å finne, og det er alltid små formasjoner av mall brats ved rulletrappene.

 

Vi stikker. Amund blir hevet i baksetet.


Halvparten av en innvandrerbutikk av general asiatisk karakter, den største jeg har sett av sorten.

Vi handler sake og rare, myke ting laget av ris.


På vei inn på en motorvei konfronteres vi med Heidegger, og fylles med angst.

Bare synd at bilen ikke er dekorert med en diger bumper sticker med teksten “DO YOU FEEL THROWN, PUNK?”

 

Siste dag i Dallas lunsjer vi i dette skuret, etter anbefaling fra Collin, vår Couchsurfer-vert som jeg kjenner fra forrige besøk. Skuret er ikke brannsikkert, så det brenner delvis ned nå og da.


Et helt sentralt element av BBQ i USA er at kjøttet skal røykes i en evighet før det serveres. I skuret får man kun røkt en viss mengde kjøtt i døgnet, så da er det bare å stenge når det er tomt.


Colin skrøt av at løkringene skulle være veldig store. Det stemte.


En beef brisket sandwich. God.


Til drikke velger Tormod en jævlig, rød gugge. Jeg husker ikke hva dette het, eller smakte, men det var søtt, jævlig og hadde en farge som ikke lignet på noe som helst.

En flytende motsats til Jelly Belly Very Cherry?

PS: Tormod opplyser i ettertid at stoffet heter “Big Red”. Det er en såkalt “Cream Soda”, og smaken beskrives som “bubble gum”.


Amund blir kompis med en gammel skurk som er frekk i kjeften.


BBQ-saus servert på Corona-flasker. Classy.

 

Utpå ettermiddagen legger vi oss på I-30 East, tilbake til Little Rock. Her ett av utallige flagg vi passerer på veien.

Vi hører på Nixon.

Senator Richard M. Nixon – Checkers speech (1952)

Bakgrunnshistorien er at Nixon, senere president, i 1952 var visepresidentkandidat sammen med Dwight D. Eisenhower. Anklagelser om økonomisk snusk dukket opp midt i valgkampen, og Eisenhower vurderte å kvitte seg med Nixon. Da gikk “Tricky Dick” live på riksdekkende TV med denne talen. Det ble en kjempesuksess, og Nixon og Eisenhower vant valget samme år.

 

I frityrens rike: Arkansas State Fair

Standard

Arkansas State Fair holder på denne uken. Ifølge innfødte skal dette være stor stas. Særlig skal utvalget av frityrvarer være bra. Som en utilstrekkelig kompensasjon for folkehelsa, starter jeg dagen med en 27 miles lang sykkeltur langs Arkansas-elva, hvorpå jeg hiver meg inn i frityrens infarktbefengte  hjerte.


I en stor hall på messeområdet selges det nips, krydder og redneck-stash. Forøvrig deles det ut gratis bibler, og propaganderes mot abort. Ingen møsbrømlefse å finne.


Demokrater.


Jeg tar selvkritikk. Her bør jeg selvsagt vært mer nysgjerrig og satt meg inn i storfekjøttets hemmelighet, men jeg går dessverre rett forbi.


Tornado shelters. Little Rock ligger midt i “Tornado Alley”, en stripe med spesielt heftig tornado-aktivitet.


Lange pølser.


Twinkies er en slags kremfylt småkake. Zingers kjenner jeg ikke til, men det høres ut som et synonym for jøder. Friterte jøder? Ikke utenkelig, dette er tross alt gammelt Ku Klux Klan-territorium.


Arkansas State Fair kan i praksis beskrives som en forvokst versjon av de ambulerende tivoli som putrer rundt i Norge sommerstid. Tilbudet av kjøtt og frityr er imidlertid en anelse større.


Fritert cola må til. Dette hadde jeg hørt rykter om, og gledet meg stort til å prøve ut.


Deep Fried Coca-Cola i praksis. Krem og lure-kirsebær på toppen, cola-dressing (det vil si cola) i bunnen.


Selve frityren. Jeg så for meg at fritert cola ville bestå av et fettete skall av frityrstoff, fylt med flytende, varm cola, men sannheten er mindre spektakulær. Man har her blandet cola inn i en slags tykk, søt røre, og fritert dette. Det smaker ikke veldig mye cola, men er til gjengjeld umåtelig søtt og fett.


