Reisen til havet: Lubbock til Santa Fe

Standard

Etter 17. Mai-feiring (den 15. Mai) i Lubbock, fortsetter reisen gjennom nord-vestre Texas og inn i New Mexico, til Santa Fe.

Avgang på morgenen fra en anonym boliggate i en mildt shabby del av Lubbock.

Første stopp er en Starbucks nedi byen hvor jeg gjennomfører et par timer med videointervjuer over Skype med potensielle nye samboere i Trondheim. Å søke etter boende i Trondheim, mens man farter rundt i USA, er ingen ideell situasjon, men det ordner seg godt allikevel.

Førsteinntrykket Lubbock hadde gitt meg var flatt, tørt og kjedelig. Etterhvert som morgenen strider frem, renner det inn folk på min alder, i søkk og kav. Ikke at et par timer på Starbucks er det beste grunnlag for å bedømme denslags, men det kan se ut til at byen muligens er et helt OK sted å være student. Såfremt man ikke plages av den totale mangelen på vertikal geografi.

Med intervjuene overstått, går jeg ut av kaféen. Jeg ser bilen min på parkeringsplassen, og en tanke slår meg plutselig. “Heisann, du sku jo hadd et navn du… Herodes! Herodes e navnet ditt!”. Jeg går bort til Herodes, stryker ham over lakken og gir ham beskjed om at fra nå av heter han Herodes.

Jeg er glad i min Herodes.


Slik er landskapet i og rundt Lubbock. Upåklagelig flate, kvadratiske åkre med rød jord, inn i evigheten.

Mac Davis – Lubbock, Texas in my rear view mirror


Sånn går nu dagan.


Et stykke uti ingensteds stopper jeg og får meg frokost på en diner med det merkelige navnet Dixie’s “Too”.

Legg merke til bilene lengst til høyre. De står i kø foran drive-in-luka. I de deler av USA jeg har ferdes i, finnes det knapt den diner/restaurant som ikke har drive-in. USAnerne har en noe annerledes kultur for dette med å spise ute en hva man har tradisjon for i Europa. Der det å spise ute for de fleste europeere først og fremst er en sosial greie, er det spisingen som er det viktigste for USAnerne. Det har vel noe å gjøre med at det å spise ute er så billig i USA, mens man i Europa gjerne betaler så mye for maten, at man forventer å få sitte ved et bord på et fremmed sted og løse verdensproblemer i timesvis etter fôringen.


Interiøret.


Frokosten. Pannekake, toast, sausage patties, hashed browns og eggerøre.


Et stykke videre kjører jeg gjennom den skjønne småbyen Sudan.


Kjempestemning i Sudan.


Jeg krysser delstatsgrensen inn i New Mexico, angivelig fortryllelsens land.


Fortryllende.


Magisk.


Sydvestre New Mexico er jevnt over stort og tomt. Langs veien min ligger det jernbanespor der det regelmessig passerer uendelige to-etasjers godstog.


Det skjer ikke så jævlig mye i prærielandskapet, men det er nok så tiltalende.

Kåbbåistemningen strømmer på for fullt.


Etter litt over fire timer med trivselspreget kjøring på US-84, svinger jeg noe motvillig inn på en gammel kjenning, I-40.


Fra et 77 km langt rettstrekke på I-40.


Heldigvis finnes det spennende muligheter for shopping langs Interstatene.


Etter en drøy time på I-40 svinger jeg nordover i retning Santa Fe.


Idet jeg nærmer meg byen, åpenbarer fjellkeden Sangre de Christo (Jesu blod) seg, og lokker med snø.


Jeg møter Robert, en svensk couchsurfer. Bildet over er fra en liten spasertur oppe i åsene rundt Santa Fe rett etter min ankomst i byen.

De seks ukene fram til vårt møte har Robert brukt i Memphis, Nashville, Chattanooga og Denver. Nå hiver han seg med meg og Herodes på ferden mot vest.


Deretter stikker vi ned i selve Santa Fe. Byen er en av de eldste byene i Nord-Amerika (av Europeeisk opphav, vel å merke) og ble grunnlagt for litt over 400 år siden av spanjoler. Hele byen er bygget i adobe, et slags leiremateriale de innfødte indianerne i regionen har brukt til sine hus i tusenvis av år. I 1912 fikk et eller annet geni gjennomslag for at alt av nybygg i byen skulle bygges i dette materialet, og i den særegne, tradisjonelle stilen man gjerne bygger med dette materialet. Resultatet er at Santa Fe i 2010 ser ut som en hvilken som helst episode av Zorro. Med biler.

