Reisen til havet: Las Vegas

Standard

På fem dager har jeg kjørt 3000 km, og det er på tide å få en bilmekaniker til å bytte gir- og motoroljen på Herodes, samt sjekke at alt er i orden. Hos en bilmekaniker i Flagstaff blir det konstatert at bremseklossene på forhjulene er helt nedslitte. Med andre ord har forbremsene en god stund bestått av metall som gnir mot metall, knapt en ideell situasjon. Jeg merket ingenting.

Bremserotorene har blitt skadet, og jeg må ut med $550 for å få skiftet ut begge rotorene, samt få på plass nye bremseklosser. Surt, men med mange tusen kilometer vei igjen, er det kjekt med bremser som ikke plutselig gjør opprør mot meg.


Etter at Herodes er fikset og friskmeldt, fyller vi bensin og dundrer i vei mot Las Vegas.

 

Med polariserte solbriller til $15 fra Wal-Mart ser jeg ALT.

 

Vi beveger oss inn mot det som i USA kalles the Great Basin, et geografisk område som dekker hele Nevada, samt deler av California, Utah og Oregon. Områdets karakteristiske trekk er tørre fjell, og enda tørrere ørkener. Før Europeerne kom hit, var dette en av de minst folkerike regionene i Nord-Amerika. Slik fortsatte det lenge.

Utover 1940-tallet begynte imidlertid Las Vegas å vokse fram til det byen er i dag – verdens hittil verste latterliggjøring av naturkrefter og geografi.

 

Tørr vei mellom tørre fjell og ørken.

 

 

Veien går over Hoover Dam, som er jævlig skuffende. En liten fjert av ei demning, hypet hinsides av USAnsk popkultur.

 

Lake Mead er det kunstige reservoaret dannet av demningen.

Vi krysser over noen fjell, og når inn til Las Vegas tidlig på kvelden.

 

Eieren av denne mopsen heter Beau. Vi bor hos ham.

Vi tar en dusj, og hopper på en buss inn til byen for å bli med på noe festligheter som en svensk Couchsurfer-kontakt av Robert skal igang med. Kommunikasjonen er imidlertid skrantende, så etter å ha rotet rundt på The Strip og i nabolaget uten å finne festen, går vi tilbake til busstoppet og venter på en buss tilbake. Forsøket på å oppleve festlige Las Vegas går i dass.

Vi strekker oss ut på henholdsvis sofa og oppblåsbar madrass i stua, og sovner inn til lyden av en snøftende mops. Herregud for noen merkelige dyr.

 

Veien gjennom nabolaget vi bor i er til enhver tid tilnærmet tom, men likevel er den anlagt med totalt fem filer.

 

Neste dag besøker vi Discount Firearms, en kombinert våpenbutikk og skytebane. Nevada er en av få delstater i USA som tillater privat eierskap av helautomatiske våpen.

 

I butikken får man også leid ymse rifler og maskingevær til prøveskyting på skytebanen.

 

Jeg smeller til med en god gammeldags Thompson Model 1928, bedre kjent som Tommy Gun.

Etter skytingen går jeg til kassa for å betale. Fyren i kassa er tilsynelatende en alminnelig, høflig USAner, med alt av de vanlige høflighetsfrasene. Han spør om jeg og Robert har tenkt oss opp til Area 51, som ligger lenger nord i Nevada. Det har vi ikke. Han spør oss om vi vet hva det er som virkelig foregår der oppe. Det vet vi ikke, så han forteller oss sannheten.

Et sted i Bibelen (jeg tipper Johannes’ åpenbaring) står det at Satan kom til Jorden og tok seg menneskekvinner som maker, og avlet djevelavkom, eller noe i den dur. Det er Satans avkom man holder skjult på Area 51, ikke romvesener. Vi må ikke la oss lure til å tro på hva som helst, bedyrer mannen i kassa.

 

Neste stopp er buffeten hos casinoet Wynn Las Vegas. Til $35 per hode er det visstnok en av de dyrere i byen, og skal servere gode greier.

Her er første fat…

 

…annet fat…

 

…og tredje fat. En fyr ved nabobordet refser meg for å ha valgt pizza på en buffet. Dette vitner helt korrekt om lite buffet-rutine fra min side.

Det var forøvrig den trasigste, seigeste pizzaen jeg noensinne har vært borti. Men maten for øvrig var tipp topp.

 

Best av alt var imidlertid dessertene.

Planen var å presse ned en andrerunde med dessert, men jeg skjønte fort at slaget var tapt. For første gang siden jeg var seks år gammel, kjenner jeg at jeg er så mett at jeg kunne kastet opp, og konkluderer med at buffet-besøket i Las Vegas er gjennomført med stil.

 

Vi tasser ut i kasinoet, som er innredet i samme stil som de nyere Hurtigrutene, bare dobbelt så glorete.

 

Dass-detalj fra Wynn Las Vegas.

 

Gatene i Las Vegas bærer preg av at byen er planlagt for en bilgal kultur. Det er så å si umulig å finne gater med færre en to filer hver vei. Nærmere sentrum går det mest i 3-4 filer hver vei, og som dere ser over, fylles de lett.

På kvelden drikker vi litt billig hvitvin hjemme hos Beau, hvorpå vi stikker ned til en bar og møter Beau og noen venner for å delta på en quiz. Quizen er over når vi kommer frem, men vennene er hyggelige.

Robert Svenske, som er ute på en årelang reise, har mer tid enn meg, og blir igjen i Las Vegas for å gjøre et nytt forsøk på å finne liv og røre. Han gjenoppretter kontakt med svensken vi ikke lyktes i å møte dagen før, som sammen med noen andre planlegger en kjøretur opp til British Columbia i Canada, som uansett er Roberts neste mål på reisen.

Neste morgen takker vi hverandre for selskapet, hvorpå jeg og Herodes tar fatt på siste etappe av reisen til havet.