Det er da heller ikke snakk om å få kjøpe et lite beger, man må pent kjøpe noe mer man sized, på størelse med en liten bøtte. Et på alle måter ufyselig produkt.


Baconburgere der baconen er dyppet i sjokolade. Jeg lar dette forbli uprøvd.


Friterte sjokolader er en gammel klassiker. Tatere selger de også, men det avsløres ikke hvorvidt de friteres eller grilles før servering.


Søvnig mann med mye kjøtt.


What’s a Hot Beef Sundae?

Golden Mashed potatoes covered with a generous portion of our roasted and seasoned to perfection Top Round Beef. Then aged cheddar cheese, more golden mashed potatoes smothered with our special beef gravy, more aged cheddar cheese, a slice of buttered toast and a cherry tomato on top.

A delightful satisfying meal that you will crave time after time, year after year.

ENJOY ONE RIGHT NOW!


Mer kjøtt.


Her er det sannsynligvis snakk om småkakedeig. Rå småkakedeig finnes i et rikholdig utvalg i frysediskene her til lands, og nytes gjerne som snop uten mer fra eller til. På Arkansas State Fair er man mer raffinerte.


Funnel Cakes er laget av samme type røre som den friterte colaen, og regnes som en av de virkelige klassikerne på State Fairs rundt om i landet. De dekkes med melis, og eventuelt også en topping med mer substans, som her, syltetøy og sjokolade. Jeg prøvde en slik under Oktoberfest i Dallas, og kan enkelt beskrive det som søtt og fett. Stort mer trenger man ikke.


Tivoli-attraksjoner på middels nivå.


Noe man ikke finner på tivoli i Norge er kåringer av flotteste husdyr.

I dag er det de stiligste grisene som skal kåres.


Flotte svin.


Man sliter tydeligvis med elleville svinefans som lager spetakkel blant dyrene.


På arenaen hvor dyrene skal bedømmes ser en liten jente spørrende på sin far, og lurer på om hun slår svinene på passelig vis.


Det gjør hun.


Selveste Arkansas-bygget. Det tok meg to måneder, men endelig fant jeg det.


Enda mer kjøtt, denne gang i form av kalkun-lår. Ifølge en medstudent er sjarmen med disse ikke utelukkende at man får et stort stykke kjøtt, men også at dette på grunn av sin betydelige størrelse og form kan brukes som slagvåpen.


Jeg kjøper en corn dog, nok en USAnsk klassiker. Pølse i brød har jeg til gode å se, det er corn dogs som gjelder for sørstats-USAnerne. Disse lages ved at man trer en pølse på en pinne, dypper dette i en søt, maisbasert røre, og friterer det hele. Et overlegent produkt jamfør pølse i brød, men vanskeligere i bruk for den som har behov for mye tilbehør, som stekt eller rå løk, rekesalat, og så videre.


På en mellomstor scene synger Jake Owen, en heller middelmådig rocke-country-type. Han har imidlertid halv-langt, litt skittent hår, og er dermed kjekk, så det er tettpakket med unge jenter foran scenen. Jeg har en tilbøyelighet til country, og ser sjokkerende mye av konserten, sjokkerende ettersom dette er fullkomment intetsigende musikk, framført av en artist hvis sceneshow hovedsaklig går ut på å være kjekk, samt rusle litt rundt på scenen og snakke pent om Arkansas.

Jeg kan vel ikke si annet enn at dette opplegget skuffet, etter alt jeg hadde hørt på forhånd. Arkansas har tross alt 3.5 millioner innbyggere og en økonomi på størrelse med Pakistans, så jeg ventet mer enn et forvokst tivoli med masse frityr.

Fritert smør, den hellige frityr-gralen jeg hadde hørt så mye om, lot seg da heller ikke finne. Jeg vet med sikkerhet at denne nyvinningen ble solgt her i fjor, så jeg undres hvorfor det ikke var å finne i år. Kanhende er fritert smør for tullete, selv for USAnere, men tanken om at USAnerne har nådd en grense de ikke vil krysse virker for meg tvilsom. Uansett, jakten på fritert smør vil fortsette, jeg har fortsatt åtte måneder til rådighet i jakten.