De fleste USAnske byer er en inspirasjonsløs hop av blikk, plast og papp – Kun de billigste byggematerialer er gode nok. Men i Santa Fe finnes en særpreget byggestil, og man har holdt hardt på denne. De lokale lovene som krever dette, innskrenker individets rett til å bygge så stygt det bare vil, men ukarakterisk for USAnere, har de som bor her valgt å godta dette. Normalt sett vil en hvilken som helst lov eller forordning i USA kunne framstilles som en innskrenkning av USAnerens friheter, og de skal man virkelig ikke kødde med.

Den “jordnære” arkitekturen her er nok en av årsaken til at Santa Fe tiltrekker seg et vidt spekter av hippies, yuppies og annet rart. Det er godt med flagrende gevanter i gatene, og folk på alt for dyre sykler, med Cammelback på ryggen.

 

Vittig.


En helt middels middag i Santa Fe, og så til køys.

Chicago, Illinois

Standard

Etter å ha avsluttet oppholdet i Iowa med tanking av bensin og en fartsbot, svinger jeg ut på veien igjen, og med et lite 76-dollarsglis utbryter jeg “Jajaja Lars, trafikkførrbryter!” til ingen som helst. Over Mississippi går veien inn i Illinois. Jeg vender av I-80, og følger en lang rekke US highways i en tilnærmet rett linje gjennom nordre Illinois flate jordbruksland. Hva gjelder underholdning og trivsel under kjøring, er disse veiene langt å foretrekke framfor Interstatene. Trafikkmengden er mye mindre, landskapet mer interessent og kjederestaurantene (McDonalds, Taco Bell, KFC, all den driten) er erstattet med relativt trivelige diners av den gode gamle typen. Å komme seg av en Interstate, for eksempel for å fotografere en ku, innebærer nøye planlegging. På US highways er det stort sett bare å svinge av om du ser noe interessant.


Som for eksempel en gammel tanks med struttende løp midt i midten av ingenting. Slike finner man her og der i USA, som regel monumenter over den aktuelle bygdas falne i ymse USAnske kriger.


Landskapet i nordre Illinois er omtrent som i Iowa, bare flatere. Gårdene er like store, og ser omtrent like velstående ut.


På vei gjennom sentrum av Somonauk, en småby som foruten “Rambo’s Bar & Grill” her til venstre, er fullkomment glembar.


Du skal bra langt uti gokk i USA før midtstripene på veien forsvinner.


En times kjøring fra sentrum av Chicago skifter landskapet brått fra maisåker til anonyme forsteder. Jeg svinger inn på en tungt traffikert I-88 og dundrer inn mot sentrum.


Plutselig er jeg i Chicago. Den svarte staken i midten er Sears Tower, den vestlige halvkules høyeste bygning.

Jeg finner fram til Wicker Park, nabolaget hvor jeg skal bo de neste dagene. Verten min, Ryan, er på jobb, men har ordnet det slik at jeg får parkert på parkeringsplassen han har, men selv ikke bruker. Bilen parkeres, nødvendig utstyr til et utfall mot downtown Chicago pakkes i sekken, og jeg legger i vei, lykkelig over å ha taklet kjøring i Chicago, en virkelig storby, uten bulking eller uaktsomt drap.


Noen forfrosne duer er første attraksjon.


Boligblokk i sentrum av Chicago hvor de nedre etasjene er en spiral av parkeringsplasser, etterfulgt av leiligheter lenger opp.

Etter en innledende inspeksjon av “The Loop”, sentrum av Chicago, stikker jeg ut til Wicker Park igjen og møter Ryan som nå er kommet hjem. Ryan, som er i øvre halvdel av tjueårene, samt dama og ei venninne, tar meg med ut på kvelden. Første stopp er en bråkete pub med en tegneseriequiz. Vi gjør det ikke noe videre. Vi fortsetter til et voldsverk av en nattklubb hvor det foregår et slags digert rave-kalas. Annenhver kvinne er mann, og annenhver mann er homo.

Under en pause fra ravinga, fyrer nevnte venninne opp en spliff i nattklubbens bakgård, noe som blir oppdaget av en vakt, og vi blir høflig bedt om å forlate stedet. Idet vi forlater kalaset, stanser en sort BMW utenfor og slipper ut en olmt utseende mann kledt i rød joggebukse og boblevest. Lenket til hånden bærer han en koffert av den typen du kun ser i filmer om narkosmuglere og Olsenbanden, og går med raske, bestemte skritt inn. Klokken er 2 om morgenen, og festens utallige narkotikamisbrukere ser ut til å få en ny forsyning.

Neste morgen spiser jeg en rolig frokost sammen med Ryan og dama – En utmerket frokost-burrito hos Café con Leche rett borti veien. Deretter legger jeg ivei mot sentrum.


The Chicago L (eller bare “The L”) er kallenavnet på byens sporveisystem. Navnet har det fått fordi en god del av systemet er elevated, det går på spor hevet over bakkenivå, i motsetting til det vanligere opplegget med undergrunnsbaner. Bildet over er fra nærmeste L-stasjon i nabolaget av Chicago hvor jeg bor.

The L er opphav til kallenavnet på sentrum av Chicago, “The Loop”. Her går ymse spor av The L i en stor loop over gatenivå, og er derfor en meget synlig, og hørbar avgrensning.


Rett øst for The Loop, vendt mot Lake Michigan, ligger Grant Park, et rektangel av grøntarealer, statuer, en helg haug med togspor, the Art Institute of Chicago, og denne for øyeblikket tomme fontenen som visstnok er svære greier når den er i drift. Men det er mars, det er kaldt, og fontenen ligger brakk.


En uanselig aveny skiller Grant Park fra vestbredden av Lake Michigan.


Chicago ligger i det sydvestre hjørnet av Lake Michigan som henger i hop med Lake Huron i nord-øst. Michigan-Huron er verdens nest største innsjø, med et areal noe større enn Nord-Norge. Via kanaler er Michigan-Huron knyttet sammen med de øvrige tre av Nord-Amerikas “Great Lakes”, Lake Superior, Erie og Ontario, og lengst øst, via Saint Lawrence-kanalene, Altanterhavet.

I egenskap av å ha en viss fetisj for geografi, blir jeg stående noen minutter og kike, før jeg tasser videre sydover langs Lake Michigan, og ut på den kunstige halvøya Northerly Island.


Fra nordspissen av Northerly Island får jeg den mest spektakulære by-utsikten jeg har opplevd i mitt liv. Mellom en upåklagelig blå himmel, og en stille, grønnskimrende Lake Michigan, ligger Chicagos skyline og er vanvittig.

Om skalaen her er vanskelig å få grep på, kan det være greit å få dette i perspektiv. Den høyeste skyskraperen til venstre er Sears Tower (formelt kalt Willis Tower siden 2003). Fram til Petronas Towers i Kuala Lumpur ble ferdigstilt i 1998, var dette verdens høyeste bygning. Med sine 442 meter er det fortsatt høyest på den vestlige halvkule.

Jeg blir sittende en god time og stirrer på galskapen, og drikker litt appelsinjuice. Jeg mumler noen fraser til meg selv nå og da. “Fyfan. Det e faen ikke freskt. Jævla tullinga. Herregud ka bra. Fyfan.”


Et til, ubesudlet bilde av Lake Michigan, bare fordi den er så vanvittig.


En liten, skitten strand ligger mellom meg og det som en gang var den (i visse miljøer) legendariske Meigs Field, en liten flyplass. I Microsoft Flight Simulator, en flysimulator som noen millioner mennesker har brukt usunt mye tid på, var Meigs Field standard-flyplassen. Det vil si, når man startet spillet, var det alltid her man startet. Selv har jeg gjort et ukjent antall hundre take-offs herfra.

Derfor var det ikke bare innfødte som kranglet mot når borgermester Richard M. Daley, andre ledd i det korrupte Daley-dynastiet som styrer Chicago, foreslo å stenge Meigs Field i 1994. I 2003 var Daley lei av å krangle, og en natt i mars sendte han inn bulldosere for å rive opp rullebanen, uten å si fra til noen som helst på forhånd. Slik gikk det, og Meigs Field er nå omgjort til Northerly Island Park.

En anelse melankolsk rusler jeg sydover langs gangstiene som nå ligger der hvor rulle- og taksebaner før lå.


Ettersom den opprinnelige USAnske prærien ikke har plass til prærie lengre, har man besluttet å omgjøre den kunstige Northerly Island til en ørliten prærie, med gress og blomster, men ingen bøfler eller indianere.


Utsikt fra sydenden av Northerly Island, over det som var rullebanen.


Chicagos skyline sett fra samme sted. Den store avrundede greia et stykke foran Sears Tower er Soldier Field, hjemmestadion til NFL-laget Chicago Bears.


Omtrent samme utsikt i Flight Sim 4 (utgitt i 1989), den første utgaven jeg fikk prøvd meg på.


Det gamle terminalbygget, og noe rødt gress.


Et prangende leilighetsbygg innenfor Northerly Island.


“Cloud Gate”, et 100 tonn tungt kunstverk av stålelementer med et ytre av børstet stål, blir på folkemunne kalt “The Bean”.


Chicago har muséer og lignende av mange slag. Fields Museum of Natural History huser ymse utstoppede dyr, dinosaurskjeletter og relikvier fra gammeltiden. Her litt fresk indianerstemning på en gammel malt dyrehud. Jeg tar bildet fordi det minner om noe jeg har sett i “Asterix oppdager Amerika”.


Sears Tower og en parkeringsplass.


Jeg bruker uforholdsmessig tid på å prøve å få kjøpt et ukespass til The L. Hver L-stasjon har billettautomater, men de vil ikke selge meg noe slikt, så jeg trasker rundt om byen til de få stedene som etter ryktene skal selge slike. Heller ikke her på LaSalle Street Station lykkes jeg, men jeg får i det minste et helt OK foto av en perrong og noen lokaltog.


En ny dag opprenner, og på vei ned til denne menneskeskapte canyonen i The Loop, møtes jeg av en sur vind fra Lake Michigan som kan gi enhver Bodøværing akkutt hjemlengsel. Kallenavnet “The Windy City” er høyst beskrivende for Chicago.

I enden av gata her ligger Chicago Board of Trade-bygget, hjem til en av USAs viktigste børser for salg av råvarer. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes dette er meget interessant. Det samme gjør folk som er interessert i handel i hvete, soyabønner og gull, for å nevne noen.

På toppen av bygget finnes en stilig art deco-statue av Ceres, gudinnen for jordbruk i romersk mytologi. Det er den lille stilken dere ser på toppen av bygget. Er den ikke fin?


En liten demonstrasjon. Nøyaktig hvem det er som tar jobbene, vites ikke.


Richard J. Daley Center, oppkalt etter en lenge sittende borgermester, har en snok utformet av Pablo Picasso stilt opp foran seg. Bygget skal vistnok være et av Chicagos arkitektoniske høydepunkter, uten at jeg helt kan begripe hvorfor. Den Daley det her er snakk om var han far til den Daley som herpet Meigs Field i 2003.


Ved Chicago-elven rett nord for The Loop ligger The Chicago Merchandise Mart, et voldsverk av en handelsplass for ferdigvarer.

Brutal og fin.


En av dagene i Chicago slår jeg meg sammen med en russisk Couchsurfer, Anastasia, for litt felles utforskning. Hun la ut en melding på Couchsurfers Chicago-gruppe om at hun var på besøk i byen og lette etter noen å labbe rundt med, så da hev jeg meg på.

Sammen stikker vi til John Hancock Center, en 344 meter høy skyskraper med super utsikt. Til høyre ser du Sears Tower, mens den høye blå saken nærmere midten er Trump Tower Chicago, den vestlige halvkules nest høyeste byggning (etter Sears Tower). Til venstre sees Lake Michigan, med Northerly Island stikkende ut et lite stykke ned langs kysten.

Jeg har tidligere tilbrakt i underkant av en uke i New York City. NYC er voldsom og imponerende på sine vis, men jeg fikk aldri følelsen av å være i en USAnsk storby. Det føltes mer som en veldig stor og høyreist utgave av ymse vest-Europeiske hovedsteder, hvor innbyggerne snakket USAnsk og mislikte skatt.

Chicago derimot, føles som et tvers gjennom USAnsk påfunn. Når det utover siste del av 1800-tallet ble bygget jernbaner i søkk og kav i USA, ble Chicago et knutepunkt for transport mellom det gigantiske, framvoksende jordbruket på det store slettene i syd og vest, og storindustrien i øst. Kveg og svin, foret opp på slettene, ble sendt med tog til slakteriene i Chicago, hvor de så ble slaktet og sluttproduktene kjørt videre østover for salg, dit de fleste USAnere bodde (og fortsatt bor). Fylt opp av alskens immigranter, vokste byen raskt, og rakk å bli stor før privatbilismen var for godt etablert. Heller enn å ese ut til sidene, slik for eksempel Dallas senere gjorde, bygget man i Chicago skyskrapere i søkk og kav, for å spare på dyrebare tomter. Resultatet ble nok så stilig.


John Hancock center sett fra bunnen.


Neste stopp er Art Institute of Chicago, som vistnok er fremragende greier innen sin klasse. Kun Metropolitan Museum of Arts (The Met) i New York er større i USA.

Bildet viser et utsnitt fra en diger illuminert bibel fra Etiopia. Ingen lager så freske illuminerte bibler som Etiopierne.


Her litt klanvirksomhet.


Anastasia, min couchsurfende kumpan for dagen.


Som i New York, dumper jeg borti et maleri av en av den lille håndfull kunstnere jeg bryr meg om, Giorgio de Chirico. Også her med et trivelig lite damptog som tøffer forbi.


En liten utgave av Ceres-statuen som finnes på toppen av Chicago Board of Trade. Superduper.


Kvinne i rødt fotograferer “Nighthawks” av Edward Hopper.


Konsentrerte medborgere fotograferer og studerer “American Gothic” av Grant Wood.

Mens vi labber rundt blant alskens verdensberømte og mindre kjente storverker, konkluderer jeg en tankerekke som hadde vært i sving helt siden noen tilsvarende museumsbesøk i New York i Januar. Jeg gir egentlig en relativt stor faen i det aller meste av malerier, skulpturer og lignende som er å finne i kunstmuseer og gallerier. For all del, jeg forstår at andre kan ha store opplevelser på slike steder, men for det aller meste har jeg kun likegyldighet å oppdrive.

Hvis jeg vil ha oppleve noe som gjør inntrykk, får jeg det ved å reke gatelangs i Chicago, ved å kjøre rundt mellom maisåkrene i Iowa, eller ved å spise kirsebærpai på en diner, og kike på folkene i lokalet. For å si det veldig enkelt, foretrekker jeg virkeligheten. For meg blir det jeg finner på museer som regel bare en flat og merkelig gjenskapelse av noe fra virkeligheten (det være seg en medborger, en traktor, en sinnstemning, eller annet) i et veldig klinisk miljø.

Inne på Art Institute of Chicago innser jeg at jeg mye heller vil være utenfor. Ute er en stor og vanvittig verden jeg vil se nærmere på, full av mais, bensinstasjoner, verdenshav, søppeldynger, grevlinger, hvalfangere og andre medborgere.


Min vert, Ryan, og dama hans (hvis navn jeg har glemt), flaksende på gulvet hjemme hos Ryan. I hans høyre hånd sees en noe uklar pose Toro Rømmegrøt, en liten takk fra meg for supert vertskap.

Det er dette man ofte kaller en rømmegrøtgave.

Bildet er tatt sent på natt, rett etter retur fra bursdagsfeiringen til en felles venn av de to. De fleste øvrige feirende kan ikke helt begripe hvem jeg er eller hvorfor jeg er i bursdagsselskapet til noen jeg ikke kjenner, så det blir tidvis litt kleint.

Siste dag i Chicago tilbringer jeg spaserende rundt i nabolaget rundt Wicker Park. Det viser seg å være et hipster-Mecca. Tettheten av fjonge bruktbutikker langs Milwaukee Avenue gjennom Wicker Park-nabolaget er trolig den høyeste i det midtre USA, det samme gjelder volumet av Converse All-Stars. Jeg går inn i en skobutikk der. Fyren bak kassa kiker på meg under en tungt frisert sveis, og ser at jeg går rundt i et par helt vanlige joggesko. “Are you looking for some running shoes or something?” spør han med dårlig skjult forakt. “We don’t take kindly to your types ’round here” kunne han like godt ha sagt.

Litt nedi veien finner jeg Belmont Army Surplus Store, en slags hipster-skate-army-store. Jeg får meg en ny grønn jakke med masse store lommer, da min gamle grønne jakka med masse store lommer er er blitt fillete og jævlig. Stor suksess.

Jeg kjøper lunch hos Sultan’s Market, en kafeteria i nabolaget som selger enorme mengder fantastisk midtøst-mat, spiser hjemme hos Ryan, og hviler ut før den påfølgende dags ti-timers kjøretur tilbake til Little Rock.

Austin, Texas

Standard

10-12 timer etter avgang fra New Orleans kommer vi fram til Austin. Austin er kjent for en del ting. Utover å være hovedstad i Texas, skal byen også være indie-hovedstad, og et kraftsenter for alskens EDB-virksomhet. Videre er byen ett av få områder i Texas som ikke er stein konservativt. Erica, vår couchsurfer-vert, gjør et poeng av at Austin er det eneste stedet i Texas det går ann å leve – i Texas forøvrig er folk for kjipe.

Erica er en venn av Vince, og tar imot oss på kort varsel da vi for egen maskin ikke finner noen å bo hos i Austin. Idet vi ankommer står hun og noen venner klar til ta siste buss inn til byen. Buss! Midt i Texas! Vi får innvilget 15 minutter til å hive inn bagasje og få på litt rene klær, før det bærer ivei til sentrum.

Etter å ha inspisert ett utal utesteder og konsertscener på kort tid, får en venn av Erica shanghaiet en tilfeldig gubbe til å kjøre oss tilbake til Ericas leilighet. Jeg sitter i baksetet, bak sjåføren, idet han begynner å fortelle vitser:

What does Barak Obama and JFK have in common? Nothing yet! HAHAHA!

I baksetet mumler jeg noe om at det skulle vært trivelig om jeg hadde en motorsag nå, for å se hva den og sjåførens nakke har til felles, og får derfor ikke med meg detaljene i hans neste vits, om meksikanere. På oppfordring fra Tormod klarer jeg å styre min enorme entusiasme ovenfor vår vittige sjåfør (han har sikkert pistol i bilen uansett), så vi kommer oss til leiligheten uten videre problemer.

Neste morgen tar Erica oss med på omvisning i Austin.

 

Cathedral of Junk ligger midt i et hvilket som helst boligfelt.

 

Hovedinngangen og katedralens spir.

 

Biskop Tormod inntar Stolen med stor S, og utsteder befalinger ex cathedra om liturgiens innhold, forfølgelse av gnostikere, og selvsagt, breakdance under høymessen.

 

Selvportrett i en skrotkatedral.

 

På Vestlandet er alle som kjent meget kristelige. Vestlendingen Amund føler derfor Ånden.

 

Inngangen til trappen opp i klokketårnet er rammet inn av et par lekre Völkl-ski.

 

Alskens supert skrot, inkludert en hel drøss CDer av generelt lav kvalitet, dekorer spiret.

 

Katedralbyggeren. Jeg husker ikke hva han heter, men tar en råsjans på Bill.

Bill er arkitekt.

 

Downtown Austin, med Texas’ Capitol-bygg i midten. Det ser ut som de fleste Capitols i USA, en kopi av den nasjonale Capitol i Washington DC.

Jeg lover å ikke bruke ordet Capitol mer denne måneden.

 

Vi kjører fra Austin samme dag. Erica, som vanligvis kun er vert for en Couchsurfer om gangen, bor i en liten leilighet med lite soveplass. To av oss måtte derfor sove på gulvet. Foruten å være noe hardt, var det fylt med hår fra Ericas katt, noe katteallergien min satte lite pris på. Planen var å bli en dag til i Austin, men det blir til at vi kjører nordover til Dallas utpå ettermiddagen, etter å ha vært under ett døgn i Austin.

Som en forsmak på Dallas, får vi se noen staselige trafikkmaskiner på vei ut av Austin.

 

The Lone Star Flag rager nesten like høyt som Exxon og Subway.

Det blir natt.